Det fullstendige svar på Herrens bønn nærmer seg

«Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden. Gi oss i dag vårt brød for denne dag, og tilgi oss vår skyld, som også vi har tilgitt våre skyldnere. Og bring oss ikke inn i fristelse, men befri oss fra den onde.» — Matt. 6: 9—13, NW.

 1, 2. Hvordan skiller Herrens bønn seg ut fra bønner i de hebraiske skrifter når det gjelder tiltalemåten? Hvorfor det, og hvorfor studerer vi den?

«VÅR Far i himlene, la ditt navn bli helliget.» Den eneste Guds sønn som levde på jorden den gangen for nitten hundre år siden, måtte til for å lære menneskene i en nasjon som var innvigd til Jehova Gud å innlede sin bønn til Ham på denne barnlige måten. I de hellige hebraiske skrifter som ble skrevet før Kristi Jesu tid, var Jehova Gud på forskjellige steder blitt omtalt som en Far.a Som mannens og kvinnens Skaper var han opprinnelig menneskeslektens far, og den kristne historiker Lukas omtaler derfor det fullkomne menneske i Edens hage som «Adam, Guds sønn». (Luk. 3: 38) De samme hebraiske skrifter lærer imidlertid at de to første menneskene i troløshet brøt sin himmelske Fars lov og at han ikke lenger ville vedkjenne seg dem som sine barn, men drev dem ut av Edens hage. De måtte dø som forsettlige syndere, og ingen av deres etterkommere kunne derfor tiltale Jehova Gud som Hans barn. Dette er grunnen til at ingen av alle de bønnene som er nedtegnet i de tretti-ni bøker av de inspirerte hebraiske skrifter, åpner med en henvendelse til Jehova Gud som vår Far, menneskehetens far.

² Men Jesus Kristus, han som Jehova hadde anerkjent fra himmelen som «min Sønn, den elskede», var nå beskjeftiget med en offergjerning som på nytt skulle åpne vegen for dem inn til familien av Guds barn. Det passet derfor godt at Jesus på forhånd lærte sine jødiske disipler denne bønnen som senere har kommet til å hete «Fadervår» eller «Herrens bønn». Han lot den komme som en fremtredende del av sin «bergpreken». (Matt. 3: 13—17; 5: 1 til 6: 13) Etter som Jesus lærte sine etterfølgere å be denne bønnen, ventet han bestemt at alle dens deler ville bli besvart. Fordi det fullstendige svar nærmer seg i vår tid, er det svært viktig for oss å ta Herrens bønn opp til studium her, i den hensikt å få bedre tak på dens fulle betydning.

 3. Hvem kan tiltale Gud på denne måten i bønn, og hvorfor bare de?

³ Hvor varm en kan bli om hjertet av den måten Herren Jesus innleder bønnen på, og hvor den inspirerer til barnlig tillit! «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget.» Guds største sønn lærer her dem som skal bli Guds sønner og døtre, å be. Glem ikke at dem Mesteren her underviser om bønn, ikke er hedninger, ikke religiøse hyklere, ikke denne verdens mennesker, men hans disipler, hans hengivne etterfølgere. Til dem sa han i den samme preken: «Lykkelige er de fredsommelige, for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» (Matt. 5: 9, NW) Det farskap som her blir erkjent, er derfor ikke et farskap som bare er basert på at vi stammer fra Adam, en avstamning som er felles for hedninger, hyklere, antikrister og alle andre mennesker. Det er basert på at man blir en arving til evig liv fra Gud gjennom Jesu Kristi offer. Av den grunn er det ikke bare de menneskene som Gud har kalt til det himmelske rike sammen med Kristus Jesus som i dag kan be denne bønn og tiltale Gud som sin Far, men også den store skare av hans «andre får» som har håp om å få evig liv på jorden når den blir fullkommengjort under Guds rike. — Luk. 12: 32; Åpb. 7: 9—17; Joh. 10: 16.

