Tilbe Gud slik han ønsker å bli tilbedt
HAR du lagt merke til noe som bekrefter dette religiøse paradokset:
«I 1980-årene vil ’flere mennesker bli vunnet for den kristne tro enn noensinne før i historien. Flere kristne vil vende seg bort fra den organiserte kristendom enn i noen tidligere tidsperiode’.» — Sydney-avisen «Morning Herald», 21. juli 1979.
Denne australske rapporten, som er basert på en rundspørring blant medlemmer av 50 større religionssamfunn og 9000 «kristne» grupper, viser at folk forlater sine kirkesamfunn i rekordhøye antall. Du kjenner kanskje mange som var nokså religiøse, og som pleide å gå i kirken, men som ikke lenger er religiøse eller går i kirken.
Likevel er det mange som føler en indre trang til å tilbe Gud. De føler seg tiltrukket av et eller annet kirkesamfunn, ofte et kirkesamfunn som appellerer til deres følelser. De får kanskje sterke oppfordringer til å «bli frelst».
Du har også en gudgitt trang til å tilbe din Skaper. Men hvordan bør du gjøre det? Hvordan ønsker han å bli tilbedt?
HVORDAN KAN DU VITE DETTE?
Det er selvsagt Gud og ikke noe menneske eller noe kirkesamfunn som bør avgjøre hva som er sannhet og sann tilbedelse. Jesus sa til en kvinne som tilhørte et religiøst samfunn i det første århundre: «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 24) Dette gjelder også for oss i dag.
Ja, hvis vi skal behage Gud, må vi ha et helhjertet og oppriktig ønske om å tilbe ham på rette måte. Vi må også søke sannheten og bestrebe oss på å innrette oss i samsvar med den. Det betyr at vi må handle i samsvar med sannheten, slik den åpenbares for oss i Guds Ord. Vi kan ikke bare følge kirkelige tradisjoner eller holde fast på religiøse læresetninger som er i strid med Bibelens sannhet.
Når du gransker en religion eller ditt eget kirkesamfunn eller de trosoppfatninger som er vanlige der hvor du bor, for å finne ut om de er i samsvar med sannheten, kan du bestemme deg for å undersøke mange forskjellige punkter. Men en undersøkelse av bare tre hovedpunkter kan hjelpe deg til å tilbe Gud på hans måte. Legg merke til følgende:
EN VANLIG OPPFATNING — MEN ER DEN SANN?
En læresetning som er vanlig i de fleste religioner over hele jorden, går ut på at menneskene har en usynlig, udødelig sjel inne i seg som lever videre som en ånd etter døden. Er du kjent med denne læren? Den knyttes ofte til den tanke at et godt menneskes sjel kommer til himmelen når det dør. Og den ligger til grunn for den utbredte interesse for døde slektningers «ånder». Oppslagsverket The Encyclopædia Britannica påpeker: «Troen på menneskets udødelighet i en eller annen form er nesten universell.» Du er sannsynligvis klar over det.
Men det er i høy grad på sin plass at oppslagsverket sier «nesten universell». Hvorfor? Fordi de gamle hebreere og de første kristne ikke trodde at menneskene har en udødelig sjel.
Du blir kanskje overrasket over å høre det, for mange tror at denne læresetningen har sitt grunnlag i Bibelen. Men legg merke til dette:
Ifølge Bibelen bestod den første løgnen i at menneskenes synd ikke ville medføre døden. Det var Satan Djevelen som uttalte dette. (1. Mos. 3: 1—4) Men det første menneskepar døde, og døden innhentet alle deres etterkommere. Hva ville da være mer bedragersk enn å si: «Egentlig er de ikke døde. Det er bare kroppen deres som er død. Sjelen deres er udødelig»? Ja, læren om sjelens udødelighet har videreført Satans løgn. Den har fått mange millioner til å frykte de døde.
Men for å si det enkelt hevder Bibelen at din sjel er deg. Dette fremgår av det Bibelen sier om Adam. Skaperen formet en kropp av jord og gav den liv og den pust den trengte for å opprettholde livet. Hva ble resultatet? Adam «ble til en levende sjel». (1. Mos. 2: 7, EN) Han fikk ikke en sjel. Adam ble en sjel. — Jevnfør 1. Korinter 15: 45.
