de ovennevnte ordene, viste også at noen av dem som var kjøpt og helliget ved Kristi gjenløsningsoffers blod, og som hadde «smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd . . . og den kommende verdens krefter», ville falle fra og aldri angre og omvende seg, men bringe ødeleggelse over seg selv. — 2 Pet. 2: 1, 2, 20—22; Heb. 6: 4—6; 10: 26—29.

Hvis vi på den annen side anvender de ovennevnte skriftsteder på en klasse, på den kristne menighet eller det ’hellige folk’ som et hele (1 Pet. 2: 9), betyr det at Gud på forhånd visste og bestemte at det skulle frambringes en slik klasse (men hans forutviten gjaldt ikke de enkeltpersoner som skulle utgjøre denne klasse). Det betyr også at han har foreskrevet eller forutbestemt det «mønster» som alle som i sin tid ble kalt til å tilhøre denne klassen, måtte tilpasse seg, alt sammen i overensstemmelse med hans hensikt. (Rom. 8: 28—30; Ef. 1: 3—12; 2 Tim. 1: 9, 10) Han forutbestemte også de gjerninger som en kunne vente at disse skulle utføre, og at de ville bli prøvd på grunn av de lidelser verden ville føre over dem. — Ef. 2: 10; 1 Tess. 3: 3, 4.

Den måten Gud gjør bruk av sin forutviten på, fritar oss således ikke for vårt ansvar når det gjelder å anstrenge oss for å handle i overensstemmelse med hans rettferdige vilje.

Spørsmål fra leserne

● Er det ikke en uoverensstemmelse mellom vers 4 og vers 5 i Ordspråkene 26? Vers 4 lyder: «Svar ikke dåren etter hans dårskap, for at du ikke selv skal bli ham lik!» Men vers 5 sier: «Svar dåren etter hans dårskap, for at han ikke skal bli vis i egne øyne!» — F. D. Ecuador.

Det er ikke noen uoverensstemmelse her. Versene stiller bare den rette og den gale måten å svare en dåre eller en ufornuftig person på opp som kontraster. Vers 4 sier at en ikke må svare en dåre etter hans dårskap, i den forstand at en ikke må ty til hans simple metoder for argumentering — hån og spott, angrep på personer, høyrøstet tale, vredesutbrudd og så videre. Hvis en gjorde det, ville en vise at en befant seg på samme nivå som dåren, og det er det siste halvdel av vers 4 advarer mot. Det er således den siste halvdel av verset som viser hvordan den første halvdel skal forstås. — Se Ordspråkene 20: 3; 29: 11.

På den annen side vil det være riktig å svare dåren «etter hans dårskap» i den forstand at en analyserer hans påstander og viser at de er meningsløse. Når en viser ham at hans argumenter fører til konklusjoner som er helt annerledes enn de han hadde kommet til, bør det avskrekke ham fra å fortsette på den uforstandige vei han har slått inn på. Det burde tjene som en irettesettelse eller en refselse. Han bør ikke føle seg så vis. Det å understreke følgene av et ufornuftig argument, det vil si å vise hvilket meningsløst og lite ønskverdig resultat et slikt synspunkt fører til, er noe av det beste en kan gjøre når en blir stilt overfor et slikt argument.

Noen som ønsker å spotte Bibelen, hevder for eksempel kanskje at utviklingslæren har vist at Bibelen er gammeldags, eller at Bibelen bare inneholder sagn og myter for uvitende mennesker. I stedet for å vise direkte til Bibelen kan en som tror på en skapelse, i et slikt tilfelle framholde slike argumenter som de som finnes i boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? Denne boken behandler oppfatninger, teorier og uttalelser som skriver seg fra mennesker som ikke tror på Bibelen, og viser hvilke uløselige problemer utviklingslæren gir sine tilhengere når de skal forklare materiens og livets eksistens, og så videre.

Den kristne bør også på en annen måte la være å svare dåren etter hans dårskap. Han bør unngå tomme, høyttravende fraser. Han bør gi akt på Paulus’ ord om at vi ikke må tale «med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord». Når en kristen står overfor mennesker som er vel bevandret i denne verdens visdom, bør han derfor ikke være fryktsom eller nølende, for de som setter sin lit til den slags visdom, er dårer i Guds øyne. Han bør ikke prøve å ta etter deres måte å snakke på, selv om den kanskje høres svært avslepen og lærd ut. Han bør bruke Bibelens åndelige ord, de enkle, klare sannheter, og stole på at Gud vil åpne hjertene til dem som kanskje vil lytte og la seg lede av disse sanne visdomsord. Paulus fulgte en slik handlemåte da han sto foran verdsligvise mennesker i byen Korint. — 1 Kor. 2: 1—5, 13.

Det hebraiske ordet kesil’, som er oversatt med «dåren» i Ordspråkene 26: 4, 5, innebærer også tanken om å være respektløs, ugudelig eller skamløs (hva religiøse ting angår). Ordet sikter ikke nødvendigvis til uvitenhet, men snarere til moralsk dårskap, mangel på forstand og visdom. Det sikter til det å la være å bruke sine mentale evner på en rett måte, særlig i spørsmål som har med åndelige ting å gjøre. — Se Salme 14: 1.