Hvilken virkning har det på deg at du ikke vet ’dagen og timen’
1. Hvilken forbindelse er det mellom Guds mest fremtredende egenskap og det at han ikke har åpenbart ’dagen og timen’ for begynnelsen til den ’store trengsel’?
JEHOVA GUD har hatt en hensikt med ikke å åpenbare den «dag og time» da den ’store trengsel’ skal begynne å føre ødeleggelse over den nåværende tingenes ordning. Denne hensikt er nøye knyttet til Guds mest fremtredende egenskap — kjærlighet. (1 Joh. 4: 8) Ettersom Gud er kjærlighet, ønsker han at bare de som virkelig elsker ham, skal være hans tjenere. (Sl. 119: 97; 1 Joh. 5: 3) Han ønsker ikke at fornuftutstyrte skapninger skal krype for ham i redsel og tjene ham fordi de er redde for den straff han kan føre over dem. Han har alltid handlet med menneskene på en måte som har tilskyndt dem til å vise kjærlighet, samtidig som han har gitt dem anledning til å vise hva som virkelig bor i deres hjerte.
2. Hvordan har Jehova vist sin kjærlighet til ufullkomne mennesker?
2 Jehova har gitt uttrykk for sin store godhet ved også å la utakknemlige mennesker få nyte godt av de naturlige kretsløp som han har satt i gang for å gjøre det mulig å leve på jorden. (Ap. gj. 14: 16, 17; 17: 24, 25) I løpet av en periode på 1600 år har han dessuten inspirert omkring 40 menn til å nedskrive en beretning som gjør kjent nøyaktig hva slags Gud han er, og hva han krever av dem han godkjenner. (2 Tim. 3: 16, 17) Denne beretningen, som finnes i Bibelen, inneholder sunn veiledning som gjør det mulig for oss allerede på det nåværende tidspunkt å få det beste ut av livet, selv om vi har problemer og lever under vanskelige forhold. (Sl. 19: 8—12) Den gjør oss også kjent med den store kjærlighet Gud viste da han ga sin enbårne Sønn, for at han skulle ofre sitt liv til gagn for oss. Dette ga menneskene anledning til å komme i et godkjent forhold til den eneste sanne Gud og gjorde det mulig for dem å oppnå liv uten sykdom, alderdom og død. — Joh. 3: 16; Tit. 3: 4—7; Åpb. 21: 3, 4.
3. Hvorfor er ikke det at Jehova fører en ’stor trengsel’ over menneskene, uforenelig med hans kjærlighet?
3 Men hvordan kan det ha seg at en slik Gud også vil bringe en fryktinngytende og ødeleggende trengsel over menneskene? Det at han er en kjærlig Gud, krever i virkeligheten at han gjør det. For mange mennesker høres dette kanskje merkelig ut. Det hørtes også merkelig ut for mange israelitter da den hebraiske profeten Mika for om lag 2700 år siden kunngjorde at Jehova ville føre ulykke over tistammeriket Israel og over tostammeriket Juda. I vantro spurte de: «Mon [Jehova] er snar til vrede? Eller er det således han pleier å gå fram?» Til dette svarte Jehova: «Er ikke mine ord gode mot den som vandrer ærlig?» (Mika 2: 7) Ja, det at han gjør godt mot dem som vandrer ærlig, krever at han går til handling mot alle dem som hårdnakket nekter å følge en rettferdig handlemåte, og som derved bidrar til den urettferdighet, undertrykkelse og lovløshet som i dag gjør livet på jorden farlig og ubehagelig.
