Innvielse til liv i den nye verden
1. Hvordan er personer og ting blitt innvigd fram til nå, og hvilken innvielse leder virkelig til et hellig liv?
MENNESKENE har gjennom alle tider innvigd seg til så mange saker, og de har også innvigd mange andre ting enn seg selv. Moseloven tillot en mann som var utskrevet til militærtjeneste, å innvie et hus som han hadde bygd, før han ble innlemmet i Israels teokratiske hær. Kong David innvigde sitt hus, og en salme ble komponert for anledningen. (5 Mos. 20: 5; Sl. 30, se vers 1) Israelittene innvigde sin Guds hus og dets alter. Etter gjenoppbyggingen av Jerusalem innvigde de byens gjenoppbygde murer. (4 Mos. 7: 10, 11, 84, 88; 2 Krøn. 7: 9; Esras 6: 16, 17; Neh. 12: 27) Babylons konge Nebukadnesar innvigde det avgudsbilde av gull som han satte opp i Duradalen, og enkelte foreldre innvigde sine barn til et eller annet formål. (Dan. 3: 2, 3; Ordspr. 22: 6; 1 Mos. 4: 17; 5: 18, 22) Når en person eller en ting blir innvigd, blir vedkommende person eller ting ført inn på en eller annen vei eller handlemåte eller tatt til en bestemt bruk, men det betyr ikke nødvendigvis at den får en hellig anvendelse. Men når vi innvier oss til den levende og sanne Gud, da setter vi oss til side til et hellig liv, et atskilt liv, det vil si et liv som ikke følger samme handlemåte som denne verden, et liv som ikke er alminnelig, men er satt til side så det ikke skal røres og brukes for verdslige formål. En slik innvigd person forplikter seg følgelig til å praktisere den rene og ubesmittede religion, og det betyr «å holde seg uplettet av verden». — Jak. 1: 27, NW.
2, 3. Blir uttrykkene innvielse eller vigsling brukt i de kristne greske skrifter når det oppfordres til det, og hvilken uttrykksmåte brukte disiplene?
2 Når vi leter i de kristne greske skrifter, finner vi hverken ordet innvielse eller ordet vigsling brukt om det skritt man tar når man gir seg ubetinget hen til Gud gjennom Jesus Kristus. Når vi leser om dem som først tok imot kristendommen, finner vi bare at det står at de trodde eller viste tro. Den uttrykksmåte som ble brukt av dem som oppfordret folk til å anta kristendommen, var: «Vis anger og bli omvendt,» eller: «Vis anger og vend om.» De sa også: «Vis anger og bli døpt.»
3 Da det forvirrede folket på pinsedagen spurte Kristi apostler: «Brødre, hva skal vi gjøre?» svarte Peter: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave .... Bli frelst fra denne vanartede slekt.» Noen dager senere sa Peter i templet til en annen menneskemasse: «Vis derfor anger, og vend om så dere kan få utslettet deres synder, forat vederkvegelsens tider kan komme fra Jehovas person og forat han kan sende den Kristus som er utnevnt for dere, Jesus.» (Ap. gj. 2: 37—40; 3: 19, 20, NW) Da fangevokteren i Filippi i Makedonia følte at det stakk i samvittigheten, og spurte Paulus og Silas: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» svarte de: «Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.» Så talte de «Jehovas ord til ham sammen med alle dem som var i hans hus», og deretter ble de «alle som én, han med alle sine, døpt uten opphold». — Ap. gj. 16: 30—33, NW.
4. Hvilke uttrykk blir brukt i Bibelen for å beskrive det skritt de tok for å bli kristne på apostlenes tid?
4 Hvordan sier da den inspirerte beretning at de ble sanne kristne og et folk for Guds navn? Ved å vigsle seg selv? Nei! Det var ved å tro eller bli troende, ved å vise tro på Guds åpenbarte hensikt og ordning. Les selv: Etter pinsedagen var det slik at «alle dem som ble troende var sammen om å ha alle ting felles». «Ja mer enn det, det fortsatte å komme til flere troende, i Herren, store skarer både av menn og kvinner.» «Om ham bærer alle profetene det vitnesbyrd at enhver som tror på ham, får tilgivelse for synder gjennom hans navn.» «Og Jehovas hånd var med dem, og et stort antall som ble troende, vendte seg til Herren.» «Da de fra folkeslagene hørte dette, begynte de å juble og herliggjøre Jehovas ord, og alle de som hadde en rett innstilling for evig liv, ble troende.» «Dermed gikk Paulus vekk fra dem, men noen sluttet seg til ham og ble troende.» «Men synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren, og det gjorde også hele hans hus. Og mange av korintierne som hørte, begynte å tro og bli døpt.» «Og mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte åpent om hva de hadde drevet med.» Det var derfor det at de antok troen på Guds nylig åpenbarte hensikt og vilje som gjorde dem til kristne mennesker, Guds folk. — Ap. gj. 2: 44; 4: 4; 5: 14; 10: 43; 11: 21; 13: 48; 17: 33; 18: 8; 19: 18, NW.
