Ordets tjenere som har verdslig arbeid
1. Hvordan omtaler Paulus de politiske myndigheter i Romerne 13: 1—6?
APOSTELEN PAULUS skrev angående ’myndigheter vi har over oss’, de verdslige myndigheter i denne verden: «Styremakten er en Guds tjener, til beste for deg. Gjør du det onde, har du grunn til å være redd. Det er ikke for ingen ting at den bærer sverd. Den er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Dere betaler jo også skatt. Og myndighetene er Guds tjener og er satt til å ta seg av dette.» — Rom. 13: 1—6.
2, 3. a) Satte Paulus Tykikus og Timoteus i klasse med de verdslige myndigheter? b) Er Jehovas vitner i dag, som forkynner fra hus til hus i likhet med Tykikus og Timoteus, alle «Guds tjener[e] i Kristi evangelium»?
2 Selv om Paulus her omtaler de politiske myndigheter som en «Guds tjener», er det stor forskjell mellom slike myndigheters verdslige tjeneste og den tjeneste som ble utført av apostelen Paulus og hans medkristne, som ikke var noen del av denne verden. Deres virkeområde er vidt forskjellig.
3 Når apostelen Paulus i Efeserne 6: 21 omtaler Tykikus som «vår kjære bror og en trofast Herrens tjener», setter han ham derfor ikke i klasse med de verdslige myndigheter. (Se også Kolosserne 1: 7; 4: 7.) Paulus omtaler også Timoteus som «vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium». (1. Tess. 3: 2, EN) På lignende måte er Jehovas innviede, døpte vitner i vår tid, som forkynner «evangeliet om riket» fra hus til hus, «Guds tjener[e] i Kristi evangelium». — Matt. 24: 14; Mark. 13: 10.
4. Hva viser Bibelen med hensyn til hvorvidt den kristne menighet som et hele og dens enkelte medlemmer har en tjeneste å utføre?
4 Men hva med menigheten av døpte kristne som et hele? Til menigheten i Tyatira i Lilleasia sa den herliggjorte Guds Sønn, Jesus Kristus: «Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og din tro, din tjeneste.» (Åp. 2: 18, 19) Til menigheten i Korint i Akaia i Hellas skrev Paulus: «Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.» (1. Kor. 12: 5) I harmoni med dette gav den herliggjorte Jesus Kristus fra pinsedagen av i år 33 sin menighet på jorden gaver i form av mennesker — apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Hva var hensikten med det? «Å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp.» (Ef. 4: 7—12) Og til alle medlemmene av menigheten av kristne hebreere i Jerusalem skrev apostelen Paulus: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige.» (Hebr. 6: 10, EN) På denne måten utfører vi alle en tjeneste som har Jehova Guds godkjennelse.
VERDSLIG ARBEID
5. Kan de som ifølge Bibelen er Ordets tjenere, også ha et verdslig arbeid?
5 Å være en Ordets tjener i bibelsk forstand og tilhøre den innviede, døpte menighet av Jehovas vitner betyr ikke å leve et liv i luksus og ro og mak. Det liv de religiøse lederne i kristenhetens religionssamfunn lever, kan få mange til å tro det. Men Bibelens inspirerte veiledning viser at det ikke bør være slik. De som er Ordets tjenere, tjenere i den bibelske betydning av ordet, kan imidlertid ha verdslig arbeid en del av tiden. Jesus selv var jo tømmermann i Nasaret inntil han var 30 år. Deretter brukte han all sin tid i den tjeneste som han var blitt salvet med Guds ånd til å utføre.
6. a) Hva kan sies om betydningen av det greske ordet for «tjener»? b) Hvordan viste Paulus at han ’satte sin tjeneste høyt’?
6 La oss igjen se litt nærmere på det greske ordet diákonos, som er blitt oversatt med «tjener» i vår norske bibel. Dette ordet skriver seg fra to ord, nemlig diá (som betyr «gjennom») og konis (som betyr «støv»). For en greker ville derfor ordet bringe tanken hen på en som gikk gjennom støvet for å stille seg til rådighet eller utføre en eller annen form for tjeneste. Til tross for at det greske ordet bringer tanken hen på en slik ydmyk tjeneste, sa imidlertid apostelen Paulus: «Jeg [setter] min tjeneste høyt.» (Rom. 11: 13) At han virkelig gjorde det, viste han ved å holde fast ved den helt til slutten.
