Hvorfor ble det skrevet på den måten?
«Lær meg! Så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte.» — Sl. 119: 34.
1. Er det vanlig at vi mennesker har behov for oppmuntring, og hvor kan vi ofte få oppmuntring?
HAR du ikke mange ganger erfart at sannheten fra Guds forrådshus, Bibelen, har vært til stor oppmuntring for deg og gitt deg styrke til å møte prøvelser og løse problemer? Vi har sikkert alle opplevd dette i vårt liv som kristne.
2. Hvilke nedslående ting har mange vitner for Jehova opplevd i årenes løp, og hva har satt dem i stand til å komme igjennom disse vanskelighetene?
2 Det er for eksempel mange i dag som har følt seg nedtrykt når motstandere har talt nedsettende om Guds folk eller til og med har begått voldshandlinger mot Guds tjenere fordi de er kristne vitner for Jehova og holder fram sannheten. Mange som har hatt kjennskap til den sanne kristendom i 50 eller 60 år, husker godt hvordan naboer og andre var uvennlige mot dem og behandlet dem dårlig under den første verdenskrig og i tiden deretter. Mange kalte dem hånlig for russellitter og millennister! Noen ble slått, dyppet i tjære og rullet i fjær, fengslet, utskjelt, pisket eller spyttet på. Trass i alle disse vanskelighetene har Jehovas kristne vitner fortsatt å utføre det arbeid som deres Gud, Jehova, har pålagt dem å utføre. Hva har satt dem i stand til det? Blant annet den innsikt, oppmuntring og styrke de har fått fra Guds Ord og fra de publikasjoner som blir trykt av den «tro og kloke tjener» i disse onde dager.
3. Hva bør vi tenke over når vi leser i Bibelen?
3 Dette er også den egentlige hensikt med Guds Ord — å bygge opp Jehovas tjenere. Av den grunn bør en ha en del bakgrunnsopplysninger om Bibelens bøker og dem som nedskrev dem, når en leser i Bibelen. Den som leser i Bibelen, gjør vel i å spørre seg selv: ’Hvorfor ble det skrevet på den måten?’
4. Hvilken av Bibelens bøker skal vi nå ta for oss?
4 La oss ta for oss en av Bibelens bøker og bruke litt tid på å finne ut hvorfor den ble skrevet på den måten den ble, og hvorfor bestemte argumenter blir benyttet i den. Vi skal se på det brevet apostelen Paulus skrev til de kristne i Jerusalem. Det kalles i alminnelighet Hebreerbrevet, og vi finner det i de kristne greske skrifter. (Heb. 13: 22) Hvis vi tar i betraktning hvordan forholdene var da Paulus skrev dette brevet, for 1900 år siden, vil vi lettere forstå og verdsette at han skrev på den måten han gjorde, for å styrke og trøste Guds folk.
Meninger om kristendommen i det første århundre
5. Hvordan er situasjonen på det religiøse område i Jerusalem omkring år 61 e. Kr.?
5 La oss gå tilbake i tiden, til omkring år 61 e. Kr., og vende oppmerksomheten mot Jerusalem. Det er omkring 28 år siden Jesus døde på en torturpel like utenfor Jerusalems murer. Jerusalem er jødenes hellige by. Etter det ytre å dømme har Jerusalem klart seg godt igjennom den tiden da den foraktede Jesus fra Nasaret levde. Det blir understreket at jødenes religion er en gammel religion, og at den kan føres tilbake til jødenes forfader Abraham. Jødenes åndelige ledere, rabbinerne, er høyt aktet blant folket. De har stor innflytelse og blir vist stor ære. De har satt seg selv på Mose stol og sitter øverst ved gjestebudene og har de øverste seter i synagogene. De får hilsener på torgene og blir kalt «rabbi» av menneskene. Deres innflytelse på det religiøse område er virkelig meget stor. — Matt. 23: 6, 7.
6. a) Hvordan betraktet jødenes religiøse ledere de kristne i denne byen? b) Hva opplevde apostelen Paulus da han var i byen noen år tidligere? c) Hva trengte i høy grad den lille gruppen av kristne i Jerusalem?
