Forskrifter for det himmelske presteskap
«De skal lære mitt folk å skille mellom hellig og vanhellig og forklare dem forskjellen mellom urent og rent.» — Esek. 44: 23.
1. På hvilken måte skiller Kristi presteskap seg ut fra alle andre presteskap, og hvorfor bør vi rette vår oppmerksomhet mot de forskrifter som gjaldt det forbilledlige presteskap?
PRESTESKAP som er av menneskelig opprinnelse, har en tendens til å lage sine egne lover. De lager og reviderer sine egne forskrifter og trakter etter makt og innflytelse for å nå sine selviske mål. Dette er imidlertid ikke tilfelle med de prester som viser den store Yppersteprest, Kristus Jesus, lydighet. Det de først og fremst er interessert i, er å følge i sin Yppersteprests fotspor, både nå og i all framtid, for det er bare på den måten de kan ha den rene og hellige Guds, Jehovas, godkjennelse. De er klar over at de må undervise andre både muntlig og ved sitt eksempel. Som en hjelp for dem i den sanne tilbedelse er det blitt skaffet til veie en rekke forskrifter, og mange av dem ble forbilledlig framstilt ved de forskrifter som gjaldt det aronittiske presteskap og dets tjeneste. Ved å sammenligne de profetiske forbildene med de forskrifter som senere ble gitt av Kristus Jesus og hans disipler under inspirasjon, vil vi se at de forskjellige forskriftene virkelig er av guddommelig opprinnelse, og det vil være til gagn for oss. — 1 Pet. 2: 21; 1 Tim. 4: 11, 12.
2. Hvilken betydning har de krav som ble stilt til det aronittiske presteskap med hensyn til renhet, når det gjelder Kristi salvede etterfølgere?
2 Det at det forbilledlige presteskap ble påbudt å holde seg rent legemlig sett, betyr for eksempel mer for Kristi etterfølgere enn at de skal holde seg rene i fysisk forstand og ha rene klær. Det betyr at de må ha rene hender i den forstand at de avholder seg fra urette gjerninger, og at de må ha et rent hjerte i den forstand at de avholder seg fra å tenke urette tanker. De må rense sitt sinn for falske religiøse tanker ved hjelp av den rene lære som finnes i Guds skrevne Ord. Jesus kunne derfor si til sine disipler: «I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder.» De som har fått det privilegium å yte Jehova hellig tjeneste, må holde sin kropp og sitt sinn i en ren tilstand ved stadig å granske seg selv i lys av Guds krav. — Joh. 15: 3; Sl. 24: 3—5.
3. Hvilket ytterligere ansvar påhviler dem som tjener ved det «sanne tabernakel»?
3 De prester som tjener under Kristus Jesus, må gjøre mer enn å stå i et rent forhold til Jehova og hans organisasjon for ren tilbedelse. De må være forberedt på å påta seg det ansvar å lede andre på rette måte og forvisse seg om at de som de leder, virkelig følger deres eksempel. Akkurat som de forbilledlige prester gransket og førte tilsyn med Guds tilbederes fysiske tilstand, sørger det himmelske presteskap i vår tid for at de sanne tilbedere holder seg rene i moralsk og åndelig henseende. De må ha den samme innstilling som en som selv tilhørte dette himmelske presteskap, ga uttrykk for da han skrev: «For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus; men jeg frykter for at liksom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot [den oppriktighet og renhet som tilkommer, NW] Kristus.» — 2 Kor. 11: 2, 3.
