Bli ikke medskyldig i andres synder
«Jeg sitter ikke sammen med svikere og holder ikke lag med falske folk.» — SALME 26: 4.
1. Hvorfor skrev Judas til sine medkristne om noe annet enn det han egentlig hadde tenkt å skrive om?
FOR 1900 år siden hadde disippelen Judas tenkt å skrive til sine medtroende om ’den frelse de hadde felles’. Men han fant det nødvendig å formane dem til «å kjempe en hard kamp for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige». Hvorfor det? Fordi visse «ugudelige mennesker» som hadde sneket seg inn i menigheten, ’vendte Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel’. — Judas 3, 4, NW.
2. Hva må vi til sine tider tenke over under bønn, selv om det er styrkende å drøfte det som har med frelsen å gjøre?
2 Hvor oppmuntrende er det ikke å drøfte den frelse vi har felles! Å meditere over dette budskapet bringer virkelig stor tilfredshet, og vi gleder oss når vi tenker på alle de velsignelser frelsen vil føre med seg. Ikke desto mindre er det til sine tider nødvendig å drøfte andre alvorlige spørsmål. Det kan være ting som må rettes på, og hvis ikke det blir gjort, kan det bidra til å ødelegge vår tro og få oss til å unnlate å fullende løpet, slik at vi går glipp av det evige liv. Akkurat som Judas på en kraftig og bestemt måte advarte mot en urett oppførsel, må de kristne i vår tid til sine tider under bønn granske bibelsk veiledning som er svært direkte og poengtert.
Våre egne synder
3. Hvorfor trenger vi å bli tuktet, og hvordan bør vi ta imot den tukt vi får?
3 Salmisten David sa: «Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv.» (Salme 51: 7) Vi er alle født syndere. (Romerne 5: 12) Apostelen Johannes skrev: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1. Johannes 1: 8) Fordi vi er syndere, hender det at vi må bli tuktet, slik at vi kan korrigere vår kurs. Slik tukt kommer fra Jehova gjennom hans Ord, Bibelen, og gjennom hans organisasjon. Hans tukt korrigerer oss og hjelper oss til å vandre rett og redelig for hans åsyn. Som apostelen Paulus sa: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» (Hebreerne 12: 11) I betraktning av at slik tukt gir fred som frukt, bør vi virkelig ta imot den med takknemlighet.
4. Når kan tukt bli gitt, og hva kan virkningen av tukt være?
4 Tukten fra Jehova kan komme idet vi akkurat har begynt på en kurs som ville kunne føre til en alvorlig synd. (Galaterne 6: 1) Andre ganger blir vi kanskje tuktet når vi mer direkte har begynt å følge en urett handlemåte. Slik tukt må kanskje være streng, slik som da apostelen Paulus på en kraftig måte formante korinterne til å gripe inn overfor en ekteskapsbryter i menigheten. (1. Korinter 5: 1—5) Hvordan situasjonen enn er, er hensikten med den tukt som blir gitt, at den som har handlet galt, skal angre, vende om og begynne å følge en stø kurs, slik at han ikke lar seg lede av de syndige lyster som får en person til å begå en alvorlig synd. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 3: 19.) Tjenere for Jehova er takknemlige for slik tukt, som er til gagn for dem, akkurat som den personen i det gamle Korint som ble refset, høstet gagn av det og sannsynligvis igjen kunne glede seg over et kjærlig samvær med menigheten. — 2. Korinter 2: 5—8.
5. Hva gjør kristne som begår en alvorlig synd, vanligvis?
5 Det store flertall av dem som har innviet seg til Jehova, er i høy grad klar over nødvendigheten av å vandre på rette måte for Guds åsyn. Hvis de skulle begå en alvorlig synd, vender de seg fort bort fra denne dårlige handlemåten, går til de utnevnte eldste og viser tegn på ekte anger. (Jakob 5: 13—16) Det at det er forholdsvis få Jehovas vitner som blir utstøtt hvert år, viser at de aller fleste av dem hater det som er ondt, og ønsker å gjøre det som er godt. — Salme 34: 15; 45: 8.
Andres synder
6, 7. Hvordan forsøker enkelte overtredere å påvirke andre?
6 Det ser likevel ut til at noen som tilsynelatende elsker det som er rett, har latt seg bedra av sitt hjerte, for det ser ikke ut til at de hater det som er ondt. (Salme 97: 10; Amos 5: 15) Resultatet er at de begynner å gi seg av med syndige ting og ikke fortsetter å kjempe for å gjøre det som er rett. Til sine tider går slike personer kanskje enda lenger og forsøker å få andre til å følge den samme syndige handlemåten. Hvor viktig er det ikke at vi avviser slike forslag! — Jevnfør Ordspråkene 1: 10—15.
