Sabbat

Definisjon: Uttrykket «sabbat» er hentet fra det hebraiske ordet sjavạth, som betyr «å hvile, å opphøre, å avholde seg». Det sabbatssystemet som var foreskrevet i Moseloven, omfattet en ukentlig sabbatsdag, en rekke andre dager i året som var bestemt angitt, det sjuende året og det 50. året. Jødenes ukentlige sabbat, den sjuende dagen i uken ifølge deres kalender, varer fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. I kristenheten har mange fulgt den tradisjon å helligholde søndagen som en dag som er avsatt til hvile og tilbedelse; andre har holdt seg til den dagen som var avsatt på den jødiske kalender.

Er de kristne forpliktet til å holde en ukentlig sabbatsdag?

2. Mos. 31: 16, 17: «Israelittene skal gi akt på sabbaten, så de holder den i slekt etter slekt. Det skal være en evig pakt [en pakt til uavgrenset tid, NV]. Den skal være et tegn på pakten mellom meg og israelittene til evig [uavgrenset, NV] tid.» (Legg merke til at helligholdelsen av sabbaten var et tegn mellom Jehova og Israel. Det ville den ikke ha vært hvis alle andre også var forpliktet til å holde sabbaten. Det hebraiske ordet som er gjengitt med «evig» i den norske oversettelsen, er ʽolạm, som har grunnbetydningen en tidsperiode som fra det nåværende synspunkt er ubestemt eller skjult, men langvarig. Det kan bety evig, men det er ikke den eneste betydningen. I 4. Mosebok 25: 13 brukes det samme hebraiske ordet om prestedømmet, men ifølge Hebreerne 7: 12, tok det senere slutt.)

Rom. 10: 4: «Kristus er lovens slutt, så hver den som tror, blir rettferdig for Gud.» (Budet om å holde sabbaten var en del av denne loven, som Gud gjorde slutt på ved Kristus. Det er vår tro på Kristus, ikke hvorvidt vi holder en ukentlig sabbat, som er grunnlaget for en rettferdig stilling innfor Gud.) (Se også Galaterne 4: 9—11; Efeserne 2: 13—16.)

Kol. 2: 13—16: «[Gud] tilgav oss alle våre synder. Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut . . . Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider, nymånedag eller sabbat.» (Hvis en person som var underlagt Moseloven, ble dømt skyldig i å vanhellige sabbaten, skulle han henrettes ved steining av hele menigheten, ifølge 2. Mosebok 31: 14 og 4. Mosebok 15: 32—35. Mange av dem som argumenterer for at vi skal holde sabbaten, har grunn til å være glad for at vi ikke er underlagt den loven. Slik det fremgår av det skriftstedet som her er sitert, er det ikke lenger nødvendig å holde det sabbatsbudet som ble gitt til Israel, for å ha en godkjent stilling innfor Gud.)

Hvordan gikk det til at søndag ble den viktigste dag for tilbedelse i store deler av kristenheten?

Selv om Kristus ble oppreist på den første dag i uken (som da var den dagen som nå kalles søndag), inneholder ikke Bibelen noe påbud om at den ukedagen skulle settes til side som hellig.

«Det at man beholdt det gamle hedenske navnet, ’Dies Solis’ eller ’søndag’, på den ukentlige kristne helligdag, kommer for en stor del av at Konstantin i samsvar med den alminnelige mening blant både hedninger og [såkalte] kristne foreslo for sine undersåtter [i et edikt i 321 evt.], både hedenske og kristne, at den første dag i uken skulle være ’solens helligdag’. . . . På denne måten, ved hjelp av en institusjon som alle hadde felles, skapte han harmoni mellom rikets ulike religioner.» — Lectures on the History of the Eastern Church (New York 1871), A. P. Stanley, s. 291.

Krevde Gud at Adam skulle holde sabbaten, noe som ville ha betydd at alle hans etterkommere også måtte holde den?

Etter at Jehova Gud hadde beredt jorden til bolig for menneskene, hvilte han med hensyn til det å skape materielle, jordiske ting. Dette blir sagt i 1. Mosebok 2: 1—3. Men det er ikke noe i Bibelens beretning som viser at Gud påla Adam å helligholde den sjuende dagen hver uke som en sabbat.

5. Mos. 5: 15: «Husk at du selv [Israel] var trell i Egypt da [Jehova] din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har [Jehova] din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» (Her knytter Jehova innføringen av sabbatsloven til Israels utfrielse av trelldommen i Egypt, ikke til noe som skjedde i Eden.)

