Er kristen modenhet noe uoppnåelig eller flyktig?
HVA er kristen modenhet? Hvordan vil du definere denne egenskapen? Har du den, eller søker du fortsatt å oppnå den?
Det er av stor betydning at vi har den rette forståelse av hva kristen modenhet er. En urett forståelse av det kan for det første føre til motløshet. Den kan få kristen modenhet til å fortone seg som noe uoppnåelig eller flyktig som forsvinner akkurat i det øyeblikk en tror en har oppnådd det. Kristen modenhet er imidlertid ikke noe som er uoppnåelig eller flyktig.
En urett forståelse av hva kristen modenhet er, kan dessuten føre til at en legger feilaktige normer til grunn for sin vurdering eller bedømmelse av andre. Den kan få oss til å unnlate å se og verdsette deres gode egenskaper. En uriktig oppfatning av hva kristen modenhet er, kan få en person til å ringeakte andre og opphøye seg selv eller til uten grunn å vise noen større gunst enn andre.
En vekst til åndelig modenhet
I fysisk henseende er en moden person en person som ikke lenger er et barn, men er blitt voksen. Når den fysiske vekst har nådd et bestemt punkt, stanser den. Følelsesmessig modenhet utvikler seg på lignende måte, men det tar ofte lengre tid.
De kristne gjennomgår også en vekst fra det å være barn i åndelig forstand til det å bli voksne i åndelig forstand, det vil si en vekst til kristen modenhet. Hvordan kan du avgjøre hvorvidt du er blitt voksen i åndelig forstand?
De som fortsatt er «småbarn i Kristus», må få de kristne sannheter i form av «melk». Slike «småbarn» er ikke sikre på hva som er sannheten, og de er derfor tilbøyelige til å vakle og lar seg lett føre på avveier av listige mennesker som forkynner falske læresetninger. I denne barnaktige tilstand er det lite de kan gjøre for at ’Kristi legeme’, den kristne menighet, skal bli ’oppbygd i kjærlighet’. (Ef. 4: 12—16) De er fortsatt «kjødelige» og kanskje tilbøyelige til å trette, bære nag og danne partier, og de må vokse fra disse verdslige tendenser hvis de skal bli «åndelige» og ikke være «småbarn». — 1 Kor. 3: 1—4.
Er det noen av oss som er slik, som er ustø, som ikke er overbevist om de kristne sannheter, og som fortsatt er tilbøyelige til å følge mennesker? Er det noen av oss som ikke er forent med sine åndelige brødre og derfor ikke har framelsket den kjærlighet som oppbygger og styrker den kristne menighet? Da trenger vi å strebe etter å oppnå kristen modenhet. Vi bør også være klar over at det å vokse fra det åndelige barnestadium og bli voksen i åndelig henseende ikke er noe som foregår automatisk, slik tilfellet er med den fysiske vekst. Det er noe som krever at vi gjør oss oppriktige anstrengelser og samarbeider med Gud og hans Sønn og benytter oss av de foranstaltninger som de har tilveiebrakt for at vi skal kunne bli voksne i åndelig forstand.
Ta imot hele den kristne sannhet
For å kunne vokse til kristen modenhet må en ta imot hele den kristne sannhet. Noen kristne hebreere i det første århundre gjorde ikke framskritt utover «de grunnleggende ting i Guds hellige uttalelser», og de var derfor slike som fortsatt ’trengte melk’; de kunne ikke ta imot den faste, åndelige føde som er for «modne mennesker, for dem som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt». Paulus skrev derfor til dem og formante dem til å «trenge fram mot modenhet». Hvordan kunne de gjøre det? Hvordan kan vi gjøre det, hvis vi ikke allerede har gjort det?
Apostelen viste dem at de ikke måtte være lik dem som aldri kommer lenger enn til å legge grunnvollen i en bygning. I dette tilfelle var ’grunnvollen’ de grunnleggende læresetninger om Kristus. De skulle gå videre til den «overbygning» som hviler på denne grunnvollen, nemlig de dypere ting angående Guds hensikter som var blitt åpenbart gjennom hans Sønn, ting som er vanskeligere å forklare enn de grunnleggende læresetninger.
