Kapittel 21

Ta godt imot dem som kommer tilbake

1. Hva slags mennesker blir omtalt i dette kapitlet?

DET er mange som en gang har hatt så mye kunnskap fra Bibelen at de vet at Jehova er den sanne Gud, og kjenner til hva hans hensikter går ut på. De er ikke Jehovas vitner, men de har kanskje studert Bibelen sammen med vitnene. Eller det kan være at deres foreldre er Jehovas vitner. Mange av dem har overvært møter i en Rikets sal. De har kanskje til og med vært med på å dele Rikets budskap med andre. Men de har ikke viet sitt liv til å gjøre Guds vilje. Hvorfor ikke?

2. a) Hvorfor har de kommet bort fra Jehovas organisasjon? b) Hva får dem til å begynne å ønske at de var tilbake igjen?

² Verden tilbyr ting som frister, ting som de tror vil øke deres glede i livet, og mens de forsøker å skaffe seg disse tingene, driver de bort fra Jehovas organisasjon. Men noen av dem innser etter en tid at livet ikke er blitt slik som de hadde ventet. De blir klar over at de kommer til å forgå sammen med verden hvis de fortsetter å følge den kursen de har slått inn på. De har ikke glemt den sikkerhet og den åndelige overflod som finnes i Jehovas «hus», og de ønsker at de var der igjen. Men vil Jehova ta imot dem?

EN BORTKOMMEN SØNN KOMMER TILBAKE

3. a) Hvordan beskrev Jesus en lignende situasjon i lignelsen om den bortkomne sønnen? b) Hvem er faren et bilde på?

³ Vi finner svaret i Jesu kjente lignelse om den bortkomne sønnen. Jesus fortalte om en mann som hadde to sønner. Den yngste bad faren om å gi ham den delen av formuen som falt på ham. Da han hadde fått den, drog han til et land langt borte, hvor han sløste bort alle pengene mens han levde et vilt liv. Men så ble det hungersnød i dette landet, og den unge mannen begynte å lide nød og ble nødt til å gjete svin, men han fikk ikke engang lov til å spise av grisefôret. Den vanskelige situasjonen han nå befant seg i, fikk ham til å komme til fornuft. Han husket at selv leiekarene hadde det godt hjemme hos faren, og bestemte seg for å dra hjem. Han ville innrømme at han hadde fulgt en syndig kurs, og be om å få komme tilbake, ikke som sønn, men som en leiekar. (Lukas 15: 11—19) Men ville faren ta imot ham etter alt det han hadde gjort? Hvordan ville Jehova, som faren i denne lignelsen var et bilde på, se på det at en slik person kom tilbake?

4. Hvordan tok faren imot sønnen da han kom tilbake?

⁴ Jesus beskrev på en levende måte hvordan Jehova ville føle det i en slik situasjon: «Da han [den yngste sønnen] ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ’Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.’ Men faren sa til tjenerne: ’Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.» — Lukas 15: 20—24.

HVORDAN FÅR LIGNELSEN SIN ANVENDELSE I DAG?

5. a) Hvem var den eldste sønnen i Jesu lignelse et bilde på? b) Hvem var den yngste sønnen, den bortkomne sønnen, et bilde på?

⁵ Den eldste sønnen i denne lignelsen, den førstefødte, svarer til «menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen». (Hebreerne 12: 23) Hva med den yngste sønnen? Han må være et bilde på en annen gruppe enn den «lille hjord», som har et himmelsk håp. Ikke alle av Herrens «andre sauer» passer til beskrivelsen av den yngste sønnen, men noen av dem gjør det. Innsamlingen av de «andre sauer» ble spesielt merkbar fra og med 1935, men allerede før den tiden var det noen som var klar over at Jehova er den eneste sanne Gud. De hadde kjennskap til håpet om evig liv på jorden under Guds rike, og de regnet ikke seg selv for å tilhøre «menigheten av de førstefødte», som har et himmelsk håp. Men de ble oppslukt av verdslige gjøremål i stedet for å vie seg til tjenesten for Jehova. De tok det som Gud gav dem, tiden og livet, og brukte dette på en selvisk måte, for å tilfredsstille seg selv. Men i 1935, da Jehovas tjenere fikk en klar forståelse av hvem den ’store skare’ er, var det mange som svarte til den yngste sønnen, som helhjertet tilbød seg å tjene i sin Fars hus. Det var en tid med stor glede, slik som Jesus beskrev det i sin lignelse.

6. Hvordan gav noen i oppfyllelsen av lignelsen uttrykk for den samme holdning som den eldste sønnen, men gjaldt dette alle de salvede?