4. Hvilket ønske har Jehova i forbindelse med hele menneskeheten?
4 Men før Jehovas «dag og time» er inne til å gå til handling mot de onde, oppfordrer han inntrengende alle til å slutte å følge en ond handlemåte. (Se Esaias 55: 6, 7; Jeremias 18: 7—10.) Han er som en kjærlig far som ikke finner behag i å måtte straffe ulydige barn, men finner glede i at de gjør det som er rett. Bibelen forteller hvordan Jehova følte det da han tillot den forferdelige ødeleggelsen å komme over Jerusalem i år 607 f. Kr.: «For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.» (Klag. 3: 33) Han foretrekker at menneskene følger en handlemåte som ikke bare gjør det unødvendig for ham å treffe forholdsregler mot dem, men som også bringer dem glede og tilfredshet, og som bidrar til alle menneskers trygghet og glede. «Han vil ikke at noen skal gå fortapt,» skrev apostelen Peter, «men at alle skal nå fram til omvendelse.» — 2 Pet. 3: 9, NTN.
5. a) Hva tjener det at Jehova ikke har gjort kjent ’dagen og timen’, til å avsløre hos den enkelte? b) Hvordan hjelper det at Gud ikke har gjort kjent ’dagen og timen’, oppriktige mennesker til å identifisere de sanne kristne?
5 Det faktum at Jehova Gud ikke har gjort kjent den «dag og time» da han vil sende ut sin Sønn for at han skal fullbyrde dommen over denne onde tingenes ordning på jorden, har avgjort spilt en rolle med hensyn til å avsløre hva som bor i menneskenes hjerte. Hvis de ikke virkelig elsker sin Skaper og verdsetter verdien av å stå i et godt forhold til ham, vil de jage etter de ting som deres hjerte higer etter — en overflod av materielle eiendeler, popularitet i verden og et liv hvor alt dreier seg om dem selv. De kan være tilbøyelige til å tro at ettersom Gud ikke har fortalt oss ’dagen og timen’, vil det sannsynligvis ikke skje noe i vår tid. Det at Gud ikke har åpenbart ’dagen og timen’, har imidlertid vært til gagn for dem som (ønsker å gjøre hans vilje. Hvordan det? Det Jehova Gud har gjort, hindrer dem som bare gir seg ut for å være hans tjenere, i å vise en hyklersk gudsfrykt like før ’dagen og timen’. Oppriktige mennesker er derfor ikke forvirret med hensyn til hvem som tilhører Guds hengivne folk. De kan tydelig se forskjellen mellom dem som ignorerer Guds «dag og time» for dommen, og dem som ikke gjør det.
Det er farlig å ignorere ’dagen og timen’
6. Hvilken innstilling, som er nevnt i 2 Peter 3: 3—7, viser mange at de har i dag?
6 Det er mange som bagatelliserer og spotter bevisene for at den ’store trengsel’ er nær forestående. Deres handlemåte svarer til det Bibelen sier: «I de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» Dommer som Gud tidligere har fullbyrdet, for eksempel vannflommen på Noahs tid, betyr ikke noe for dem. De ønsker simpelthen ikke å tro at Gud kommer til å ødelegge de onde, slik han gjorde i fortiden. De vil ikke forandre sin levemåte, men vil fortsette å følge sine selviske lyster. (2 Pet. 3: 3—7) Hvis de fortsetter slik og blir innhentet av Guds «dag og time», kan de ikke unngå å bli rammet av katastrofen.
7. Hvordan kan noen som er knyttet til den kristne menighet, vise at de ikke tar alvorlig den «dag og time» Gud skal fullbyrde dommen?
7 Også de som er knyttet til den sanne kristne menighet i dag, kan gjøre seg skyldig i å vise ringeakt for Jehovas kommende «dag og time» for fullbyrdelsen av hans dom. En person kan vite hva Bibelen sier om den ’store trengsel’. Han har kanskje hørt om den i mange år, kanskje fra sine innvigde, kristne foreldre. Men ettersom han ser at det ikke skjer noe virkelig dramatisk, kan han begynne å tenke at Guds «dag og time» først kommer i en fjern framtid. Han liker kanskje det oppbyggende fellesskap i menigheten, men han tar ikke selv helhjertet del i det arbeid som består i å forkynne og gjøre disipler, det arbeid som Kristus ga sine etterfølgere befaling om å utføre. Han føler seg stadig mer tiltrukket av verden og det den har å tilby av tilsynelatende materielle fordeler. Snart begynner han kanskje å dyrke materielle interesser, eller han slutter å bestrebe seg på å avlegge vaner som hindrer ham i å komme i et godkjent forhold til Jehova Gud. Han tenker kanskje til og med at ’når det virkelig begynner å skje noe’, skal han gjøre visse forandringer i sitt liv. Men akkurat nå er han ikke innstilt på det. En slik person mangler verdsettelse av de krav Gud med rette stiller, og han befinner seg i en farlig situasjon.
