Hvordan en kan glede seg når en lider
1. Hvem gikk ordene i Esaias, kapittel 53, i oppfyllelse på, og hvordan vet vi det?
ESAIAS nedskrev under inspirasjon mange profetier om Jehovas tjener, som var og er Kristus Jesus, Messias. Hele det 53. kapittel i Esaias’ bok handler om Messias’ lidelser, død og begravelse. Det er alminnelig enighet om at dette er den riktige måten å oppfatte kapitlet på, noe som skyldes de mange sitatene fra det i de greske skrifter. Åpningsordene i Esaias 53: 1 blir sitert av Johannes i Johannes 12: 37, 38, og som det framgår av Lukas 22: 37, anvendte Jesus et av de siste uttrykkene i Esaias 53: 12 på seg selv.
2. a) Hvilken feilaktig slutning kan en trekke når en leser første del av Esaias 53: 10? b) Hvilken regel må en følge uansett hvilket skriftsted en ønsker å få forståelse av?
2 I Esaias 53: 10 står det: «Men det behaget [Jehova] å knuse ham, han slo ham med sykdom.» En kritisk kommentator som ser denne uttalelsen isolert, slik kristenhetens åndelige veiledere ofte gjør, vil kanskje si: «For en sadistisk Gud, som finner glede i å knuse sin egen Sønn!» Vi må imidlertid huske at når vi ønsker å få forståelse av en uttalelse i Guds Ord, er det av største betydning at vi studerer sammenhengen nøye. Det er dessuten ikke bare den umiddelbare sammenheng som har betydning, men også alle andre uttalelser om samme emne, for den riktige forståelsen vil være i samsvar med alle slike uttalelser, aldri i strid med dem. Fordi dette grunnleggende prinsippet blir tilsidesatt, blir det framsatt mange forklaringer som får det til å se ut som om Bibelen er selvmotsigende.
3. a) Hva må gjøres før Jehovas vilje kan skje? b) Hvordan kunne Jehova finne behag i å knuse sin tjener?
3 Legg nå merke til hvordan vår forståelse i dette tilfelle øker når vi leser hele verset: «Men det behaget [Jehova] å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og [Jehovas] vilje [det som er Jehovas glede, NW] skulle ha framgang ved hans hånd.» (Es. 53: 10) La du merke til forbindelsen mellom de to beslektede uttrykkene «behaget Jehova» og «det som er Jehovas glede»? Dette er noe vi ikke bør overse. «Det som er Jehovas glede», er knyttet til hans rike. Dette rike vil sørge for at hans vilje kommer til å skje. Først av alt må imidlertid menneskets skyld på grunn av nedarvet synd fjernes på en måte som er i samsvar med Guds rettferdige krav. Dette vil gjøre det mulig for mennesker som i takknemlighet benytter seg av en slik barmhjertig foranstaltning, igjen å komme i en rettferdig stilling overfor Gud. Ikke én av Adams etterkommere kunne tilveiebringe en slik foranstaltning. Jehova lot derfor sin tjener, sin Sønn, komme til jorden og gi seg selv som en «løsepenge for alle». Ja, Kristus ble «ofret én gang for å bortta manges synder». Videre hadde Jehova behag i å tilveiebringe en prøvd, trofast tjener, som ville være fullt ut kvalifisert til å sørge for at alle de storslagne hensikter i tilknytning til Guds rike ble oppfylt. Dette innebar at han skulle ivareta de oppgaver og plikter som påhviler en konge, og at han også skulle virke som yppersteprest og på den måten være i stand til å gå i forbønn for den falne menneskehet. Hvem var bedre skikket til dette enn han som ble ’en soning for hele verdens synder’? For å kunne bli «gjort fullkommen» til en slik byrdefull stilling måtte han bli prøvd til det ytterste. Han «lærte . . . lydighet av det han led». Vi kan forstå at det behaget [Jehova] å knuse» sin tjener, når vi tar i betraktning at det tjente en opphøyd hensikt. Det var imidlertid ikke tale om at hensikten helliget midlet. Midlene var i seg selv verdige midler, selv om de medførte stor smerte, noe vi videre skal få se enda tydeligere. — 1 Tim. 2: 6; Heb. 9: 28; 1 Joh. 2: 2; Heb. 5: 8—10, NW; Rom. 3: 25, 26.