⁶ Men det var ikke alle på den tiden som gledet seg over at den klassen som den yngste sønnen var et bilde på, stod fram. Jesus viste i lignelsen at det ville skje. Men ikke alle som var igjen av den «lille hjord», la en slik ånd for dagen, og i lignelsen viste Jesus at også de som først var misfornøyd, hadde mulighet til å få del i den glede som Jehova selv føler når slike syndere virkelig angrer og vender om. — Lukas 15: 7, 10, 25—32.

7, 8. a) Hva har i de senere år ført til at andre har kommet langt bort fra Jehovas hus? b) På hvilke måter har noen av dem følt det på samme måte som den bortkomne sønnen? c) Hvorfor bør de komme tilbake?

⁷ Siden disse begivenhetene inntraff i midten av 1930-årene, er det imidlertid andre som har innsett at de også på mange måter ligner den bortkomne sønnen. De er godt kjent med Jehovas åndelige hus, hans synlige organisasjon, men deres livsstil har ført dem bort fra organisasjonen. Det er som om de har dratt til «et land langt borte». De har ikke motarbeidet Jehovas tjenere, men de har heller ikke levd i samsvar med Guds Ords normer. De har kanskje gjort seg selv og sitt verdslige arbeid til det viktigste i livet og har ikke lagt tilbørlig vekt på sine plikter overfor Gud og på den alvorlige tiden vi lever i. Noen har tatt anstøt av ufullkommenheter hos andre som har vært tilsluttet menigheten, og har ikke ventet tålmodig på at Jehova skulle ordne opp i tingene. Men hvilke situasjoner har de som har isolert seg fra troens husfolk, kommet opp i?

⁸ Noen har med tiden innsett at de er blitt åndelig utarmet. De erkjenner at selv om de kanskje har noen korte øyeblikks nytelse, bringer ikke det dem varig lykke. De oppdager kanskje også at den måten de lever på, går ut over deres fysiske, følelsesmessige og åndelige helse. De føler seg tomme innvendig. Det gjør alle som er uten Gud og uten håp. (Efeserne 2: 12) De innser at den eneste tiden de virkelig har vært lykkelige, var da de befant seg i Jehovas «hus». De ønsker å vende tilbake. Bør de gjøre det? Har de noe som helst gagn av å fortsette å være i den svekkede tilstand de nå er i? Det kan få katastrofale følger å vente med å vende tilbake. Hvis de fortsetter å være en del av verden, kommer de til å miste livet når den blir ødelagt.

9. a) Hvorfor vil Jehova at slike mennesker skal komme tilbake? (Esekiel 18: 23) b) Hva kreves av dem?

⁹ Men kan slike mennesker vende tilbake? Jehova oppfordrer dem inntrengende til å komme tilbake, og hans synlige organisasjon gir kjærlig hjelp til dem som gjør det. (Sakarja 1: 3, 4) Hva kreves det av dem? Som det fremgår av Jesu lignelse, må de ’komme til seg selv’, ta initiativet for å vende tilbake og innrømme at de har syndet mot Gud. Hvis de har gjort seg skyldig i grov ukristen oppførsel, må de bevise overfor de eldste at de har forlatt sin tidligere livsstil og virkelig angrer. De må ha et oppriktig ønske om å tjene Jehova som en del av hans synlige organisasjon. (Lukas 15: 18—21; Ordspråkene 28: 13) Hvis de gjør dette av et oppriktig hjerte, kan de være forvisset om at de vil oppnå stor glede ved å forlate sine onde veier, oppgi sine urette tanker og vende om til Jehova. (Jesaja 55: 7) Det er naturligvis hyggelig for dem å bli godt mottatt i Rikets sal, men de trenger å bli bygd opp igjen i åndelig henseende. Dette vil gi dem enda større glede.

BYGG PÅ EN SOLID GRUNNVOLL

10. a) Hvilken holdning til Jehovas krav må de som angrer, framelske? b) Hvordan kan de komme i et nært, personlig forhold til Jehova?

¹⁰ Når noen vender tilbake til Jehovas hus, er det spesielt viktig at de blir kjent med de forskjellige sidene ved Jehovas personlighet og bestreber seg på å komme i et nært, personlig forhold til ham. De trenger å forstå at alt det Jehova krever av oss, er til vårt eget beste. Hans bud tar ikke fra oss gleden ved livet, men beskytter oss mot å gjøre noe som kanskje gir spenning i øyeblikket, men som fører til at vi må høste bitre frukter. (Jesaja 48: 17; Galaterne 6: 7, 8) Når han tukter oss, er det fordi han elsker oss. (Ordspråkene 3: 11, 12) Når vi studerer for oss selv og mediterer over det vi lærer, ber oppriktige bønner og regelmessig er til stede på kristne møter, vil det hjelpe oss til å lære å stole helt og fullt på Jehova, til å se hen til hans ledelse i alt det vi gjør. — Ordspråkene 3: 5, 6.