4. Hvilket ansvar har det kristne presteskap i forbindelse med de offer som blir frambåret av Jehovas tilbedere?
4 Prestene i det gamle Israel måtte føre tilsyn med de offer som folket frambar, for å forvisse seg om at de oppfylte de krav Jehova stilte i de forskjellige situasjoner. Det gikk for eksempel ikke an å ofre en due når Jehova krevde at det skulle ofres en ung geit. En kunne heller ikke frambære et dyr som var halt eller på annen måte var verdiløst, hvis en hadde noe bedre å frambære. (Mal. 1: 14) Kristi underprester i vår tid eller deres utnevnte hjelpere, som er ansvarsfulle menn, bør likeledes påse at alle frambærer lovoffer til Jehova som står i et rimelig forhold til deres muligheter. De bør dessuten gi den enkelte tilbeder hjelp til å utvikle sine evner til å frambære slike offer ved å gi ham vennlige og kjærlige råd og sette et godt eksempel for ham. Apostelen Paulus viser hva de offer som den enkelte israelitt frambar, var et bilde på, når han skriver: «La oss da ved ham [Kristus Jesus] alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn! Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» — Heb. 13: 15, 16.
5. Hva bør alltid være motivet for å frambære lovoffer for Gud?
5 Det hendte at noen i gammel tid frambar et offer for Herren uten virkelig hengivenhet eller med et urent eller selvisk motiv, slik Kam gjorde, og vi forstår derfor hvor viktig det er at vi vier vårt motiv for å tjene og tilbe Jehova stor oppmerksomhet. De som har ansvarsfulle stillinger i menighetene, vil alltid ha i tankene at det er takknemlighet for det Jehova gjør for oss, som bør tilskynde oss til å frambære lovoffer for ham. Hvis det ikke er det som er motivet, er offerne verdiløse. Når vi innvier oss til Jehova, bør vi også gjøre det på et slikt grunnlag. Hvor viktig er ikke derfor den tjeneste som går ut på å hjelpe kommende tilbedere med å studere, slik at de kan ta til seg kunnskap om Gud og Kristus! Når en slik kunnskap kommer inn i et godt og oppriktig menneskes sinn, avler den takknemlighet og et altoverskyggende ønske om å gi uttrykk for verdsettelse. Det er ikke nødvendig å mase eller øve press på kristne som har et slikt sunt grunnlag for forståelse, for å få dem til å frambære sine offer for Jehova. Oppmuntrende samtaler om bibelske spørsmål og vennlige, praktiske forslag er mest effektive. ’Ta mitt gagnlige åk på dere’ sier den store Yppersteprest, Kristus Jesus. — Matt. 11: 29, 30.
Offer
6. Hva pekte det utstyr som var blitt skaffet til veie med tanke på israelittenes tilbedelse i tabernaklet, hen på?
6 Det var presteskapet under Aron som hadde fått i oppdrag å ta hånd om alt som hadde tilknytning til tjenesten i helligdommen. La oss i denne forbindelse tenke på hvor lett det var for israelittene i sin alminnelighet å frambære offer for Jehova. Hadde ikke levittene allerede tatt hånd om de utallige detaljene, slik at det hellige stedet med alle dets kar og annet utstyr alltid var klart til å benyttes? Vi kan være forvisset om at israelittene satte pris på dette. De kristne menigheter i vår tid kan likeledes sette stor pris på alt det arbeid som er blitt utført av ansvarlige tjenere, som planlegger og arrangerer møter og organiserer effektive forkynnelseskampanjer, alt sammen for å gjøre det lettere for hele menigheten å ta del i den sanne tilbedelse. — 1 Tim. 5: 17.
7. Hvilken innstilling bør de som utgjør det kristne presteskap, ha, og hvilken virkning har det på de andre tilbederne?
7 Tenk på hvor mye mer oppmuntrende og stimulerende det må ha vært for Jehovas tilbedere å komme med sine offer til trofaste prester, som gledet seg over å ha det privilegium å tjene i tabernaklet, enn å komme med dem til gretne, overlegne eller onde prester, slike som Elis sønner! Det ville være lett for brødre i ansvarsfulle stillinger bare å tenke på den tunge byrde av ansvar som er blitt lagt på dem, og å overse de vidunderlige resultater Jehova gir ved å sørge for at tallet på tilbedere stadig øker. En må imidlertid påta seg sitt ansvar med glede. Apostelen Paulus hadde en likevektig innstilling hva dette angikk, for han sa: «Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.» «Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro fram som offer, så gleder jeg meg, og gleder meg sammen med eder alle.» — 2 Kor. 11: 28; Fil. 2: 17.
