Men hans medvitner avla vitnesbyrd til den tiden. Jeremias fortsatte å profetere i fangenskap i Jerusalem også mens byen var under beleiring av babylonierne. Da Jeremias ble frigitt etter byens fall, fortsatte han å forkynne inntil de menneskene som var tilbake, flyktet i redsel til Egypt. De tok ham med seg med makt, og så ble landet liggende forlatt både av mennesker og husdyr.

15. a) Hvordan skal kristenheten bli lagt øde? b) Hva må vi gjøre inntil da, og etterpå?

¹⁵ Den tiden nærmer seg da dyrets «ti horn», støttet av hele kroppen til dette dyret, vil vende seg mot kristenhetens skjøkesystem av babylonisk religion og ødelegge det. Alle dens religiøse systemer kommer til å bli rammet. Deres tilhengere vil bli tatt til fange eller ødelagt av de verdslige elementer som kjemper mot religionen og Guds rike, og derved vil den organiserte religion bli liggende øde. Det blir begynnelsen til Harmageddon-slaget, men når det er på sitt høydepunkt, vil Jehovas himmelske hærskarer under hans konge Jesus Kristus fullbyrde hans rettferdige dommer mot alle de ugudelige religiøse, politiske, sosiale og kommersielle elementer. Denne guddommelige domsfullbyrdelse vil befri jorden for dem. Dette er det som kommer over kristenheten fordi den har lukket sine øyne, gjort sine ører døve og sitt hjerte sløvt overfor vitnesbyrdet fra de vitner Jehova har sendt. Trass i den beleiringstilstand de makter som motstår Gud, kan komme til å bringe over kristenheten, må vi fortsette med å bringe ut Rikets budskap og forkynne «hevnens dag fra vår Gud». Etterat kristenheten er falt i Harmageddon, må vi gjøre som Esekiel, forkynne Riket og Guds hevn over alle systemer utenfor kristenheten, inntil «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» ødelegger dem, og hans universelle overhøyhet står rettferdiggjort for evig. Ved hans hjelp, styrke og beskyttelse vil intet kunne stoppe oss før den tid. Hans befaling til oss skal bli utført helt og fullt.

16, 17. Hva sa Jehova til slutt om en tiendedel i landet, og hvordan blir det oppfylt?

¹⁶ Dette budskapet om Guds hevn vil virke sterkt på oss og få oss til å spørre: Vil noen komme levende igjennom? Jehova gir oss gjennom Esaias en forsikring om dette. I de avsluttende ord av sin bemyndigelse til denne profet i templet sier han: «Men ennå skal det være en tiendedel i den, skjønt den atter blir fortært — liksom det blir en stubb igjen av eken og terebinten når de felles, så skal en hellig ætt være den stubb som blir igjen.» — Es. 6: 13, Ro; AS.

¹⁷ Denne «tiendedel» ser ut til å være den trofaste åndelige levning av Jehovas vitner, som var forbilledlig framstilt ved den trofaste jødiske levning som vendte tilbake til det tidligere troløse Judas og Jerusalems land og fornyet den rene tilbedelse av Gud der. Levningen, som er de siste av Guds ’hellige folk’ på jorden, er en «hellig ætt», en «hellig slekt» (Mo). Akkurat som en ek eller et terpentintre som blir felt, etterlater en stubb som spirer igjen ved eimen av vannet, så vil denne hellige ætt bli tilbake som en stubb i jorden og vil spire igjen etter Harmageddons ødeleggelser. (Job 14: 7—9) Sammen med dem vil også den store hjord av «andre får» overleve, for de har vendt seg til Jehova og hans rike ved Kristus og er blitt helbredet. De svarer til Ebed-Melek og rekabittene som overlevde Jerusalems første ødeleggelse sammen med Jeremias. På samme måten vil den rene tilbedelse av Jehova spire igjen under de aller gunstigste forhold etter Harmageddon, og vil utbre seg til jordens ender. Da ’skal hele jorden være full av Jehovas herlighet’, slik som serafene i templet forutsa.

18. Hva blir da vegen for oss, i betraktning av vår guddommelige bemyndigelse?

¹⁸ I betraktning av vår guddommelige bemyndigelse fra templet kommer vi ikke til å stoppe med vår virksomhet som hans vitner før kristenheten blir slått ned i Harmageddon og anledningen for dens tilhengere til å angre er forbi. Derfor går vi på og forkynner budskapet, mens vi ’betrakter vår Herres tålmodighet som frelse’, både for oss selv og for dem som hører på oss. — 2 Pet. 3: 15, NW.

Er erfaring den beste læremester?

«ERFARING er den beste læremester,» sier et av tidens populære slagord. En hører slike slagord til stadighet, de blir godtatt uten videre av de fleste, og derfor blir det ofte til at en tror dem uten å granske dem nærmere. Alle vet at erfaring er en læremester, og derfor tillater en det lille, men viktige ordet beste å få lure seg inn uimotsagt. Men det burde det ikke få lov til, for det gjør slagordet falskt.

Noen har prøvd å bevise at erfaring er en læremester ved å sitere den autoriserte engelske oversettelse av Romerne 5: 3, 4: «Vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten erfaring, og erfaringen håp.» Vår norske bibeloversettelse har sløyfet ordet erfaring i dette skriftstedet, og en mer nøyaktig, moderne bibeloversettelse gjengir det slik: «La oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengselen framkaller utholdenhet; utholdenheten igjen en godkjent tilstand; den godkjente tilstand igjen håp.» — NW.

Hebreerne 5: 8 er heller ikke noe bevis for at erfaring er den beste læremester. Det sies der om Jesus: «Således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.» Jesus var aldri ulydig, han led ikke for å lære å vende seg fra ulydighet til lydighet. Han begynte sin tjeneste i lydighet under fristelse, og hans kjærlighet til lydigheten ble bare styrket ved senere troskapsprøver. Denne rene Guds Sønn nedlot seg aldri til å synde for å lære syndens syndighet å kjenne. — Matt. 4: 1—11; Hebr. 7: 26.

Hebreerne 2: 17, 18 er blitt brukt som bevis for at Jesus fikk erfare kjødelige skrøpeligheter som et menneske forat han fullt ut skulle kunne forstå dem og være barmhjertig mot syndige mennesker: «Derfor måtte han i alle ting bli lik sine ’brødre’, forat han kunne bli en barmhjertig og trofast yppersteprest i ting som angår Gud, for å gi sonoffer for folkets synder. For derved at han selv har lidd da han ble satt på prøve, kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve.» (NW) Men