Sann tilbedelse — den beste levemåte

«Du skal grunne på den [denne lovens bok] dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig fram.» — Jos. 1: 8.

 1. a) Hva slags tilbedelse dreier de fleste religioner seg om? b) Hvordan forholder det seg med den sanne tilbedelse?

DE FLESTE religioner legger vekt på de seremonielle eller «sakramentale» trekk ved tilbedelsen. Deres gudsdyrkelse innskrenker seg til øyentjeneste og er på ingen måte en faktor som berører hele deres liv. Deres religiøse programmer dreier seg således om periodiske, seremonielle gudstjenester, og i tilknytning til disse blir det ofte bedt om penger til finansieringen av det kostbare utstyret som hører med til en slik form for tilbedelse. Den sanne tilbedelse derimot legger ikke vekt på ritualistiske seremonier. Selv om den påbyr sine tilhengere å komme regelmessig sammen med andre tilbedere, omfatter den også alle andre sider av deres liv. Den er et livsmønster, en levemåte. Det er derfor Bibelen omtaler den sanne kristendom som «Guds vei» og «sannhetens vei». — Ap. gj. 9: 2; 19: 9; 2 Pet. 2: 2.

 2. a) Hvordan viste Jesus at tilbedelsen bør bestå av mer enn seremonier? b) Hva vil det si å tilbe «i ånd»?

² Jesus viste også at den sanne tilbedelse er en levemåte, da han sa til en samaritansk kvinne: «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet . . . de som tilber ham, bør [må, NTN] tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 23, 24) Jesus la like stor vekt på nødvendigheten av å «tilbe i ånd» som av å ’tilbe i sannhet’. Derved understreket han et annet viktig trekk ved tilbedelsen. Hva vil det si å «tilbe i ånd»? Sammenhengen viser at Jesus i sin samtale med denne samaritanske kvinnen framholdt en slik form for tilbedelse som en kontrast til den form for tilbedelse som benytter synlige ting som hjelpemidler, for eksempel et fjell eller en by. (Vers 21) I stedet for å stole på slike ting, som krever noe håndgripelig, noe en kan se eller ta og føle på, legger sanne tilbedere tro for dagen, og uansett hvor de befinner seg, eller hvilke ting de er omgitt av, bevarer de en tilbedende «ånd» eller tilber åndelig eller i tilbedelsens ånd. De tilber således i ånd. Deres hjerte tilskynder dem til å tjene Gud i samsvar med den sannhet som de alltid har i sitt sinn, og som dirigerer alt det de foretar seg. — 2 Kor. 5: 7.

 3. Hvordan ønsket Jehova å bli tilbedt fra begynnelsen av?

³ Dette er i overensstemmelse med den måten Gud fra først av bestemte at tilbedelsen skulle utøves på. Han foreskrev ikke noen bestemt seremoni eller noen ritualer som de første fullkomne mennesker skulle benytte når de vendte seg til ham for å tilbe ham. De skulle i første rekke tjene eller tilbe sin Skaper ved trofast å gjøre hans vilje. Gud åpenbarte denne vilje for dem, slik at de kunne leve i harmoni med de faktiske forhold, med sannheten. (1 Mos. 1: 28, 29; 2: 16, 17, 19—25; Matt. 19: 4, 5) Etter hvert som tiden gikk, ville Gud uten tvil ha gitt dem flere sannheter som de trengte når de skulle utvide sitt jordiske hjem og sitt virkefelt og fikk større familie. Hvis de trofast hadde adlydt denne veiledning, ville de ha oppfylt de viktigste kravene til sann tilbedelse. Hvis de to første menneskene hadde valgt å følge en slik kurs, ville disse sannhetene ha blitt en levemåte for dem og deres etterkommere. Ved å følge en slik levemåte ville de ha oppnådd de beste resultater. Den kunne ikke slå feil, for den var i harmoni med sannheten, med de faktiske forhold, innbefattet det forhold at Jehova er den Høyeste og har makt til å gi liv.

Synden medfører nye trekk ved tilbedelsen

 4. Hvorfor ble det nødvendig med bestemte seremonier i forbindelse med tilbedelsen?

⁴ Da synd og ulydighet gjorde sitt inntog, måtte imidlertid den sanne tilbedelse få visse nye trekk i samsvar med de nye realiteter menneskene nå sto overfor. Disse nye trekk ved tilbedelsen, hvorav noen var seremonielle, tjente en midlertidig, men nødvendig hensikt. De skulle illustrere noe viktig. Det hadde kommet en barriere mellom menneskeheten, som nå var ufullkommen og syndig, og dens fullkomne Skaper. Adams etterkommere måtte bli klar over dette nye forholdet, og de måtte bli kjent med hvordan Gud ville bygge bro over den kløften som hadde oppstått. I tidens løp ble det derfor innført offer, et presteskap og en helligdom for å illustrere disse «sannheter», det forhold som nå eksisterte mellom mennesket og dets Skaper.

