Bevar et godt forhold til Gud

«Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.» — Jak. 4: 8, NW.

1, 2. a) På hvilken måte er Jehova gavmild? b) Hvilken fare er den i som tviler, og hvordan kan en unngå å komme i en slik situasjon? c) Kan vår tro vokse, og er tro bare noe som har med vårt sinn å gjøre?

JEHOVA er gavmild. Vi har allerede lært av Lukas’ beretning at Jehova besvarer bønnene til dem som er utholdende i bønn, og som holder seg våkne. Andre bibelskribenter ga også under inspirasjon praktisk veiledning angående slike ting som er nøye knyttet til hverandre, nemlig bønn og tro.

² I begynnelsen av sitt brev minner Jakob oss for eksempel om at vi bør «fortsette å be Gud» om visdom til å møte og utholde forskjellige prøvelser. Han formaner og advarer: «Men han må be i tro, uten å tvile.» Den som tviler, er «splittet [gresk: tosjelet]» eller ’ubesluttsom’ (NW) og får ikke noe av Jehova. Vi ønsker å ha en slik prøvd tro som Jakob nevner, for «når troen prøves, fører det til utholdenhet». (Jak. 1: 3—8, vers 5 fra NW)a Selv om vår tro til å begynne med kanskje ikke er så stor som Abrahams tro var, kan den vokse, og den må alltid være ekte. Måtte det som Paulus sa, kunne sies om oss: «Troen vokser stadig hos dere, og den innbyrdes kjærlighet blir større hos hver og en av dere.» Sann tro er ikke bare noe som har med vårt sinn å gjøre, men som Paulus skrev, må en også ’tro i sitt hjerte’. Vi må ha gode motiver, som resulterer i gode gjerninger. — Rom. 4: 20; 10: 9, 10; 2. Tess. 1: 3.

 3. Hvilke sannheter blir det gjort oppmerksom på i Jakob 4: 7, 8?

³ I samsvar med dette skrev Jakob senere: «Gjør hendene rene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn [dere ubesluttsomme, NW].» (Jak. 4: 8) Forut for dette stilte Jakob opp visse kontraster, slik Jesus gjorde, for å framheve visse sannheter som trengte å bli understreket. Han sa: «Bøy dere da for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.» — Jak. 4: 7, 8, vers 8 fra NW.

 4. a) Hva må vi gjøre for å kunne nærme oss noen, og hva må vi bli tilskyndt av, for å kunne gjøre det? b) Gjør Gud noe mer enn bare å ønske oss velkommen, og hvilke foranstaltninger er allerede truffet til gagn for alle?

⁴ Hvilken hjertevarmende oppfordring til å være besluttsom på en rett måte er ikke dette! En kan være besluttsom og iherdig av ren og skjær pliktfølelse, men å nærme seg noen krever noe som stikker langt dypere. Det må være noe som kommer fra hjertet, noe som tilskynder en til å anstrenge seg og være rede til å ofre noe for å kunne komme i et nært, personlig forhold til vedkommende. Legg merke til at Jakob ikke sier at hvis vi nærmer oss Gud, så sitter han så å si bare der og venter på å kunne ønske oss velkommen. Han viser tvert imot at hvis vi personlig følger en bestemt handlemåte for å nærme oss ham, da vil han på sin side også gjøre noe. Hvordan gjør han det? Han har allerede tilveiebrakt visse foranstaltninger. Han har blant annet gitt sitt Ord og sendt sin Sønn som vår gjenløser, slik at det er mulig for ufullkomne, syndige mennesker å nærme seg ham. Disse foranstaltningene er tilgjengelige for alle som oppriktig og ærlig ønsker å nyte godt av dem.

 5. Hvordan blir Guds innvigde tjenere ofte brukt til å hjelpe dem som ønsker å ’nærme seg Gud’?

⁵ Men gjør Jehova noe som er mer personlig? Hva er det som i mange tilfelle appellerer til hjertet til en som søker sannheten? Er det bare kunnskap om sannheten? Er det ikke også den oppriktige og varme personlige interesse de som blir brukt som Guds tjenere, viser ham? (1. Kor. 3: 5) Når en som søker sannheten, er på sitt første møte sammen med Jehovas vitner, forstår han kanskje ikke så mye av det som blir sagt, men den oppriktige vennlighet alle legger for dagen, og den personlige oppmerksomhet han blir vist, gjør dypt inntrykk på ham. Han føler at til gjengjeld for de bestrebelser han selv gjør seg for å finne sannheten og sannhetens Giver, begynner Gud nå å nærme seg ham. Etter hvert som han gjør framskritt, får han ytterligere bevis for at han har Guds ledelse og velsignelse, for Gud gir ’gavmildt og uten bebreidelse’. — Jak. 1: 5, NW.