8. Hvilken virkning kan overdreven nytelse av mat og drikke ha på ens innstilling til den ’store trengsel’?
8 Mange lar overdreven nytelse av mat og drikke svekke sin overbevisning om at den ’store trengsel’ vil komme. Jesus Kristus gjorde sine disipler oppmerksom på denne faren og sa: «Gi akt på dere selv, slik at deres hjerte aldri blir nedtynget av overdreven nytelse av mat og drikke og av livets bekymringer, så den dag kommer plutselig over dere som en snare.» (Luk. 21: 34, 35, NW) Det er innlysende at overdreven nytelse av mat og drikke svekker sansene og ’nedtynger’ hjertet med skyldfølelse. Overdreven nytelse av mat og drikke sløver dessuten forstanden. — Ordspr. 20: 1; jevnfør Esaias 28: 7.
9. Hvordan kan unødige bekymringer for hvordan en skal kunne skaffe seg det nødvendige til livets opphold, utgjøre en fare?
9 Unødige bekymringer for hvordan en skal klare å skaffe seg det nødvendige til livets opphold, kan også nedtynge hjertet. Hvis en glemmer at Jehova Gud har lovt å sørge for sitt folk, vil en snart bli tilskyndt til å gjøre alt en kan for å sikre sin framtid i økonomisk henseende. (Heb. 13: 5, 6) Med tiden vil de åndelige interesser bli skjøvet i bakgrunnen, noe som vil føre til at en mister sin åndelighet og blir forkastet av Jehova Gud. — 1 Tim. 6: 9. 10.
Lev i samsvar med troen
10. Hvordan bør vi bestrebe oss på å leve hver dag, og hvorfor?
10 Det er langt bedre å leve hver dag i erkjennelsen av at Jehovas tid for fullbyrdelsen av dommen helt sikkert vil komme. Dette vil ikke bare hindre at en blir forkastet av Gud når hans «dag og time» kommer, men det vil også gjøre livet mer glederikt allerede nå. (1 Tim. 4: 8) Grunnen til dette er at Guds påbud er basert på kjærlighet og tjener til å fremme det gode. (Rom. 13: 10) Når en lydig holder Guds bud, vil en unngå å følge en handlemåte som er skadelig både i mental, fysisk og følelsesmessig henseende. — Ordspr. 4: 1—15; Pred. 11: 9, 10.
11. Hva var det som gjorde det mulig for menn og kvinner i gammel tid gjennom hele livet å bestrebe seg på å gjøre Guds vilje, enda de visste at enden på den onde ordning ikke ville komme i deres levetid?
11 Lenge før det 20. århundre var det mennesker som levde på en måte som viste at de trodde at det var Guds hensikt å gjøre slutt på det onde og opprette et rettferdig styre over jorden. De visste at det ikke ville skje i deres levetid. Deres håp om å få del i det Gud hadde tiltenkt dem når de ble oppreist fra de døde, var imidlertid så sterkt at de hele sitt liv bestrebet seg på å gjøre Guds vilje. — Se Hebreerne 11: 35—40.