2. Mos. 16: 1, 23—29: «Hele Israels-folket brøt opp . . . og den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt, kom de til Sin-ørkenen . . . Da sa han [Moses] til dem: ’Dette er det [Jehova] har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for [Jehova]. . . . Seks dager skal dere sanke det [manna]. Men den sjuende dagen er det sabbat; da er det ikke noe der.’ . . . Da sa [Jehova] til Moses: ’ . . . Husk at [Jehova] har gitt dere sabbaten!’» (Før dette tidspunktet hadde man merket av sjudagers uker, men dette er første gangen det fortelles at sabbaten blir helligholdt.)

Er Moseloven inndelt i en «seremonilov» og en «morallov», og er de kristne forpliktet til å holde «moralloven» (De ti bud)?

Omtalte Jesus loven på en måte som tilsier at den er inndelt i to deler?

Matt. 5: 17, 21, 23, 27, 31, 38: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Legg merke til hvilke bud Jesus nå nevner. «Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel [2. Mos. 20: 13; det sjette bud] . . . Dersom du bærer fram et offer til alteret [5. Mos. 16: 16, 17; ikke en del av De ti bud] . . . Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet [2. Mos. 20: 14; det sjuende bud]. Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev [5. Mos. 24: 1; ikke en del av De ti bud]. Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann [2. Mos. 21: 23—25; ikke en del av De ti bud].» (Jesus henviste altså til De ti bud og til andre deler av loven om hverandre. Han laget ikke noe skille mellom forskjellige deler. Burde vi behandle denne loven annerledes?)

En gang fikk Jesus spørsmålet: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Skilte han da ut De ti bud? Nei, han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matt. 22: 35—40) Hvis noen holder fast ved De ti bud (5. Mos. 5: 6—21) og sier at de kristne må holde dem, men ikke resten av loven, forkaster de ikke egentlig da det Jesus sa (da han siterte 5. Mosebok 6: 5 og 3. Mosebok 19: 18) om hvilke bud som er de største?

Bibelen viser flere steder at Moseloven tok slutt. Sier den samtidig direkte at dette innbefattet De ti bud?

Rom. 7: 6, 7: «Nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. . . . Hva skal vi så si? Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære.» (Hvilket eksempel fra loven bruker Paulus her, like etter at han har skrevet at jødiske kristne er blitt «løst fra loven»? Han bruker det tiende bud og viser derved at det inngikk i den loven som de var blitt løst fra.)

2. Kor. 3: 7—11: «Den tjeneste som var foreskrevet med bokstaver hogd i stein, var dødens tjeneste. Likevel var den omgitt av en slik herlighet at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses; så sterk var glansen på det, enda den tok slutt. Hvor mye større herlighet har da ikke Åndens tjeneste? . . . For hvis det som tok slutt, var herlig, hvor mye herligere er da ikke det som består?» (Det blir her henvist til forskrifter i form av «bokstaver hogd i stein», og det sies at «israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses» ved den anledningen da de fikk dem. Hva er det som blir beskrevet her? Andre Mosebok 34: 1, 28—30 viser at det er den anledningen da De ti bud ble gitt. Det var disse budene som var hogd i stein. De er tydeligvis en del av det som dette skriftstedet sier «tok slutt».)

Ble alle moralske bånd fjernet da Moseloven, De ti bud innbefattet, tok slutt?

Langt ifra. Mange av de moralnormene som ble framholdt i De ti bud, ble gjentatt i de inspirerte bøkene som utgjør de kristne greske skrifter. (Sabbatsloven ble imidlertid ikke gjentatt.) Men uansett hvor god en lov er, vil det være lovløshet så lenge syndige tilbøyeligheter dominerer menneskenes ønsker. Hebreerne 8: 10 sier imidlertid følgende om den nye pakt, som har erstattet lovpakten: «Slik er den pakten jeg vil slutte med Israels ætt i de dager, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Er ikke slike lover mye mer effektive enn lover som er hogd inn i steintavler?

Rom. 6: 15—17: «Skal vi synde, fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Slett ikke! Dere vet at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver. Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet. Men Gud være takk! Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.» (Se også Galaterne 5: 18—24.)

Hvilken betydning har den ukentlige sabbat for de kristne?