8. Hvordan skulle det kristne presteskap vise både besluttsomhet og kjærlighet i sin tjeneste?
8 De trofaste prestene under Aron måtte ikke bare vise folket kjærlighet og ta hensyn til de forhold det levde under, men de måtte også være bestemte og fast besluttet på å gjennomføre Jehovas hensikt. Jehovas krav måtte oppfylles, og hans lov måtte holdes. Prestene måtte gjenspeile Jehovas måte å handle med folket på. De måtte være bestemte når han var bestemt, og tilgi når han tilga. Pinehas måtte drepe den israelitten som falt for en kvinne som skulle lokke folket til å utøve hedensk religion. (4 Mos. 25: 7, 8) Han og hans medprester skulle imidlertid innta en annen holdning til dem som var blitt overlistet av synd og viste tegn på oppriktig anger. Ja, de skulle innta den samme holdning som Jehova inntok, og som kommer til uttrykk i Esaias 66: 2: «Den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» I den kristne menighet må en således være bestemt når det gjelder å utstøte personer som med fullt forsett bryter Guds lover. En må samtidig gi kjærlig hjelp til personer som i et svakt øyeblikk har falt i synd og så angrer det.
Ekteskap
9. Hvordan kan de krav som ble stilt til det forbilledlige presteskap når det gjaldt inngåelse av ekteskap, anvendes i vår tid?
9 Det var forbudt for prestene i Israel å gifte seg med fremmede kvinner. Ja, alle israelittene ble advart mot å gjøre noe slikt. Grunnen til dette var at hedenske ektefeller kunne øve uheldig innflytelse på israelittene og få dem til å falle fra den sanne, rene tilbedelse. Denne forskriften kan også anvendes i den kristne menighet i vår tid, for apostelen Paulus skrev: «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» (2 Kor. 6: 14) Den innebærer også en advarsel mot alle slags felleskirkelige bevegelser. Å slutte seg til en som ikke er en innvigd tjener for Jehova, i bønn, enten denne bønnen blir talt eller sunget, kan være det samme som å delta i en felleskirkelig bevegelse.
10. På hvilke måter må Kristi underprester rette seg etter forskriften om ikke å nyte sterk drikk mens de utfører sin tjeneste?
10 Grunnen til at de aronittiske prestene fikk befaling om å avholde seg fra sterk drikk når de tjente i helligdommen, var at de skulle tre fram for Jehova med tilbørlig respekt. De måtte dessuten være årvåkne og ta hånd om sine plikter når det gjaldt å hjelpe folket til å utøve ren tilbedelse. De som i vår tid har en tjeneste å utføre, enten i forkynnelsen på feltet eller på menighetens møter, vil rette seg etter denne forskriften. De må også vise respekt for Jehova og vise at de er klar over at alle ting som har å gjøre med den offentlige tilbedelse, er hellige. (1 Kor. 11: 20, 21) De kristne i vår tid må også være på vakt overfor Babylon den stores berusende, søvndyssende læresetninger, som blir holdt fram på mange listige måter.
11. Hva kan vi lære av det at prestene i Israel spiste sin del av offerne?
11 Prestene fikk ikke tillatelse til å spise sin del av offerne utenfor sitt eget husʼ hellige grenser. Apostelen Paulus siktet til denne foranstaltning da han sa: «Vet I ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sin føde av templet, og de som tjener ved alteret, deler med alteret? Så har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet.» (1 Kor. 9: 13, 14) De som får de nødvendige ting til livets opphold eller små pengegodtgjørelser fordi de vier seg helt og fullt til en tjeneste som vil fremme deres kristne brødres tilbedelse, eller til arbeidet med å forkynne og undervise, blir i virkeligheten belønnet med hellige ting — penger og andre ting som er blitt vigd til tjenesten for Herren. Bibelen uttrykte dette prinsippet med følgende ord: «Arbeideren er sin lønn verd.» (Luk. 10: 7) Denne lønnen er imidlertid hellig, uansett i hvilken form den blir gitt. Arbeideren må ikke bruke den på en ufornuftig, verdslig måte eller for å berike seg selv, men på en måte som vil gi ham større muligheter til å fortsette sin gjerning som en innvigd tjener for Jehova.