12. Hvordan viste Abraham og Sara tro på oppfyllelsen av Guds løfter?
12 Tenk for eksempel på Abraham og Sara. De bodde i den framgangsrike byen Ur. På Guds oppfordring forlot Abraham likevel villig sin hjemby for å dra til et land som han ikke visste noe om. (1 Mos. 12: 1—4) Hans hustru Sara samarbeidet fullt ut med ham i dette. Da Abraham og Sara kom til det land som Gud hadde ført dem til, slo de seg ikke ned i en by i et komfortabelt hus. Både de og deres trofaste etterkommere fortsatte å bo i telt. Hvorfor reiste de ikke tilbake og levde et mer komfortabelt liv i Ur, ettersom det egentlig ikke var noe som hindret dem i det? Bibelen sier: «I tro døde . . . disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland; og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake; men nå stunder de etter et bedre, det er et himmelskt [et som hører himmelen til, NW].» — Heb. 11: 13—16.
13, 14. Hva er det som viser at det var forstandig av Abraham og Sara ikke å la unødige bekymringer for materielle ting avgjøre hvilken handlemåte de skulle følge?
13 Synes du at Abraham og Sara traff et forstandig valg? De levde et fullt ut tilfredsstillende liv. (1 Mos. 25: 8) Abraham og Sara ble rikelig belønnet for den handlemåte de fulgte. Jehova velsignet de anstrengelser Abraham gjorde seg for å forsørge sin husstand, slik at han aldri manglet noe, men alltid hadde rikelig av alt. (1 Mos. 13: 2; 14: 14) Abraham kunne glede seg over å stå i et meget nært forhold til Gud, og han fikk til og med det privilegium å snakke med engler og ha dem som sine gjester. (1 Mos. 18: 1—19: 1) Både han og hans hustru fikk på mirakuløst vis sin forplantningsevne tilbake, slik at Abraham kunne bli far til Isak ved sin elskede hustru Sara. Og i hans ætt ble Guds egen Sønn født som menneske. (1 Mos. 17: 17; Heb. 11: 11, 12; Luk. 3: 23—34) Salme 105: 14, 15 sier om den måten Gud beskyttet og dro omsorg for Abraham og hans trofaste etterkommere på: «Han [tillot] ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!» — 1 Mos. 12: 17; 20: 3, 7.
14 Hvis Abraham ikke hadde fulgt Guds oppfordring og forlatt Ur, ville han ha gått glipp av storslåtte privilegier. Han ville ikke ha skilt seg ut fra noen andre framgangsrike innbyggere i det gamle Ur, mennesker hvis navn for lengst er glemt. Men fordi han fulgte oppfordringen, oppfylte Jehova sitt løfte om å gjøre Abrahams navn stort. (1 Mos. 12: 1, 2) Det er ikke mange av dem som levde i gammel tid, som har fått et så stort navn som Abraham, og som spesielt har fått det på grunn av sin tro. Abraham ble dessuten kalt Jehovas venn. (Es. 41: 8) Til Guds fastsatte tid vil Abraham bli oppreist fra de døde og ha mulighet for å oppnå evig liv. Hebreerne 11: 16 sier om Abraham og hans hengivne etterkommere: «Gud [skammer] seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad [det messianske rike] ferdig til dem.»
15. Ventet de kristne i det første århundre at Guds rettferdige, nye ordning skulle bli opprettet i deres levetid?
15 Jesu Kristi sanne etterfølgere i det første århundre viste den samme fine ånd som Abraham og Sara. De visste også at den rettferdige, nye ordning med nye himler og en ny jord ikke ville bli opprettet i deres levetid. Apostelen Paulus, som skrev under guddommelig inspirasjon, gjorde sine kristne brødre oppmerksom på at «Herrens dag» ikke ville komme før det hadde funnet sted et frafall fra den sanne tro. — 2 Tess. 2: 1—8; 2 Pet. 3: 13.
