Gud belønner dem som oppriktig søker ham

«Men uten tro er det umulig å behage ham vel, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal belønne dem som oppriktig søker ham.» — Heb. 11: 6, NW.

 1. Hva er nødvendig for at en familie skal være lykkelig, og hva er det som viser dette?

ER DU en far eller mor, eller er du kanskje en ungdom og bor hjemme hos dine foreldre? Uansett hvordan det forholder seg, er du sikkert enig i at noe som er absolutt nødvendig for at familien skal være lykkelig, er at alle familiemedlemmene føler seg fri til å gi uttrykk for sine følelser. Det hender imidlertid ofte at medlemmene av en familie ikke får avløp for sine følelser på en normal og passende måte. Men følelsene er der fremdeles og lar seg ikke så lett undertrykke, og så får de kanskje utløsning på en eller annen mindre heldig måte. Det er tydelig at menneskene har en medfødt trang til å gi uttrykk for sine følelser. Små barn gråter over den minste ting for å få oppmerksomhet og medfølelse. Hvis det er en ting de er glad i, vil de vise den til en som vil gi uttrykk for at han også synes den er fin. Og hvem har ikke sett at et barn som har falt og slått seg mens det har vært ute og lekt, holder gråten tilbake mens det løper for å finne mor, og så først når det har funnet henne, synes at det kan la følelsene få fritt løp?

 2. Hvilke egenskaper og evner som menneskene har, gjør at de har en sterk trang til å meddele seg til andre?

² Ja, menneskene har både evnen til og et sterkt ønske om å meddele seg til andre, å dele med dem de ting de tenker på og er interessert i. De gjør sitt beste for å uttrykke seg, enten bare fordi de liker det, eller for å få eller gi hjelp. Hva er egentlig grunnen til at menneskene har et slikt sterkt ønske? Menneskene er utstyrt med evnen til å resonnere og har en naturlig spørretrang. De kan utforske, oppfinne og organisere. De har meget bestemte oppfatninger om hva som er rett og galt. De kan vurdere tingene og avsi sin dom. De kan sette seg inn i forskjellige ting og lære å verdsette dem. De kan lære å forstå og verdsette sine medmennesker. Det sier seg derfor selv at de også ønsker å bli forstått og verdsatt av andre. De er utstyrt med evnen til å vise kjærlighet og har også et sterkt ønske om at deres kjærlighet må bli gjengjeldt. Når den blir det, fører det til tilfredshet og oppmuntring for alle parter. Har ikke du også erfart det? Vi har fått våre vidunderlige evner og egenskaper for at vi skal la dem komme til uttrykk, og her kommer igjen vårt ønske om å meddele oss til andre inn i bildet.

 3. a) Hvilken annen faktor kommer inn i bildet? b) Hvordan viser det seg helt fra barndommen av at begge faktorer er viktige?

³ Dette bringer tankene hen på en annen faktor, nemlig forholdet mellom oss selv og andre. Denne faktor er nøye forbundet med ønsket om å meddele seg til andre. Du kan ikke meddele deg fritt til andre hvis det ikke er et godt forhold mellom dere. På den annen side kan du ikke bygge opp et godt forhold til noen av dine medmennesker uten å vite hvordan du skal meddele deg til dem. Både evnen til å meddele seg og evnen til å skape et godt forhold mellom en selv og andre er noe som må utvikles. Som bevis for det skal vi igjen se på hvordan det er blant barn. Barn har en naturlig trang til å meddele seg og gjør det på en spontan måte. De tar den kjærlige oppmerksomhet som blir vist dem, det gode forholdet mellom dem og deres nærmeste, for gitt. Men hvis de får den rette opplæring, lærer de snart at ikke engang mor kommer til å svare øyeblikkelig hver gang de roper. De lærer at det finnes tider da de må være stille. De blir lært opp til å forstå at et godt forhold kan bli ødelagt på grunn av dårlig oppførsel. Etter hvert som de blir eldre, forstår de at disse to faktorene, ønsket om å meddele seg og nødvendigheten av å stå i et godt forhold til andre, spiller en viktig rolle i alle livets anliggender, både når de er på skolen, når de skal ut i verden for å søke arbeid eller atspredelse, og når de skal finne seg venner, særlig blant det motsatte kjønn. Ja, disse to faktorene er av avgjørende betydning for hvorvidt en skal bli lykkelig og føle at en har framgang i livet. Vi må aldri slutte å lære hvordan vi kan forbedre oss hva disse to faktorene angår. Det vil være til vårt eget beste å huske det.