 5. a) Hvordan forklarer Bibelen formålet med seremoniene under loven? b) Når og hvordan opphørte de?

⁵ Alle disse foranstaltningene var imidlertid bare «en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene», skriver apostelen Paulus. (Heb. 10: 1) Seremoniene og offerne var derfor i seg selv ikke hele sannheten. Men de ga folk et grunnlag for å forstå og godta sannheten når «tiden kom» til å gjøre den kjent gjennom Kristus Jesus. «Dette [det som har med helligdommen å gjøre] er et bilde inntil den nåværende tid, og svarende til dette bæres det da fram både gaver og slaktoffer, som dog ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud, men som . . . er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.» (Heb. 9: 9, 10) Da formålet med disse «kjødelige forskrifter» ble oppnådd i og med Jesu komme, hadde ikke lenger seremonier i forbindelse med tilbedelsen noen verdi i Guds øyne. De måtte vike for virkeligheten, for «disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet [virkeligheten, NW] hører Kristus til». (Kol. 2: 16, 17) Jesus ble således «veien og sannheten». — Joh. 14: 6; 1: 17.

Uforanderlige sannheter alltid et krav

 6. Hva har alltid vært en nødvendig del av den sanne tilbedelse?

⁶ Selv om disse «kjødelige forskrifter» som israelittene ble pålagt, var nødvendige i en viss tid, har det i forbindelse med tilbedelsen av Jehova alltid vært lagt størst vekt på å leve i harmoni med sannheter som aldri forandrer seg. Tro, rettferdighet, frihet fra blodskyld, sannferdighet og lydighet mot Guds uttrykte vilje har alltid vært de viktigste kravene til dem som vil nærme seg Gud. Det har alltid vært tilfelle at det ikke er den som bare frambærer gaver til Gud, men den som «har uskyldige hender og et rent hjerte», som kan stige opp på Jehovas berg. (Sl. 24: 3—6; 15: 1—4; Ordspr. 3: 32) Disse grunnleggende, sanne prinsipper er en levemåte som har vært uforandret helt fra begynnelsen av. Mika spør: «Hvormed skal jeg komme fram for [Jehova], bøye meg ned for Gud i det høye? Skal jeg komme fram for ham med brennoffer, med årsgamle kalver? . . . Han har åpenbart deg, menneske, hva godt er; og hva krever [Jehova] av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» — Mika 6: 6—8; Hos. 6: 6; 1 Sam. 15: 22.

 7. a) Hva krever Jehova egentlig av oss? b) Hvorfor føler menneskene seg helt naturlig tiltrukket av Jehovas vei?

⁷ Jehova stiller ikke vilkårlige eller urimelige krav til oss. Han krever ikke noe annet av sine skapninger enn det de burde gjøre overfor ham og overfor sine medmennesker. Det krav at vi skal ’vandre med vår Gud’ på sannhetens vei, er i overensstemmelse med den ’lov som ble skrevet i våre hjerter’ av Jehova da han skapte våre første foreldre. (Rom. 2: 14, 15) Denne «lov», samvittigheten eller den indre følelsen som sier oss hva som er rett, og hva som er galt, blir helt naturlig tiltrukket av sannhetens vei. Sannheten føles riktig og høres riktig ut for den minste rest av nedarvet samvittighet som er igjen i folk. Paulus kunne derfor si: «Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier [usannheter, løgner] . . . men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.» — 2 Kor. 4: 2; 5: 11; 6: 4—10.

Den beste levemåte

 8. Hvordan skiller sannheten seg ut fra spekulasjoner? Illustrer.

⁸ De som velger å gjøre sannheten til sin levemåte, blir belønnet med mange goder. Sannheten gir gode resultater. Når vitenskapsmennene oppdager noe som de tror er et vitenskapelig prinsipp, må det først bli prøvd i praksis for å bli anerkjent som noe mer enn en teori. Det må kunne anvendes i praksis — ved konstruksjon av utstyr eller instrumenter, ved helbredelse av sykdommer, og så videre. Men når det gjelder spørsmål vedrørende livsførsel, har de intellektuelle, filosofene og de religiøse ledere, som gjør så mye for å forme folks tenkemåte og oppførsel i vår tid, ikke bestått denne prøven. Det de sier og skriver, høres ofte bra ut. Det kan være utformet i et overbevisende språk og støttet av mange velformulerte argumenter. Men de fleste av deres teorier om livet består ikke sannhetens prøve. Hvordan det? Deres teorier virker ikke! Vi kan se de uheldige resultatene av deres filosofier overalt omkring oss.