I overensstemmelse med dette lærer Bibelen at en sjel (en person) kan dø. Se Esekiel 18: 4 i den norske oversettelsen av 1904. Betyr det at en person som er død, ikke kan tenke eller føle? Ja, nettopp. Forkynneren 9: 5 forteller oss: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.»
Betyr det at det ikke er noe mer håp for våre slektninger og venner som er døde? Nei, for Bibelen inneholder eksempler på at Gud gav døde mennesker livet tilbake. Han oppreiste dem. For eksempel kjenner du sannsynligvis til at Gud oppreiste Jesus Kristus som en ånd på den tredje dagen etter hans død. (Apg. 10: 39, 40; 1. Pet. 3: 18, EN) På grunnlag av dette og andre bibelske løfter, kan vi se fram til den tid da Gud vil oppreise dem som er i hans minne. — Apg. 17: 31; 24: 15.
Når du tenker over disse argumentene, forstår du sikkert at læren om den udødelige sjel, som de fleste religioner framholder, er i direkte strid med det Bibelen sier. Du bør derfor spørre deg selv: «Hva betyr dette for meg? Er det noe jeg trenger å rette på for å kunne tilbe Gud på den måten han ønsker å bli tilbedt på, i sannhet?»
LIVSFØRSEL OGSÅ AV BETYDNING
Jesus Kristus gav oss ytterligere hjelp til å finne ut hvordan Gud ønsker å bli tilbedt. Han sa til sine etterfølgere: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Joh. 13: 35) Tilskynder virkelig de fleste kirkesamfunn i dag alle sine medlemmer til å vise den samme slags kjærlighet som Jesus gjorde?
Da de første kristne ble bedt om å støtte den romerske hær, ble deres kjærlighet satt på en prøve. De ønsket å adlyde styremaktenes lover. Men de kunne ikke gjøre det når det betydde at de måtte bryte Guds lover, for eksempel hans lov som forbød dem å drepe. (Matt. 22: 21; Apg. 5: 29) Dessuten hadde Gud sagt om sitt folk: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» — Jes. 2: 4.
Av disse grunner ville ikke de første kristne kjempe for Romerriket eller for noen annen nasjon.
Men tenk på det standpunkt som kirkesamfunnene i vår tid og deres prester og predikanter har inntatt! De har funnet unnskyldninger for å godkjenne og velsigne kriger. I disse krigene har katolikker drept katolikker og protestanter drept protestanter. Dette er ikke i samsvar med Guds vilje!
GUDS MORALNORMER
Et tredje punkt vi bør undersøke når vi skal finne ut hvorvidt en religiøs gruppe tilber Gud på den måten han ønsker å bli tilbedt på, er å finne ut om den holder fast ved hans moralnormer i stedet for ganske enkelt å overse urette handlinger.
Jesus arbeidet for å hjelpe mennesker som var nedtynget av synd. Dette innbefattet drankere og dem som var umoralske i seksuell henseende. Hans disipler skulle også arbeide for å hjelpe slike. (Matt. 9: 10—13; 21: 31; Luk. 7: 36—48; 1. Kor. 6: 9, 11) Og Bibelen viser at selv noen som hadde angret og var blitt kristne, kunne snuble og begå en alvorlig synd. (Gal. 6: 1) Et eksempel på dette har vi i en mann i den kristne menighet i fortidens Korint som begynte å drive utukt. — 1. Kor. 5: 1.
Hvis en kristen begynte å praktisere synd, skulle andre kristne forsøke å reise ham opp igjen, slik at han gjenvant Guds gunst og ble åndelig sterk igjen. (Jak. 5: 13—16) Men hva om en person praktiserte synd uten å angre? Guds Ord sier om den før omtalte mannen i Korint eller andre som er lik ham:
«Dere [skal] ikke omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor [er utuktig, NTM] eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. . . . Støt da den onde ut fra eder!» — 1. Kor. 5: 11—13, vers 13 fra EN.