16. Hvilken innstilling hadde de første kristne til materielle ting, og til hvilken nytte var det?
16 Levde de kristne i det første århundre på en måte som viste at de ikke brydde seg om når Jehovas «dag og time» kom? Det gjorde ikke de som verdsatte det forhold de sto i til Gud som Jesu Kristi disipler. De skilte seg villig av med sine materielle eiendeler, slik at andre kunne få del i deres åndelige gleder. (Luk. 14: 33; Fil. 3: 7—9) Etter pinsedagen i år 33 var det for eksempel mange av de troende som solgte sine eiendeler og skaffet til veie midler som ble brukt til å hjelpe dem som hadde behov for hjelp, slik at disse kunne bli i Jerusalem og fortsette å nyte godt av apostlenes undervisning. — Ap. gj. 2: 41—47; 4: 34, 35.
17. Hvorfor betraktet de kristne i det første århundre forkynnelsen av det gode budskap som et arbeid som det hastet med å få utført?
17 Jesu Kristi trofaste etterfølgere gikk alvorlig inn for det oppdrag som de hadde fått, og som gikk ut på å gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) I løpet av mindre enn 30 år forkynte de det gode budskap vidt og bredt i hele det romerske rike og til og med utenfor det. (Kol. 1: 23) De forsto at det hastet med å få utført dette arbeidet. De visste at folk kunne dø før de fikk høre om muligheten til å oppnå udødelig liv som Jesu Kristi medregenter. De arbeidet uselvisk for at så mange som mulig skulle få anledning til å få del i dette storslåtte privilegium. Enden på den jødiske tingenes ordning skulle dessuten komme i deres generasjons levetid. Alle jøder måtte derfor få høre Jesu Kristi profeti om dette, uansett hvor de bodde, slik at de kunne handle i samsvar med den og unnfly ulykken.
18. Hva mener Jehovas kristne vitner som gruppe betraktet i vår tid om betydningen av å anvende Bibelens veiledning i sitt liv og forkynne det gode budskap for andre?
18 Som gruppe betraktet bestreber Jehovas kristne vitner seg i dag på å gjøre det samme. De er overbevist om at den beste måten å leve på er å gi akt på Guds Ords veiledning. Det hjelper dem til å kunne glede seg over livet allerede nå, og gir dem et sikkert framtidshåp. (1 Tim. 6: 17—19) De forstår også betydningen av å gjøre folk overalt oppmerksom på nødvendigheten av å komme i et godkjent forhold til Skaperen før den ’store trengsel’ kommer. (Jevnfør Esekiel 33: 2—9; 1 Korintierne 9: 16.) Dette er grunnen til at de har vært villige til å gjøre seg store anstrengelser for å hjelpe sine medmennesker til å få en nøyaktig kunnskap om hva som er Guds vilje.
19, 20. a) Hva har mange vitner gjort for å hjelpe andre til å få kjennskap til Guds hensikter? b) Har de noen grunn til å angre at de ikke har gått inn for andre interesser?
19 For å hjelpe sine medmennesker til å lære om Jehova og hans storslåtte hensikt med menneskene er det mange som har gitt avkall på en lovende karriere eller en lønnsom forretningsvirksomhet, eller som har solgt materielle eiendeler som de mente var unødvendige, eller på andre måter har gjort forandringer i sitt liv. Av samme grunn er det mange som har flyttet til andre steder i sitt eget land eller til og med til andre land. Det er også noen som har valgt å forbli ugift, og det er ektepar som har valgt å gi avkall på den gleden å få barn, for å kunne utføre en tjeneste som det ellers ville ha vært vanskelig å få utført.
20 Noen av disse menn og kvinner er blitt gamle og skrøpelige. Er de skuffet over at de ennå ikke er blitt utfridd av den nåværende, ugudelige ordning? Angrer de at de har gitt avkall på visse interesser som det ikke i seg selv ville ha vært galt å dyrke? Føler de at de offer de brakte, var unødvendige? De som traff sin avgjørelse på grunnlag av sin store kjærlighet til Jehova Gud og fordi de hadde et oppriktig ønske om å hjelpe andre, angrer ikke. De er ikke misunnelige på andre, og de mener heller ikke at de ville ha hatt det bedre hvis de hadde levd sitt liv på en annen måte. De ser heller ikke ned på dem som velger å slå seg ned på et bestemt sted og stifte familie i samsvar med Bibelens prinsipper. De er tilfreds med å ha gjort det de mente var riktig i deres tilfelle, og de gleder seg over å stå i et nært forhold til Jehova Gud.