Forholdet til Gud

 4. Gjelder disse to faktorene bare forholdet menneskene imellom?

⁴ Mange setter disse to faktorene utelukkende i forbindelse med forholdet menneskene imellom, men er det rett og fornuftig å gjøre det? Vil vi ikke da gå glipp av en dypere følelse av tilfredshet, som ville gi oss velsignelser som er større og av mer varig verdi? Det at menneskene er i besittelse av slike gode egenskaper og evner som vi allerede har nevnt, er i seg selv et bevis for at menneskene ikke er et produkt av en blind og upersonlig kraft, men at de er blitt frambrakt av den høyeste Mesterhjerne, en intelligent Skaper, som selv er i besittelse av de samme egenskapene i høyest mulig grad. Menneskene er dessuten ikke roboter og lar seg ikke lede av instinkter, men de har frihet til å bruke eller misbruke de gaver de har fått. Både enkeltpersoner og hele nasjoner snakker så mye nå for tiden om å leve sitt eget liv og selv bestemme sin skjebne. Ja, de velger å ignorere det faktum at det finnes en Skaper, som har en bestemt hensikt med jorden og menneskene. Men er det rett og fornuftig å betrakte tingene på den måten og ha en slik innstilling?

 5. Hvilke spørsmål kan en stille i betraktning av de gode egenskaper menneskene er utstyrt med?

⁵ Det vi allerede har framholdt, skulle være tilstrekkelig til å vise hvor uforstandig det er å følge verdens veier og la seg påvirke av verdens ånd. Hvis du er enig i dette og tror at det finnes en Skaper, synes du ikke da også at det må være fornuftig å tro at denne Skaper har gitt menneskene en åpenbaring om seg selv og sine hensikter? Menneskene er, som vi vet, utstyrt med evnen til å tenke og resonnere og til å legge tro, kjærlighet og hengivenhet for dagen. Er det ikke da rimelig å tro at Han som har gitt menneskene disse gode gavene, også ville gi dem den beste mulighet til å gjøre bruk av dem og belønne dem som oppriktig søker ham? Etter at vi nå har sett hvor viktige disse tingene er når det gjelder forholdet menneskene imellom, skal vi se på hvilken betydning de har for forholdet mellom oss mennesker og Skaperen, som er så uendelig mye større enn vi.

 6. Hva er den eneste måten våre behov kan bli dekket og våre ønsker kan bli oppfylt på, og hvordan er dette blitt gjort mulig?

⁶ Ettersom det er så viktig at vi mennesker kan meddele oss til hverandre og stå i et godt forhold til hverandre, er det naturligvis enda viktigere at vi kan meddele oss til Skaperen og komme i et godt forhold til ham. Selv barn er klar over betydningen av å stå i et godt forhold til sine foreldre og kunne meddele seg til dem. Er det ikke da bare naturlig at vi ønsker å stå i et godt forhold til vår Skaper og kunne meddele oss til ham, i betraktning av at vi er hans barn? Hvorvidt vårt ønske skal bli oppfylt, avhenger naturligvis helt og holdent av Skaperen. Han er den eneste som kan oppfylle det, og hvor glade kan vi ikke være for at han har gjort det mulig for oss å få det oppfylt! Ja, han har i sannhet åpenbart seg og åpnet veien for oss, slik at vi kan komme i forbindelse med ham gjennom bønn. På hvilken måte? I første rekke gjennom sitt skrevne Ord, Bibelen, og også, som Bibelen viser, gjennom sin elskede Sønn, Jesus Kristus, som har fått tittelen «Guds ord». — Åpb. 19: 13; Joh. 1: 1.