7 Det hender at de som tilsynelatende ikke hater det som er ondt, har en så glatt tunge at de som lytter til dem, etter hvert kan få et ønske om å gjøre det som er galt. Det kan være at slike personer vil få andre til å gjøre seg skyldige i umoral eller være med på et eller annet som grenser til en oppførsel Gud ikke godkjenner. Det kan også være at noen blir oppmuntret til å bringe seg selv opp i en situasjon som kan være farlig for hans åndelige ve og vel. De som på den måten forsøker å påvirke andre, hevder kanskje at Jehova er en kjærlig Gud som vil være barmhjertig når vi synder. Den slags tale, som vitner om et svikefullt hjerte, kan forårsake varig skade. (Jeremia 17: 9; Judas 4) Vi bør virkelig holde oss borte fra slike mennesker og unnlate å ’sette foten der de ferdes’. — Ordspråkene 1: 15.
Medskyldighet i andres synder
8. Hvilke spørsmål er det viktig å se nærmere på?
8 Men sett at vi er klar over at en handlemåte som en eller annen foreslår, er gal? Befrir det at vi selv tar avstand fra den, oss nødvendigvis fra ytterligere ansvar i den forbindelse? Hva bør vi gjøre hvis vi vet at de som foreslår at vi skal være med på noe som er galt, selv gjør dette?
9. Hva kan grunnen være til at noen unnlater å si fra om gale ting andre gjør, men hvorfor er dette alvorlig?
9 Enkelte som vet om at andre følger en gal handlemåte, er kanskje tilbøyelige til å unnlate å si noe om det til dem som i første rekke har ansvaret for å holde menigheten ren. Hvorfor? De ønsker kanskje ikke å bli betraktet som angivere. Eller det kan være at de på grunn av falsk lojalitetsfølelse ikke sier noe om saken eller bare forteller om det de vet, til dem som lover å holde det hemmelig. Dette er svært alvorlig. Hvorfor? Fordi det i virkeligheten kan føre til at de blir medskyldige i andres synder.
10, 11. a) Hva sa apostelen Johannes om det å være medskyldig i andres synder? b) Hva kan vi spørre oss selv om hvis vi har fått kjennskap til noe galt et medlem av menigheten har gjort?
10 Apostelen Johannes viste at det er mulig å bli medskyldig i en annens synd. Han skrev: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 9—11) En som ’ikke holdt seg til Kristi lære’, ville ikke være en passende omgangsfelle, og ved ikke engang å hilse på ham ville en lojal kristen unngå å bli medskyldig i hans onde gjerning.
11 I dette tilfellet dreide det seg om en frafallen, men vi vil naturligvis heller ikke ønske å bli medskyldige i det onde de som begår umoralske handlinger, gjør seg skyldige i, når vi blir oppmerksom på hva de driver med. Hva så hvis vi vet at et medlem av menigheten er blitt en tyv eller en drukkenbolt? Er vi helt uten skyld hvis vi unnlater å oppmuntre vedkommende til å be Jehova om tilgivelse og bekjenne sin synd for de eldste? Nei, for vi har et stort ansvar.
Viktig å bevare menigheten ren og beskytte den
12. Hvorfor bør vi være interessert i menighetens åndelige renhet?
12 Hver enkelt av oss må være interessert i menighetens åndelige renhet. Dette ble tydelig understreket da de landflyktige jødene skulle til å forlate Babylon i det sjette århundre før Kristus. Guds befaling lød: «Bryt opp, dra bort fra Babylon! Rør ikke ved noe urent! Gå ut av byen, gjør [hold, NW] dere rene, dere som bærer [Jehovas] kar!» — Jesaja 52: 11.
13. Hvordan viste Judas at vi må være interessert i å beskytte Jehovas folk mot overtredere?
13 Vi må også være interessert i å beskytte Jehovas folk mot dem som vil forsøke å forlede dem til å gjøre det som er galt. De på Judas’ tid som han omtalte som «ugudelige mennesker», forsøkte å ’vende Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel’, men denne lojale disippelen advarte sine medtroende for på den måten å beskytte dem. Han minnet dem om de advarende eksempler de hadde i de utro israelittene, de ulydige englene og andre. Når du leser hans brev, som er inspirert av Gud, vil du se at lojale kristne ikke kan unnlate å gjøre noe når menighetens renhet er truet, eller når Guds folk trenger å bli beskyttet mot umoralske personer som har et urett motiv.