6 I Jerusalem er det også noen få mennesker som tilhører en forhatt sekt som blir kalt de kristne eller «Guds vei». (Ap. gj. 9: 2; 19: 9; 22: 4) De blir foraktet av de religiøse ledere og deres tilhengere. De blir forfulgt og utskjelt. Fordi de fleste av dem er kjødelige jøder, blir de hatet desto mer, for de har forlatt jødenes religion og er blitt etterfølgere av Jesus, som de kaller Messias eller Kristus. Hatet til de kristne er meget stort. Da apostelen Paulus var i byen noen år tidligere, ble det opptøyer bare fordi han viste seg i templet, og religiøse jøder skrek så høyt de kunne: «Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!» (Ap. gj. 22: 22) Over 40 jøder sverget på at de hverken ville spise eller drikke før de hadde ryddet Paulus av veien. (Ap. gj. 23: 12—15) Menighetens medlemmer måtte leve, forkynne og bevare en sterk tro under disse forholdene, som var preget av religiøs fanatisme og hat til de kristne. De trengte i høy grad oppmuntring og hjelp til å øke sin kunnskap om Kristus og sin forståelse av den måten han oppfylte Moseloven på, for at de ikke skulle falle tilbake til jødedommen og igjen begynne å holde Moseloven. Det er ingen tvil om at Paulus visste hva de trengte. Han hadde personlig kjennskap til de prøvelser de gjennomgikk.
7. Trekk fram noen av de argumenter jødenes ledere og deres tilhengere kan ha benyttet mot de kristne.
7 Tenk et øyeblikk over hvilke argumenter og hvilken innstilling disse første jødekristne måtte kjempe mot. Jødenes religiøse ledere og deres tilhengere ønsket for det første ikke å la de forhatte kristne tro at de hadde Guds gunst. Var det ikke jødene som hadde det håndgripelige bevis for at Gud velsignet dem? Var det ikke tilfelle at Gud hadde handlet med jødene gjennom engler? Jo, for Moses skrev: «Der åpenbarte [Jehovas] engel seg for [Moses] i en luende ild, midt ut av en tornebusk.» Senere sa Jehova: «Se, jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg.» (2 Mos. 3: 2; 23: 20) Jødene kan også ha rost seg av at Moses talte med Gud munn til munn. Og se på det praktfulle templet med de to hellige rom, det Hellige og det Aller-helligste. Legg merke til templets skjønnhet, de storslagne linjene, de imponerende fundamentene! Dette hadde jødene! Og tenk dessuten på det jødiske presteskap! Det fikk sin begynnelse med Aron og hans sønner, som tilhørte Levi stamme. Ypperstepresten tilhørte Arons ættelinje. Jødene hadde lovpakten, som Gud selv hadde gitt til Moses. Guds rike tilhørte jødene, og Jerusalem var den by som Guds herredømme skulle utgå fra.
8, 9. a) På hvilken måte kan jødenes ledere ha talt nedsettende om kristendommens grunnlegger og hans etterfølgere? b) Hva kan de ha sammenlignet de kristne og deres møtesteder med?
8 Men se på de kristne i Jerusalem. Hva hadde de? Fra de jødiske lederes synspunkt hadde de kristne ingenting sammenlignet med jødene. Deres leder, Jesus, var død og var blitt henrettet som en vanlig forbryter. Og hvem var han? Såvidt de jødiske ledere kunne forstå, var det ikke noe ekstra ved ham. Han var bare sønn av en alminnelig tømmermann, og dessuten var han fra Nasaret. Han hadde ikke fått undervisning på noen av rabbinernes skoler. I jødenes øyne hadde han ingen kunnskap og utdannelse sammenlignet med deres lærere og veiledere. Og dessuten var det svært få lærde menn blant hans etterfølgere. Flertallet av dem var fiskere, skatteoppkrevere eller endog hedninger, og hedningene tilhørte i hvert fall ikke Abrahams ætt, tenkte de jødiske ledere. Hvordan kunne de kristne et øyeblikk tro at de hadde Guds gunst, og at Gud handlet med dem? Jødene mente at det var de som var utvalgt av Gud, for det var de som var Abrahams etterkommere. De kristne kom dessuten sammen i forskjellige saler som kunne ligge hvor som helst, mens jødene hadde sitt vakre tempel som de kom sammen i.
