Spørsmål fra leserne

● I Hebreerne 12: 22, 23 taler apostelen Paulus om «åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen». Kan disse «rettferdige» være de trofaste Guds tjenere som apostelen Paulus skrev om i Hebreerne, kapittel 11?

Det er ikke noen ny tanke at disse ordene skulle sikte til de trofaste i før-kristen tid fram til døperen Johannes. Allerede i Vagt-Taarnet for november 1913, sidene 175, 176, ble dette synet framholdt, og det fortsatte å bli framholdt i mange år.

I Hebreerne 11: 8—10 finner vi en omtale av Abraham, Isak og Jakob. Abraham forlot byen Ur i Kaldea, og han og Isak og Jakob levde som nomader helt til Jakob flyttet til Egypt for å være hos sin sønn Josef. I løpet av denne tiden bosatte de seg ikke på et sted som kunne omtales som en by. Det er ikke noe i de hebraiske skrifter som sier at Gud lovte disse tre mennene en by «med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper». Det er Paulus som sier dette. Uttrykket sikter tydeligvis til den regjering Gud skulle opprette med ’Abrahams ætt’ som konge. Det er under denne regjerings styre disse tre patriarkene kommer til å leve her på jorden, og når de 1000 år er til ende, vil de ha oppnådd menneskelig fullkommenhet. — Gal. 3: 16.

Da Gud førte Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere ut av Egypt og inn i det land han hadde lovt Abraham, bosatte de seg i kanaaneernes byer. Jeriko var den eneste av disse byene som ble ødelagt ved Guds makt. Alle de trofaste profetene og alle de trofaste kvinnene i gammel tid hadde fra da av en fast bolig i byer. Det som ble sagt om Abraham, Isak og Jakob, nemlig at de søkte en framtidig by på jorden, kunne følgelig ikke sies om dem. Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr., 39 år etter at døperen Johannes var blitt halshogd. Også de jødekristne bodde i denne synlige, jordiske byen helt til general Gallus trakk seg tilbake fra Jerusalem. Da adlød de kristne Jesu profetiske befaling og forlot byen. — Matt. 24: 15—22.

Hebreerne 13: 12—14 forteller at Jesus ble pelfestet utenfor det jordiske Jerusalems murer, «utenfor porten». På bakgrunn av det sier så Paulus videre: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren [i likhet med syndebukken eller «bukken . . . for Asasel», som ble sendt ut i ødemarken på soningsdagen (3. Mos. 16: 10)] og bære hans vanære. For her på jorden har vi ingen by som består, men vi lengter etter den som skal komme.» Denne «by» er det himmelske rike, det nye Jerusalem, som Paulus omtaler i Hebreerne 12: 22.

Fortidens trofaste, særlig fra og med Abraham og fram til døperen Johannes, så ikke fram til å komme til himmelen og komme inn i det himmelske Jerusalem. De hadde ikke noe begrep om det. (Matt. 11: 11) De kunne ikke ha et slikt håp, for de var ikke blitt avlet av Guds hellige ånd. Johannes 7: 39 viser dette. Der leser vi: «Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten.» Kristne menn og kvinner begynte ikke å bli åndsavlet før på pinsedagen i år 33 e. Kr. De som ble avlet av den hellige ånd, så fra da av fram til liv i den himmelske by som det jordiske Jerusalem var et bilde på.

I sitt brev til de kristne hebreere kunne derfor Paulus med rette si til dem det som vi leser i Hebreerne 12: 22: «Dere er kommet til [har nærmet dere, NW] fjellet Sion [ikke Sinai-fjellet i Arabia], til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler.» På Paulus’ tid var «menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» ennå ikke fullt 30 år gammel. Den befant seg derfor i sin begynnelse og talte langt færre enn 144 000. Tallet på de «førstefødte som er oppskrevet i himmelen», 144 000, vil være fullt når den såkalte kristne tidsalder utløper, noe som skjer i og med den «store trengsel», som er omtalt i Åpenbaringen 7: 14 og Matteus 24: 21, 22. Paulus og de kristne hebreere som han skrev til, hadde bare så vidt begynt å nærme seg denne «menigheten» hva det fulle antall på 144 000 angår.