Trompeter
12, 13. Hva er det at det var prestenes oppgave å blåse i de hellige trompetene, et bilde på?
12 De aronittiske prestene var de eneste som fikk blåse i de hellige trompetene. De tonene de blåste, måtte være tydelige og klare, slik at folket kunne vite hva som ble krevd av dem. Apostelen Paulus skrev: «Og om en basun [trompeten, NW] gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid? Således også med eder: Dersom I ikke med eders tunge framfører tydelig tale, hvorledes kan en da skjønne det som blir sagt? I vil jo da tale bort i været.» (1 Kor. 14: 8, 9) Kristi underprester i vår tid er derfor forpliktet til å la budskapet fra Guds Ord lyde på en slik måte at det er tydelig og lett å forstå for alle mennesker. De må la det lyde på moderne språk og sørge for at det står i skarp kontrast til de falske og ensidige budskaper som blir forkynt av menneskelagde organisasjoner. Kristi Jesu underprester kunngjør på en fryktløs måte et tydelig budskap fra Guds Ord om den tiden vi lever i, vidt og bredt, og de har i over 85 år brukt dette bladet som sitt redskap. Ved Jehovas ufortjente godhet har de også fått det privilegium å utarbeide og utgi New World Translation of the Holy Scriptures, en oversettelse av Bibelen til et lett forståelig, moderne språk. At alt dette virkelig utgjør et tydelig trompetsignal, blir bevist ved at en stor skare mennesker av alle raser og folkeslag gir akt på dette signalet og har et oppriktig ønske om å nærme seg Jehova gjennom innvielse.
13 En må heller ikke overse det faktum at det samme «trompet»-budskapet inneholder en oppfordring til å gå til krig mot Jehovas fiender. De som gir akt på oppfordringen, skal ikke ta del i bokstavelig krigføring, krigføring med kjødelige, menneskelagde våpen. De ikler seg imidlertid «Guds fulle rustning» og utstyrer seg med de våpen Gud har skaffet til veie. Idet de går fram i kampen mot sine overmenneskelige, djevelske fiender, gir Gud dem styrke til å omstyrte «festnings-verker» av urette oppfatninger og frigjøre fanger som har lengtet etter å få mental og åndelig frihet til å tjene Gud. — Ef. 6: 10—18; 2 Kor. 10: 3—6.
Ikke noe land i arv
14. Hva er det at de som tilhørte det forbilledlige presteskap, ikke arvet noe land, et bilde på?
14 Det faktum at prestene og levittene ikke fikk noe land i arv, har også en spesiell betydning. Bibelen forklarer: «Og [Jehova] sa til Aron: . . . jeg er din del og din arv blant Israels barn. Men all tiende i Israel har jeg gitt Levis barn til arv, som lønn for den tjeneste de utfører, tjenesten ved sammenkomstens telt.» (4 Mos. 18: 20, 21) De som tilhører det himmelske presteskap under Kristus, ser ikke fram til å få noen arv her på jorden, for deres «rike er i himlene». Selv om levningen av underprester fremdeles tjener her på jorden i kjødet og forvalter de hellige ting som tilhører Guds synlige organisasjon, hvor den rene tilbedelse blir utøvd, trakter de ikke i selviskhet etter materielle eiendeler. Alt det de har, er vigd til Jehova og hans «sanne tabernakel». — Fil. 3: 20.
15. Hvilket ytterligere ansvar påhviler det kristne presteskap, og har det påtatt seg dette ansvar?
15 Gjennom sin profet sa Jehova: «For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er [Jehovas], hærskarenes Guds sendebud.» (Mal. 2: 7) Et stort ansvar hviler således på levningen av Kristi underprester i vår tid. De er forpliktet til å gi sine kristne brødre over hele jorden «deres [åndelige] mat i rette tid». (Matt. 24: 45) Har de trofast utført dette oppdraget? Ja, det har de. I mange tiår har de gjennom Vakttårnet tilveiebrakt åndelig føde i form av trosstyrkende opplysninger. De har på en utvetydig måte gjort kjent de krav den rene og hellige Gud stiller til menneskene i de mange forskjellige situasjoner de kommer opp i. De har gjort menneskene kjent med Guds syn på mange viktige spørsmål. Oppmerksomheten er blitt rettet mot Bibelen, og det er blitt vist at den er det levende Ord, en veileder i alle spørsmål for dem som søker hen til livets Kilde.