Det var stort behov for å gjøre framskritt i den retning, ja, det var livsviktig å gjøre det. Hvorfor? Fordi de ikke kunne bli stående på samme nivå i det uendelige. De måtte enten gjøre framskritt eller gå tilbake. Hva ville det bety å gå tilbake? Det ville bety frafall, et frafall fra den sanne tro, og det ville føre til ødeleggelse. — Heb. 5: 11—6: 8, NW.
Deres framskritt i forståelsen av disse vanskeligere læresetninger måtte naturligvis ledsages av en tilsvarende vekst hva deres åndelige syn og kristne personlighet angikk. Bare det at de fikk kunnskapen inn i sitt sinn, ville ikke være tilstrekkelig. Disse dypere sannheter måtte få innvirkning på deres liv, akkurat som de «grunnleggende» læresetninger allerede hadde hatt.
I dag har vi hele Guds inspirerte ord. Har vi tatt imot alle dets læresetninger, og bestreber vi oss oppriktig på å leve i samsvar med dem? Eller plukker vi ut noe her og der, slik mange såkalte kristne gjør i dag? Slike mennesker overholder bare det de ønsker å overholde, men de ønsker ikke å gå så langt som til å bli Guds Sønns disipler, og de står derfor splittet og er tilsluttet forskjellige sekter i kristenheten. Er det slik det forholder seg med oss? Vårt svar på disse spørsmålene vil hjelpe oss til å avgjøre hvorvidt vi har nådd kristen modenhet eller ikke.
Kristen modenhet ikke det endelige mål
Men er det ikke et faktum at etter hvert som tiden går, får vi en bedre forståelse av Guds Ord og større kunnskap om visse sannheter? Jo, det er sant. Men kommer vi da noen gang så langt at vi virkelig oppnår modenhet? Eller er modenhet noe som alltid ligger foran oss, slik at vi befinner oss i en slags tredemølle og aldri virkelig oppnår å bli modne? Nei, det er ikke tilfelle. La oss se hvorfor det ikke er det.
La oss se på det eksempel Bibelen bruker med hensyn til det å være barn og det å være voksen (’å være fullvoksen’ [Ef. 4: 13, NW], et ord som er oversatt fra det samme greske ordet [te·lei·o’tes] som «modenhet»). Når et barn vokser opp og blir en voksen mann eller kvinne, betyr det da at et slikt voksent menneske nå er i besittelse av all den kunnskap, erfaring og skjelneevne som han eller hun noen gang vil komme til å tilegne seg? Nei, det gjør det ikke. En person fortsetter å gjøre framskritt etter at han er blitt voksen.
En moden kristen bør også fortsette å øke sin kunnskap, kjærlighet, tro og visdom og framelske alle de egenskaper som er en frukt av Guds ånd. Kan en si at han derved blir ’mer moden’?
Nei, ikke mer enn at en vil si at en voksen blir mer fullvoksen som følge av den erfaring og kunnskap han erverver seg etter at han er blitt voksen. Er en mann på 50 år mer fullvoksen enn en på 40? Eller sier vi om en 60 år gammel mann at han er meget fullvoksen, og at en 70 år gammel mann er i høyeste grad fullvoksen? Nei, for ordet blir ikke brukt i den betydning. Det forholder seg på samme måte med ordet «modenhet».
I det første århundre ble modne, kristne menn som la visdom for dagen, og som var kvalifisert til å undervise, til å formane og irettesette, utnevnt til å være «eldste» i menighetene. (1 Tim. 3: 1—7; Tit. 1: 5—9) Betydde dette at de var de eneste som var modne, og at andre, som ikke ble utnevnt, var umodne? Nei, for de kvalifikasjoner som disse menn hadde, og som gjorde dem dugelige til å tjene på denne måten, var noe de hadde i tillegg til at de allerede var modne kristne. La oss illustrere dette ved følgende eksempel. En sønn som vokser opp, gifter seg og får sin egen familie, vil fortsatt henvende seg til sin far eller andre eldre menn for å få råd og veiledning i forskjellige spørsmål, fordi han er klar over at de har større erfaring og visdom. Slik er det også med de kristne. Selv om de er åndelig modne, kan de høste gagn av den hjelp de kan få fra åndelige «eldste» i menigheten. — Ap. gj. 20: 17, 28; Ef. 4: 11, 12.