 4. Hvorfor bruker vi flertallsformen «vår» av pronomenet, og hvorfor tiltaler vi ham som «Far»?

⁴ Når vi kaller ham «vår» Far, antyder det at vi erkjenner at han er Far til en familie og at det også er andre medlemmer i familien, og dessuten at vi er sønner av Gud sammen med vår eldre bror Jesus Kristus, Guds elskede, største sønn. Dette utvider vår bønn til kjærlig å omfatte våre brødre, Guds andre sønner. Guds rike som vi her blir lært opp til å be om, er avgjort ikke bare til gagn for oss personlig, men for hele familien. I og med en slik innledning anerkjenner vi også Gud som den opprinnelige Livgiver, livets kilde, ikke bare som den vi har fått vår eksistens fra gjennom det første menneske Adam, men også som den som har gjort foranstaltninger for at vi kan bli utfridd fra den døden vi nå dør på grunn av Adams synd og bli hjulpet inn i den nye rettferdighetens verden og dens evige liv. Fordi vi har tro og benytter oss av disse livgivende foranstaltninger gjennom Kristus, tiltaler vi Jehova Gud som vår Far og bekjenner dermed at «den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre». — Rom. 6: 23, NW.

 5. Hva er vi forpliktet tll å gi ham fordi han er Far i «himlene», og hvordan forholdt Jesus seg overfor hans titel «Far»?

⁵ Jehova er uendelig meget høyere enn våre jordiske fedre. Han er vår Far «i himlene». Vi viser ham derfor vår dypeste respekt og lar ham ha vår barnlige tillit og lydighet, selv når vi blir tuktet. Hvis vi ikke viser Gud respekt og lydighet, så fornekter vi at vi er hans barn. Det står jo skrevet: «Vi hadde før fedre som var av vårt kjøtt, til å tukte oss, og vi viste dem respekt. Skal vi ikke meget mer underkaste oss vårt åndelige livs Far og leve? For de tuktet oss i noen få dager i samsvar med hva de fant for godt, men han gjør det til vårt gagn så vi kan få del i hans hellighet.» (Hebr. 12: 9, 10, NW) Da Jesus lærte oss å be til «Vår Far» Jehova Gud, mente han at Jehova også er hans Far. Jesus tiltalte ham ydmykt som Far og bekjente derved at han opprinnelig hadde fått livet av denne store Livgiver. Han sa: «Den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen.» (Joh. 6: 57) Av den grunn lot han aldri noen kalle seg «Far», men lot alltid denne dyrebare titelen være forbeholdt sin himmelske Far. Da Jesus sa til sine disipler: «I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for én er eders far, han som er i himmelen,» mente han også at disiplene ikke skulle benytte titelen «Far» overfor ham. For en grov ukristelighet det da er av kristenhetens prester å forlange at folk skal tiltale dem som «far» i åndelig forstand! Det er i høyeste grad respektløst overfor den himmelske Far, og er i strid med Herrens bønn.

HANS NAVN

 6. Hva blir det først bedt om i Herrens bønn, og hvorfor?

⁶ Jesus minner oss om at den himmelske Far har et navn, og at vi som kjærlige barn bør respektere det navnet. Den aller første anmodningen Jesus framfører i bønnen er: «La ditt navn bli helliget.» På den måten viser han at den himmelske Fars navn er av størst betydning. Liksom Sønnen har et navn har nemlig også Faderen et navn. Navnet har ikke sin opprinnelse hos oss, men han forteller selv hva det er: «Jeg er Jehova, det er mitt navn; og min ære vil jeg ikke gi til noen annen, heller ikke min pris til utskårne bilder.» (Es. 42: 8, AS) Da Jesus forkynte på jorden, hadde Jehovas navn blitt forhånt av Satan Djevelen og hele hans avkom i mer enn fire tusen år. De forhånelser som hadde falt på Jehova, falt da på Jesus, og de har siden falt på alle Jesu sanne etterfølgere fram til denne dag. Bønnen «la ditt navn bli helliget» betyr derfor mer enn at vi bare skal holde Guds navn hellig. Den betyr at hans navn må bli renset for all den forhånelse som er kastet over det, og at det må bli opphøyd i all tid.