 7. Hvilken oppmuntring blir gitt til dem som søker Gud?

⁷ Guds skrevne Ord viser klart og tydelig at det foregående er riktig. Da apostelen Paulus talte til de atenske menn, som var ‘ivrige i sin gudsfrykt’ og bodde i en by som var «full av avgudsbilder», benyttet han anledningen til å fortelle om Skaperen. Han sa at han var den Gud «som gjorde verden og alt som i den er». Han forklarte at det behaget Skaperen at menneskene «skulle lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også noen av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt». — Ap. gj. 17: 16, 22—28.

 8. Hva slags opplysninger trenger vi for å kunne nærme oss Gud på en antagelig måte?

⁸ Når vi nå har fått kjennskap til disse oppmuntrende opplysningene, kan vi spørre: Inneholder Bibelen spesiell veiledning for oss med hensyn til hvordan vi kan finne Gud og be til ham på en måte som han har behag i, slik at vi kan meddele oss til ham og komme i et godt forhold til ham? I likhet med barn er vi ofte tilbøyelige til å legge størst vekt på de mulighetene vi har til å meddele oss, skjønt selve forholdet er av langt større betydning. Vi skal derfor se på det først. Sier Bibelen hvilke skritt vi innledningsvis må ta for å vinne Guds gunst og behage ham?

Tre viktige krav

 9. a) Hvordan understreker Guds Ord det første kravet vi må oppfylle? b) Hvorfor er det fornuftig å tro at det finnes en personlig skaper, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?

⁹ Det første kravet er at vi må ha tro. Paulus viser dette når han sier til hebreerne at «uten tro er det umulig å behage ham vel, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal belønne dem som oppriktig søker ham». (Heb. 11: 6, NW) For en som er ærlig og har et søkende sinn, skulle det ikke være vanskelig å tro at Gud er til, selv om Gud og hans egenskaper er usynlige for menneskene. Grunnen til dette er, som Paulus sier et annet sted, at «det som en kan vite om Gud, ligger åpent. . . For hans usynlige vesen [egenskaper, NW], både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de [de mennesker som ønsker å ignorere Gud og undertrykke sannheten] skal være uten unnskyldning». På bakgrunn av den stadig større kunnskap vi får om de uendelige mengder energi i verdensrommet, energi som utfoldes i samsvar med lover som vitner om en kilde som kontrollerer det hele, skulle det ikke være vanskelig for oss å si oss enige i dette. Men hvordan kan vi være så sikre på at Gud «skal belønne dem som oppriktig søker ham», og hvordan hjelper det oss til å komme i et rett forhold til ham? — Rom. 1: 18—20.

10. På hvilket grunnlag viste Abraham tro, og hvilket krav peker dette fram mot?

¹⁰ Igjen hjelper Bibelens beretning oss til å finne svaret. Allerede i 1 Mosebok, kapittel 15, får vi høre om en mann som oppriktig søkte Gud, som trodde på ham, og som fikk løfte om en stor belønning. (1 Mos. 15: 1, 6) Hans navn var Abram, men det ble senere forandret til Abraham. Hva var grunnen til at han hadde en slik sterk tro på at Jehova var den sanne Gud? Dette er viktig, for det peker fram mot et annet krav. Abraham var kjent med den skrevne beretning som var blitt overgitt gjennom hans forfedre, Noah og Sem, og som senere kom til å utgjøre den første del av Pentatevken. Denne beretningen er nå de innledende kapitler i 1 Mosebok. De pålitelige opplysningene i denne beretningen ga Abraham nøyaktig kunnskap, som utgjorde det rette grunnlag for sann tro. For at vi skal kunne sette oss i Abrahams sted og bedre verdsette det gode eksempel han satte, skal vi nå se på noen av de tingene som først ble nedskrevet. Det vil være til gagn for oss.