Akkurat som et barn ikke bør betrakte det å bli voksen som sitt endelige mål i livet, bør heller ikke vi betrakte det å oppnå kristen modenhet som det endelige mål, men som en ønskverdig tilstand. Det er etter at vi er blitt modne kristne, at vi kan gjøre større framskritt og framelske den visdom og utholdenhet som vil sette oss i stand til å hjelpe våre brødre, og som vil bringe oss til vårt endelige mål, det å oppnå Guds godkjennelse og evig liv.
Apostelen Paulus oppfordrer derfor sine kristne brødre til å bestrebe seg på å nå sitt mål, seiersprisen, det himmelske kall, idet han sier: «La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling; . . . i den utstrekning vi har gjort framskritt, fortsette å vandre ordentlig i samme spor». — Fil. 3: 12, 14—16, NW.
Det er derfor rett å betrakte modenhet som en nyttig plattform å arbeide videre fra. En bør ikke betrakte det å bestrebe seg på å oppnå modenhet som noe som er like nedslående som det å klatre opp en stige som en aldri når toppen på, fordi den har et uendelig antall trinn.
Kan en moden kristen bli umoden?
Men sett nå at en kristen viser dårlig dømmekraft i en bestemt sak av åndelig karakter eller handler på en måte som ikke er i harmoni med kristne prinsipper. Hans handlemåte er kanskje ikke så alvorlig at han blir utstøtt av menigheten, men han har ikke desto mindre unnlatt fullt ut å anvende visse bibelske råd. Stempler dette ham som umoden?
Ikke nødvendigvis. Det kan være at han er umoden, for han er kanskje ung eller «en nyomvendt» (1 Tim. 3: 6) og derfor ikke grunnfestet i sannheten. På den annen side kan han være en moden kristen som har vært opptatt i den kristne tjeneste i mange år. Det er ikke selve forseelsen, enten den er stor eller liten, som avgjør hvorvidt en person er moden eller umoden. Det er nok så at det å vise dårlig dømmekraft og være svak er karakteristisk for barn, men selv voksne kan av og til gjøre seg skyldig i slike ting. Har ikke du som voksen skammet deg over at du av og til har handlet eller snakket på en barnaktig måte? Men det betydde ikke at du bokstavelig talt ble et barn igjen; du fortsatte å være voksen.
Grunnen til at en moden kristen følger en urett handlemåte, kan være at han er blitt ’åndelig syk’, kanskje fordi han har forsømt sitt studium av Guds Ord, eller kanskje fordi han har latt urette ønsker oppstå i sitt hjerte, slik at hans hengivenhet overfor Gud og Kristus er blitt svekket. En voksen som blir syk, kan bli ’svak som et barn’, men han er likevel fortsatt voksen. På grunn av sin sykdom må han kanskje en tid spise mat som passer for barn, for eksempel melk eller lignende næringsmidler. En kristen som er åndelig syk, trenger kanskje også, selv om han er moden, til at andre hjelper ham og viser ham omsorg, ja, kanskje til og med gir ham åndelig føde, slik at han kan gjenvinne sin åndelige sunnhet og styrke. — Se til sammenligning Hebreerne 12: 5, 6, 12, 13; Jakob 5: 13—16.
En moden kristen kan naturligvis i stedet for å bli åndelig syk bli helt fordervet, bli en lovovertreder eller en frafallen. Men han blir ikke av den grunn umoden igjen. En moden frukt som blir fordervet, blir ikke derved umoden igjen. Den blir råtten. — Heb. 6: 1—8; 12: 15.
