Har du begått den utilgivelige synd?

SELSKAPET Vakttårnet mottar undertiden brev fra innvigde kristne som er nedslått, motløse og bekymret. De har en overdreven følelse av skyld, og de føler seg i høy grad uverdige og bedømmer seg selv strengt. De plages av dårlig samvittighet, og de undres på om det er noe håp for dem. De tror kort sagt at de har begått den utilgivelige synd.

Bibelen viser tydelig at det finnes noe slikt som en utilgivelig synd. Jesus Kristus sa engang: «Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt.» En av hans etterfølgere skrev angående dette: «Det er umulig at de som engang er blitt opplyst» fullt ut, «og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for seg». «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne [etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, NW], da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» En annen bibelskribent skriver at «det er synd til døden», og angående denne skal vi ikke be. — Matt. 12: 31; Heb. 6: 4—6; 10: 26, 27; 1 Joh. 5: 16.

Det er naturligvis bare Gud, han som er Dommeren, som vet hvorvidt en kristen har begått den utilgivelige synd. Den kjensgjerning at den kristne er så dypt bekymret, er høyst sannsynlig et tegn på at han ikke har begått den utilgivelige synd, særlig hvis han er helt nedtynget av sorg og angrer sin synd.

En kort gjennomgåelse av bibelske eksempler på utilgivelig synd og synd som ble tilgitt, vil være opplysende og trøstende. Av disse eksempler framgår det tydelig at det som avgjør hvorvidt det er blitt begått en utilgivelig synd, ikke er hva slags synd det er, men med hvilket motiv og hvilken hjertetilstand den er blitt begått, hvilken grad av forsømmelighet som er blitt lagt for dagen, og om den er blitt begått med fullt overlegg. Disse eksempler viser at det er den som med fullt overlegg praktiserer synd etter å ha fått kjennskap til sannheten, som begår synder som er utilgivelige. Det vil også være til stor hjelp å undersøke hva en som har begått en synd, kan gjøre for å gjenvinne sin åndelige likevekt og glede i Jehova.

Den synd det jødiske presteskap på Jesu tid gjorde seg skyldig i da de motarbeidet Jesus, var en utilgivelig synd. De så hvordan Guds hellige ånd virket i Jesus når han gjorde godt ved å utføre mirakler til velsignelse for menneskene og til ære for Gud, men av selviske grunner beskyldte de ham ondskapsfullt for å ha fått sin makt fra Be’elsebul, Satan Djevelen. Dette var derfor en bespottelse mot Guds hellige ånd, en synd som ikke kunne bli tilgitt, «hverken i denne verden eller i den kommende». — Matt. 12: 22—32.

Den synd Judas gjorde seg skyldig i, var også utilgivelig, ettersom den var selvisk og ble begått med fullt overlegg. Hans hyklerske og uærlige handlemåte kulminerte i virkeligheten i at han forrådte sin Herre. Han var en tyv som stjal av de midler han var blitt betrodd å ta vare på. Da han så at Maria salvet Jesus med en meget kostbar salve, beklaget han seg over dette, men Jesus irettesatte ham. På grunn av selviskhet og i ondskap gikk Judas deretter til lederne og forrådte Jesus for 30 sølvpenninger. Det er derfor ikke så merkelig at Jesus sa at det ville ha vært bedre om Judas aldri var blitt født, og omtalte ham som «ødeleggelsens sønn». Da Judas fikk se følgene av sin foraktelige handlemåte, fikk han samvittighetsnag, men han var ikke virkelig i stand til å angre, for han hadde handlet med fullt overlegg og fortsatte å følge en selvisk handlemåte. — Matt. 26: 6—16; Mark. 14: 21; Joh. 12: 1—8; 17: 12, NW.

Slike utilgivelige synder er en slående kontrast til slike synder som Gud tilga. Den alvorlige synd som David gjorde seg skyldig i, ble således tilgitt på grunn av hans trofaste tjeneste gjennom mange år, på grunn av hans oppriktige anger og på grunn av Guds pakt med ham. En bør imidlertid ikke overse at han ikke ble tilgitt uten å bli straffet for sin synd. Av lignende grunner ble også Peter tilgitt da han fornektet sin Herre. Han var ikke lik Judas, men hadde tjent sin Herre ærlig og oppriktig. Hans synd skyldtes kjødets svakhet, og derfor angret han også og ble tilgitt. — 2 Sam. 12: 7—14; Sl. 51: 3—21; Matt. 19: 27; 26: 69—75.

Å be om tilgivelse

På bakgrunn av disse eksempler på hvilke synder Gud tilga, og hvilke han ikke tilga, kan en kristen som oppriktig angrer sin synd, komme til Gud og tillitsfullt be om tilgivelse, og dette kan han gjøre av følgende bibelske grunner:

Han kan i likhet med David be om tilgivelse fordi han er født som en synder: «Se, . . .  min mor har unnfanget meg i synd.» Han kan også be om tilgivelse på grunnlag av den trofaste tjeneste han har utført, og på grunnlag av Guds barmhjertighet: «Du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig.» Et annet grunnlag for å be om tilgivelse er Guds navn: «For ditt navns skyld, [o Jehova], forlat meg min misgjerning! for den er stor.» Noe som er nær knyttet til det foregående, er en annen bønn David kom med: «Fri meg fra blodskyld, Gud, . . . Så skal min tunge juble over din rettferdighet.» En kristen har særlig i Jesu gjenløsningsoffer et grunnlag for å kunne be Gud om tilgivelse: «I hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.» — Sl. 51: 7; Neh. 9: 17; Sl. 25: 11; 51: 16; Ef. 1: 7.

Hvis en kristen som har syndet, føler at han ikke er i stand til å be fordi hans synd har gjort ham åndelig syk, hva skal han så gjøre? «Han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens [Jehovas, NW] navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren [Jehova, NW] skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt.» — Jak. 5: 14, 15.

Selv om synden er så alvorlig at det blir nødvendig å utstøte vedkommende, betyr ikke dette at synden er utilgivelig. For å være sikker på å oppnå Guds tilgivelse må en kristen imidlertid rette seg etter hans lover ved også å bekjenne sin synd for dem som er satt til å vokte Guds menighet, og villig underkaste seg den straff som blir pålagt ham. At slike synder er tilgivelige, framgår tydelig av det apostelen Paulus sa angående en som hadde syndet: «Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i ennå større sorg.» — 2 Kor. 2: 6—8.

Frykten for å ha begått den utilgivelige synd kan ofte spores tilbake til at en er fysisk overanstrengt, noe som kanskje igjen skyldes at en er altfor samvittighetsfull. La aldri Djevelen få gjøre deg så motløs at du innbiller deg at du har begått den utilgivelige synd, og derfor gir opp å tjene Gud og gjøre det som er rett. Jehova Guds veier er ikke bare rettferdige, men også vise og framfor alt kjærlige. Når han ikke har behag i den ugudeliges død, har han så visst heller ikke behag i å miste en eneste av sine tjenere. Fortsett derfor å ta til deg føde fra Guds Ord. Les særlig slike trøstende ord som de som står nedskrevet i Salme 103. Kom sammen med dine kristne brødre og ta del i Guds gjerning i den utstrekning du har evner og anledning til det. Når du gjør det, vil du vokse i tro, håp og kjærlighet og ikke frykte for at du har begått den utilgivelige synd. — 1 Kor. 13: 13.