Har du virkelig lært Gud å kjenne?
«Derfor lider jeg også dette, men jeg skammer meg ikke ved det; for jeg vet på hvem jeg tror, og jeg er viss på at han er mektig til å ta vare på det som er meg overgitt, inntil hin dag.» — 2 Tim. 1: 12.
1. Hvilken situasjon i det gamle Israel får oss til å spørre oss selv om vi virkelig kjenner Gud?
KJENNER du Gud? ’Ja, naturligvis,’ sier du, ’alle kjenner Gud, gjør de ikke det?’ Det kan se slik ut, men for 2700 år siden sa en profet som het Hoseas, noe som kanskje vil få oss til å stoppe opp og spørre oss selv: ’Kjenner jeg virkelig Gud?’ Hoseas bodde i Israel på den tid da denne nasjonen sto i et spesielt paktsforhold til Jehova Gud. De fleste israelitter visste uten tvil at Guds navn, Jehova, bokstavelig betyr «han forårsaker tilblivelse». De kjente uten tvil til den rolle Gud hadde spilt i forbindelse med deres nasjonale utvikling, og kjente for en stor del hans lover. Trass i den kjennskap de hadde til Skaperen, var profeten Hoseas likevel nødt til å si til dem: «Hør [Jehovas] ord, I Israels barn! For [Jehova] har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet.» — Hos. 4: 1; jevnfør Johannes 7: 28.
2, 3. a) Hva innbefatter det virkelig å kjenne noen? b) Hvorfor er det viktig virkelig å kjenne Gud?
2 Israelittene kjente altså ikke virkelig Gud. Det virkelig å kjenne noen innbefatter derfor noe mer enn bare å kjenne hans navn og kanskje ha noen opplysninger om vedkommendes historie eller hva han liker og ikke liker.
3 Hvor mye vet du virkelig om Gud? Er du villig til å sette ditt liv på spill for det du vet? Det må du være. Israels folk ble forkastet fordi de manglet kunnskap. Gud har den samme innstilling i dag til dem som forkaster sann kunnskap om ham. Den tid er nær da «han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud». — 2 Tess. 1: 8; Joh. 17: 3.
4. Hvordan kommer mangel på kunnskap om Gud til uttrykk?
4 Det er tydelig i dag at de fleste mennesker forkaster kunnskapen om Gud, akkurat som Israels folk gjorde på Hoseas’ tid. Etter at Hoseas hadde refset sine israelittiske brødre for den sørgelige mangel på kunnskap som gjorde seg gjeldende blant dem, viste han videre hvor tydelig deres mangel på kunnskap kom til uttrykk. Han sa: «De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord.» (Hos. 4: 2) Ja, ens handlinger åpenbarer hvor godt en kjenner Gud. En kristen skribent kom inn på dette da han sa: «Og derav vet vi at vi kjenner ham [det vil si Gud, som han henviser til i 1 Johannes 1: 5]: om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten.» (1 Joh. 2: 3, 4) Det å kjenne Gud innbefatter derfor noe mer enn bare å gå i kirken. En må adlyde Guds vilje. Hvordan forholder det seg med deg i denne henseende?
5. På hvilken måte bygger kunnskap opp tilliten til Skaperen?
5 Nøyaktig kunnskap om Gud kjennetegnes av en fullstendig tillit til ham. Salmisten David sier: «Og de som kjenner ditt navn, stoler på deg; for du har ikke forlatt dem som søker deg, [Jehova]!» (Sl. 9: 11) De som kjenner Guds «navn», det vil si kjenner hans egenskaper og omdømme, vil ikke tro løgner om sin himmelske Far. Hvis han gjør eller sier noe som de ikke straks forstår, vil de ikke tillegge ham dårlige motiver. De vet at han har god grunn til å gjøre alt det han gjør, selv om de ikke forstår det akkurat da. Og hvis noen synes han er sen av seg, er dette også noe det finnes god forklaring på. I det første århundre av vår tidsregning var det noen som syntes at Gud var sen, og det fikk apostelen Peter til å skrive: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Pet. 3: 9) Gud er likså langmodig nå som han var den gang, og menneskene er likså ubesindige nå som de var den gang.
