8. del: ’Skje din vilje på jorden’
Forat Jehova Guds vilje skulle bli gjort på jorden som den blir gjort i himmelen, lot han den menneskelige familie få sin start i en helligdom. Dette hellige sted var den Edens hage eller det gledens paradis der Adam og Eva hadde fellesskap med sin Gud og himmelske Far. Det var i dette hellige paradis en av Guds himmelske åndesønner gjorde opprør og gjorde seg selv til Satan Djevelen. Ved å benytte seg av slangen fristet han kvinnen Eva til å synde ved å spise av den forbudne frukt på treet til kunnskap om godt og ondt. Hun på sin side påvirket sin mann Adam til å spise og med overlegg bryte Guds lov. Deres fortsatte nærvær i Edens paradis ville nå gjøre helligdommen uren. Gud vendte seg imot de tre skyldige. Over den store Slange, Satan Djevelen, uttalte Gud en dom som gikk ut på at han skulle tilintetgjøres av hans kvinnes ætt. Han avsa også dødsdom over Adam og Eva, og renset paradisets helligdom ved å drive ut det syndige menneskepar og gjøre det umulig for dem å trenge inn dit igjen i et forsøk på å spise av livsens tre og derved få leve evig på jorden.
23, 24. Hvilken omstendighet viste at synden hadde gått i arv til Adams barn, som ble født utenfor Eden, og i hvilke to henseender var Kain en manndraper?
23 Synden og den dødsdom som fulgte med den, gikk i arv til Adams barn, som ble født utenfor det hellige paradis. Dette framgår klart av det som skjedde med hans første sønn, Kain. Denne sønnen begynte å dyrke den forbannede jord utenfor helligdommen i Eden. Hans yngre bror Abel ble hyrde. Kain og Abel frambar offer for Gud. Det rette stedet å frambære ofrene på var sannsynligvis like ved Edens helligdom, like foran inngangen mot øst hvor kjerubene holdt vakt. Hver av dem ofret noe av det som hans arbeid hadde kastet av seg. Kain ofret av markens grøde. Abel ofret livet til noen av sine får, noen av de førstefødte, og han helte deres blod ut på marken og frambar de feteste stykker av dem for Gud.
24 Ved den anledning antydet Gud at det måtte ofres et liv og at dette liv måtte frambæres for ham forat den syndige menneskehet skulle få hans gunst tilbake og bli tilgitt og løskjøpt fra synden og dens straff, døden. Gud så med velvilje på Abels dyreoffer, men Kains blodløse offer forkastet han. På grunn av skinnsyke utøste nå Kain blod, men det var blodet av hans rettferdige bror Abel, som hadde behaget Gud ved det offer han hadde frambåret i tro på Ham. Ved å utgyte blod på denne måten gjorde Kain marken uren. Han ble imidlertid ikke straks henrettet som morder, men han kom under Guds spesielle forbannelse. (1 Mos. 4: 1—23; Heb. 11: 4) Han var en manndraper i to henseender, for det første fordi han hatet sin uskyldige bror, og for det annet fordi han virkelig tok hans liv. Han viste at han var av Djevelen og et Djevelens barn. (1 Joh. 3: 8—12) I sin tid døde Kain under Guds forbannelse. Alle hans etterkommere ble utslettet i den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid. — 1 Mos. 4: 16—24; 6: 5—13.
25. Hvordan har det seg at døden ble ført videre gjennom Noah og hans familie, gjennom vannflommen og fram til i dag, og hva utgjør det at Gud aksepterte Abels offer, et forbilde på?