4. Hvordan gir sammenhengen ytterligere støtte til dette synspunktet?
4 Legg nå merke til hvordan en videre undersøkelse av sammenhengen bekrefter det som har kommet fram i de foregående skriftsteder og kommentarer. Sammenhengen viser også at Jehovas tjener skulle være tilfreds med det endelige resultat. «Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes [skal han se; han skal bli tilfreds, NW]; derved at de kjenner ham [ved hjelp av sin kunnskap, NW], skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. . . . han som dog bar manges synd, og han ba for overtrederne.» — Es. 53: 11, 12.
5. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Jesu eget syn på de lidelser han måtte gjennomgå?
5 Selv om det er enighet om at Jehova er den som står bak den profetiske beretning om hva det behaget ham å bestemme om sin tjeners handlinger og lidelser, kan spørsmålet om tjenerens eget syn på saken bringes på bane. Ble lidelsene påtvunget ham? Var Jesus, Guds tjener, fra begynnelsen av sin tjeneste klar over hva slags lidelser han skulle gjennomgå? Visste han på forhånd at han skulle bli ’knust’ ved å lide en voldsom død? Og hvis han gjorde det, ga han i så fall uttrykk for sine innerste tanker, sin oppriktige mening, om saken?
6. Hva forteller en undersøkelse av Jesu bakgrunn oss?
6 Før vi undersøker hva Jesus selv sa om dette, bør vi tenke over at han i likhet med Timoteus var blitt opplært i de hellige skrifter fra barndommen av, og at han dessuten kunne huske det han hadde lært, ettersom han hadde en fullkommen hukommelse. Han må ha fått høre hva engelen Gabriel sa til hans mor før hun unnfanget, og også hva Simeon sa under inspirasjon, nemlig at et sverd skulle gjennomstinge henne på grunn av ham. Det han sa som 12-åring, viser at hans sinn og hjerte var rettet mot hans sanne Far og mot hans Fars hus. (2 Tim. 3: 15; Luk. 1: 30—35; 2: 34, 35, 49) Da han kom til Johannes for å bli døpt, og muligens lenge før det, var han klar over hensikten med at han kom til jorden, nemlig at han skulle tilveiebringe et fyllestgjørende syndoffer som en oppfyllelse av de forbilledlige dyreoffer under Moseloven. Han sa, som forutsagt: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» (Sl. 40: 7—9; se også Hebreerne 10: 5—9.) Han må ha forstått betydningen av døperen Johannes’ ord: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» På et tidlig tidspunkt i sin tjeneste, da han første gang renset sin Fars hus, antydet han hvilken voldsom død han skulle få, og også at han skulle oppstå. Mot slutten av sin tjeneste kom han med meget klare uttalelser om disse tingene, og dette er noe som fortjener å bli undersøkt nøye. — Joh. 1: 29; 2: 18—22.
Jesu innstilling
7. Hvordan reagerte Jesus da noen grekere ba om å få se ham, og hvorfor?
7 Med denne bakgrunn kan vi verdsette dybden i det Jesus sa til Andreas og Filip. Situasjonen var denne: Han hadde kommet inn i Jerusalem som konge og vakt stor oppsikt, til største ergrelse for fariseerne. Noen grekere som hadde kommet til byen for å overvære påskefeiringen, ba om å få se Jesus. (Joh. 12: 20—22) Jesus visste imidlertid at i denne påsken, bare noen få dager senere, skulle han oppleve de fryktelig tunge lidelser som det var forutsagt at han skulle gjennomgå, og som skulle ende med den pinefulle døden på torturpelen. Det var ikke en tid da det sømmet seg for ham å søke popularitet eller å behage noen grekere som viste en flyktig interesse for ham. Med noen få ord fortalte han i stedet Andreas og Filip nøyaktig hva som ventet ham, og hvordan han selv så på det. Han nevnte også hvilke prinsipper som kom til anvendelse, og dette er noe som angår oss alle. Han sa:
8. Hva sa Jesus til Andreas og Filip i denne forbindelse?
8 «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være; om noen er min tjener, ham skal Faderen ære. Nå er min sjel forferdet, og hva skal jeg si? Fader, frels meg fra denne time! Dog nei, derfor er jeg kommet til denne time. Fader, herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det.» — Joh. 12: 23—28.