Vi forstår altså at hvis en som begår alvorlige synder, ikke vil ta imot hjelp og angre, må han ekskluderes eller utstøtes av den sanne kristne menighet. Det vil kanskje få ham til å komme til sans og samling. Men enten det skjer eller ikke, vil det at han blir utstøtt av menigheten, beskytte de oppriktige kristne. — 1. Kor. 5: 2—8.
Men er det vanlig at de fleste kirkesamfunn du kjenner til, praktiserer slik tukt? Er det ikke heller slik at de fleste kirkegjengere som praktiserer synd åpent, fortsetter å være akseptert?
For en stund siden kunne en lese følgende i en førstesidesartikkel i en nigeriansk avis:
«Nesten en tredjedel av alle gifte katolske menn i erkebispedømmet Lusaka har medhustruer . . . Denne rapporten, som er basert på en undersøkelse som erkebiskop Emmanuel Milingo har foretatt, viser at det er medhustruer i 3225 av 10 903 katolske husstander.» — 14. september 1980.
Ved at kirkesamfunnene unnlater å følge Guds bud om å utstøte syndere som ikke angrer, får de andre kirkegjengere til å tro at de også kan synde og komme heldig fra det. Eller de vender seg kanskje bort fra religion i det hele tatt. — Fork. 8: 11.
En ung mann skrev dette til en avis:
«Jeg hater å gå i kirken, for der ser jeg folk som jeg vet er fylliker, sladrebøtter, løgnere og bedragere. Likevel går de dit hver søndag og framsier sine bønner og synger salmer. Jeg har ikke den minste respekt for hyklere, og kirken vår er full av dem.» — Palm Beach-avisen «Post-Times», 27. mai 1919.
Det er helt klart at Gud ikke kan godkjenne enkeltpersoner eller kirkesamfunn som bærer slike frukter. De tilber ham ikke «i ånd og sannhet». — Joh. 4: 24; Matt. 7: 15—20.
HVA VIL DU GJØRE?
Vi har bare undersøkt tre hovedpunkter. Men det vi har funnet ut, viser tydelig at vi kanskje vil måtte forandre på noe grunnleggende i vår tro og vårt levevis hvis vi skal kunne tilbe Gud slik han ønsker å bli tilbedt. Apostelen Paulus og mange andre som er blitt sanne kristne, har gjort det. Det er viktig at vi skiller lag med religionssamfunn som ikke fremmer den sanne tilbedelse. Gud befaler oss å ’dra bort, så vi ikke har del i deres synder og rammes av deres plager’. — Åp. 18: 4, 5; 2. Kor. 6: 14—18.
Jehovas vitner er oppriktig interessert i å bringe sitt liv i harmoni med Guds Ord. På den måten kan de tilbe Skaperen «i ånd og sannhet». De vil med glede hjelpe deg også til å kunne realisere ditt ønske om å tilbe Gud slik han ønsker å bli tilbedt.
[Ramme på side 6]
«En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at fram til Marcus Aurelius’ tid [keiser fra år 161 til år 180] var det ingen kristen som var blitt soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.» — The Rise of Christianity.
[Ramme på side 6]
«VERDIER OG VOLD I AUSCHWITZ»
I sin bok med denne tittelen omtaler den polske sosiologen Anna Pawelczynska blant annet Jehovas vitner i Nazi-Tyskland. Hun sier at «Jehovas vitner ytet passiv motstand for sin tros skyld, noe som innebar at de var imot enhver form for krig og vold». Hva førte dette til? Hun skriver:
«Denne lille gruppen fanger var en solid ideologisk styrke, og de vant sin kamp mot nazismen. Den tyske gruppen av denne sekten hadde vært en ørliten øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon, og de virket med den samme uforferdede ånd i leiren i Auschwitz. De klarte å vinne sine medfangers, . . . fangefunksjonærenes og til og med SS-offiserenes respekt. Alle visste at ingen Jehovas vitner ville lyde en befaling som stred imot deres religiøse tro og overbevisning.»