25 Fram til flommen i Noahs dager hadde ingen av Adams etterkommere vært i stand til å trenge seg inn i helligdommen i Eden og finne veien til livsens tre der inne. Det var ikke lenger Guds måte å la menneskene vinne evig liv i et jordisk paradis på. Da Guds tid til det var inne, feide vannflommen bort ethvert spor av det hellige paradis i Eden et sted nær Midt-Østen. Slik var det at døden ble ført videre blant menneskene, selv gjennom Noah og hans familie som overlevde vannflommen, og har fortsatt å gjøre seg gjeldende like til denne dag. Følgende korte uttalelser gjør ende på all mystikk omkring døden og dens årsak: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Den vise kong Salomo sa: «Det er ikke noe menneske som ikke synder.» (1 Kong. 8: 46) Det er grunnen til at alle mennesker får den lønn som synden gir, nemlig døden. (Rom. 6: 23) Det at Gud aksepterte det offer Abel frambar ved å ofre noen av sine får og utøse deres blod, utgjør et forbilde. Det viser på hvilken måte menneskeheten kommer til å bli fridd ut fra dødens fordømmelse og bli befridd fra døden selv, nemlig ved frambæringen av et antagelig liv som offer her på jorden. Abel hadde ingen rett til å spise av de ofrede førstefødte dyrene i fellesskap med Gud, langt mindre til å drikke deres blod. Hva var det da som gjorde at Abels offer behaget Gud?
26. Hvilken guddommelig lov var Abels offer i harmoni med, og hvordan ble et offer som var bedre enn Abels, tilveiebrakt for menneskeheten?
26 Han hadde ikke lært å frambære offer av Adam, men han hadde lært det ved sin tro på Gud. Hans offer var derfor i harmoni med Guds lover som først ble uttalt lang tid senere: «Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 4) «For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.» (3 Mos. 17: 11) «Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» (Heb. 9: 22) Jehova, som var klar over at rettferdigheten bare kunne bli vendt til det gode for den døende, syndige menneskehet ved at det ble frambåret et offer av tilstrekkelig verdi og kraft, var også så kjærlig at han tilveiebrakte det nødvendige offer. Det gjorde han ved å gi sin himmelske Sønn, sin første og ypperste skapning, som han sendte fra himmelen til jorden forat han skulle bli det fullkomne menneske Jesus Kristus. Jesu offer kan utrette det som det første offer som ble frambåret av et menneske, nemlig Abels offer, ikke kunne. Det kan fri oss fra den nedarvede synd og fordømmelse, fra døden som er en følge av synd, og fra graven. Av den grunn henviser Bibelen oss til «Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels». (Heb. 12: 24) Abels blod ropte til Gud fra jorden om hevn over den morderiske Kain, som hatet sin bror. Jesu blod roper ut fra Guds alter om guddommelig nåde for menn og kvinner som viser tro og er lydige. — 1 Mos. 4: 10; Heb. 13: 10—12.
En midlertidig materiell helligdom
27. Hvorfor frambar troens menn, fra Noah til Job, offer for Gud, og hva var det at Abraham forsøkte å ofre Isak, et forbilde på?
27 Fra Abels tid av frambar troens menn som vant Guds velbehag, offer for ham. De utgjøt blodet av et offerdyr og utøste derved dets liv. Noah, Abraham, Isak, Jakob og Job mente ikke at Jehova var en blodtørstig Gud, men de viste at de klart forsto nødvendigheten av et offer. Derfor kom de regelmessig nær til Gud med et offer. Disse troens menn tjente som Guds prester for hver sin familie og husstand. Abraham var til og med villig til å frambære sin sønn Isak som et menneskeoffer på et alter på Moria-fjellet, det stedet i Jerusalem hvor den muhammedanske Klippemoskeen nå ligger. Han var villig til å gjøre dette fordi han hadde tillit til Gud og tro på at hans ofrede sønn ville bli oppreist fra døden. Det drama som ble utspilt ved den anledning, var et profetisk bilde på hvorledes den himmelske Far ville ofre sin egen Sønn Jesus Kristus forat alle troende fra alle jordens ætter og folk skulle kunne velsignes i den himmelske Far og i hans ofrede Sønn, den lovte Ætt. — 1 Mos. 12: 1—3; 22: 1—18.
28. Hvem var den mann Abraham ble velsignet av, og hadde han eller de andre troens menn tempelhelligdommer?
28 Abraham ble velsignet av en mann som var både konge og prest, og som het Melkisedek. «Og Melkisedek, kongen i Salem [fortidens Jerusalem], kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!» (1 Mos. 14: 18—20) Det er imidlertid ikke noe i Bibelens beretning som tyder på at kongen og presten Melkisedek hadde noen tempelbygning som han brukte til helligdom, og hvor han frambar offer for den høyeste Gud. Det var altså ingen av disse troens menn i fortiden som hadde noen tempelhelligdom.