9. Hvordan viste Jesus at han ønsket å gjøre Guds vilje?
9 Jesus var uten tvil fullstendig klar over hva som ventet ham. Det ga ham en forsmak på det som profetisk var uttrykt på en så levende måte i Salme 116: 3: «Dødens reip hadde omspent meg, og dødsrikets angster hadde funnet meg; nød og sorg fant jeg.» Hvis det bare kunne ha vært unngått! Men nei, som han sa: «Derfor er jeg kommet til denne time.» Han var fullt ut fortrolig med hele forløpet, med alt som skulle skje. Åpningsordene og avslutningsordene viser dette tydelig. Han nevner først sin egen herliggjørelse og så den endelige herliggjørelse av hans Fars navn. Og hvor styrkende og trøstende må det ikke ha vært for ham like etter å høre sin Far bekrefte dette, det som var hovedsaken: «Både har jeg herliggjort det [mitt navn] og skal atter herliggjøre det»! Fra begynnelsen av sin tjeneste og helt til slutten var Jesus besluttet på å fullføre det løp han hadde begynt på. I begynnelsen overvant han Johannes’ uvilje til å døpe ham, og mot slutten «rettet han sitt åsyn fast mot Jerusalem og tok til å vandre dit». Ved disse anledninger fikk han også direkte og vidunderlige beviser for at han hadde sin Fars godkjennelse. Han viste at han hadde nøyaktig den innstilling som det var blitt forutsagt at han skulle ha, i den 116. salme: «Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter, og det for hele hans folks øyne.» — Matt. 3: 13—17; Luk. 9: 28—35, 51, vers 51 fra LB; Sl. 116: 14, 18.
10. Hva viste Jesus ved å benytte et hvetekorn som illustrasjon?
10 Legg merke til den fine argumentasjonen og den treffende illustrasjonen han benyttet for å vise nødvendigheten av at han led en offerdød, slik det framgår av Johannes 12: 24, 25. Et hvetekorn kan ikke bære frukt, frambringe flere korn, med mindre det kommer i jorden og dør. Dette hadde en spesiell betydning i Jesu tilfelle. Hvis han hadde vært selvisk og i strid med sin Fars vilje hadde nektet å gi avkall på sitt menneskeliv, ville alt ha vært forgjeves. Dessuten kunne han da bare midlertidig ha vært til gagn for andre. Hvis han derimot var villig til å ofre sitt liv «i denne verden», slik den store Såmann, Jehova, hadde pålagt ham, ville han ikke bare «bevare det til evig liv» i Guds nye ordning, men han kunne bli «evig fader» for utallige andre. Som Paulus sa: «For derfor døde Kristus og ble levende igjen at han skulle være herre både over levende og over døde.» — Es. 9: 6; Rom. 14: 9.
11. Hvordan vet vi at Jesus ikke bare tenkte på seg selv i denne forbindelse?
11 Det framgår imidlertid tydelig av det Jesus deretter sa, i Johannes 12: 26, angående dem som skulle tjene ham, at han ikke tenkte bare på seg selv. Han visste at han skulle dø en offerdød på en torturpel og derved oppnå en enestående lønn, men han visste også at hans Far ønsket at han skulle ha trofaste etterfølgere eller disipler. De skulle oppfordres til å fornekte seg selv slik som han gjorde, ta opp torturpelen og alltid følge ham. Dette framgår av det Jesus sa en gang tidligere, like før han ble forklaret. Hans ord er gjengitt nesten helt likt av de andre evangelieskribentene: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» — Matt. 16: 24—27; Mark. 8: 34—38; Luk. 9: 23—26.
12. a) Hvordan beskriver Paulus Jesu innstilling? b)Hvilket godt resultat som denne innstillingen førte til, påpeker Paulus deretter?