11. Hvordan kan de som har kommet på avveier, bli hjulpet ved a) å utvikle et hat til det onde? b) å søke forstand? c) konsekvent å følge Guds normer? d) å lære seg å se på hva som vil bli utfallet av det de planlegger å gjøre? e) å ha kjærlig omtanke for andre?

¹¹ De som har kommet på avveier, har kanskje visst hva som er rett, og hva som er galt. Men nå må de også lære seg å hate det onde, og de må fortsette å gjøre det så lenge de er omgitt av det. (Salme 97: 10) De vil få hjelp til det hvis de ikke bare søker kunnskap, men også forstand. Å ha forstand innebærer først og fremst å se tingene i forhold til Gud. Vi må anerkjenne de forskjellige midler og metoder han benytter for å undervise oss, og vi må se hvordan vår reaksjon på hans veiledning berører forholdet til ham. (Ordspråkene 4: 7; 9: 10, EN) Vi må forstå at det er viktig å være konsekvente og følge Jehovas normer hele tiden, i alt det vi gjør. (Titus 2: 11, 12; 1. Tessaloniker 4: 7) Vi bør ikke bare se på hvilke gleder vi kan oppnå i øyeblikket, men også ta hensyn til hva som kan bli det endelige utfall av de avgjørelsene vi treffer. (Jevnfør Ordspråkene 20: 21; 23: 17, 18; Hebreerne 11: 24—26.) Vi bør også ta hensyn til hvilken virkning det vi sier og gjør, kan ha på andre. — Romerne 15: 1, 2.

12. a) Hva bør vi være klar over når det gjelder Satan og hans metoder? b) Hva er nødvendig for at vi skal komme seirende ut av denne kampen?

¹² Som kristne vil vi bli styrket når vi er klar over at vi deltar i en åndelig krigføring. Vår største fiende er Satan Djevelen og hans demoner. Satan prøver ved hjelp av alle mulige midler å få oss bort fra det viktige Rikets arbeid som Jehova har pålagt oss. Hans mål er å lokke oss til å skyve Jehovas normer til side og bli en del av den verden som han er fyrste for. Hans snarer appellerer ofte til normale ønsker (om lykke, fysisk velvære, kjærlighet og hengivenhet), men han vil at vi skal tillegge slike ønsker altfor stor betydning eller tilfredsstille dem på urette måter. Bare ved å gjøre full bruk av den åndelige rustning som Gud har tilveiebrakt, kan vi komme seirende ut av denne kampen om vårt åndelige liv. — Efeserne 6: 11—18.

13. a) Hvordan kan vi finne styrke for våre sjeler? b) Hvorfor vil vi oppnå sann lykke når vi tjener Jehova ved å etterligne Kristus?

¹³ Jesus sa at vi skulle finne styrke for våre sjeler hvis vi kom til ham og tok hans «åk» på oss. (Matteus 11: 29, 30, NW) Å ta på seg et «åk» betyr å tjene. Men når vi tjener Jehova ved å etterligne hans Sønn, blir vi styrket. Hvordan det? Fordi det fører til at vi oppnår sann frihet. Vi er ikke lenger syndens treller. Vi er ikke slaver under den. Det er ikke lenger slik at vi gjør det som vi vet at vi ikke skulle gjøre, og som vi kanskje til og med skulle ønske at vi ikke gjorde. (Johannes 8: 32, 34—36) Hvis vår kristne personlighet blir bygd opp på den rette grunnvoll, Jesus Kristus, vil vi anerkjenne hans rolle i forbindelse med Jehovas hensikt. Vi vil høre på ham og lære av ham. Han gledet seg over å gjøre sin Fars vilje. Vi vil også lære å finne glede i det. (Johannes 4: 34; Salme 40: 9) Fordi vi følger Guds moralnormer, vil vi kunne ha en ren samvittighet. Vi vil ikke leve bare for oss selv, men vil oppleve den lykke som følger med det å gi. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Vårt liv vil bli meningsfylt. Og vi vil framfor alt ha den glede å vite at vi er godkjent av Jehova, som er Far til alle som blir hans barn. — Ordspråkene 10: 22.