29. Under hvilke omstendigheter ga Jehova påbud om at det skulle bygges ham en helligdom, og hvorfor burde ingen smile hånlig av denne første helligdom?
29 Da Abrahams etterkommer Moses ble født nede i Egypt, var det fullt av templer for mange forskjellige guder der i landet. Men helt fram til da hadde Jehovas folk ikke hatt noen tempelhelligdom som var innvigd til ham. Egypt var ikke stedet for et tempel for Jehova. Stedet for en slik helligdom var i det landet Gud førte Abraham til fra Mesopotamia, og som han lovte å gi til hans etterkommere. Da Moses og hans folk hadde lagt slaveriet i Egypt langt bak seg og var på vei mot det lovte land, førte Jehova Gud dem til foten av Sinai-fjellet og lot dem bli der i nesten et år. Der påla han Moses å få folket til å bygge ham en helligdom. Etter som de var på reise mot det lovte land, skulle det være en transportabel helligdom, et telt i to avdelinger med en forgård omkring. Etterat Jehova hadde gitt Moses de ti bud, sa han til ham: «Og de skal gjøre meg en helligdom, så vil jeg bo midt iblant dem. Tabernaklet og alt som dertil hører, skal I i alle måter gjøre etter det bilde jeg vil vise deg.» (2 Mos. 25: 8, 9) Ingen burde smile hånlig av dette lille tabernakel eller denne lille helligdom i ørkenen, for tabernaklet var et bilde på himmelske ting som er av enorm betydning og verdi for oss som lever i dag. Dette framholder den inspirerte forfatter som siterer og kommenterer de instruksene Jehova ga Moses. — Heb. 8: 1—6.
30. Hvor lenge tjente denne tabernakelhelligdom sin hensikt, og hvordan kom David på den enestående tanke å bygge en stasjonær helligdom?
30 Denne tabernakelhelligdom ble reist om våren 1512 før den kristne tidsregning, og den fortsatte å være det sted der Jehova kom sammen med fortidens Israel i mange hundre år etterat han hadde ført folket inn i det lovte land. I dette landet som danner et knutepunkt mellom Europa, Asia og Afrika, ble Israel et kongerike. Israelittenes annen konge var den trofaste David. I 1069 f. Kr. inntok David Sion, Jerusalems borg, og gjorde denne byen til sin hovedstad. I nærheten av sitt palass der lot han den hellige paktens ark som inneholdt tavlene med de ti bud, oppbevare i et telt og bli tatt vare på av trofaste levitter, som var prestenes medhjelpere. Nå var det kong David kom på den enestående tanke å bygge et stasjonært tempel av tre og stein og edle metaller for Jehova. Han la saken fram for Gud.
31. Hvorfor ble ikke David begunstiget med å få bygge den foreslåtte helligdom?
31 Kong David var en krigsmann som Jehova Gud hadde benyttet som sin domsfullbyrder til å utøse sine fienders blod. Derfor begunstiget ikke Gud David med det privilegium å bygge templet i Jerusalem. Men Gud æret David med noe som var langt mer storslagent enn å få bygge et tempel for hans hellige navn av forgjengelige materialer.
32, 33. Hvilken pakt inngikk nå Jehova med David som tegn på sin verdsettelse?
32 David hadde vist kjærlig interesse for at det skulle bygges et jordisk, materielt hus til ære for Gud; derfor inngikk Jehova en pakt med David om å bygge ham et hus. Nei, det var ikke noe palass, men det var et kongehus eller et dynasti av konger som alle skulle være hans etterfølgere og hans etterkommere, en kongerekke som skulle fortsette helt til den evige Konge av Davids hus sto fram. Gud sa:
33 «Nå forkynner [Jehova] deg at [Jehova] vil bygge deg et hus. Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. . . . Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 2 Sam. 7: 1—16.
34. Hvorfor kan ikke denne pakten med David bli til intet og ikke bli oppfylt?
34 Det var pakten med David om riket. Jehova stadfestet denne pakten med en ed. Kan solen og månen forsvinne og slutte med å lyse for menneskene på jorden? Like lite kan pakten med David om riket bli til intet. Gud kan ikke bryte sin hellige ed. Han vil aldri krenke sin pakt med David. Til hans opphøyelse blir den oppfylt på den mest storslagne måte nettopp nå i vår tid. — Sl. 89: 27—38.