 6. Hva vil den som begynner å gå på rettferdighetens vei, etter hvert forstå, og hva er det som gjør dette mulig?

⁶ Etter hvert som den som søker etter sannheten, blir ledet skritt for skritt framover på rettferdighetens vei, begynner han å forstå hvilket privilegium det er å bli brukt av Jehova som en av hans representanter som kan hjelpe andre. Dette er mulig fordi Guds ånd er utgytt i våre hjerter, slik at vi kan frambringe åndens frukter og legge sann, gudlignende kjærlighet for dagen. — Gal. 5: 22, 23; 1. Joh. 4: 11.

VÆR VÅKNE OG BESLUTTSOMME

 7. Hva viser den framherskende tonen i Jakobs brev?

⁷ Jakob skrev til innvigde kristne som hadde angret og omvendt seg. De hadde snudd om og sluttet å følge sin tidligere syndige handlemåte og hadde nå innvigd seg uforbeholdent til Jehova for deretter å gjøre hans vilje. Som den framherskende tonen i Jakobs brev viser, var det mange som ikke levde opp til sin innvielse. De overså nødvendigheten av å bevare et sunt forhold til Jehova.

 8. a) Hvorfor kan et forhold ikke tas for gitt? b) Hva gjorde Jakob for å hjelpe dem som var i ferd med å miste fotfeste?

⁸ Det er sjeldent et forhold forblir uforandret. Det kan heller ikke tas for gitt. Det utvikler seg, kanskje langsomt, som et tre som slår dype røtter, eller det svekkes og begynner å visne. Dette går ut over både frukten og løvet. (Sal. 1: 1—3) Det var dette som skjedde med det kjødelige Israels folk. Jakob ville gjerne hjelpe de åndelige israelitter som på lignende måte var i ferd med å miste fotfestet, før det var for sent. Han viste dem derfor tydelig hvilken stilling de sto i, idet han sammenlignet det som er sant, med det som er falskt, når det gjelder forskjellig slags visdom og vennskap, slik det framgår av Jakob 3: 13—18 og Jakob 4: 1—6. Deretter følger oppfordringen i Jakob 4: 7, 8, som er nevnt ovenfor. Det var på samme måte Jehova appellerte til det kjødelige Israel, slik vi leser i Jesaja 55: 6, 7 og Malaki 3: 6, 7.

 9. a) Nevn en av de angrepsmetoder Djevelen benytter seg av, og vis hvordan han anvender den i vår tid. b) Hvilken oppmuntrende veiledning kommer Peter med i denne forbindelse?

⁹ Eksisterer den samme situasjon til en viss grad i dag? Vi opplever nå de «vanskelige tider» som er forutsagt i Bibelen, og overalt utsettes folk for et stadig større press og alle slags farer. Dette gjelder særlig sanne kristne, som går på den ’smale vei som fører til livet’. (Matt. 7: 14; 2. Tim. 3: 1—5) Djevelen har spesielt to måter han går til angrep på. Som Peter skrev, går han til sine tider «omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke», etter at han har skremt dem bort fra den smale vei. (1. Pet. 5: 8) Han får i stand truende situasjoner, enten i nasjonal målestokk eller på et mer personlig plan, i den hensikt å tvinge oss til å inngå kompromiss eller fullstendig oppgi vårt standpunkt og handle i strid med den kristne samvittighet og Bibelens prinsipper. Det daglige liv, ja, selve livet kan bli brakt i fare på grunn av vanskelige spørsmål når det gjelder verdslig arbeid eller nøytralitet. Som allerede nevnt er det da vi har behov for å be om visdom til å treffe en rett avgjørelse, og om styrke til å anvende Bibelens prinsipper. Det er derfor Peter fortsetter med å si: «Stå ham [Djevelen] imot, faste i troen! . . . En kort stund må dere nok lide; men all nådes Gud . . . skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.» — 1. Pet. 5: 9, 10.

10, 11. a) Hvilken annen metode benytter Satan, hvordan gjør han det i dag, og hvilken fare innebærer det? b) Hvordan bør vi være våkne og besluttsomme?