14. Hvordan kan Salme 26: 4 hjelpe oss til å bestemme oss for hva vi skal gjøre hvis en overtreder ikke bekjenner sin synd for de eldste?
14 Men sett at vi har oppmuntret en som har gjort seg skyldig i noe galt, til å be Gud om tilgivelse og bekjenne sin synd for de eldste, men at vedkommende blir ved med å utsette dette, eller at han ikke innser nødvendigheten av å ta disse skrittene. Kan vi da bare glemme hele saken? Noen resonnerer kanskje som så at de ikke ønsker å bli innblandet i noe. De ønsker kanskje ikke å risikere å miste overtrederens vennskap. Og de ønsker kanskje ikke å bli betraktet som personer som ikke viser seg den tillit de er blitt vist, verdig, ved å fortelle de eldste om saken. Men dette er et feilaktig resonnement. Salmisten David sa: «Jeg sitter ikke sammen med svikere og holder ikke lag med falske folk [med dem som legger skjul på hva de er, NW].» (Salme 26: 4) Vi ønsker sikkert ikke å gjøre felles sak med «dem som legger skjul på hva de er».
15. Hvordan viser 3. Mosebok 5: 1 hvilket ansvar vi har etter at vi har gitt en som har syndet, rimelig tid til å gå til de eldste og fortelle om det gale han har gjort?
15 Når vi har gitt den som har syndet, rimelig tid til å gå til de eldste og fortelle om det gale han har gjort, må vi derfor gjøre noe for ikke å bli medskyldige i hans synd. Det er vårt ansvar overfor Jehova. Vi må opplyse de ansvarlige tilsynsmenn om at vedkommende har gjort seg skyldig i en synd som er så alvorlig at de må undersøke saken. Det ville være i harmoni med 3. Mosebok 5: 1, hvor det står: «Når noen hører en forbannelse uttalt, og han kan vitne, fordi han har sett eller fått vite noe, men likevel ikke sier fra, da synder han og fører skyld over seg.» Men vi må naturligvis unngå å handle forhastet. Det vi sier, må ikke bare være basert på antagelser.
16. Hva er av langt større betydning enn lojalitet overfor en venn som ikke vil fortelle de utnevnte eldste om sin alvorlige synd?
16 Å dekke over andres gale handlinger er vanlig i dag. Noen holder fullstendig tett med de gale ting andre har gjort, og unnlater å fortelle om dem til dem som bør få vite om slike handlinger. Det krever en sterk kristen personlighet å fortelle de utnevnte eldste om en alvorlig synd en medtroende har begått. Men hvis vi skal ha Jehovas gunst, må vi ikke la personlig vennskap gjøre oss blinde for en annens gale handlinger. Vårt forhold til Gud er av langt større betydning enn lojalitet overfor en venn som har gjort seg skyldig i en alvorlig synd og ikke vil fortelle om det til de utnevnte eldste.
Et problem alle må tenke over
17. Hva er det som viser at enkelte ungdommer blant oss trenger å være på vakt mot å bli medskyldige i andres synder?
17 Det problem som består i medskyldighet i andres synder, eksisterer av og til blant enkelte unge i menigheten. De tier kanskje når andre gjør ting som vil kunne ha en uheldig virkning på menigheten eller føre til Jehovas mishag, og vil ikke fortelle om det til dem som bør få kjennskap til det. Å dekke over det gale andre gjør, er svært vanlig på verdslige skoler. Men når en slik holdning sprer seg til menigheten, kan det skape mange problemer. Det er til og med blitt rapportert om at ungdommer har sluttet seg sammen for å gjøre noe galt samtidig som de har lovt hverandre å holde tett med det, slik at de eldste og foreldrene ikke skulle få kjennskap til det som har foregått. Det presset disse ungdommene blir utsatt for fra kamerater, og et ønske om å bli godtatt av gruppen, har ført til mange sorger for dem selv, deres foreldre og andre i menigheten når det gale er blitt oppdaget. Vi må huske at det ikke er noe galt som ikke vil bli åpenbart, og at en av våre viktigste forpliktelser overfor Jehova er å bidra til å holde hans organisasjon ren. — Lukas 8: 17.
18. Hva bør kristne foreldre gjøre hvis barna deres handler galt?
18 Alle Jehovas tjenere bør være svært forsiktige, slik at de ikke blir medskyldige i andres synder. Enkelte foreldre forsøker å rettferdiggjøre sine barns gale oppførsel og prøver å beskytte dem. Men kristne foreldre bør ikke anta den holdning at alle er imot barna deres når disse handler galt. Gudfryktige foreldre bør i stedet hjelpe sine barn til å ta imot og høste gagn av enhver form for tukt som er i samsvar med Guds Ord, når de har gjort noe galt.