Dere eldste, kjenner dere virkelig Gud?
6. Hvordan kan de eldste vise at de har samme syn på ufullkommenhet som Jehova?
6 De eldste eller tilsynsmennene i den kristne menighet kan vise hvor godt de kjenner Gud, ved å behandle andre som Gud ville behandle dem. Ta for eksempel en slik ting som den måten de eldste betrakter sine brødre på. Viser de i sin holdning overfor dem at de betrakter dem slik som Jehova betrakter dem? Legg merke til det som står i Salmene: «Hvis det var feil du så etter, o Jah, o Jehova, hvem kunne da bli stående?» (Sl. 130: 3, NW) Skaperen går således ikke omkring og ser etter feil, og han er heller ikke overdrevent kritisk. Hvordan Jehova i første rekke ser på menneskene, blir ytterligere understreket et annet sted i Salmene: «[Jehova] er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette [han vil ikke for alltid fortsette å finne feil, NW] og gjemmer ikke på vrede evinnelig. Han gjør ikke med oss etter våre synder og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» (Sl. 103: 8—14) Viser vi ved den måten vi behandler våre brødre på, at vi virkelig vet dette om Gud?
7, 8. Hvordan er de eldstes kjennskap til hjorden til gagn for menigheten?
7 Hvis de eldste gjør det, vil de ikke være likeglad med hvordan det står til med hjorden. Som en åndelig hyrde kan en eldste med rette anvende følgende ord på seg selv: «Du bør nøye kjenne dine fårs utseende.» (Ordspr. 27: 23) Men hva gjør de eldste med den kjennskap de har til hjorden? I likhet med Jehova ser de det gode hos andre. De anerkjenner det gode andre gjør, og bestreber seg derfor på å virke oppbyggende på dem de omgås. Er ikke dette i harmoni med det eksempel Jehova setter, og den veiledning han gir oss i sitt Ord? «Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» — Ef. 4: 29, 32; Gal. 5: 22, 23; Heb. 10: 24, 25, NW; 1 Tess. 5: 14, 15.
8 De er også oppmerksom på hvem i menigheten som trenger hjelp. Kanskje noen av de eldre har problemer som har innvirkning på deres tjeneste for Gud. Kanskje de føler seg nedtrykt og trenger oppmuntring. Er det noen som ikke kommer så ofte på møtene, eller som på andre måter holder på å dabbe av i tjenesten for Gud? Er det noen som reiser alene til og fra møtene gjennom farlige strøk, eller som går alene på feltet i slike strøk? Er det noen av de unge som kunne hjelpe andre unge i felttjenesten og med å forberede elevtaler til den teokratiske tjenesteskolen? Kunne de bli gitt forskjellige oppdrag å utføre i Rikets sal? De eldste er oppmerksom på alle de detaljer som har innvirkning på brødrenes åndelige liv, og gjør hva de kan for å hjelpe dem. Det er dette de eldste snakker om når de kommer sammen.
9. Tok israelittene imot den veiledning som Jehova ga dem da de ba om å få en menneskelig konge, og hvordan reagerte han på deres innstilling?
9 Men sett at et medlem av menigheten begynner å gå i en retning som de eldste mener vil føre til vanskeligheter i åndelig henseende. Er det da et uttrykk for vennlighet å ignorere dette? Den måten Jehova handlet med israelittene på da de ba om å få en menneskelig konge, viser hvordan en slik situasjon bør behandles. Jehova advarte i utvetydige vendinger israelittene om hva som ville skje når de fikk en menneskelig konge, men han hindret dem ikke i deres planer. Det de ba om, betydde i virkeligheten at de forkastet Jehova. Selv om de ignorerte hans veiledning på det tidspunkt, vendte han seg ikke bort fra dem, men fortsatte å appellere til dem like til de ble ødelagt. Ettersom de eldste kjenner Gud, er også de tålmodige med dem som kanskje ignorerer deres veiledning. — 1 Sam. 8: 22.