11. Hvilke verdifulle opplysninger inneholder beretningen om menneskets skapelse?

¹¹ Beretningen sier at mennesket ble skapt i Guds bilde, og at det ble utstyrt med egenskaper og evner som gjorde det i stand til å underlegge seg jorden og råde over alle ting. Adam, det første menneske, sto i et godt forhold til sin Skaper og hadde hans velsignelse. Han hadde ikke bare kjennskap til Skaperens «kraft og hans guddommelighet», men han hadde også utallig beviser for at Skaperen i sin store kjærlighet ville sørge for ham. Den ypperste gaver han fikk, var en ektefelle og medhjelp. Da han hadde fått henne, var hans lykke fullkommen. Han hadde nå en som var hans like, en som han kunne meddele seg til og stå i et godt forhold til. — 1 Mos. 1: 26—31; 2: 18—23.

12. Hva ble resultatet av menneskets ulydighet, og hvordan understreker dette det tredje kravet?

¹² De to første mennesker var imidlertid ikke roboter. De var utstyrt med en fri vilje, og kvinnen og deretter mannen brukte sin frie vilje på en slik måte at de med fullt forsett var ulydige mot Jehovas uttrykte påbud. De ønsket å leve sitt eget liv De ville selv bestemme sin skjebne. Hva ble resultatet? Jo, blant annet at det fellesskap og det gode forhold som var mellom mannen og kvinnen og mellom dem og Skaperen, ble ødelagt. De «skjulte seg for Gud [Jehovas] åsyn», og da Gud spurte mannen om hva som hadde skjedd, prøvde han skyte skylden på Gud og kvinnen ved å si: «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.» (1 Mos. 3: 8, 12) Vi kan lære mye av dette. Adam og Eva visste at de var avhengige av Jehova for å kunne leve og glede seg over alle de gode ting de hadde fått. I den tiden da de verdsatte dette og underordnet seg under sin Skaper som hans hengivne og innvigde skapninger, kunne de glede seg over store velsignelser, ettersom de sto i et godt forhold til ham. Men så snart de mistet denne innstillingen og tok saken i sin egen hånd, mistet de disse velsignelsene. Slik er det også i vår tid. Vi kan således forstå det tredje viktige kravet, nemlig at en foruten å ha tro og nøyaktig kunnskap må ha en helhjertet hengivenhet overfor Jehova.

13. I hvilken forstand er disse tre kravene nøye forbundet med hverandre?

¹³ Disse tre kravene er nøye forbundet med hverandre. Å ha tro er ikke det samme som blindt å tro på noe usynlig. Nei, det er den sikre overbevisning om ting som selv om de er usynlige, bærer preg av sannhet og realitet. Grunnlaget for en slik tro er nøyaktig kunnskap. Paulus definerte tro som «overbevisning om ting [virkelige ting, NW] som ikke ses». Den største usynlige «virkelige ting» er Jehova. Hans «usynlige egenskaper . . . ses tydelig» og kommer til uttrykk gjennom hans gjerninger. Hans Ord, Bibelen, bærer preg av sannhet fra perm til perm. Jesus sa: «Ditt ord er sannhet.» En slik tro eller sikker overbevisning er noe kraftig og levende og bærer frukt i samsvar med det grunnlag den er bygd på, nemlig nøyaktig kunnskap og forståelse av Guds Ord. En som har en slik tro, er overbevist om at Gud «skal belønne dem som oppriktig søker ham». Å innvie seg vil si å ha et sterkt ønske om og bestemme seg for hele tiden å søke Jehova, å ha sin lyst i å gjøre hans vilje, slik den kommer til uttrykk i hans Ord. Det var en slik innstilling Jesus hadde. Det ble sagt om ham profetisk: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov [ditt ord] er i mitt hjerte.» — Heb. 11: 1, 6, vers 6 fra NW; Rom. 1: 20, NW; Joh. 17: 17; Sl. 40: 9.

14. Hvordan utgjorde de ordene Jehova uttalte i Eden, et solid grunnlag for tro og håp?

¹⁴ Abraham lærte imidlertid også noe annet av den gamle beretningen som i høy grad bidro til å øke hans tro på løftet om en belønning og hans kjærlighet og hengivenhet overfor Ham som hadde gitt løftet. Din tro og hengivenhet kan også bli større. I så å si samme åndedrag som Jehova kunngjorde dommen i Eden etter syndefallet, uttalte han en bemerkelsesverdig profeti. Den inneholdt i et gåtefullt språk et løfte om et sikkert håp om en belønning. Den forutsa at det skulle oppstå et fiendskap mellom slangens ætt og kvinnens ætt, men den forklarte ikke hvem kvinnen var. Gud sa så: «Den [kvinnens ætt] skal knuse ditt [slangens] hode.» Dette betydde at han som benyttet seg av slangen, nemlig Satan Djevelen, ville komme til å få lide et knusende nederlag og bli drept. — 1 Mos. 3: 15; se også Johannes 8: 44.