 7. Hvordan misbruker rå mennesker og falske profeter Guds navn?

⁷ Selv i de ti bud som Gud ga jødene gjennom Moses, viser han betydningen av sitt navn. I det tredje av budene befaler han: «Du skal ikke misbruke [Jehovas], din Guds navn; for [Jehova] vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» (2 Mos. 20: 7) Selvfølgelig blir ikke dette navnet brukt i noen god hensikt hvis det blir anvendt i rått språk og i hissige menneskers skjendige fordømmelser, men det blir fornedret til å stå i en tarvelig sammenheng. Menneskene misbruker det imidlertid når de feilaktig anvender det om personer eller ting som ikke skulle bære det eller når de knytter det til løgner og uekte budskaper som hans navn ikke hører sammen med fordi han ikke er deres opphavsmann og beskytter. «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Hør ikke på de profeters ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbilninger; de bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord av [Jehovas] munn. De sier atter og atter til dem som forakter meg: [Jehova] har sagt: I skal ha fred. Og til hver den som følger sitt hårde hjerte, sier de: Det skal ikke komme ulykke over eder. Hvor lenge skal dette vare? Har de i sinne de profeter som profeterer løgn, og som bærer fram sitt eget hjertes svik — tenker de på å få mitt folk til å glemme mitt navn ved sine drømmer som de forteller hverandre, liksom deres fedre glemte mitt navn for Ba’als skyld? Se, jeg kommer over de profeter som bruker sin tunge og sier: Så sier [Jehova].» — Jer. 23: 16, 17, 26, 27, 31.

 8. Hvordan misbruker også kristenhetens presteskap hans navn?

⁸ Kristenhetens presteskap kommer inn under denne fordømmelsen. Selv om de unngår å bruke navnet Jehova, foregir de at de taler for Gud, som dette navnet tilhører. Som religiøse profeter kommer de med alle slags falske forutsigelser til menneskene angående verdensfreden, angående Folkeforbundet og dets etterfølger De Forente Nasjoner og andre ting som er av offentlig interesse. De utgir disse forutsigelsene for å være budskaper fra Gud, som navnet Jehova tilhører. De forherliger dessuten denne verdens menn og kvinner og skyver Guds navn i bakgrunnen, og får menneskene til å glemme hans hellige navn. Når de framsier Herrens bønn «la ditt navn bli helliget», betyr det derfor bare at deres religiøse hykleri blir enda grovere.

 9. Hvordan misbrukte jødene som nasjon betraktet, hans navn, og hvem fikk deretter ansvaret med ikke å misbruke det på samme måte?

⁹ Som nasjon betraktet misbrukte jødefolket i fortiden hans navn, for de bar hans navn og ble kalt Jehovas folk, men de levde ikke i samsvar med dette verdige navn. Ikke vi, men Gud reiser denne anklagen gjennom sine profeter. Han sier følgende til det folk for sitt navn som han overga til deres fienders hånd: «Dets herskere brøler, sier [Jehova]; og hele dagen igjennom blir mitt navn spottet.» «Og da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er [Jehovas] folk, og likevel måtte de dra ut av hans land! Derfor skal du si til Israels hus: Så sier [Jehova], Israels Gud: Ikke for eders skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, som I har vanhelliget blant de folk som I er kommet til [som landflyktige fanger].» (Es. 52: 5 og Esek. 36: 20, 22) I det første århundre e. Kr. forkastet Gud definitivt jødefolket etterat de hadde hengt hans Sønn på pelen for å la ham dø i vanære. Det eneste forsonende trekk ved israelittene den gangen var at en trofast levning av jødene skilte seg ut fra dem og ga seg i kast med å bringe ære over Jehovas navn og føre en verdig vandel med hans navn knyttet til seg. I løpet av kort tid sluttet mange hedninger seg til dem, og alle sammen ble et folk for Jehovas navn. Framfor den kristne konferanse i Jerusalem sa disippelen Jakob: «Simeon [Peter] har berettet grundig om hvordan Gud for første gang rettet sin oppmerksomhet mot folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.» Det sto så til de kristne å bevise at de ikke hadde misbrukt Jehovas navn i likhet med de naturlige jøder. — Ap. gj. 15: 14, NW.

10. Hvordan har bibeloversettere prøvd å fjerne Jehovas navn, men hva har sanne kristne gjort med hans navn?

¹⁰ Bibeloversettere har nå i årevis gjort seg anstrengelser for å fjerne Jehovas navn fra de forskjellige oversettelser. De prøver å gjøre ham til en navnløs Gud som ikke hadde noen særlig forbindelse med jødefolket i over femten hundre år under navnet Jehova. Disse oversetterne hevder at de derved hever ham opp fra å være en stammegud eller en nasjonal Gud og gjør det lettere for ham å bli en universell Gud. De vurderer betydningen av hans navn dårlig, særlig i betraktning av at han selv har erklært: «Hver den som påkaller Jehovas navn skal bli frelst.» «For da vil jeg gi folkene et rent språk, så at de alle kan påkalle Jehovas navn, for å tjene ham med ett sinn.» (Joel 3: 5, AS; Ap. gj. 2: 21 og Rom. 10: 13, NW; Sef. 3: 9, AS) De kristne som er knyttet til Watch Tower Bible & Tract Society, hadde i motsetning til dem publisert og opphøyd Jehovas navn i mange år før 1931. I det året antok de offentlig navnet «Jehovas vitner» i lys av Bibelens profetier. Siden da har de alltid levd i samsvar med dette navnet.