 9. Hva er det som viser at den sanne tilbedelse er den beste levemåte?

⁹ Bibelens beretning om det meningsfylte liv Guds tjenere i gammel tid levde, og det liv de som praktiserer sannheten i vår tid, lever, viser at den sanne tilbedelse er den eneste levemåte som virkelig bringer gode resultater. Sanne tilbedere har alltid skilt seg ut fra andre ved at de har adlydt Guds bud. Som vi så i den forrige artikkelen, var israelittene i gammel tid alle andre folk overlegne så lenge de trofast holdt seg til «den rette form for kunnskap og sannhet i loven», den lov som ble gitt gjennom Moses. (Rom. 2: 20; Jos. 1: 8; Neh. 9: 13) Kristendommen i det første århundre hadde stor innvirkning på levemåten til dem som tok imot den. Den kjente historikeren John Lord sier i sin bok The Old Roman World:

«Kristendommens seier besto i virkeligheten i at den gjorde dem som bekjente seg til dens lære, til gode mennesker, . . . Vi har vitnesbyrd om deres uklanderlige livsførsel, deres plettfrie moralske vandel, deres gode borgerånd og deres kristne dyder.»

De oppnådde gode resultater ved å følge «sannhetens vei», og det samme gjør de som følger den i dag. — 2 Pet. 2: 2.

Hvordan sannheten gir gode resultater

10, 11. a) Hvordan ser mange prester på Bibelens moralnormer? b) Vis hvorfor deres syn ikke er riktig.

¹⁰ De fleste filosofer og religiøse ledere i vår tid prøver å svekke Bibelens sanne normer og gjør seg til talsmenn for en «ny moral». Guds lov sier at utukt og ekteskapsbrudd er galt i ethvert tilfelle. (1 Kor. 6: 18; 1 Tess. 4: 3; 2 Mos. 20: 14) Men et typisk eksempel på hvordan mange prester tenker, har vi i det den katolske presten ved St. Mary’s Chapel ved Michigan universitet skrev i sin spalte i universitetsavisen. Da han skulle gi råd til et forlovet par som hadde utsatt ekteskapet på grunn av en rekke «hensyn», og som «fra tid til annen hadde hatt seksuell omgang», skrev han: «Vi kunne kalle dem utuktige mennesker og ganske enkelt gjøre oss ferdig med dem på den måten . . . I strengt juridisk forstand har de kanskje krenket lovens bokstav, men har de krenket de verdier som denne lov verner om? Driver de hor? Absolutt ikke! . . . Hvem blant oss har ikke gitt etter for en eller annen form for tilfredsstillelse som ikke var helt riktig, for å dempe den skrikende ensomheten i vårt hjerte?» Det er uten tvil mange som blir veiledet av denne presten og andre prester lik ham, som gir etter for former for tilfredsstillelse som ’ikke er helt riktige’. Men har dette vist seg å være den beste levemåte?

¹¹ Sannhetens vei, som kommer til uttrykk i Guds lover, lar seg ikke spotte! De som lar seg lede av menneskelig tenkning, høster dårlige resultater i form av skilsmisser og oppløste hjem, epidemiske kjønnssykdommer og en hel rekke andre problemer som oppstår når ekteskapet ikke blir holdt i akt og ære. (Gal. 6: 7, 8; Heb. 13: 4) En lege som skrev i Medical World News, illustrerte én side av saken. Han skrev at frigjøring fra strengere seksualnormer «ikke nødvendigvis fører til frihet, og at det så i tilfelle bare skjer på bekostning av andre friheter», for eksempel frihet fra sykdom. «God moral er ofte et helsespørsmål,» sa han.

12, 13. Vis hvorfor sannheten som levemåte gir de beste resultater med hensyn til a) bruken av tobakk, b) blodoverføringer.