7. a) Blir tjenesten forringet ved at de som er Ordets tjenere, ikke blir betalt for den? b) Hvordan betrakter Ordets tjenere nødvendig verdslig arbeid?
7 Det var ikke for å opphøye seg selv Paulus nidkjært utførte sin tjeneste. Han utførte den også uten omkostninger for dem som han forkynte det gode budskap for. Men dette forringet ikke hans tjeneste. De som tok imot det gode budskap, måtte likevel tenke over hva det ville koste dem å følge en handlemåte som ville føre til velsignelse. Paulus følte seg i høy grad beæret ved at han var blitt betrodd et slikt herlig, godt budskap, en tjeneste som var uten like, også sammenlignet med alle godt betalte stillinger i denne verden. Jehovas vitner i dag følger apostelen Paulus’ eksempel. Hvordan gjør de det? Ved ikke å ta del i tjenesten for Guds rike for å oppnå personlige fordeler materielt eller verdslig sett. De betrakter det som galt å behandle Rikets budskap som noe som har med forretning å gjøre, eller som noe som skaffer dem et levebrød. Ethvert verdslig arbeid som de må utføre, setter de på annenplassen i forhold til tjenesten for Riket. Denne tjenesten er noe det er verdt å ofre noe for!
8. Hvordan fortsatte Paulus å ’sette sin tjeneste høyt’ etter at han var kommet til Roma?
8 Da apostelen Paulus til slutt kom til Roma og kom i kontakt med menigheten, fortsatte han å gjøre det han hadde sagt i det brevet han hadde skrevet til dem flere år tidligere — han ’satte sin tjeneste høyt’. Hvordan kunne han gjøre det til tross for at han var i fangenskap og lenker? Hans trofaste ledsager, legen Lukas, forteller det: «Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som skulle overvåke ham. Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, [talte] han til dem . . . To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Han forkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindret ham.» — Apg. 28: 16—31; Ef. 6: 20.
9. I hvilken utstrekning ble det at Paulus satt i fengsel og grunnen til det, kjent i Roma, og hvilken virkning hadde det på de kristne i denne byen?
9 Hva ble resultatet av det Paulus på den måten gjorde mens han uten grunn var fange? Han forteller oss: «Brødre, jeg vil dere skal vite at det som har hendt meg, heller er blitt til fremgang for evangeliet. Det er blitt kjent i hele borgen og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. De fleste av brødrene har gjennom mitt fangenskap fått en slik tillit til Herren at de enda mer uredd enn før våger å forkynne Guds ord.» «Alle de hellige hilser dere, særlig de som er i keiserens tjeneste.» — Fil. 1: 12—14; 4: 22.
TIDEN NÅ INNE TIL Å SETTE TJENESTEN HØYT
10. Når gav Jehovas trofaste, innviede, døpte folk akt på oppfordringen til å dra bort fra den falske religions verdensrike?
10 Jehovas vitner har gitt akt på den guddommelige oppfordring og dratt bort fra Babylon den store, den falske religions verdensrike. Under den første verdenskrig, i 1914—1918, samarbeidet Babylon den store med de krigførende makter når det gjaldt å legge restriksjoner på Jehova Guds innviede, døpte folk. Det gikk så langt at de ledende medlemmene av staben ved deres organisasjons hovedkontor ble kastet i fengsel. Men i etterkrigsåret 1919 ble de løslatt. De innså da at det var behov for at de reorganiserte seg med tanke på å delta i den forutsagte forkynnelsen av «evangeliet om riket» verden over. — Matt. 24: 14.
11. a) Hvordan avslørte medlemmene av levningen Babylon den store da de kom sammen til stevne i 1919? b) Hvilken tid som de så fram til, hyllet de, og hvilket blad skulle i samsvar med dette bli utgitt?