10. Forklar hvilket rett syn tilsynsmennene bør ha på en som ignorerer deres veiledning.
10 Et ugift medlem av menigheten har kanskje nært samvær med en ikketroende av det annet kjønn. De eldste vil gi vedkommende passende bibelsk veiledning og forklare hvordan Gud ser på slike ting, og vise at det i virkeligheten er i strid med Jehovas lov å gifte seg med en ikketroende. Selv om veiledningen blir ignorert, vil de eldste på en vennlig måte forsøke å hjelpe en slik bror eller søster så lenge han eller hun fortsetter å tilhøre den kristne menighet. De eldste behøver ikke å bli motløse hvis deres råd blir ignorert, men de bør huske at det er deres ansvar «å formane . . . Og å tale til rette dem som sier imot», og at når alt kommer til alt, må hver «bære sin egen byrde». — Tit. 1: 9; Gal. 6: 5.
11. Hva er meget viktig hvis den veiledning som blir gitt, skal være effektiv? Nevn et eksempel.
11 Med hensyn til det å gi råd og veiledning, er det noe viktig som de eldste bør lære av Jehovas eksempel. De bør være vennlige og taktfulle, men samtidig uttrykke seg tydelig og bestemt. De må forvisse seg om at den som blir veiledet, får tak i poenget. Det kan for eksempel hende at et ektepar ønsker råd og veiledning. Kanskje de har vanskelig for å komme ut av det med hverandre og søker hjelp hos en eldste. Det første han bør gjøre, er å høre saken fra begge sider, mens både mannen og hustruen er til stede. Jehova Gud hørte alltid på Israels folk når de ba om hjelp. En eldste vil ofte finne at han bare blir gjort oppmerksom på symptomene på problemet, og at selve årsaken til det stikker dypere. Den kan for eksempel være det syn de har på kjønnslivet. Det kan hende at hustruen har fått den oppfatning at kjønnslig omgang bare er et nødvendig onde, og at hun derfor føler uvilje mot mannens erotiske tilnærmelser. Eller det kan være at mannen ikke tar hensyn til sin hustrus følelser og hennes natur og stiller for store krav i seksuell henseende.
12. Hvordan kan poengtert, bibelsk veiledning hjelpe et ektepar til å oppnå et mer likevektig forhold?
12 Hvis en eldste nå bare sier til dette ekteparet at de bør be til Jehova, og at alt da vil ordne seg, vil de kanskje føle seg likså hjelpeløse som før. Det er høyst sannsynlig at de allerede har bedt til Gud, og Jehova besvarer nå deres bønn ved hjelp av den veiledning som finnes i hans Ord, og en kjærlig eldste. En eldste som er klar over dette, fortsetter nå når det virkelige problem er blitt klarlagt, å gi bibelsk veiledning. Han er ikke ubestemt og svevende i sine uttalelser, men går direkte til de skriftsteder som spesielt kommer inn på deres problem. Han forklarer kanskje først at en ikke bør føle seg uren fordi en har et seksuelt behov, og at det å få dekket dette behovet innenfor den ekteskapelige ordning er sunt og gagnlig. Det å vise selvkontroll og ta hensyn til den annen part er naturligvis viktig hvis en skal oppnå et likevektig seksuelt samliv. En eldste kan gjøre mer detaljert rede for alt dette og mer til når skriftstedene blir lest og drøftet, for å understreke de forskjellige punktene. — 1 Mos. 1: 28; Ordspr. 5: 15—19; 1 Kor. 7: 3—5; 13: 4, 5; Gal. 5: 22, 23; 1 Pet. 3: 7.
13. Bør en eldste føle seg mismodig hvis den veiledning han gir ut fra Bibelen, ikke blir fulgt? Begrunn svaret.
13 Hvorvidt ektefellene vil følge Bibelens råd i deres kjønnsliv eller på andre områder, er noe de selv avgjør. En eldste kan imidlertid være glad for at han med Jehovas hjelp har vært i stand til å gi rett veiledning og vise at han virkelig «kjenner» Gud. De eldste bør naturligvis ikke forsøke å fortelle andre hva de skal gjøre, men når de gir veiledning, bør de gå rett på sak og forklare hvilke bibelske prinsipper som blir berørt.
