må utføres nå før dette endelige slag kommer. Det er det store arbeid med å forkynne det gode budskap om Guds rike i hele verden til et vitnesbyrd, og mens de gjør det, kommer de til å tilbe Jehova i hellig prydelse.

21. Trass i hva fortsetter vi å forkynne, og hvilken likhet kan det være med forholdene på Josafats tid?

²¹ De har derfor nå et stort arbeid å ta seg av, og de vet at religionsdyrkerne i alle land motarbeider dem, for å hindre dem i å få utført sitt arbeid. De vet at nasjonenes herskere er imot deres budskap. Kommunistene nekter å la Jehovas vitner forkynne om Jehova Guds rike, for kommunistene mener at det bare er én styreform som bør få eksistere her på jorden og det er den kommunistiske. Og hvorfor skulle de da tillate noen å tale om Guds rike og dets fredsstyre? Kommunistisk motstand eller en hvilken som helst annen motstand gjør likevel ikke Jehovas vitner motløse. De fortsetter å forkynne trass i all forfølgelsen. De er slik Josafat og hans undersåtter var i fortiden: «De sto opp tidlig om morgenen, og dro ut i Tekoa-ørkenen; og da de dro ut, sto Josafat fram og sa: Hør meg, Juda, og I Jerusalems innbyggere; tro på Jehova, deres Gud, så skal I stå fast; tro på hans profeter, så skal I ha framgang. Og da han hadde rådført seg med folket, utnevnte han dem som skulle synge for Jehova og lovprise i hellig prydelse, mens de dro foran hæren, og si: Gi takk til Jehova; for hans miskunnhet varer evindelig.» (2 Krøn. 20: 20, 21, AS) Hans folk lot ikke hendene synke da, og det vil de heller ikke gjøre nå, når det gjelder å lovsynge den Høyeste. De har det store privilegium å forkynne det gode budskap for de fattige og føre fram dem som er fanger under denne verdens gud. Satan er hans navn.

22. Hvordan møter vi fram til Jehovas tjeneste, og hvilken årstekst vil vi følge?

²² Tiden er kommet til å forkynne og trøste menneskene i verden og fortelle dem om den nye verdens Gud. Jehova er hans navn. Guds tjenere møter villig fram til hans tjeneste. De går ut med glede. De husker det som står i Salme 110: «Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag; i hellig prydelse.» Med virkelig fryd og glede går Jehovas vitner i forening ut i sitt arbeid i dag, for som én mann å lovsynge den Høyeste. Hvilken glede har de ikke fordi de lytter til Jehovas røst! Derfor vil de, for å si det med de ord Jehovas vitner har valgt som sin tekst for 1953, «tilbe Jehova i hellig prydelse». — Sl. 29: 2, AS.

Verdsettelse av Guds gaver

DISIPPELEN Jakob henleder oppmerksomheten på Jehovas godhet og sier: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader.» Ja, alle livets velsignelser som vi gleder oss over, kommer fra vår himmelske Far. Og han fortsetter å skjenke menneskene sine gaver selv om de tar alt som en selvfølge og ikke viser noen verdsettelse eller takknemlighet. Deres utakknemlighet gjør ham ikke bitter og får ham ikke til å holde sine gaver tilbake. Han er glad over å kunne skjenke menneskeslekten sine gaver og derved gi dem grunn til å være lykkelige og se at han er en kjærlig Skaper. Han viser ved sin handlemåte det beste eksempel på at «det er mer lykke ved å gi enn ved å ta imot». — Matt. 5: 45; Ap. gj. 20: 35, NW; 1 Tim. 1: 11; Jak. 1: 17.

Selve jorden er en av Guds gaver, og det er også menneskets liv på jorden. Livet var en direkte gave til mennesket i begynnelsen, men Gud gjorde menneskets fortsatte besittelse av denne gaven avhengig av hans villighet til å samarbeide med Gud for det formål som var grunnen til at Gud hadde gitt ham denne gaven. — 1 Mos. 1: 26—28; 2: 7, 17; Sl. 115: 16.

Våre første foreldre verdsatte ikke livets gave, de avslo å samarbeide for Guds formål, de var ulydige, de syndet. På grunn av deres feiltrinn mistet alle deres etterkommere livets gave. Men Gud visste at noen av dem ville verdsette hans gaver, og derfor åpnet Gud en vei for slike til å vinne liv ved hjelp av enda en gave, hans enbårne Sønn. Gjennom denne gaven er det ikke bare mulig å vinne liv, men evig liv. «For den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 5: 12; 6: 23, NW.

Ingen av oss er i den stilling at vi fortjener Guds gaver, og slett ikke livets gave. Men vi kan vise oss verdige til det evige livs gave ved å vise med de gavene vi har nå, at vi vil bruke det evige livs gave på en riktig måte når Gud gir oss den gjennom Kristus Jesus. Med det for øye må vi dyrke vårt vennskap med Jehova og hans Sønn ved å bruke all vår tid, våre krefter og midler for å gjøre det evige livs gave til vår eiendom. Det betyr at vi må innvie oss til Jehova og siden være trofaste overfor denne innvielsen. — Sl. 49: 7—10; Matt. 19: 21; Luk. 16: 9.

Gaver til bruk i tjenesten

De som har innvigd seg til å tjene Jehova, blir begunstiget med mange flere gaver, og da først og fremst med Guds styrkende kraft eller hellige ånd. Denne gaven ga Gud for første gang gjennom Kristus Jesus til 120 av sine tjenere på pinsedagen. Han utrustet dem på denne måten med spesielle evner, som å tale i tunger, fortolke og profetere, evne til å undervise, helbrede og lede. Alt «med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme». — Ap. gj. 2: 18; Ef. 4: 12; 2 Tim. 1: 7, NW.

Den hellige ånd ga således gaver på mirakuløs måte for å grunnfeste den kristne menighet i dens barndom og for å sette fart i misjonsarbeidet. Da disse gavene hadde tjent sin hensikt, forsvant de. I dag gir Gud den hellige ånds gaver i forbindelse med de naturlige eller medfødte evner og anlegg som kristne måtte være i besittelse av, og i forhold til deres nidkjærhet og villighet til å bli brukt av Gud. — 1 Kor. 13: 8.

Alle får naturligvis ikke de samme gavene i dag, likså