Verdsett Jehovas vei
21. Hvordan bør vi føle det hvis den ’store trengsel’ ikke kommer så snart som vi kanskje har ventet?
21 Det er bare naturlig å ønske å bli befridd så snart som mulig for de stadig økende problemer i verden, for det daglige strev med å skaffe seg det nødvendige til livets opphold og for sykdom, alderdom og død. Men sett at denne utfrielsen ikke kommer så snart som du kanskje venter. Hvilken virkning vil det ha på ditt hjerte? Vil det få deg til å glemme betydningen av å stå i et rett forhold til Jehova Gud og få deg til å søke de gleder verden fortsatt kan ha å gi deg? Hvis du virkelig elsker Jehova Gud, vil din tjeneste for ham ikke være begrenset til en bestemt dato. Du vet at det de sanne kristne har, er verdt mer enn noe av det denne verden kan tilby. Du er overbevist om at Jehova Gud ikke vil unnlate å gi sine tjenere alt det han har lovt dem. Som det sies i det inspirerte Brevet til hebreerne: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn.» — Heb. 6: 10.
22. Hvordan vil vi betrakte den tid som er igjen til den ’store trengsel’, hvis vi virkelig har samme syn på menneskene som Jehova har?
22 Vi bør ikke trekke den slutning av det som er sagt her, at den ’store trengsel’ er langt borte, og begynne å tenke på samme måte som verden, som er fremmedgjort for Gud. Så lenge folk fortsatt reagerer positivt på Guds innbydelse, bør det oppmuntre oss. Det er i harmoni med Jehovas ønske om at han ikke vil at noen skal bli ødelagt, men at alle skal komme til omvendelse. (2 Pet. 3: 9) Når vi har samme syn på menneskene som Gud har, vil vi glede oss over at veien fortsatt er åpen for andre, slik at de kan ta standpunkt på Jehovas side og ha mulighet for å oppnå evig liv. Når vi forstår at det tydeligvis er Jehovas hensikt at så mange som mulig oppnår å komme i et godkjent forhold til ham, bør det styrke vår overbevisning om at hans «dag og time» for fullbyrdelsen av dommen vil komme, for også dette er en del av hans uforanderlige hensikt.
23. a) Hva gjør oss fullstendig sikre på at Jehova vil gjennomføre sin hensikt med hensyn til å fjerne den nåværende onde ordning og opprette sin nye ordning, og at det vil skje til Guds fastsatte tid? b) Hva bør vi være fast bestemt på å gjøre?
23 Jehovas omdømme, hans trofasthet og sannferdighet, utgjør en forsikring for oss om at det løfte han har gitt om å gjøre slutt på urettferdighet, undertrykkelse og smerte, «haster» mot sin oppfyllelse. (Sl. 117: 2) Fra et menneskelig synspunkt kan det kanskje for noen se ut som om det trekker i langdrag. Det forholder seg imidlertid på samme måte som profeten Habakuk sa til hebreerne: «For ennå må synet vente på sin tid; men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så bi etter det! For komme skal det, det skal ikke utebli.» (Hab. 2: 3) Bestreber du deg nå i betraktning av dette på å bevare et godt forhold til Jehova Gud? Er du fast bestemt på å fortsette å tjene ham uansett hva framtiden måtte bringe? Hvis du er tilskyndt av kjærlighet til Gud og til dine medmennesker, vil det forholde seg slik med deg. Da kan du tillitsfullt se fram til den lønn som Gud vil gi deg og alle andre som elsker ham av hjertet.