I Hebreerne 12: 23, 24 leser vi så, ifølge New World Translation: «Og til Gud, alles Dommer, og til de fullkommengjorte rettferdiges åndelige liv [fotnote: ånder], og til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler på en bedre måte enn Abels blod.» Gud er således alles dommer. Han er følgelig også dommer for de 144 000 som er «oppskrevet i himmelen». De framtidige medlemmer av den herliggjorte «menigheten» må derfor gjennomgå en domsperiode før de blir godkjent av Jehova, den høyeste Dommer. Rett etter at Jehova er nevnt, omtales derfor «de fullkommengjorte rettferdiges åndelige liv». Det er medlemmene av den åndsavlede kristne ’menighet’ som er blitt rettferdiggjort ved tro. (Rom. 5: 1; 8: 1—4) Av den grunn blir de omtalt som ’de fullkommengjorte rettferdige’.

De blir følgelig oppfordret til å «bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste». (Rom. 12: 1) På den måten går de «ut til ham utenfor leiren og [bærer] hans vanære». (Hebr. 13: 13) Disse åndsavlede kristne har virkelig ’åndelig liv’ nå mens de befinner seg på jorden, og de blir oppfordret til å vandre i samsvar med den ånd som de ble avlet av.

Apostelen Paulus omtaler disse rettferdiggjorte kristnes «åndelige liv» i det samme kapitlet, i Hebreerne 12: 9: «Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under ham som er åndenes Far, så vi kan vinne livet?» Uttrykket «åndenes Far» er en bokstavelig gjengivelse av den greske tekst. Jehova er Far til den åndsavlede menighet som Paulus skrev til. New World Translation gjør uttrykket mer personlig og omskriver det på følgende måte: «Vårt åndelige livs Far.» Dette uttrykket forekommer 14 vers forut for Hebreerne 12: 23, og vi må ikke glemme å ta sammenhengen i betraktning.

I Hebreerne 12: 1 vender apostelen Paulus oppmerksomheten bort fra de trofaste menn og kvinner i før-kristen tid og begynner å tale om den åndsavlede kristne menighet og den gudstjeneste som lå foran disse åndsavlede kristne. I Hebreerne 12: 23 vender han derfor ikke tilbake til det han drøftet i kapittel 11. På bakgrunn av disse kjensgjerninger kan vi si at uttrykket «de fullkommengjorte rettferdiges åndelige liv» beskriver «menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» fra en annen synsvinkel, og uttrykket er derfor ikke en unødig gjentagelse av det som er sagt i vers 22. Det er ingen grunn til å anvende uttrykket på en annen klasse av gudfryktige mennesker, for eksempel de trofaste menn og kvinner i gammel tid fra Abel til døperen Johannes.

Noe annet som begrenser alt det som står i Hebreerne 12: 22, 23, til å gjelde den åndsavlede kristne menighet, er det som Paulus videre sier: «Til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende [oversprengningens, NW] blod som taler sterkere [bedre, NW] enn Abels blod.» (Hebr. 12: 24) De som tilhører den åndsavlede menighet, er tatt inn i den nye pakt, og Jesus er følgelig deres mellommann. Det er dem Jesu Kristi «blod» er blitt sprengt over i åndelig forstand, slik at det har en bedre virkning for dem enn martyren Abels blod ville ha hatt. (Hebr. 11: 4) De blir virkelig rettferdiggjort eller erklært rettferdige nå ved sin tro på dette blod. — Rom. 5: 9.

I samsvar med alt dette henvender Paulus seg videre til den åndsavlede menighet i Hebreerne 12: 25—28. Han oppfordrer dens medlemmer til å vise seg verdige til å få del i det himmelske rike, som er «den levende Guds by, det himmelske Jerusalem», og som de har nærmet seg. Levningen av den åndsavlede menighet på 144 000 medlemmer befinner seg nå mye nærmere de ting som Paulus nevner i versene 22 og 23, enn de kristne hebreere i det første århundre gjorde. Og en stor skare av «andre får» gleder seg sammen med dem over at dette er tilfelle. Denne ’store skare’ i vår tid vandrer i sannhet i tro akkurat som de trofaste menn og kvinner i førkristen tid gjorde.