14 Hvordan viste Jehova Gud i forbindelse med kong Akab verdien av å lytte til andre?
14 Det er en annen måte de eldste kan vise at de har sann kunnskap om Gud på og det er å lytte til det syn på tingene som andre av menighetens medlemmer gir uttrykk for. Jehova Gud vet alltid hvordan han skal ta enhver situasjon, og han har alltid tingene fullstendig under kontroll. I forbindelse med Israels troløse kong Akab ga Jehova likevel engler lov til å si hvordan de mente at Akab skulle behandles. Universets Gud trengte ikke på noen måte sine englers råd, men han hørte på dem. Ved andre anledninger hørte Gud på det mennesker hadde å si. En eldste kan best ha føling med forholdene i menigheten ved å lytte til hva andre har å si, og legge seg det på hjertet. En eldste som på denne måten hører på det andre har å si, vil bli en langt mer effektiv lærer. — 1 Kong. 22: 19—22; 1 Mos. 18: 22—33; Ordspr. 21: 13.
Alle i menigheten trenger å kjenne Gud
15. Hvorfor bør ikke de kristne tvile, og hvordan kan de unngå det?
15 Etter hvert som avslutningen på denne tingenes ordning nærmer seg, må alle som ønsker å holde ut, kjenne Gud. Hvis vi ikke er godt kjent med den måten han handler med oss på, kan vi lett falle i den snare at vi begynner å tvile, som noen innvigde, døpte kristne har gjort. Denne tvilen omfatter vanligvis ikke grunnleggende bibelske sannheter, for eksempel 1) Jehovas overherredømme, 2) Riket eller 3) gjenløsningen. Vi begynner kanskje snarere å bekymre oss om mindre ting, og på grunn av stolthet setter vi våre personlige meninger foran Guds Ord og Jehovas organisasjon. En av Jesu halvbrødre advarer oss mot dette. Han sier: «Den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden. For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.» (Jak. 1: 6—8) Kunnskap om hvordan Gud har handlet med sitt folk i fortiden, og hvordan han handler med det nå i vår tid, vil hjelpe oss til ikke å begynne å tvile.
16, 17. Gjorde Gud bruk av ufullkomne menn når han ledet sin organisasjon i fortiden? Nevn eksempler.
16 De som kjenner Gud, vet også at Gud har brukt ufullkomne menn i ansvarsfulle stillinger for å holde sitt folk organisert. Vi har for eksempel Moses som på grunn av sin ufullkommenhet forspilte retten til å komme inn i det lovte land. Likevel fortsatte Gud å bruke ham. Da israelittene sto ved grensen til Kana’ans land og Moses gjentok og forklarte Guds lov for dem, kunne de lett ha tenkt som så: ’Hvilken rett har du til å formane oss, Moses? Du er jo ikke engang verdig til å komme inn i det lovte land.’ Hvor lett ville det ikke ha vært å kritisere ham i stedet for å høste gagn av den guddommelige veiledning han kom med! — 4 Mos. 20: 2—12.
17 Gud gjorde fortsatt bruk av ufullkomne menn da han opprettet den kristne menighet. Tenk på apostelen Peter. Den dagen Jesus døde, fornektet Peter ham tre ganger. Han begikk da en alvorlig feil. Det er imidlertid interessant å legge merke til at bare 52 dager senere ble Peter medlem av det salvede styrende råd i den kristne menighet som nettopp var blitt dannet. Han spilte en fremtredende rolle på pinsedagen som talsmann for apostlene da han holdt en gripende tale. På den dagen viste Peter at selv om han var ufullkommen, kjente han virkelig Gud og hadde nøye kjennskap til hans Ord, slik det framgår av de henvisninger han kom med til de hebraiske skrifter. — Luk. 22: 54—62; Ap. gj. 2: 1—47.
