Hva sier Bibelen?

Har du råd til å være ærlig i forretningssaker?

NÅR moderne kynikere hører det gamle ordtaket: «Ærlighet varer lengst», sier de: «Ja, men ikke lenge nok!» Det samme syn kommer til uttrykk i boken The Importance of Lying (Betydningen av å lyve), hvor det sies at ærlighet «kan være et edelt ideal, men det har liten verdi i kampen på liv og død for å overleve og oppnå sikkerhet. Et menneske har ikke noe valg. Det må lyve for å leve».

Er du av samme oppfatning? Mange forretningsmenn er det. Uærlighet er så utbredt at et amerikansk «familiespill» om hvordan en driver forretning, blir avertert med ordene: ’Du kan gjøre alt du vil, så lenge du ikke blir tatt.’ Men uærlighet er ikke noen lek for dem som er uærlige i forretningssaker. De tenker ofte som sa: «Jeg har ikke råd til å være ærlig.»

Når det gjelder samvittigheten, sa Daniel Drew, en skruppelløs finansmann i det forrige århundre: «Vi pleide ikke å stride om pavens skjegg . . . En følsom samvittighet ville være som et hvitt silkeforkle for en smed. Av og til er en nødt til å skitne til fingrene sine.»

Må en virkelig undertrykke sin samvittighet for å oppnå suksess i forretningslivet? Har en forretningsmann ikke råd til å være ærlig? Ettersom disse spørsmålene berører vår samvittighet, er Bibelens syn av stor verdi. Bibelen setter ærlighet i det rette perspektiv og viser hva uærlige handlinger virkelig er.

Et av de krav som stilles til dem som har ansvarsfulle stillinger i den kristne menighet, er at de ikke skal være «griske etter uærlig vinning». (1 Tim. 3: 8; Tit. 1: 7, NW) Griskhet etter lettjente penger får folk til å ofre en god samvittighet. «Den som fort vil bli rik unngår ikke skyld.» — Ordspr. 28: 20, Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse.

Noen vil ikke desto mindre forsvare uærlighet og si: «Det er sånn det er å drive forretning.» De prøver å legge ansvaret på forbrukeren og sier at han kjøper på eget ansvar, så han får selv undersøke den varen han anskaffer seg. Men blir uærlighet mer berettiget bare fordi det pågår under skinn av å være «forretning»? Kan en tyv si: «Mine offer får selv passe seg» for å skyve fra seg ansvaret for det han gjør? Bibelen setter uærlighet og direkte tyveri i samme klasse. Moseloven sier: «I skal ikke stjele, og I skal ikke lyve, og ingen av eder skal gå svikefullt fram mot sin neste. . . . Du skal ikke frata din neste noe med urett og ikke rane noe fra ham.» — 3 Mos. 19: 11, 13; se også Jeremias 21: 12; Salme 62: 11; 3 Mosebok 5: 21—24.

I denne forbindelse kan vi merke oss at Jesus kalte dem som vekslet penger og solgte offerdyr i templet i Jerusalem, for ’røvere’. (Matt. 21: 12, 13) Hvorfor gjorde han det? De hadde kjøpere som var avhengige av deres produkter, og forlangte ublu priser. Dette blir til og med ufordelaktig omtalt i den jødiske Misjna. Jesus betraktet tydeligvis den slags forretningsmetoder som en form for utpressing eller ’røveri’.

Forretningsfolk setter naturligvis ikke seg selv i klasse med tyver. Men det er nettopp det Bibelen kaller dem som skaffer seg fortjeneste ved hjelp av bedragerske metoder — de er tyver. Misvisende reklame, bruk av dårlige materialer, det å forlange betaling for unødvendig arbeid eller for deler som aldri er blitt installert, å skjule defekter på brukte varer, å snyte på skatten, å ta imot eller å gi bestikkelser — dette er bare noen få av de uærlige framgangsmåter som blir benyttet av slike som «stjeler» noe som ikke tilhører dem. Bibelen gir følgende formaning til alle slags tyver: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender.» (Ef. 4: 28) Ja, det å være ærlig i forretningssaker kan kanskje kreve mer tid og mer hardt arbeid, og fortjenesten blir kanskje ikke så stor, men dette blir oppveid av den tilfredshet det gir å ha utført et ærlig arbeid.

Er et slikt syn realistisk? Har folk virkelig råd til å handle på denne måten? Mange kristne gjør det og oppnår gode resultater. Innehaveren av en dagligvareforretning i Portugal oppnådde fordeler ved å følge dette rådet: «To slags vektsteiner er en vederstyggelighet for Herren, og falsk vekt er noe ondt.» (Ordspr. 20: 23) Da han ble en innvigd kristen, økte omsetningen i hans forretning kraftig. Det fortelles at «alle i nabolaget sier at han ikke vil snyte og bedra slik som andre kjøpmenn gjør, for han er nå et av Jehovas vitner, og de er ærlige mennesker».

Det er fremdeles mange som setter pris på å gjøre forretninger med ærlige mennesker. Men sett at en taper på å være ærlig. Sett at en til og med mister sin forretning. En må da huske at uærlighet fører til langt større tap: «Vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? . . . Hverken horkarler . . . eller tyver eller havesyke . . . eller røvere skal arve Guds rike.» — 1 Kor. 6: 9, 10.

Hva skal så en arbeider gjøre hvis han oppdager at hans arbeidsgiver eller andre av de ansatte gjør ting som plager hans samvittighet? Bør han si opp sin stilling? Bibelen viser at en arbeider er forpliktet til å «vise all god troskap» i alt det han gjør. (Tit. 2: 10) Men det gjør ham ikke nødvendigvis ansvarlig for det de omkring ham gjør. «Ellers måtte I jo gå ut av verden,» sier Paulus. (1 Kor. 5: 10) Avhengig av i hvilken utstrekning den kristnes samvittighet plager ham, kan han derfor velge å fortsette i sin stilling hvis ikke arbeidsgiveren forlanger at han skal gjøre noe uærlig. Arbeidsgiveren kan komme til å sette pris på at han har en arbeider som han virkelig kan stole på.

Da en ortodoks prest øvde press på en forretningsinnehaver i Hellas for å få ham til å si opp en av sine ansatte fordi hun var et av Jehovas vitner, sa innehaveren til presten: «Jeg har 25 andre piker her som tilhører den ortodokse kirke, og alle disse stjeler forskjellige ting. Det er bare henne jeg kan stole på, og jeg har til og med pålagt henne å kroppsvisitere alle de andre.» I stedet for å si henne opp ga han henne høyere lønn.

Du kan således ha råd til å være ærlig i forretningssaker, enten du er en arbeidsgiver eller en ansatt. Gud har gitt følgende løfte: «Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver [en bestikkelse, NW], . . . sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham.» — Es. 33: 15, 16.

Legg merke til at den som driver forretning på ærlig vis, ikke får noe løfte om hurtig eller lett vunnet rikdom, men det blir lovt at han skal få det han trenger. Ved å være ærlig oppnår en imidlertid den dype tilfredshet det gir å bevare selvrespekten og andres respekt, å oppfylle sine forpliktelser overfor sine medmennesker og å ha en «god samvittighet» overfor andre mennesker og også overfor Gud, noe som er det aller viktigste. Ja, alt dette er virkelig «en stor vinning». (Heb. 13: 18; 1 Tim. 6: 6—10) Når vi gransker tingene i lys av Guds Ord, er derfor spørsmålet i virkeligheten: Har du råd til ikke å være ærlig i forretningssaker?