15. Hvilke velsignelser og hvilken belønning åpner tro og hengivenhet overfor Jehova veien for?

¹⁵ Dette ville innebære en stor belønning for kvinnens trofaste ætt. Det ville også gi dem som for ettertiden viste tro på Jehova og hengivenhet overfor ham, et håp om å bli utfridd av trelldommen under synd og død, som var en følge av opprøret i Eden. Den første som hadde en slik tro og hengivenhet, var Abel, som blir nevnt først av en lang rekke troens menn og kvinner som er omtalt i Hebreerne, kapittel 11. Abraham er også nevnt i dette kapitlet. Hans og de andres belønning blir der beskrevet som et varig sted i Guds stad-lignende ordning, hvor forholdet mellom menneskene og Gud vil være fullstendig gjenopprettet, ja, hvor menneskene vil ha et fullkomment samfunn med Gud og nyte godt av de velsignelser det fører med seg. På grunn av den tro disse mennene og kvinnene la for dagen, kunne de allerede den gang, mens de ennå var ufullkomne, i stor utstrekning nyte godt av disse velsignelsene. Som vi senere skal komme inn på, viser Paulus i det samme brevet at menn og kvinner i vår tid kan nyte godt av lignende velsignelser i enda større utstrekning. — Heb. 11: 8—10, 16.

16. Hvilken spesiell belønning fikk Abraham som følge av sin tro og hengivenhet?

¹⁶ Med hensyn til Abraham viser beretningen i 1 Mosebok 22: 1—18 at Jehova fant behag i å gi ham en helt spesiell belønning. Da Abraham hadde bestått en hard prøve på sin tro og hengivenhet og til og med vist at han om nødvendig var villig til å ofre sin elskede sønn Isak, åpenbarte Jehova at den ætt som han hadde gitt løfte om i Eden, skulle komme gjennom Abrahams slektlinje. Han sa deretter: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» Som Jehova tidligere hadde sagt til Abraham: «Din lønn skal være meget stor.» — 1 Mos. 22: 18; 15: 1.

Søk oppriktig Jehova

17. Er det noe som viser hvorvidt folk flest ønsker å kunne påkalle Gud når de er i nød?

¹⁷ Vi har nå undersøkt de innledende skritt vi må ta for å komme i et godt forhold til Jehova, men vi har ennå ikke behandlet hvordan vi kan opprette og opprettholde forbindelseslinjer med ham. Dette kan være et problem, selv om ønsket om å stå i forbindelse med Gud ser ut til å være nedlagt i oss. Til og med forherdede menn og erklærte ateister har påkalt Gud når de har vært i nød eller vanskeligheter. Kain, den første morder, ropte til Jehova: «Min straff er svær og ikke til å holde ut.» En av grunnene til det var, som han sa: «Jeg må skjule meg for ditt åsyn.» Også Eva var ivrig etter å bringe Jehova inn i bildet når hun fødte sine barn, trass i at han hadde fordømt henne. Hun sa: «Jeg har fått en mann ved [Jehova],» og senere sa hun: «Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted.» — 1 Mos. 4: 1, 13, 14, 25, vers 13 fra MMM.