¹⁰ Den andre metoden Djevelen benytter seg av, er mer snedig. Satan kan også ’skape seg om til en lysets engel’. Han opptrer som en slange, ikke for å skremme, men for å lokke og friste, «slik slangen narret Eva med sin list». (2. Kor. 11: 3, 14) I forbindelse med denne taktikken er det en ting Satan vet som han ikke ønsker at du skal vite, og det er at hans tid er kort. Som følge av den krig som ble utkjempet i himmelen etter det messianske rikes fødsel i 1914, ble den store drage «kastet ned på jorden . . . og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen». (Åp. 12: 1—12) Hvis han kan få dem «som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus», til å tro at «endens tid» likevel ikke er så kort, da har han vunnet halve seieren. (Åp. 12: 17) Mange vil da miste følelsen av at tiden er kort, og unnlate å holde seg våkne. Vi kan lett bli fullstendig oppslukt av de daglige gjøremål. Når det gjelder dette, må vi lære å se tingene fra Jehovas synspunkt og forsøke å forstå hvordan han regner tiden. Vi bør tenke på Peters ord: «Men enden på alle ting er kommet nær. Vær derfor sunne i sinnet og vær årvåkne med hensyn til bønn.» — 1. Pet. 4: 7, NW; 2. Pet. 3: 8, 9.

¹¹ Bibelskribentene Jakob og Peter sa mye som hjelper og oppmuntrer oss til å være våkne og besluttsomme på en rett måte, til å ha et godt hjerte og vise tro og være årvåkne med hensyn til bønn.

BE FOR DEM SOM HAR PROBLEMER

12. a) Hva sier Jakob til slutt angående bønn? b) Hvordan blir både tilsynsmenn og de som har problemer, hjulpet?

¹² I slutten av sitt brev kommer Jakob igjen inn på temaet bønn i tilknytning til tro og belyser det fra en annen vinkel. Uansett hvilken situasjon vi er i, enten vi «har det vondt» eller er «glad til sinns», bør vi vende oss til Gud i bønn eller lovsynge ham. Han kommer deretter inn på det å be for dem som har problemer. Til en som er syk, tydeligvis i åndelig henseende, og som derfor lider mentalt og følelsesmessig, blir det sagt at han «skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham». Dette er i seg selv et tegn på tro fra hans side, og det viser at han vet hvor han skal henvende seg for å få hjelp. En som er syk, tilkaller ikke en lege hvis han ikke har en viss tro på denne legen. Legg nå merke til de gode resultater en slik handlemåte fører til: «Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» (Jak. 5: 13—15) Dette er god veiledning, både for dem som har problemer, og for tilsynsmennene, som bør være rede og villige til å yte hjelp.

13. Hvordan benytter Jakob Elia som et slående eksempel hva dette angår?

¹³ Jakob utdyper dette nærmere og sier, med tilsynsmennene og andre modne brødre i tankene, at «et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye». Som støtte for dette nevner han et bemerkelsesverdig tilfelle da Elias bønn ble besvart. Han ba først om at «det ikke skulle regne», og det gjorde det ikke i tre år og seks måneder. Så ba han igjen, denne gangen om at det måtte regne. Og Elia var ikke noe overmenneske. Han «var en mann med samme følelser som vi». — Jak. 5: 16—18, vers 17 fra NW.

14. Hvilken oppmuntring kommer Jakob med til slutt?

¹⁴ Til slutt oppmuntrer Jakob til å være våken for å hjelpe, hvis det er mulig, selv dem som har ’fart vill og kommet bort fra sannheten’, og sier at «den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder». (Jak. 5: 19, 20) Hvilken oppmuntrende avslutning! Den ligner på den beskrivelsen Jehova gir av seg selv. Han sier at han er «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! . . . han tilgir synd og skyld og brott». — 2. Mos. 34: 6, 7.

15. Hvordan kommer også Judas inn på noe som kan være til hjelp for dem som har problemer?

¹⁵ Det er interessant å legge merke til at Judas avslutter sitt brev med en lignende oppfordring. Han sier: «Dere, mine kjære, må bygge dere selv opp på deres høyhellige tro og stadig be i Den Hellige Ånd.» (Jud. 20) Han understreker også nødvendigheten av å være våken for å hjelpe dem som har problemer, på en vennlig, men bestemt måte: «Fortsett også å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden. Men fortsett å vise barmhjertighet mot andre, og gjør dette med frykt, idet dere hater til og med den indre kledning som er blitt besmittet av kjødet.» (Jud. 21—23, NW) Dette er igjen en formaning til dem som er modne. Hvis du kjenner noen som tviler, eller som har snublet og gjort seg skyldig i en uren handlemåte, bør du ikke være for snar til å vise dem en kald skulder, men rive dem ut av ilden, hvis det er mulig, samtidig som du passer på at du ikke selv blir brent eller på noen måte blir besmittet.