9 Slike argumenter og mange andre ble uten tvil brukt mot de jødekristne. De trengte virkelig oppmuntring, og de trengte å forstå sin egen situasjon. Hvis det bare hadde vært noen som kjente deres behov og kunne gi dem trøst og hjelp!
Motargumenter viser at Kristus står over Moses
10. Hvem kjente de problemer som de kristne i Jerusalem hadde, og hvem ble under inspirasjon ledet til å skrive til dem for å bygge dem opp?
10 Jehova Gud, som er i himmelen, visste naturligvis hvilken tilstand de var i. Ved inspirasjon fikk han apostelen Paulus til å vie den situasjon som hadde oppstått, spesiell oppmerksomhet. Paulus skrev derfor til disse trofaste kristne menneskene i Jerusalem, og Hebreerbrevet inneholder hans svar på de mange anklager som utvilsomt ble rettet mot kristendommen av dens fiender i det første århundre.
11, 12. a) Hva la Paulus vekt på å vise og hvorfor var dette meget passende? b) Hvordan viste Paulus at Jesus var høyere enn englene og større enn Moses?
11 Paulus tar for seg jødenes påstander og viser at den kristne ordning og dens presteskap er den jødiske ordning og dens presteskap overlegen. Det var viktig at han gjorde dette. De kristne i Jerusalem var uten tvil stort sett kjødelige jøder. De hadde god kjennskap til Moseloven og de jødiske lederes argumenter. Det var derfor nødvendig at Paulus gjorde dem oppmerksom på motargumentene og de faktiske forhold og viste dem falskheten i de anklager som jødenes religiøse ledere rettet mot dem. Det var for eksempel riktig at Moseloven var blitt gitt ved engler, men hvordan er englene sammenlignet med Herren Jesus Kristus? Paulus skrev om dette i Hebreerne 1: 4—6: «[Jesus] er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn framfor dem. For til hvem av englene har [Gud] noen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være meg en sønn? Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham.» Paulus påpeker altså at englene er tjenere, men Jesus er Guds Sønn.
12 Men hva med den kjensgjerning at Gud talte munn til munn med Moses? Det kan ikke være tvil om at dette var betydningsfullt. Men angående Jesus Kristus skriver Paulus: «Denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. . . . og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener . . . men Kristus [var tro] som Sønn over hans hus.» Her sier Paulus i virkeligheten: ’Brødre, hvem er størst i et hus — en tjener, slik som Moses, eller Sønnen til husets Eier, Jesus Kristus?’ Hvor styrkende må det ikke ha vært for de jødekristne der i Jerusalem å bli gjort oppmerksom på dette! — Heb. 3: 3—6.
Kristi overlegenhet som yppersteprest
13. a) Hvor ville det være bedre å tjene enn i det bokstavelige tempel i Jerusalem, og hvor var Kristus Jesus? b) Hvordan viste Paulus at Kristi prestedømme var bedre enn det aronittiske prestedømme?