18. Hva er det som kjennetegner de bønner som blir bedt under de fleste gudstjenester?

¹⁸ Et annet bevis for at dette rotfestede ønsket er vidt utbredt, er at en eller annen form for bønn har en fremtredende plass i gudstjenesten til de fleste, om ikke alle, religionssamfunn. Men er det ikke vanligvis også slik at de fleste religionssamfunn, enten de er kristne eller ikke, legger stor vekt på rutine og formaliteter, og at det er liten variasjon, bortsett fra ved spesielle anledninger og religiøse høytider, for eksempel jul og påske? Dette gjelder også deres bønner, som ofte blir messet eller framsagt fra en bønnebok med monoton stemme. Svært mange mennesker, særlig i kristenheten, som fra sin barndom av aldri har sett noen annen form for gudstjeneste, tror kanskje at dette er som det skal være. Det gir dem som er vant til det, en følelsesmessig tilfredsstillelse. Alt sammen tar sikte på å gi folk en slik tilfredsstillelse, både kirkebygningen og musikken og prestenes klesdrakt. Ofte har det hele et skjær av mystikk. Det skapes en opphøyd atmosfære. Folk får følelsen av at de har vært i kontakt med hellige ting, med en annen verden.

19, 20. Er det samme ofte tilfelle med de bønner enkeltpersoner ber? Hvilke spørsmål kan en stille i denne forbindelse?

¹⁹ Kan ikke de enkeltes bønner ofte karakteriseres på samme måte? Folk lærer å be på en bestemt måte fra barndommen av. Barna lærer å framsi en utenatlært bønn når de skal spise, og når de skal legge seg. Voksne mennesker ber ofte på samme måte. De leser bønner opp fra en bok eller framsier dem utenat, og i mange tilfelle benytter de en rosenkrans eller et bønnehjul.

²⁰ Dette blir ofte gjort i all oppriktighet, men er det virkelig bønner i ordets egentlige betydning som blir framsagt på den måten? Bønnene gir kanskje den enkelte en følelse av tilfredshet, men behager de Gud? Har han sagt at han vil høre og besvare alle slags bønner, bare de blir bedt i oppriktighet? Har han overlatt til oss å avgjøre hva som er antagelig i denne henseende? Har noen religiøs organisasjon, hvor stor eller gammel den enn måtte være, rett til å avgjøre slike spørsmål på egen hånd på bakgrunn av tradisjoner, slik det ofte blir gjort?

21. Hvilket syn har den yngre generasjon ofte på skikker og tradisjoner, og hvilken slutning kan en trekke?

²¹ Vi sa nettopp at folk ofte blindt godtar en slik form for tilbedelse. Men er ikke vår tid preget av at folk ikke godtar noe som helst uten å stille spørsmål, men at de snarere har en svært kritisk holdning? Den yngre generasjon tar ikke noe for gitt. Mange ønsker ikke å vise respekt for noe som helst, med unntagelse av mer håndgripelige ting, for eksempel for de framskritt som menneskene gjør, eller for politiske eller militære helter. Som følge av dette kan en faktisk si at de fleste mennesker, både i og utenfor religiøse kretser, har glemt å be, bortsett fra dem som ber på en formalistisk måte og tror at det er noe gagn i å be ved hjelp av rosenkranser og bønnehjul eller i form av messing.

22, 23. a) Hvor kan vi tillitsfullt vende oss hen for å få hjelp til å be? b) Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til det å søke Gud?

²² Vi tror ikke desto mindre at det finnes utallige mennesker som ville bli glad for å få hjelp til å be på en slik måte at deres bønner ble godtatt av Skaperen. Som vi allerede har nevnt, kan en hverken la menneskelig autoritet eller sine følelser avgjøre hva som er den rette måten å be på. Å lære å be er ikke det samme som å lære en rekke ord utenat. Vi må tillitsfullt vende oss til Guds Ord, Bibelen, for å finne ut av dette. Bibelen viser hva vi må gjøre for å nærme oss Gud på en måte som behager ham. Særlig i Hebreerne kan vi finne praktiske råd hva dette angår. Du husker at kapittel 11 nevner en lang rekke troens menn og kvinner som hadde Guds gunst og velsignelse. De trodde alle sammen at Gud «skal belønne dem som oppriktig søker ham». — Heb. 11: 6, NW.

²³ I det samme brevet viser Paulus imidlertid at det også var noe annet disse troens mennesker måtte søke oppriktig. Dette gjelder like fullt dem som er innvigd til Gud i vår tid. Ja, det er absolutt nødvendig for at vi skal oppnå Guds gunst. Hva er det?