11. Hvorfor har ikke disse vitnene handlet anmassende når de har antatt hans navn?

¹¹ Handlet disse vitnene anmassende da de bokstavelig antok Hans navn? Nei, for en ekte sønn skammer seg ikke over sin Fars verdige navn. Navnet passer til det arbeid de utførte før 1931 og har fortsatt med siden. Vi må ikke tro at de naturlige jøder som forkastet ham som lærte oss Herrens bønn, ennå bærer Jehovas navn. Det at Jehova forkastet dem, nådde sitt høydepunkt da Jerusalem ble ødelagt i det første århundre og jødene ble atspredt blant alle folkeslag. Da de ble forkastet, ble de trofaste kristne det utvalgte folk ’for hans navn’. De kristne er derfor ikke anmassende når de antar hans navn og gjør det kjent. Hvis Jehovas vitner har brakt forhånelse over hans navn, så må gjerne deres fiender si hvordan.

12. Hvordan gikk det med Jehovas navn da han forkastet jødene?

¹² Kristenhetens religionsdyrkere påstår at de er folket for hans navn, og enda bekjenner de ikke navnet, heller ikke forherliger de det, men de forfølger dem som bærer navnet og kunngjør det. Det var ikke meningen at Jehovas navn skulle dø ut i og med at han forkastet jødene. Det ble overført på de kristne som ble åndelige israelitter og fikk hans ånd fordi de var adoptert som sønner, noe som fikk dem til å rope: «Abba, Fader» til ham. (Gal. 4: 4—7) Når de bærer hans navn, betyr det at han eier dem; de tilhører ham. De som i oppriktighet ber Herrens bønn om at Guds navn må bli helliget, vil være ytterst påpasselige, så de ikke fører noen forhånelse over det, og de vil heller ikke spotte det bare fordi de ikke liker de menneskene som bærer det. De vil verne om det.

13. Hvordan har Jehova helliggjort sitt navn i forbindelse med sin levning?

¹³ Som Guds barn kan vi naturligvis helliggjøre hans navn i vårt levnet, men den universelle helliggjørelse av dette navnet blir en følge av Guds verk ved Jesus Kristus. Jesus ba engang: «Fader, herliggjør ditt navn!» (Joh. 12: 28) Gud forsikret ham at han ville gjøre det. Siden 1919 e. Kr. har den himmelske Far gjort det. Hvordan? Jo, ved å føre sin trofaste levning av åndelige israelitter tilbake til sin organisasion og dens gjerning over hele jorden, slik det ble forutsagt i Esekiel 36: 21—32: «Folkeslagene skal kjenne at jeg er Jehova, sier Herren Jehova, når jeg skal bli helliggjort i dere for øynene på dem.» — AS.

14. Hvordan vil den avgjørende helliggjørelse av hans navn om kort tid finne sted?

¹⁴ Men den avgjørende helliggjørelse av hans navn overfor hele universet vil finne sted i Harmageddon-slaget, som nå kommer nærmere og nærmere. Da vil Guds navns fiender i kristenheten og den hedenske verden rette et siste konsentrert angrep mot hans levning og deres velvillige medarbeidere. Men da vil også den himmelske Far utkjempe «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» og tilintetgjøre alle som nå håner ham, enten de er mennesker eller djevler, og han vil gjøre det for å vise at hans navn er hellig og ikke ustraffet kan bli vanhelliget til stadighet. «Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi meg til kjenne for mange folks øyne, og de skal kjenne at jeg er [Jehova]. Og jeg vil kunngjøre mitt hellige navn blant mitt folk Israel og ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], hellig i Israel.» (Esek. 38: 23; 39: 7) Vi jubler av glede over at svaret på vår bønn om at hans navn må bli helliget, er nær.

[Fotnote]