19. a) Hvilken forsiktighet bør kristne ektemenn og hustruer utvise når det gjelder alvorlige synder? b) Hva bør de eldste gjøre hvis en av dem eller en menighetstjener skulle begå en alvorlig synd?
19 Kristne ektemenn og hustruer bør også være forsiktige, slik at de ikke krenker Guds lover ved å skjule hverandres alvorlige synder. De bør huske tilfellet med Ananias og Saffira, som gikk i komplott med hverandre, men som forgjeves forsøkte å dekke over en alvorlig synd. (Apostlenes gjerninger 5: 1—11) De eldste må også være klar over at de ikke må beskytte hverandre eller menighetstjenere hvis en av dem har gjort seg skyldig i en alvorlig synd som vil kunne føre til utstøtelse. De bør huske det prinsipp Paulus understreket da han skrev: «Vær ikke for snar til å legge hendene på noen, og bli ikke medskyldig i andres synder. Hold deg selv ren.» — 1. Timoteus 5: 22.
Et tegn på visdom å bevare sin uklanderlighet
20. Hva bør vi gjøre i stedet for å dekke over eller bli medskyldige i andres alvorlige synder?
20 Tjenere for Jehova bør aldri følge eller etterligne denne verdens onde veier. Apostelen Johannes skrev til Gaius: «Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.» (3. Johannes 11) Hvor godt er det ikke når vi lar oss veilede av Guds Ord, slik at vi kan gjøre det som er godt! I stedet for å dekke over eller være medskyldige i andres alvorlige synder bør vi derfor være besluttet på å skinne som lys og være uklanderlige og rene. (Filipperne 2: 14, 15) Enhver tjener for Gud er forpliktet til å holde menigheten ren, samtidig som han sørger for at han selv er uten flekk og lyte. (2. Peter 3: 14) Men sett at du er foruroliget fordi du ikke vet hvorvidt det en eller annen har gjort, er riktig. Da bør du føle deg fri til å snakke med de eldste, slik at du kan få vite hvilken handlemåte det vil være riktig av deg å følge.
21. a) Hvordan er Kristi kjærlighet til menigheten et eksempel for oss? b) Hvilket ansvar bør vi påta oss når det gjelder andres overtredelser?
21 Vår kjærlighet til Jehovas organisasjon bør gjenspeile den kjærlighet Jesus Kristus har til sin åndelige brud, menigheten. Han «elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, for at han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig». (Efeserne 5: 25—27, EN) Vår kjærlighet til Jehovas organisasjon bør på lignende måte lede oss til å gjøre det vi kan for å holde den ren. Vi må aldri gjøre noe som kan føre vanære over Gud eller hans organisasjon, og vi bør aldri se gjennom fingrene med det gale andre i menigheten gjør. Vi bør i stedet oppmuntre overtredere til å forandre sin oppførsel og søke hjelp hos de eldste. Hvis de ikke gjør dette i løpet av rimelig tid, bør vi påta oss vårt ansvar og fortelle de utnevnte eldste hvordan det forholder seg. På den måten vil vi unngå å bli medskyldige i andres synder og å bære et visst ansvar for den urette oppførselen de har.
22. a) Hva må vi gjøre for å oppnå frelse? b) Hvilke spørsmål gjenstår å besvare?
22 Den frelse vi har felles, er en skatt som ikke kan sammenlignes med noe annet. For å kunne bevare den må vi fortsette å vandre rett for Jehovas åsyn. La oss derfor hjelpe hverandre til å gjøre det og aldri bli medskyldige i andres synder. Jehova har i sin kjærlighet sørget for en organisasjonsmessig ordning som skal være til hjelp for oss i våre bestrebelser hva dette angår, og her spiller de utnevnte eldste en viktig rolle. Men hvordan etterligner de Jehova og hans Sønn, den gode hyrde? Hvilken hjelp kan de eldste gi oss på veien til livet? Den etterfølgende artikkelen vil besvare disse spørsmålene.
Husker du?
◻ Hvordan bør du se på tukt?
◻ Hva bør du oppfordre en medtroende til å gjøre hvis han forteller deg at han har begått en alvorlig synd?
◻ Hva bør du gjøre hvis du vet at en overtreder ikke har bekjent sin synd for de utnevnte eldste?
◻ Hvordan kan vi unngå å bli medskyldig i andres synder enten vi er eldste, en gift kristen eller et barn?
[Bilde på side 20]
Apostelen Johannes advarte mot å bli medskyldig i andres synder