Søk oppriktig Guds stad

24. Hvordan omtaler og identifiserer Paulus den stad vi oppriktig må søke?

²⁴ I Hebreerne 13: 14 minner Paulus dem som han skriver til, om at «vi har ikke her en blivende stad, men søker [søker oppriktig, NW] den kommende». Hvilken stad er det vi oppriktig må søke? Paulus sier om Abraham at «ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land . . . for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». Og om Abraham, hans sønn Isak og hans sønnesønn Jakob sier Paulus at «de . . . bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden [i landet, NW]», det vil si, de ga avkall på det sted de hadde i den gamle tingenes ordning, i kaldeernes land, og eide ikke noe land i Kana’an. Paulus sier at «[de stunder] etter et bedre, det er et himmelsk [legg merke til at det ikke sies at det er et sted i himmelen]; derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem». Senere viser Paulus tydelig hva denne staden er. Etter å ha henvist til hvordan det kjødelige Israel nærmet seg Sions berg under Moses’ ledelse, sier han som en kontrast henvendt til dem av de sanne kristne som utgjør det åndelige Israel: «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem.» — Heb. 11: 9, 10, 13—16; 12: 18—22.

25. Hva er en «stad» et passende symbol på, og hvordan blir Guds stad ytterligere identifisert?

²⁵ En «stad» blir i Bibelen brukt som et symbol på et samfunn av mennesker som lever i en godt sammenknyttet organisasjon under et sentralt styre. Johannes fikk et syn av denne «hellige stad, det nye Jerusalem», og hvordan staden er sammensatt, blir tydelig vist i Åpenbaringen. Johannes ser og beskriver den som en «brud som er prydet for sin brudgom». Han sikter da til Kristus Jesus og hans brudeklasse, «bruden, Lammets hustru», den sanne kirke eller den kristne menighet. — Åpb. 21: 2, 9; se også Åpenbaringen 14: 1, 4.

26, 27. a) Hva er altså Guds motbilledlige stad? b) Hvem er nær knyttet til dem som har håp om å oppnå borgerskap i himmelen? c) Hvilket spørsmål ser vi nå fram til å få besvart?

²⁶ Forstår du denne beskrivelsen av Guds stad? I forbildet var den bokstavelige, jordiske byen Jerusalem på Sions berg den by som hele det kjødelige Israels land ble regjert fra. Det var bare få israelitter som hadde borgerskap i selve Jerusalem. I motbildet er det Kristus Jesus og den sanne kirke, som er sammen med ham i himmelen, som utgjør regjeringsorganisasjonen over hele Guds jordiske område, og denne ordningen frambringer «nye himler og en ny jord». (2 Pet. 3: 13) Nå i de siste dager for denne gamle tingenes ordning er innvigde kristne med et himmelsk håp og med borgerskap i himmelen allerede blitt gjort til en tett sammenføyd enhet. (Fil. 3: 20, NW) En «stor skare» av innvigde menn og kvinner som har håp om å oppnå liv på jorden som Guds rikes undersåtter, er nær knyttet til disse. De «tjener ham [Gud] dag og natt i hans tempel», i forening med levningen av dem som utgjør Guds åndelige hus eller tempel (Åpb. 7: 15; Ef. 2: 19—22) Disse innvigde menn og kvinner må ha den samme ånd som Abraham, Isak og Jakob hadde, og vende seg bort fra denne gamle tingenes ordning. De må flykte ut av den onde, symbolske stad, Babylon den store, det verdensrike som består av falsk religion. Som bevis for at de har en levende tro, må de oppriktig søke Guds stad, Guds stad-lignende ordning, slik Jehovas vitner gjør.

²⁷ Men du vil kanskje fremdeles spørre: Hvordan vil det å finne Guds stad være til hjelp for meg når jeg skal be? Vi skal behandle dette spørsmålet i den neste artikkelen.

[Bilde på side 9]

Abraham viste sin tro ved at han var villig til å ofre sin sønn. «Nå vet jeg at du frykter Gud,» sa Jehova, og han ga Abraham en helt spesiell belønning