13 Paulus imøtegår nå et annet argument, det med templet i Jerusalem. Det var virkelig et vakkert og rikt utstyrt tempel. Men av hvilken betydning var det å ha et materielt tempel sammenlignet med det å være i Guds nærhet? Det var kong Salomo som bygde det første vakre templet på Moria berg i Jerusalem, i det 11. århundre f. Kr., og under innvielsen av det sa han at Jehova ikke kunne bo i en bygning som var gjort av mennesker. Han sa at himlenes himler ikke kunne romme den allmektige Gud, Jehova, langt mindre det tempel han hadde bygd! (1 Kong. 8: 27) Å være i Jehovas nærhet i himmelen ville derfor være noe mye, mye større enn å tjene i et jordisk tempel. Derfor skriver Paulus om Kristus Jesus at han har «gått gjennom himlene» til sin Far, Jehova. (Heb. 4: 14) Paulus omtaler også det aronittiske presteskap, som på den tiden tjente i templet i Jerusalem, og sammenligner dets prestedømme med Kristi prestedømme. Han viser at Kristi prestedømme er det aronittiske prestedømme fullstendig overlegent, for det er etter Melkisedeks vis. I Hebreerne 5: 5, 6 skriver Paulus: «Således tilla da heller ikke Kristus seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag; . . . Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» Ja, Kristus var prest for evig, ettersom hans prestedømme ikke avhang av ufullkommen, kjødelig arv, men av en ed som Gud hadde uttalt. Vi finner det Paulus sa om dette, i Hebreerne 7: 19—22: «Loven førte jo ikke noe fram til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud. Og så visst som det ikke gikk for seg uten ed . . . så visst er det en bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for.» Angående det at Kristus ikke trenger noen etterfølger, sier Paulus så: «Og av hine prester [de jødiske] har det vært flere, fordi de ved døden ble hindret fra å holde ved; men denne [Jesus] har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» — Heb. 7: 23—25.
14. Vis hvordan vissheten om at Kristi offer var størst, må ha vært til oppmuntring for de kristne som leste dette brevet.
14 Apostelen Paulus kom her med kraftige argumenter for å styrke de kristne og hjelpe dem til å bevare en sterk tro. Men dette var ikke alt. Paulus fortsetter med å vise til Jesu overlegenhet som yppersteprest i Jehovas himmelske tempel. Han angriper problemets kjerne og gir de kristne flere argumenter. Han sammenligner Herren Jesu offer med de offer som ble frambåret av det aronittiske presteskap, som de jødiske ledere var så stolte av. I versene 26 til 28 i kapittel 7 skriver Paulus: «For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene, en som ikke hver dag trenger til, liksom yppersteprestene, først å frambære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.» Tenk over hvor oppmuntrende disse ordene må ha vært for de trofaste kristne i Jerusalem. Ja, ypperstepresten Kristus, som ofret sitt eget fullkomne liv for menneskeheten, er ved Guds ed nå prest for evig uten etterfølgere.
En ny pakt gjør den gamle foreldet
15. Hva er det Paulus holder fram i Hebreerne 8: 7—13 angående en bedre pakt, og hva er den logiske slutning en må trekke angående den gamle pakt?
15 Paulus begynner nå å bruke et annet argument som de kristne har gagn av å kjenne. Han sammenligner den lovpakt som Moses var mellommann for, med den bedre pakt som Kristus var mellommann for, en pakt mellom Gud og hans trofaste tjenere her på jorden. Legg merke til hvordan Paulus argumenterer i Hebreerne 8: 7—13: «For hadde hin første [pakt] vært ulastelig, da var det ikke søkt rom for en annen.» Hadde den første pakt vært ulastelig? Nei, for det var Jehova selv som hadde sagt: «Jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke etter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egypts land; for de ble ikke i min pakt.» «For dette er den pakt som jeg vil opprette med Israels hus etter hine dager,» sier Jehova. «Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Paulus sier så: «Idet han [Gud] sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.» — Se til sammenligning Jeremias 31: 31—33.
16. Hvem hadde nå grunn til å føle seg oppmuntret? Hvem hadde grunn til å være nedslått? Begrunn svaret.
16 Hvor oppmuntrende må det ikke ha vært å få høre at «det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte»! Hvem var det som nå kunne være lykkelige og ikke behøvde å være sørgmodige? Det var de kristne, for de holdt seg til den pakt som erstattet det som var foreldet, lovpakten. Det ville vise seg at det var de religiøse skrythalsene som bekjempet kristendommen, som hadde grunn til å sørge. Det de satte sin lit til, hadde ikke lenger tilknytning til Guds måte å handle med sitt folk på. Guds Sønn, Herren Jesus Kristus, som var blitt oppreist til himmelsk herlighet, var blitt mellommann for en ny og bedre pakt, som var grunnlagt på bedre og mer varige løfter, og som hadde trådt i kraft ved et mer verdifullt offer, hans eget utgytte blod.