11 Nå fulgte en reorganisering av levningen med tanke på en forkynnelse av «evangeliet om riket» jorden over som savnet sidestykke. I den forbindelse ble det holdt et stort stevne i Cedar Point i Ohio i USA i september i 1919. Der ble Babylon den store offentlig avslørt som den som støttet Folkeforbundet, som da var blitt foreslått opprettet, og som det protestantiske presteskap kalte «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Stevnedeltagerne hyllet «den gylne tidsalder» som vil bli innført av Guds himmelske rike med Kristus som konge. Som det ble opplyst på stevnet, begynte et nytt blad, som skulle være et søsterorgan til bladet The Watch Tower (Vakttårnet), å komme ut i oktober 1919. Navnet på dette bladet var «The Golden Age» («Den Gylne Tidsalder»). Senere ble bladets navn forandret til «Consolation» («Ny Verden»). Etter den annen verdenskrig ble bladets navn forandret til «Awake!» («Våkn opp!»)
12. a) Hvilket navn som brakte dem i et nytt lys, antok nå levningens medlemmer? b) Hva resulterte alt dette i når det gjaldt deres tjeneste for Riket?
12 Alt dette førte til at disse forkynnere av Guds opprettede rike kom i et nytt lys. I 1931 kvittet de seg med alle de vanærende navn som Babylon den store fortsatte å gi dem, for da antok de et navn som er basert på en profeti i Bibelen, nemlig «Jehovas vitner». (Jes. 43: 10—12) De identifiserte seg dermed på en ny måte overfor Babylon den store og hennes politiske forbundsfeller. Det at de på den måten tok av seg den religiøse kledning som hadde vært tilflekket på grunn av kontakt med Babylon den store, var noe som behaget deres Gud, Jehova. De fikk en ny image i hans øyne. Det var som om den salvede levnings medlemmer billedlig talt tok på seg de «høytidsklær» som det sømmet seg for dem å bære på grunn av deres prestetjeneste. (Sak. 3: 4, 5) Dette opphøyde og æret deres tjeneste for Gud.
13. a) Hvilket ytterligere bevis fikk levningen fra og med 1935 av for at den hadde gjenvunnet Guds gunst? b) Hvilken tjeneste begynte den ’store skare’ nå å utføre sammen med levningen?
13 Var det noe som tydelig viste at den salvede levning hadde gjenvunnet Guds gunst etter den første verdenskrig? Ja, for nå begynte en ’stor skare’ av mennesker som oppriktig søkte den levende og sanne Gud, å komme sammen med den forholdsvis lille levning eller rest av det «kongelige presteskap». (1. Pet. 2: 9) Dette har spesielt vært tilfelle siden våren 1935. Det ble da holdt et stort stevne i Washington, D.C. Der, den 31. mai, holdt Selskapet Vakttårnets president hovedforedraget «Den store skare», som var basert på Åpenbaringen 7: 9—15. Neste dag symboliserte 840 sin innvielse til Jehova Gud ved vanndåpen. De fleste av disse dåpskandidatene tilhørte den ’store skare’ og hadde håp om å få leve i et paradis på jorden under Kristi rikes styre. De var fullt ut klar over at dette betydde at de måtte slutte seg til den salvede levning i dens forkynnelse fra hus til hus som tjenere for Jehova Gud. De begynte også å ’sette sin tjeneste høyt’.
14. Hva er de som tilhører den ’store skare’ forpliktet til selv om de fleste av dem ikke kan bruke all sin tid i forkynnelsen av Riket?
14 Inntil nå har hundretusener av velvillige mennesker flokket seg til den salvede levning og sluttet seg til den i tjenesten for Riket. Ikke alle av disse har kunnet vie all sin tid til tjenesten som heltidsforkynnere, reisende representanter for Selskapet Vakttårnet eller medlemmer av staben ved Selskapets avdelingskontorer. Forskjellige forpliktelser gjør det nødvendig for de fleste av dem å utføre verdslig arbeid det meste av sin tid eller en god del av den. På grunn av sin innvielse til Gud, som de har symbolisert ved vanndåpen, må de imidlertid være tjenere for ham og fremme hans rikes interesser.
15. Hvordan befinner de seg i en situasjon som minner om den apostelen Paulus var i i Korint?
15 De befinner seg i en situasjon som minner om den apostelen Paulus var i. Over ett og et halvt år arbeidet han i Korint som teltmaker sammen med Akvilas, en jødisk medtroende. (Apg. 18: 1—11) Noen vil kanskje i dag omtale Paulus som en som da var «en regulær Ordets tjener».