16, 17. Hvilket ansvar som er pålagt den «tro og kloke tjener», svarer til det at prestene skulle forvalte alt det israelittene ga i tiende?
16 Ettersom Jehova hadde gitt israelittene livet og alle deres eiendeler og til slutt også deres land, kunne han med rette forlange at de skulle gi levittene tiende av alt det de fikk, de førstefødte av dyrene eller verdien av dem og verdien av de førstefødte av barna. Derved ble det truffet foranstaltninger for å vedlikeholde sammenkomstens telt og opprettholde alle de arrangementer som var blitt truffet i forbindelse med den rene tilbedelse. Prestene var forpliktet til å benytte seg av disse foranstaltningene på en forstandig måte. De måtte alltid huske at alle de verdifulle ting som de forvaltet, representerte de andre israelittenes oppriktige og hengivne tilbedelse. — 4 Mos. 18: 8.
17 Hvilken virkelighet i forbindelse med Kristi presteskap peker dette hen på? Jo, det peker tydeligvis hen på et ansvar som er pålagt den «tro og kloke tjener» og dem denne tjener har utnevnt til tjenere i menigheten, nemlig det ansvar å sørge for at de utallige små bidrag som blir gitt av innvigde kristne verden over, blir brukt helt og fullt til fremme av den hensikt de blir gitt med tanke på, nemlig den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om det opprettede Riket. At de har påtatt seg dette ansvar, framgår av det faktum at det stadig blir bygd nye og større avdelingskontorer og trykkerier, hvor flere og flere innvigde menn og kvinner er travelt opptatt med å produsere og distribuere bibelsk litteratur på en lang rekke språk. Det framgår videre av de stadig større mengder av hjelpemidler til bibelstudium som blir sendt ut fra de trykkeriene som blir drevet av Selskapet Vakttårnet. Det framgår også av at mange Ordets tjenere som har fått spesiell opplæring, blir sendt til fjerne steder, enten i sitt hjemland eller i fremmede land, for å hjelpe dem som elsker sannhet og rettferdighet, med å studere Guds livgivende Ord og være med på å frambære lovoffer.
Sabbaten
18. Hva skulle israelittene gjøre på sabbatsdagen?
18 En av de forpliktelser som Jehova hadde pålagt israelittene, var at de skulle helligholde sabbaten. Dette var også noe som prestene skulle føre tilsyn med. Som Guds representanter var de forpliktet til å sørge for at disse hviledagene ble helligholdt. (Esek. 44: 24) Hensikten med sabbaten ble uttrykt slik: «For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at [Jehova] din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har [Jehova] din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» (5 Mos. 5: 15) Gudfryktige jøder ville ikke bare nyte denne hvilen fra sitt arbeid, men de ville også benytte seg av denne anledningen til å tenke på hvordan Gud på en vidunderlig måte hadde befridd dem, og på alle de velsignelser han senere utøste over dem ved å gi dem seier og framgang i det land han hadde gitt dem. Når de gjorde det, ville de bli tilskyndt til å gi Jehova det beste av det de eide, som offer som et uttrykk for sin takknemlighet overfor all god gaves Giver.
19, 20. Hvordan kan dette anvendes på de kristne, og hvilket ansvar medfører dette for det kristne presteskap?