18. Kan en kristen unnskylde seg med at han ikke vil ta imot råd av menighetens tilsynsmenn fordi de er ufullkomne? Begrunn svaret
18 Det samme kan sies om den kristne menighet i vår tid. Ufullkomne menn som kjenner Gud, blir brukt til å ta ledelsen. Kanskje en eldste i den menigheten du tilhører, gir deg veiledning angående din innstilling. Vil du da avvise det gode, bibelske råd han gir deg, og tenke som så: ’Hvilken rett har du til å fortelle meg hva jeg skal gjøre? Du er ikke akkurat fullkommen selv.’ Eller kommer du til å vise at du «kjenner» Gud, at du er klar over at han bruker ufullkomne menn til å veilede, organisere og lede sitt folk på jorden? Hvis Jehova er tilfreds med å samarbeide med ufullkomne mennesker, har vi da noe med å kritisere denne ordningen? Det som er hovedsaken, er at vi høster gagn av den bibelske veiledning som blir gitt.
19. Hva er den rette måten å reagere på når det blir sagt noe ufordelaktig om en bror i den kristne menighet?
19 Det kan også hende at du hører noe som setter en av dine brødre i et dårlig lys. Liker du å høre slike ting, og tror du straks på dem? Kanskje denne broren er en eldste i menigheten. Begynner du nå ikke bare å tvile på denne broren, men kanskje også å betrakte hele gruppen av eldste med et visst forbehold? Den som kjenner Jehova, vil straks kvitte seg med slike tanker. Han vil spørre seg selv: ’Har jeg virkelig fått rede på alle kjensgjerninger, eller er det hele bare snakk? I betraktning av Paulus’ ord bør jeg ikke dømme min bror. Han sa: «Hvem er du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre.» ’ — Rom. 14: 4, NTM.
20. Hva vil hjelpe oss til alltid å komme godt ut av det med våre åndelige brødre og søstre?
20 Det kan hende at du ikke er enig i den måten forskjellige ting er blitt gjort på i menigheten i forbindelse med oppussing eller bygging av en Rikets sal. Kanskje du ville ha valgt en annen stil, et annet gulvbelegg eller en Annen farge på gardinene. Men er det ikke slik at det finnes mange hustyper, mange forskjellige slags gulvbelegg og utallige farger i gardiner? Vil en annen innredning ha innvirkning på ditt forhold til Jehova? Hvorfor ikke følge Paulus’ råd: ’Forviss dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag’? (Fil. 1: 10, NW) Bør vi ikke takke Jehova for at han har gitt oss menn som kan ta ledelsen, og som kan sørge for at vi har et sted hvor vi kan komme sammen og utøve den rene tilbedelse?
21. Hvorfor vil ikke en som har sann kunnskap om Gud, begynne å vakle når hans tidligere forståelse av et bibelsk spørsmål blir korrigert?
21 Kanskje det blir sagt noe i en av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som du ikke forstår, eller som korrigerer vår tidligere forståelse av et bibelsk spørsmål. Hvordan ser du på noe slikt? Vil du la det få deg til å tvile? Vil du begynne å bli skeptisk i stedet for å bevare tilliten? Still deg selv følgende spørsmål: ’Hvorfra har jeg fått den bibelske kunnskap som jeg allerede har? Har ikke den åndelige føde som er blitt skaffet til veie gjennom Selskapet Vakttårnets publikasjoner, hjulpet meg til å forandre mitt liv og oppnå tilfredshet? Hvem skulle jeg ellers gå til?’ Det var slik disiplene følte det overfor Jesus i forbindelse med Jehovas ordning: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» — Joh. 6: 68.
22. Hvordan vil nøyaktig kunnskap om Gud nå i de «siste dager» være til gagn for oss alle?
22 I dag kan det sies om millioner av mennesker: «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og udugelige til all god gjerning.» (Tit. 1: 16) Usikkerhet, tvil og engstelse er alt sammen symptomer på en generasjon som ikke kjenner Gud. De kristne derimot føler det på samme måte som apostelen Paulus, som sa: «Jeg vet på hvem jeg tror, og jeg er viss på at han er mektig til å ta vare på det som er meg overgitt, inntil hin dag.» (2 Tim. 1: 12) Alle som virkelig kjenner Gud, er tillitsfulle, rolige og uforferdede nå i denne avgjørende tid.
[Bilde på side 538]
Har det kirkesamfunn du tilhører, hjulpet deg til å lære Guds vilje å kjenne? Bestreber du deg virkelig på å bringe ditt liv i overensstemmelse med Guds krav, som blir framsatt i Bibelen?