35. Hvilket arbeid oppmuntret derfor David sine undersåtter til å delta i, og hvordan la Gud for dagen sin godkjennelse av dette nye tempel som et sted der han skulle tilbes?
35 David oppmuntret sine undersåtter til å gi sin støtte til hans etterfølger Salomo når han skulle bygge det herlige tempel for Jehova på Maria berg. Han sa: «Vend nå eders hjerte og sjel til å søke [Jehova] eders Gud, og gjør eder rede og bygg Gud [Jehovas] helligdom, så I kan føre [Jehovas] paktsark og Guds hellige kar inn i det hus som skal bygges for [Jehovas] navn!» (1 Krøn. 22: 19) Da alle materialene lå ferdig, begynte kong Salomo å bygge i det fjerde år av sin regjering. I det ellevte år av sin fredelige regjering fullførte han dette ærefryktinngytende tempel, som etter våre dagers pengekurs ville ha kostet mange milliarder kroner. Etterat den hellige paktens ark var blitt ført inn i det aller helligste i templet, la Jehova for dagen sin godkjennelse av denne helligdommen som et sted der han skulle tilbes. Han fylte det hellige tempel med en mirakuløs sky av herlighet. Deretter sendte han en mirakuløs ild ned fra himmelen til å tenne varme på tempel-alteret i forgården og fortære de første dyreofrene som lå på det. Tilbederne som var vitne til dette, ble slått av hellig frykt. De kastet seg ned og «tilba og lovet [Jehova], fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig». — 2 Krøn. 5: 4—14; 7: 1—3.
36, 37. a) Hvilken bestemmelse og hvilken hedensk opptreden som ble tillatt, viser hvorvidt dette var Jehovas virkelige tempel? b) Med hvilke ord klaget Jeremias over den hellige byen da den ble ødelagt?
36 I sin bønn ved tempelinnvielsen minnet kong Salomo alle som kunne høre ham, om at dette store og herlige tempel ikke var den virkelige helligdom for himmelens Gud: «Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» (2 Krøn. 6: 18) Hvis dette hadde vært Jehovas virkelige helligdom, ville han da senere ha bestemt at den skulle bli tilintetgjort på grunn av at de troløse, frafalne israelittene vanhelliget den og fylte den med sine vederstyggelige, motbydelige, avskyelige ting? Ville han da ha tillatt de hedenske tilbedere av Babylons falske guder å storme inn i landet lik brølende løver og ikke vise noen aktelse for dem som i hvert fall tilsynelatende tilba ham i templet, men drepe prestene og røve templet for alt av verdi og så brenne det ned til grunnen, noe som ville føre til prestisjetap for ham i de verdslige folkeslags øyne? I 607 f. Kr. ødela Babylons hærer under kong Nebukadnesar den berømte hellige byen Jerusalem og det tempel i den som Jehova engang hadde helliget. De tok med seg templets skatter og hellige kar, alt så nær som den hellige paktens ark som har forsvunnet og således slapp å falle i disse grådige hedningers hender. (2 Kong. 25: 8—21; 2 Krøn. 36: 17—21) Jeremias, som Jehova hadde benyttet til å profetere om alt dette, satt sorgbetynget og klaget til Gud over den hellige by, Jerusalems (Sions) datter:
37 «Fienden rakte sin hånd ut etter alle hennes kostelige ting; for hun så hedninger komme inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulle komme inn i din menighet. [Jehova] har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom; han har overgitt dets palassers murer i fiendens vold; de lot sin røst høre i [Jehovas] hus som på en høytidsdag. [Jehova] tenkte på å ødelegge Sions datters mur, . . . Se, [Jehova], se! Hvem har du gjort således med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet slås ihjel i [Jehovas] helligdom? Hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret, de hellige stener [helligdommens stener, NW, fotn.] strødd omkring ved alle gatehjørner!» — Klages. 1: 10; 2: 7, 8, 20; 4: 1.
(Fortsettes)