19 Ettersom det ikke er selve Moseloven, men det prinsipp som lå til grunn for den, som får sin anvendelse på Kristi Jesu etterfølgere, er dette med sabbaten av enda større betydning for dem. Fra det øyeblikk en kristen framstiller seg for Jehova som en innvigd person, er han forpliktet til hver dag, sju dager i uken, 52 uker i året, å leve som om det var sabbatshvile. Han må ikke hvile fra å gjøre godt og tjene Gud, men han må hvile fra selviske gjerninger, gjerninger som er et utslag av personlig ærgjerrighet. Han setter tilbedelsen av Gud på førsteplassen i sitt liv, og selv om han må ha et verdslig arbeid for å tjene til livets opphold for seg og sin familie, glemmer han aldri at han er en innvigd tjener for Gud. Han husker alltid hvordan Jehova på en vidunderlig måte har befridd ham fra syndens og dødens herredømme ved sin kjære Sønns offer. Han bør bruke sitt liv til å prise Jehova.
20 Kristi underprester bør følgelig føre tilsyn med den åndelige sabbatsfeiring. De må hjelpe dem som nærmer seg Jehova Gud, til å forstå nødvendigheten av a innvie sitt liv til ham. De må også hjelpe alle dem som har påbegynt et liv som innvigde tjenere for Jehova, til å bevare sin trofasthet og hele tiden ha en klar forståelse av nødvendigheten av å hvile fra selviske gjerninger. Det er grunnen til at dette bladet stadig minner alle som elsker Gud, om at de er forpliktet til regelmessig å komme sammen for å studere og få opplæring, for det er på den måten de kan bli ansporet til å elske Jehova og bevise sin kjærlighet ved rette gjerninger. — Heb. 10: 24, 25, NW.
Eksempler
21. Gjelder de krav som blir stilt til det kristne presteskap angående dets tilbedelse og oppførsel, også for noen andre? Begrunn svaret.
21 Det er ikke bare slik at Kristi Jesu salvede etterfølgere må etterligne sin Yppersteprest når det gjelder å lære andre om Guds krav muntlig og ved å sette et rett eksempel, men andre som ønsker å behage Jehova, må også bestrebe seg på å følge deres eksempel. Alle som nærmer seg Jehova Gud, livets Kilde, og søker å oppnå hans gunst, må holde seg rene i fysisk, moralsk og åndelig henseende. De må gjøre sitt aller beste i tjenesten for Jehova og tjene med et rett motiv. De må påta seg oppgaver og forpliktelser i Guds menighet med glede og verdsettelse. De må stå fast for den sanne tilbedelse. De må unngå unødig omgang med verdslige mennesker. De må alltid være våkne for nye muligheter til å tjene Rikets sak og gjøre det med ærefrykt. De må benytte alle de foranstaltninger Jehova treffer til gagn for dem, på en måte som bringer ære til ham. De må være forberedt til å forkynne Guds budskap på en tydelig og lett forståelig måte. De må være villige til å vie seg selv og sine eiendeler til arbeidet til fremme av Rikets interesser, samtidig som de naturligvis sørger for dem som er avhengige av dem. Jehova oppfordrer alle sine tilbedere til å leve i samsvar med de høye normer som er fastsatt i hans skrevne Ord.
22. Hvorfor har Jehova tilveiebrakt skyggebilder som viser hvordan han har satt et presteskap i stand til å tjene på en effektiv måte?
22 Den foranstaltning Jehova har truffet i forbindelse med det hellige presteskap under Kristus, den store Yppersteprest, er slik at alle som vil, kan komme og få den undervisning de trenger for å kunne vinne liv. (Åpb. 22: 17) Jehova fastsatte de forbilledlige forskrifter som skulle lede dette himmelske presteskap. Han skaffet også til veie skyggebilder som skulle vise hvordan han skulle sette dette presteskapet i stand til å tjene på en effektiv måte. Han gjorde det for å styrke vår tro på at et slikt presteskap virkelig eksisterer og utøver sin myndighet. Hvor oppmuntrende er det ikke å vite at vår mektige Yppersteprest og hans underprester er blitt innsatt i sine respektive stillinger for å hjelpe oss til å overvinne alle våre svakheter og problemer, slik at vi kan nærme oss den rene og hellige Gud, Jehova, og til slutt stå i en godkjent stilling framfor ham!