¹² De fordeler en oppnår ved å følge de bibelske prinsipper om å holde kroppen ren og ikke forurense den, illustrerer også hvordan sannheten virker i praksis. Sanne tilbedere unngår de skadelige virkninger av å forurense kroppen med tobakk. (2 Kor. 7: 1; Rom. 12: 1) Deres ønske om å tjene Gud ’av all sin sjel’ og ’av all sin makt’ får dem til å la være å forkorte livet sitt med mange år og tappe kroppen for krefter ved å bli slaver av tobakk. (Mark. 12: 29, 30; Rom. 6: 19) Dr. Robert Dupont, som er direktør for det amerikanske institutt for stoffmisbruk, stemplet nylig tobakk som «kanskje det mest dødbringende stoff i vårt samfunn . . . Folk som bruker sigaretter, har det samme problem som heroinbrukere» fordi de har vondt for å kontrollere sin trang til stoffet. Den store risikoen for kreft i lungene, munnhulen og strupen og for hjertesykdommer er velkjent. Den senere tids undersøkelser har også knyttet sigarettrøyking sammen med magesår og slag. Barn født av mødre som røyker, er betydelig kortere og lettere og står tilbake mentalt sett i forhold til andre barn. Muligheten for at de skal være født med hjertefeil eller dø kort tid etter fødselen, øker betraktelig. Er ikke «sannhetens vei» mye bedre?

¹³ Etter hvert som en får stadig bedre kjennskap til de farer som er forbundet med blodoverføring, og de fordeler operasjoner uten blod medfører, blir Bibelens påbud om å ’avholde seg fra blod’ rettferdiggjort. (Ap. gj. 15: 20, 28, 29) To kirurger ved St. Barnabas Hospital i New York peker på fordelene ved å operere uten blod:

«Det er gledelig å kunne slippe å bekymre seg for at de komplikasjoner som blodoverføringer ofte medfører, skal inntreffe, for eksempel allergiske eller hemolytiske reaksjoner, nyresvikt og hepatitt.» — Journal of Medicine for staten New York.

Ja, sannhetens vei viser seg i praksis å være den beste!

14, 15. Sammenlign de resultater henholdsvis sann og falsk tilbedelse oppnår i forbindelse med militære konflikter.

¹⁴ En annen sannhet som har bestått prøven, er den som kommer til uttrykk i Jesu ord: «Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» Denne sannhet stemmer overens med det han sa ved en annen anledning: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Matt. 26: 52; Joh. 13: 35) Men New Catholic Encyclopedia (1967-utgaven) sier at det er en annen vei. Dette oppslagsverket sier at det er ikke «noen [vesentlig] uoverensstemmelse mellom en rettferdig krig og Kristi påbud om at vi skal elske våre fiender. En rettferdig krig som gir uttrykk for hat til den onde gjerning snarere enn til ugjerningsmannen. . . . Katolikker har naturligvis frihet til selv å avgjøre om forholdene er slik at de rettferdiggjør krig». Hvordan virker så dette i praksis?

¹⁵ I de to verdenskrigene handlet praktisk talt samtlige katolikker og protestanter stikk i strid med sannhetens vei. Hva ble resultatene? Millioner av katolikker og protestanter ble drept av sine trosbrødre, som således med all ønskelig tydelighet viste at de ikke var Kristi kjærlige disipler, at de ikke var i sannheten. Men historikeren J. S. Conway sier i The Nazi Persecution of the Churches:

«I motsetning til de større kirkesamfunnene, som var føyelige, fortsatte Jehovas vitner sin motstand, som var basert på deres lære, til grensen av det fanatiske [døden]. En slik motstand forekom altfor sjelden. . . . Idet de baserte sitt standpunkt på et bibelsk påbud, nektet de å gå i krig . . . Ingen annen sekt viste en lignende besluttsomhet overfor den fulle styrke av Gestapos terrorregime.» — Sidene 196, 198, 199.

Hvem er de eneste som kan påberope seg å ha fulgt sannhetens vei i historiens to største verdensbranner?

16, 17. a) Hvordan blir Bibelens sannhet om den beste regjering demonstrert? b) Hva er det som gjør Guds rike til den beste regjering?

¹⁶ Bibelens prinsipper vedrørende det viktigste stridsspørsmål menneskeheten i dag står overfor — verdensherredømmet — viser seg også å være sannhet. «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke» og: «Det [står ikke] til vandringsmannen å styre sin gang» er sannheter som ble uttalt for lang tid siden. (Pred. 8: 9; Jer. 10: 23) Menneskene trenger en regjering som står over alle de regjeringer de selv er i stand til å frambringe. Det er noe menneskenes historie gjennom tusener av år klart og tydelig har bevist. Men som det for ikke så lenge siden sto i en kronikk i New York Times: «Det er tydelig at ledere på alle plan har mistet autoritet og troverdighet. . . . alle slags regjeringer, i alle land, er i vanskeligheter fordi de ikke inngyter tillit til sin evne til å løse de problemer som skaper størst bekymring blant folket.» — 15. mai 1974, side 2.