De kristne har del i en «sabbatshelg», en «hvile», hver dag

I Hebreerne 4: 4—11 sies det: «Et sted [1. Mos. 2: 2] står det om den sjuende dagen: Så hvilte Gud på den sjuende dagen etter at han hadde fullført hele sitt verk. Men her [Sal. 95: 11] sier han: De skal aldri komme inn til min hvile. Altså er det ennå slik at noen skal komme inn til hvilen. De som først fikk det glade budskap, kom ikke inn, for de var ulydige. Derfor fastsetter han på ny en dag; det er det han gjør når han lang tid etter gjennom David [Sal. 95: 7, 8] taler det ordet vi før har nevnt: I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter. Hadde Josva ført folket inn til hvilen, ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag. Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud hvilte etter sine gjerninger. La oss da streve etter å komme inn til denne hvilen, så ingen er ulydig og faller.» (Vers 9 fra EN)

Hva blir de kristne her oppfordret til å hvile fra? Fra «sine gjerninger». Hvilke gjerninger? Gjerninger de tidligere gjorde for å prøve å vise seg rettferdige. De tror ikke lenger at de kan gjøre seg fortjent til Guds godkjennelse og oppnå evig liv ved å følge bestemte regler og helligholde bestemte dager. Det var på dette punktet de troløse jødene gjorde feil; de ’ville bygge opp sin egen rettferdighet og bøyde seg ikke under rettferdigheten fra Gud’. (Rom. 10: 3) Sanne kristne erkjenner at vi alle er født som syndere, og at det bare er ved tro på Kristi offer at noen kan få en rettferdig stilling innfor Gud. De studerer alt det Guds Sønn lærte, og bestreber seg på å legge seg det på hjerte og anvende det. De tar ydmykt imot råd og irettesettelse fra Guds Ord. Dette betyr ikke at de tror at de kan gjøre seg fortjent til Guds godkjennelse på denne måten. Nei, det de gjør, er et uttrykk for deres kjærlighet og tro. Ved å ha en slik livsførsel unngår de å etterligne den jødiske nasjon, som var «ulydig».

Den «sjuende dagen» som er omtalt i 1. Mosebok 2: 2, er ikke en vanlig 24-timers dag. (Se sidene 352, 353, under overskriften «Skapelse».) På lignende måte er sanne kristnes «sabbatshelg» eller «hvile» ikke begrenset til en 24-timers dag. Ved å vise tro og gi akt på Bibelens råd kan de glede seg over den hver dag, og i særlig grad vil de gjøre dette i Guds nye ordning.

Menneskeheten kan se fram til en tusenårig «sabbat» eller hvile

Mark. 2: 27, 28: «Jesus sa til dem: ’Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.’»

Jesus visste at Jehova hadde innstiftet sabbaten som et tegn mellom seg selv og Israel, og at hensikten med den var at de skulle få hvile fra sitt arbeid. Jesus var også klar over at hans død skulle utgjøre grunnlaget for at Moseloven ble opphevet, ettersom den ble oppfylt på ham. Han var oppmerksom på at loven med dens krav om helligholdelse av sabbaten utgjorde «en skygge av de goder som skulle komme». (Hebr. 10: 1; Kol. 2: 16, 17) I forbindelse med disse ’godene’ er det en «sabbat» som han skal være herre over.

Som Herrenes Herre skal Kristus herske over hele jorden i 1000 år. (Åp. 19: 16; 20: 6; Sal. 2: 6—8) Da Jesus var på jorden, utførte han i sin barmhjertighet noen av sine mest storslagne helbredelsesgjerninger på sabbaten. Han viste derved hva slags befrielse og hvile han skal bringe mennesker av alle nasjoner under sitt tusenårige styre. (Luk. 13: 10—13; Joh. 5: 5—9; 9: 1—14) De som forstår sabbatens virkelige betydning, vil også få anledning til å glede seg over denne ’sabbatshvilen’.

Noen sier . . .

De kristne må holde sabbaten

Du kan svare: Kan jeg spørre hvorfor du mener det? Så kan du kanskje si: Er du ikke enig i at det Bibelen sier om dette, bør være avgjørende for vårt syn på saken? . . . Kan jeg få lese noen skriftsteder for deg, noen vers som jeg synes kaster lys over dette emnet? (Bruk så aktuelle punkter fra de foregående sidene.)

Hvorfor holder ikke dere sabbaten?

Du kan svare: Svaret på det spørsmålet kommer an på hvilken sabbat du har i tankene. Er du klar over at Bibelen forteller om mer enn én sabbat? . . . Gud gav sabbatslover til jødene. Men visste du at Bibelen omtaler en annen slags sabbat, som de kristne skal holde? Så kan du kanskje si: 1) Grunnen til at vi ikke holder sabbat en gang i uken, er at Bibelen sier at det budet «tok slutt». (2. Kor. 3: 7—11; se kommentarene til disse versene på side 335.) 2) Men det finnes en annen sabbat som vi holder. — Hebr. 4: 4—11; se sidene 336, 337.