12 Legg merke til hvilken god beskrivelse Paulus gir av den innstilling Jesus Kristus hadde, idet han kommer med en sterk appell til hans etterfølgere. Legg også merke til hvordan Paulus viser at «[Jehovas] vilje [det som er Jehovas glede, NW] skulle ha framgang ved hans [Kristi] hånd» som et direkte resultat av Kristi lidelser. (Es. 53: 10) Paulus skrev: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død, [døden på en torturpel, NW]. Derfor har og Gud høyt opphøyd ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Fil. 2: 5—11, vers 6 fra NW.
13. Hva var nødvendig for at Jesus skulle få og bevare en rett innstilling?
13 Hvordan kan vi få og beholde den samme innstilling som Jesus hadde og lot komme til uttrykk i alt han gjorde? Hvordan kunne Jesus bevare denne fine innstillingen i sitt sinn og hjerte? Svaret er uten tvil at han alltid passet på å ha det rette syn på alt som angikk hans liv og tjeneste. Han oppnådde dette ved å gjøre sin Fars Ord til en del av seg selv, slik det var blitt forutsagt om ham: «Din lov er i mitt hjerte.» På grunn av dette kunne han si følgende da han begynte på sin tjeneste og sitt byrdefulle oppdrag: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» — Sl. 40: 9.
14. a) Er det samme tilfelle med oss? b) Hvordan fikk Eva et uriktig syn, og hvilken feilaktig innstilling fikk hun som følge av det?
14 Det samme er tilfelle med oss. Hvis vi skal kunne bygge opp og bevare en rett innstilling, må vi ha det rette syn på tingene. Et uriktig syn vil, selv om vi er oppriktige, høyst sannsynlig føre til at vi får en feilaktig innstilling. Det var dette som skjedde med Eva. Legg merke til hvordan Guds gavmildhet og godhet kom til uttrykk da han «bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen». Deretter nevnte han det ene unntaket: «Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Legg nå merke til hva Satan, som talte gjennom slangen, åpnet med å si: «Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i hagen?» Det var jo nettopp det motsatte av det Gud hadde sagt! Dette spørsmålet rommet i virkeligheten den første løgn, for det ga uttrykk for et feilaktig syn; det skapte en atmosfære av tvil og ledet fram til den første direkte løgn: «I skal visselig ikke dø.» (1 Mos. 2: 16, 17; 3: 1—5) Fordi hun lot seg bli «fullstendig bedratt», fikk hun hurtig en feilaktig innstilling og «kom ut i overtredelse». Vi bør ta dette som en advarsel og være på vakt. Som Paulus sa: «Jeg frykter for at liksom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.» — 1 Tim. 2: 14, NW; 2 Kor. 11: 3.
Glede over å ha del i Kristi lidelser
15. Hvordan viser Esaias, kapittel 53, kontrasten mellom de to måtene å betrakte Guds tjener på?
15 Det er spesielt påkrevd å ha denne advarselen i tankene når en blir utsatt for lidelser, ettersom de er noe de fleste mennesker for enhver pris prøver å unngå. Dette er hovedtanken i Esaias, kapittel 53. En lidende Messias? Det passet ikke for jødene den gang, og det gjør det heller ikke i dag. «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom . . . vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.» (Es. 53: 3, 4) Jødene betraktet Messias fra et selvisk, menneskelig synspunkt, med det resultat at de hatet og til og med drepte ham. Hvilken velsignelse er det derimot ikke å ha Jehovas syn på dette og få kjennskap til hvorfor han hadde behag i at hans Sønn frivillig lot seg ofre og bli utsatt for lidelser! Fylt av dyp verdsettelse og stor takknemlighet kan vi si: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; . . . han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger.» — Es. 53: 4—6.
16. a) Hvorfor må den kristne menighet dele Kristi lidelser? b) Hvorfor bør ikke tukt få oss til å miste motet?
16 De som utgjør den kristne menighet, høster imidlertid ikke bare gagn av Kristi lidelser; de blir også oppfordret til å dele dem. Ja, det er nødvendig at de gjør det. Paulus sier at «det sømmet seg . . . da han førte mange sønner til herlighet, å gjøre deres frelses Hovedformidler fullkommen gjennom lidelser», og at Kristus «i alle ting [måtte] bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest . . . For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet». (Heb. 2: 10, 17, 18, vers 10 fra NW) Hvor passende og nødvendig er det ikke at alle som skal være konger og prester sammen med Hovedformidleren på hans himmelske trone, blir prøvd og gjort fullkomne på samme måte! (Åpb. 20: 6) Deres prøvelser innbefatter press, tukt, utholdenhet, renselse og lutring, som alt sammen medfører lidelser. Som Paulus senere sier: «[La oss] med tålmodighet [utholdenhet, NW] løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann [Hovedformidler, NW] og fullender, Jesus.» Han understreker så hvilket syn som var det rette: «Akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. . . . All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» — Heb. 12: 1—11.
