er også berørt. Etter å ha sitert det Gud sa om Israel — at «de farer alltid vill i sitt hjerte» — kommer Paulus med denne sterke advarselen til gagn for oss: «Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.» Vi kan ikke stå stille. Hvis vi ikke ’nærmer oss Gud’ i stadig større tro, idet vi får en større forståelse og verdsettelse av ham, da er det fare for at vi vil la oss «bedra av synden og bli forherdet». Vi vil begynne å trekke oss bort uten å være klar over hva som skjer. Vi bør hjelpe hverandre hva dette angår, og «oppmuntre hverandre hver dag». Vi vil bare vinne «hvis vi helt inntil enden standhaftig holder fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen». Denne faste tillit, denne urokkelige tro, må vi holde fast ved hvis vi skal arve det «rike som ikke kan rokkes» og dets velsignelser. — Hebr. 3: 10—14, vers 14 fra NW; 12: 28.

20. Hva sier Paulus i sitt brev angående bønn til oppmuntring for oss?

²⁰ Paulus oppmuntrer oss også med hensyn til bønn og formaner oss til å være utholdende «idet vi ser oppmerksomt på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. . . . Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler». På grunn av alt det Jesus gjennomgikk, kan han ha medfølelse med våre svakheter, enda han selv er uten synd, og gjennom ham kan vi «tre fram for nådens trone» og finne hjelp i rette tid. — Hebr. 4: 15, 16; 12: 2, 3, NW.

21. Hvor og hvordan knytter Paulus bønn sammen med «Guds fulle rustning», og hva bør vi i denne forbindelse be om?

²¹ Til slutt, som Paulus skrev til efeserne, bør vi huske at det å «be til enhver tid, i Ånden» er nøye forbundet med det å iføre seg «Guds fulle rustning». Og i likhet med Paulus bør vi be om at vi selv og andre «må få frimodighet til å tale», slik at vi modig «kan forkynne evangeliets hemmelighet». — Ef. 6: 10—20.

Et brev som vitner om takknemlighet

«I fem lange år var min hustru og min sønn Jehovas vitner uten mitt samtykke. Nå forstår jeg hvilke store byrder jeg la på dem, og hvilke vanskeligheter jeg skapte for dem fordi jeg ikke trodde på Jehova. Bare Gud vet hva de gikk igjennom i den tiden, og jeg kan bare håpe på at han er en Gud som tilgir alt dette.

Selv om jeg bare var katolikk i navnet og syndet hver dag, mente jeg at jeg var bedre enn Jehovas vitner, som jeg betraktet som fanatikere. Jeg var ikke klar over at Jesus Kristus også ble kalt en fanatiker på sin tid. Selve navnet Jehova virket frastøtende på meg.

Etter å ha flyttet fra Missouri til California og i den forbindelse hatt mange vanskeligheter følte jeg at det var noe som manglet i mitt liv. Det var som om jeg hadde gått meg vill i denne forvirrede verden, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å begynne forfra igjen. Jeg ba derfor til den allmektige Gud om å få hjelp og veiledning og om å få fjernet den tomhetsfølelsen jeg hadde. I det samme banket det på døren. Da jeg åpnet, så jeg at det sto en kvinne utenfor. Hun var et av Jehovas vitner.

Under normale forhold ville jeg ha vendt meg om og lukket døren på en høflig måte, men på grunn av at jeg nettopp hadde bedt om veiledning, følte jeg det annerledes denne gangen. Vi snakket sammen i omtrent 40 minutter, og etterpå inviterte hun meg til å overvære møtene i Rikets sal. Hun tok seg til og med tid til å tegne opp et kart som viste hvordan jeg skulle komme dit. Jeg hadde aldri møtt en katolikk som ville bruke så mye tid på sine medmennesker og vise så stor interesse for deres åndelige ve og vel. Jeg ble rørt over at denne kvinnen var så interessert i min frelse.

Nå er jeg til stede på møtene i Rikets sal sammen med min hustru, Christine, og min sønn, Phillip. Jeg studerer også Bibelen regelmessig. Jeg håper bare at jeg ikke fant Jehova for sent til å oppnå evig liv.»