Variasjon blant modne kristne
Vi gjør derfor vel i ikke å bruke ordet «modenhet» som et slags altomfattende uttrykk. Vi bør heller ikke rett og slett la det bli et uttrykk som betegner den tilstand som vi selv mener at en kristen bør være i. Ikke alle modne kristne vil ha nøyaktig den samme personlighet eller gi uttrykk for sine åndelige egenskaper på nøyaktig samme måte. Dette kan illustreres ved to frukthager med forskjellige slags frukttrær. Begge frukthager kan være «modne», det vil si, de kan begge ha fullt utviklede trær som bærer frakt. I den ene frukthagen er det kanskje flere epletrær enn pæretrær, mens det i den andre er flere pæretrær enn epletrær.
Modne kristne kan også være sterkere på ett område enn på et annet hva det å frambringe Guds ånds frukt angår. (Gal. 5: 22, 23) Én kan ha en fremragende kunnskap, en annen er kanskje bemerkelsesverdig vennlig og tålmodig, én viser kanskje særlig god dømmekraft eller skjelneevne når det oppstår problemer, en annen er kanskje usedvanlig gavmild eller gjestfri, og en tredje har kanskje meget gode lederegenskaper. (Se til sammenligning 1 Korintierne 7: 7; 12: 4—11, 27—31.) Denne variasjon har ikke noe med umodenhet å gjøre. Den betyr ikke at slike personer ikke alle er ’voksne’ kristne. De behøver ikke alle å være like sterke eller dyktige på alle områder for å være «modne». De er heller ikke avstøpninger av hverandre. Som en moden kristen bidrar hver og en av dem på sin egen måte til å ’bygge opp Kristi legeme’. — Ef. 4: 15, 16.
Vi må heller ikke la oss lede av verdslige normer for kristen modenhet og betegne noen som umodne fordi de tilsynelatende mangler verdslig utdannelse eller ikke har erfaring i å gjøre tingene i samsvar med verdslige metoder. Hvis apostlene, som levde i det første århundre, ble stilt overfor vår tids moderne, industrialiserte, byråkratiske samfunn, ville det være mange ting som ville være ukjente for dem og i det minste midlertidig ville virke forvirrende på dem. Ville dette gjøre dem til umodne kristne? Naturligvis ikke for det er ikke kunnskap og erfaring i moderne forretningsmetoder eller det å bo i en moderne storby som avgjør hvorvidt en er en moden kristen. Det er de åndelige kvalifikasjoner som er framsatt i Guds Ord, som avgjør det. Disse kvalifikasjoner er den norm som kan anvendes overalt, på alle slags mennesker og til alle tider. Det avgjørende er derfor ikke hvor en bor, hvilken verdslig utdannelse en har, eller hvilken sosial stilling en har oppnådd.
I det første århundre var det noen fiskere som ble modne disipler av Guds Sønn, mens høyt utdannede skriftlærde og religiøse ledere stort sett ikke ble det. Det er Bibelens prinsipper modne kristne handler i samsvar med, og disse får sin anvendelse like godt på landet som i byen, like godt i et «underutviklet», primitivt land som i et mer «utviklet», industrialisert land. Ingen kristen behøver derfor å føle seg mismodig med hensyn til det å oppnå kristen modenhet fordi han verdslig sett mangler evner og utdannelse. — Se til sammenligning 1 Korintierne 1: 26—31; 2: 3—6; 2 Korintierne 1: 12.
Hvis vi ikke har oppnådd modenhet, så la oss derfor «trenge fram mot modenhet». Er vi modne kristne? La oss da gjøre god bruk av vår modenhet og ’være mandige og sterke’, idet vi hjelper de umodne og fortsetter i det fine spor som førte til at vi ble modne, og som til slutt vil føre til at vi når vårt endelige mål, nemlig Guds godkjennelse og evig liv. — 1 Kor. 16: 13, 14; Gal. 6: 1, 2; Fil. 3: 15, 16, NW.