17. Hvordan understreker Jakob og Peter dette?
17 Bibelskribenten Jakob understreker det samme når han sier: «Regn det bare for glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser, for dere vet at denne prøvde egenskap ved deres tro virker til utholdenhet. Men la utholdenheten få virke fullstendig, så dere kan være fullstendige og sunne på alle måter, uten å stå tilbake i noe.» (Jak. 1: 2—4, NW) De skulle ikke glede seg over selve prøvelsen, men over resultatet av den, såfremt de hadde gjort det som var rett. Peter understreker også dette i sitt første brev, og etter å ha kommet med denne formaningen: «Ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker,» tilføyer han: «Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.» — 1 Pet. 1: 6, 7; 4: 15, 19.
18. Hvordan utfylte Paulus det som manglet i Kristi lidelser?
18 Det er åpenbart at Gud på forhånd visste og bestemte hvor store lidelser og trengsler det var nødvendig for Kristus og hans menighet å gjennomgå. Paulus var villig til å bære sin del av byrden. Som han selv sa: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for eder og utfyller i mitt kjød det som ennå fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.» Han forteller selv om hvor mye han utholdt. (Kol. 1: 24; 2 Kor. 11: 23—27) Han hadde heller ikke vært uforberedt på dette; det framgår av Herrens ord til Ananias: «Jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld.» — Ap. gj. 9: 16.
19. Får de som tilhører den ’store skare’ av «andre får» i vår tid, del i disse lidelsene og hva kan de oppnå ved å være utholdende?
19 Selv om de foregående skriftsteder i første rekke får sin anvendelse på den kristne menighet, får de prinsipper som ligger til grunn for dem, også sin anvendelse på den ’store skare’ av «andre får» i vår tid. Mange av dem gjennomgår lidelser som skyldes motstand fra Satans verden. Etter hvert som enden nærmer seg, øker motstanden. Jesus sa til sine disipler: «I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld,» og tilføyde så: «Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» Han fortalte deretter lignelsen om fårene og geitene og viste at «fårene» er de som åpent identifiserer seg med og tjener Kristi «brødre» når de lider på grunn av sult, sykdom og fengsling. — Matt. 24: 9—13; 25: 35—40.
20. Hvordan bør de kristne betrakte lidelser som skyldes sykdom eller andre uheldige omstendigheter?
20 Omfatter dette bibelske synet på lidelse all den sorg og elendighet som sykdom og død fører med seg, foruten andre ulykkelige omstendigheter som er vanlige blant menneskene? Ja, hvis en ser slike omstendigheter som anledninger til å oppnå større utholdenhet, tro og ulastelighet. Bibelens regel for de kristne er at de skal ’gjøre alt til Guds ære’, enten de spiser eller drikker eller gjør noe annet som hører med til det daglige liv. (1 Kor. 10: 31) Det kan derfor sies at alle slike lidelser gir oss god anledning til å stille oss på Guds side i det store stridsspørsmål som ble reist av Satan. — Job 1: 8—11; 2: 3—5.
21. Hvordan kan vi glede oss når vi lider, både som gruppe betraktet og som enkeltindivider?
21 Vi kan derfor lære å glede oss når vi lider, både som gruppe betraktet og som enkeltindivider. Vi gleder oss sammen over å leve i den tid da Jehova gjennom sin «paktens engel» har vært «som en smelters ild og som tvetteres lut» for dem som tilhører den salvede levning, og derved har oppfylt sitt løfte om at «de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet». Og som enkeltindivider kan vi i likhet med Job lære av ’å lide ondt og være tålmodige’, ja, ikke bare det, men vi kan selv få erfare at «Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig». — Mal. 3: 1—4; Jak. 5: 10, 11.