¹⁷ Ikke desto mindre finnes det i vår tid en regjering som lykkes der hvor alle andre regjeringer kommer til kort. Hva er grunnen til det? Jo, dette er ikke en regjering som mennesker har fått i stand. Denne regjering er Guds rike, som nå administrerer sannhetens vei på jorden. Den har to millioner lojale undersåtter i over 200 land som frivillig og med begeistring støtter dens tiltak både i fysisk og mental henseende. Dens vedtekter og dens lovsamling (Bibelen) blir fulgt i lojale, bylignende menigheter og viser seg å gi langt bedre resultater enn noen verdslig regjerings lover. Den kristne menighet handler således som «sannhetens støtte og grunnvoll». Den hjelper sine medlemmer til å være lydige og fjerner dem som ikke er villige til å holde seg på sannhetens vei. (1 Tim. 3: 15; 1 Kor. 5: 6—13) Rikets undersåtter blir undervist i sannheten på en måte som savner sidestykke. Dette skjer ved hjelp av lærebøker som utgjør over halvparten av verdens ti bestsellere gjennom alle tider.a Denne regjering oppnår gode resultater, ja, bedre og bedre resultater for hver dag som går, fordi den er grunnlagt på sannheten.

Nøkkelen til framgang

18. Nevn noen av fordelene ved å følge sannheten som en levemåte.

¹⁸ De som velger å gjøre sannheten til sin levemåte, har et realistisk syn på det som skjer. Fordi disse kristne menneskene forstår hvorfor forholdene i verden er slik som de er, er de i stand til å vise nestekjærlighet og hjelpe andre. De viser hvilke gode resultater det fører til å følge Bibelens sannferdige veiledning om lederskap i familien og opplæring av barna. (1 Pet. 2: 12; Ef. 5: 33; 6: 1—4) Det at de ut fra Bibelens profetier kjenner sannheten om framtiden, gjør at de blir spart for skuffelser på grunn av forholdene i verden, og at de kan se framtiden tillitsfullt i møte, uten frykt. — Ordspr. 3: 25, 26.

19, 20. a) Hva legger andre merke til i forbindelse med sanne kristnes levemåte? b) Hvorfor er det ulogisk at enkelte roser Jehovas vitner, men fordømmer deres tro? c) Hva bør vi be om?

¹⁹ Andre legger ofte merke til hvor gagnlig denne levemåte er. En avis i Washington, D.C., skrev i forbindelse med et stevne Jehovas vitner hadde:

«Den store vekt de legger på sømmelig oppførsel, er forfriskende og stimulerende for en by . . . De er ikke her for å be om noe, sier de, men bare ’for å framholde Bibelen og dens prinsipper som den eneste virkningsfulle løsning på menneskehetens problemer’.»

Det er det som er nøkkelen til framgang! Guds Ord, Bibelen, er ’virkningsfullt’. Det gir gode resultater.

²⁰ Avisen Democrat and Chronicle, som kommer ut i Rochester i New York, skrev at «vitnene gir inntrykk av at de lever i samsvar med sin religion hver dag». Avisen sa også: «Uansett hvor uenige tilhengere av andre trossamfunn er i noen av deres bibelfortolkninger, tror vitnene dypt og oppriktig på sin lære.» Er det ikke ulogisk at de som roser Jehovas vitner for deres oppførsel, ofte også fordømmer deres ’fortolkninger’? Hva er det som gjør Jehovas vitners oppførsel annerledes? De er ikke født slik! Det er nettopp på grunn av disse ’fortolkningene’ at Jehovas vitner er det de er. Deres tro er Bibelens sannhet og er en levemåte for dem. Det er derfor de lykkes der hvor andre kommer til kort. Jehovas vitner har følgelig all grunn til å be den samme tillitsfulle bønn som salmisten ba: «Lær meg, [Jehova], din vei! Jeg vil vandre i din sannhet». «Led meg fram i din trofasthet [sannhet, NW] og lær meg!» Salmisten sier om den som vandrer på denne måten: «Ham lærer han [Jehova] den vei han skal velge. Hans sjel skal stadig ha det godt, og hans avkom skal arve landet [jorden, NW].» — Sl. 86: 11; 25: 5, 12, 13.

[Fotnote]