’SE OPPMERKSOMT . . . GI NØYE AKT’

16, 17. Hvilke sammenligninger trekker Paulus i Brevet til hebreerne, og hvilken konklusjon kommer han til?

¹⁶ Apostelen Paulus ble brukt til å skrive de fleste av brevene i de kristne greske skrifter. I sitt brev til de hebraiske kristne gir han mye praktisk hjelp og veiledning om hvordan en kan bygge opp en sann og sterk tro, som fører til et nært forhold til Jehova og Kristus Jesus.

¹⁷ I det ovennevnte brev trekker Paulus forståelig nok mange sammenligninger mellom de jøder som utgjorde det kjødelige Israel, og de jøder som ble de første medlemmer av den kristne menighet, og som utgjorde det åndelige Israel, som senere også kom til å bestå av ikke-jøder. På bakgrunn av disse sammenligningene viste Paulus hvordan de hebraiske kristne hadde fått del i mange goder framfor det kjødelige Israel, men dette medførte også større ansvar. Alle sanne kristne i dag kan også, uansett hvilken bakgrunn de har, anvende alt dette på seg selv og høste gagn av det.

18. Hvilke advarsler kommer han gjentatte ganger med i dette brevet og hvilken hendelse i Israels historie baserer han den på?

¹⁸ Paulus kommer til å begynne med inn på at når det ord som ble talt gjennom engler da Israel fikk Moseloven, måtte behandles med den største respekt, «hvordan skal da vi slippe unna dersom vi ikke bryr oss om den frelse som er så mye større? Den ble først forkynt av Herren» Jesus. (Hebr. 2: 1—3; Gal. 3: 19) Han kommer med en lignende advarsel i slutten av brevet. Etter at Paulus har fortalt hva som skjedde ved Sinai berg, skriver han: «For hvis ikke de unnslapp som trakk seg tilbake fra ham som ga guddommelig advarsel på jorden, hvor mye mindre skal da vi [unnslippe], hvis vi vender oss bort fra ham som taler fra himlene.» — Hebr. 12: 25, NW.

19. Hvilken gagnlig veiledning får vi i Hebreerne 3: 12—15; 12: 25—29?

¹⁹ Vi må ha den rette slags tro. Vårt hjerte er også berørt. Etter å ha sitert det Gud sa om Israel — at «de farer alltid vill i sitt hjerte» — kommer Paulus med denne sterke advarselen til gagn for oss: «Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.» Vi kan ikke stå stille. Hvis vi ikke ’nærmer oss Gud’ i stadig større tro, idet vi får en større forståelse og verdsettelse av ham, da er det fare for at vi vil la oss «bedra av synden og bli forherdet». Vi vil begynne å trekke oss bort uten å være klar over hva som skjer. Vi bør hjelpe hverandre hva dette angår, og «oppmuntre hverandre hver dag». Vi vil bare vinne «hvis vi helt inntil enden standhaftig holder fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen». Denne faste tillit, denne urokkelige tro, må vi holde fast ved hvis vi skal arve det «rike som ikke kan rokkes» og dets velsignelser. — Hebr. 3: 10—14, vers 14 fra NW; 12: 28.

20. Hva sier Paulus i sitt brev angående bønn til oppmuntring for oss?

²⁰ Paulus oppmuntrer oss også med hensyn til bønn og formaner oss til å være utholdende «idet vi ser oppmerksomt på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. . . . Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler». På grunn av alt det Jesus gjennomgikk, kan han ha medfølelse med våre svakheter, enda han selv er uten synd, og gjennom ham kan vi «tre fram for nådens trone» og finne hjelp i rette tid. — Hebr. 4: 15, 16; 12: 2, 3, NW.

21. Hvor og hvordan knytter Paulus bønn sammen med «Guds fulle rustning», og hva bør vi i denne forbindelse be om?

²¹ Til slutt, som Paulus skrev til efeserne, bør vi huske at det å «be til enhver tid, i Ånden» er nøye forbundet med det å iføre seg «Guds fulle rustning». Og i likhet med Paulus bør vi be om at vi selv og andre «må få frimodighet til å tale», slik at vi modig «kan forkynne evangeliets hemmelighet». — Ef. 6: 10—20.

[Fotnote]