16. Hva sa Paulus om det verdslige arbeid han hadde utført, da han stoppet opp i Milet på vei til Jerusalem?
16 Vi husker også hva Paulus sa da han stoppet opp i havnebyen Milet i Lilleasia på vei til Jerusalem. Der sendte han bud på de eldste eller tilsynsmennene i menigheten i Efesos og sa blant annet til dem: «Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. . . . Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet at med disse mine hender har jeg vært med og skaffet meg og mine medarbeidere det vi trengte. Alltid har jeg vist at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. For vi husker de ord Herren Jesus selv sa: Det er en større lykke å gi enn å få.» — Apg. 20: 31—35.
17. a) Forringet Paulus sin tjeneste ved til sine tider å utføre verdslig arbeid, eller hva var hensikten med det? b) Hva er å si med hensyn til hvorvidt andre innviede kristne den gang var Ordets tjenere som hadde verdslig arbeid, og hvilket eksempel i forbindelse med tempeltjenerne blir her trukket fram?
17 Paulus forringet ikke sin tjeneste for Riket ved midlertidig å ha et verdslig arbeid eller arbeide for betaling. Han sørget for at hans forkynnelse og undervisning var uten omkostninger for hans tilhørere og dem han gav opplæring. På den måten kunne ingen si at hans undervisningsarbeid var et innbringende foretagende. (1. Kor. 9: 13—18) Nei, han gjorde virkelig det han sa: «Jeg [setter] min tjeneste høyt. » (Rom. 11: 13) Det at han var en Ordets tjener som hadde et verdslig arbeid, viste at han hadde et helt og holdent uselvisk motiv for å utføre sin tjeneste for Riket. De fleste av hans innviede medkristne var Ordets tjenere med et verdslig arbeid. Noen av dem var til og med slaver for ikke-kristne herrer. (Apg. 18: 1—4; Rom. 16: 3—5) Nødvendig verdslig arbeid forringer ikke tjenesten for Riket, for vi må huske at levittene i Israel under den mosaiske lovpakt bare tjente i templet i Jerusalem en uke hvert halvår ved siden av de årlige høytidene i byen. Resten av tiden bodde de i sine levittiske byer i forskjellige deler av landet og arbeidet der for å forsørge sin familie.
18. a) Har slike Ordets tjenere blant Jehovas vitner som har verdslig arbeid, krav på de samme privilegier som myndighetene gir prester og forstandere i Babylon den store? b) Hvordan ærer Ordets tjenere som har verdslig arbeid, sin tjeneste når de er opptatt med sitt verdslige arbeid?
18 Det at mange av Jehovas innviede, døpte vitner finner det nødvendig å utføre verdslig arbeid det meste av sin tid, betyr ikke at de ikke er Ordets tjenere som har krav på alle de privilegier myndighetene gir prester og forstandere i Babylon den store. Selv om de er Ordets tjenere med et verdslig arbeid, setter de Guds rikes interesser foran alt annet. Ettersom de deltar i forkynnelsen av Guds rike fra hus til hus, er de virkelig Ordets tjenere. Ved det gode arbeid disse Ordets tjenere utfører for sine verdslige arbeidsgivere, ærer de indirekte sin tjeneste. Dette bringer ære til Gud, som de yter hellig tjeneste.
19. a) Hva vil en Ordets tjener med verdslig arbeid gjøre i den utstrekning han har anledning til det, hvis omstendighetene forandrer seg? b) Hva vil alle innviede, døpte vitner for Jehova gjøre uansett hvor mye tid de har anledning til å bruke direkte i tjenesten for Riket?
19 Det sier seg selv at hvis omstendighetene forandrer seg slik at de Ordets tjenere som har et verdslig arbeid, kan delta i tjenesten for Riket på heltid, vil de med glede forkynne Guds Ord i den utstrekning de makter. La oss i alle tilfelle, enten vi kan bruke all vår tid eller bare en del av den til direkte å fremme Guds opprettede rike med Kristus som konge, alltid ’sette vår tjeneste høyt’.