Riket opprettet på det himmelske Sions berg
17. a) Hva hadde de kristne kommet til, i motsetning til Moses, som kom til Sinai berg for å få lovpakten? b) Hvordan er det himmelske Jerusalem sammenlignet med det jordiske Jerusalem?
17 Men hva med den påstand at retten til Riket tilhørte jødene, og at Jerusalem var Guds by, det sted hvorfra Guds herredømme skulle utgå? Hvordan imøtegikk Paulus dette argumentet i sitt brev til hebreerne? Han begynner sin interessante argumentasjon, som vi finner i kapittel 12, versene 18—27, på denne måten: «For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær.» Det var riktig at de kristne ikke hadde kommet til Sinai berg, hvor Israel hadde fått lovpakten. De hadde ikke kommet til noe de kunne ta på, eller noe det skjøt ut ild fra. I vers 22 sier Paulus at «I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, . . . Og til Jesus, mellommann for en ny pakt». Ja, det var det de hadde kommet til, det virkelige setet for Rikets makt og styre, ikke det jordiske Jerusalem, men det himmelske Jerusalem, med Gud, englenes mange tusener, menigheten av de førstefødte og Jesus, mellommannen for den nye pakt. Det jordiske Jerusalem og Sinai berg, og også templet og jødenes presteskap, bleknet og ble uten betydning sammenlignet med dette.
18. a) Hvor lenge vil det himmelske Jerusalem bestå? b) Hva hadde allerede skjedd med det jordiske Jerusalem, og ville igjen skje med det?
18 Og hvor sterkt, varig og grunnfestet er dette Sions berg og det himmelske Jerusalem? Vi blir ikke holdt uvitende om dette, for Paulus tilføyer: «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» (Heb. 12: 28) Dette rike vil ikke bli rystet, slik det jordiske Jerusalem ble i 70 år, fra 607 til 537 f. Kr., og igjen ville bli rystet ikke lenge etter av de romerske hærer under Titus.
19, 20. Hvordan gikk det nå med disse kristne jødene og hva hadde Paulus appellert til med sin argumentasjon?
19 Til hvor stor trøst og oppmuntring må ikke Paulus’ ord ha vært for disse kristne jødene! I dag, 1900 år senere, har de kristne fortsatt stort utbytte av å lese dem.
20 På en tid da de jødiske motstandere av kristendommen satte sin lit til sin religions alder og til materiell rikdom, makt, pompøse ritualer, seremonier og denne verdens visdom, vokste de kristne i tro, i den sikre forventning om at de ting de håpet på, ville skje, i tillit til det tydelige bevis for virkelige ting de ikke så. Hvor oppmuntrende må det ikke ha vært for Guds trofaste tjenere å få dette brevet, som ble skrevet omkring år 61! «Guds vei» til et liv med evige velsignelser ble i sannhet stukket klart ut for dem. Og Paulus skrev sitt brev på en slik måte at det appellerte til deres tenkeevne og logiske sans som kjødelige jøder, og slik at det bygde dem opp i troen. Det apostelen Paulus sier i Hebreerbrevet, er også til trøst for de kristne i dag.
21. Hvordan kan vi alle, slik det har framgått av denne artikkelen, øke vår verdsettelse av Guds Ord, og hvorfor bør vi gå inn for å gjøre dette?
21 Hvis vi skal ha fullt utbytte av å lese Bibelen, trenger vi å forstå hvorfor den ble skrevet på den måten den ble. De publikasjoner som Selskapet Vakttårnet har utgitt, utgjør i sannhet et forrådshus med kunnskap som vi kan gå til for å få hjelp til å forstå hvorfor hver av Bibelens bøker er blitt skrevet på en bestemt måte. Når vi er klar over dette, kan vi bli dyktiggjort til enhver god gjerning som Gud gir oss i oppdrag å utføre. Vi kan gjennomgå de andre 65 bøkene som utgjør Guds Ord, Bibelen, på samme måte som vi har gjennomgått Hebreerbrevet. Hvor aktuelle er ikke de ordene vi finner i det siste kapitlet i Hebreerbrevet, for de kristne i dag: «Fredens Gud . . . gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus»! — Heb. 13: 20, 21.