5. Hvor er det da innvielsen av selvet til Gud kommer inn, og hvordan ble det vist?
5 Hvori består da denne innvielsen av selvet til Gud gjennom Jesus? Den er innbefattet i denne troen. Jakob 2: 17, 24 (NW) forteller oss: «Troen er død i seg selv hvis den ikke har gjerninger. Du ser at en mann vil bli erklært rettferdig ved gjerninger, og ikke ved troen alene.» Innvielse til Gud gjennom Kristus vil si at man blåser liv i sin tro, gjør den aktiv, lar den frambringe gjerninger og lar den lede til at man praktiserer rettferdighet. Vi ser av den beretning som ovenfor er sitert, at de som trodde eller ble troende, utførte gjerninger. De lot seg døpe i vann for å gi et symbolsk vitnesbyrd om sin tro, og derved etterlignet de Jesus. De vendte seg bort fra verden og vendte seg til ham som Jehovas salvede eller Messias, som Jehova hadde gjort til deres himmelske Herre. De sluttet seg til Jehovas synlige organisasjon og holdt sammen som en forent menighet. De bekjente og fortalte åpent om det de før hadde drevet med, og viste at de hadde angret eller skiftet sinn når det gjaldt slike ting, og at de hadde omvendt seg eller snudd om og nå gikk på Guds vei i Jesu fotspor. Det var på denne måten de viste at de «hadde en rett innstilling for evig liv» i den nye verden.
6. Hvordan bekjente de sin tro, til sin frelse?
6 Boken Apostlenes gjerninger forteller om hvordan de bekjente sin tro åpent for alle mennesker ved å forkynne Guds ord og dets oppfyllelse på Jesus Kristus og på hans menighet. Dette betydde frelse for dem. Det skrev apostelen Paulus, i Romerne 10: 4, 8—10 (NW): «Kristus er Lovens fullbyrdede ende, slik at enhver som viser tro, kan ha rettferdighet. Men hva vil det si? ’Ordet er nær deg, i din munn og i ditt hjerte’; det vil si, det troens ’ord’ som vi forkynner. For hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.»
7. Hvilken plass får ordet «tro» i de hebraiske skrifter og i de kristne greske skrifter?
7 Ordet «tro» ser ut til å være et ord som nesten ikke har noen plass i de gamle hebraiske skrifter. I den engelske Kong Jakob-oversettelsen forekommer substantivet «tro» [faith] bare to ganger og verbet «tro» [believe] bare 46 ganger. (5 Mos. 32: 20; Hab. 2: 4) Men i de kristne greske skrifter får disse ordene den plass som tilkommer dem, og «tro» blir utmerket definert i Hebreerne 11: 1, og vi leser om hvordan fortidens mennesker hadde tro.
8. Hvilken bibelsk forsikring har vi om at Gnd hører oss, vier oss oppmerksomhet og tar oss på ordet når vi innvier oss selv?
8 Når vi under bønn, enten i taushet eller hørbart for oss selv, innvier oss til Gud for å gjøre hans vilje fra da av og for evig i hvilket som helst område for liv som Gud kan velge ut for oss, er det da virkelig så at Gud i de høye himler hører oss eller vier det noen oppmerksomhet? Hans ord forsikrer oss at han gjør det, og vi må tro at han gjør det, så vi kan holde fast på det vi har besluttet oss til. Jehovas engel sa til Kornelius like før han ble omvendt til kristendommen: «Dine bønner og barmhjertighetsgaver har steget opp som et minne framfor Gud.» «Din bønn er blitt hørt med velvilje, og dine barmhjertighetsgaver er blitt husket framfor Gud.» Og da Kornelius og de som hørte sammen med ham, tok imot Peters budskap og i taushet trodde i sitt hjerte, og derved innvigde seg til denne nye troen, da la Gud merke til dette og utgjøt sin hellige ånd over dem, slik at de fikk gaven til å uttale profetier. (Ap. gj. 10: 3—7, 30—32, 44—48, NW) Lenge før dette ble Hanna bønnhørt, enda hun ba og framsa sitt løfte angående Samuel uten å snakke høyt; bare hennes lepper rørte seg. Hun tok sitt løfte alvorlig og holdt det overfor Jehova Gud. (1 Sam. 1: 9—28) Da kong Salomo innvigde templet, ba han om at Gud måtte høre den velvillige fremmede som ville be til ham, og som rettet sin bønn mot det hellige tempel. I dag hører Jehova Gud slike bønner fra de store skarer av velvillige fremmede. — 1 Kong. 8: 41—43.
9, 10. Innvier disse velvillige fremmede seg til Gud, og hva gjør Gud med dem?
9 Disse velvillige fremmede er lik får, og er de samme som dem som Kongen Jesus Kristus framstiller som får i sin lignelse om fårene og geitene, og som han samler ved sin høyre side. (Matt. 25: 31—46) Disse som før var fremmede, har sett det privilegium de har ved å kunne gi seg hen til Gud gjennom Kongen Jesus Kristus, og det er ved denne innvielse at de blir Kongens får. De gjør derfor noe mer enn bare å gjøre gode ting mot Kongens åndelige brødre. Gud vigsler ikke disse andre får til å bli prester sammen med hans kongelige Yppersteprest, Jesus Kristus, men likevel gjør han noe for dem som gjelder hans organisasjon og tjeneste. Han lar sin rette Hyrde, Jesus, oppfylle de ord han for lang tid siden uttalte om dem: «Jeg har andre får, som ikke er av denne [prestelige] kve; også dem må jeg føre, og de skal høre på min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 16, NW.
10 Gjennom sin synlige organisasjon merker den ene Hyrde de andre får i pannen som sin eiendom. Han gir dem det privilegium å få samarbeide med den organiserte levning av hans åndelige brødre. De har derfor anledning og plikt til å føre fram den rene, ubesmittede tilbedelse på jorden. Ved på den måten å bevise at de er trofaste vitner for Jehova, beholder de identifikasjonsmerket på sin panne. (Side 275, § 3) Ved dette tegn bekjenner de åpent sin innvielse til Gud og hans universelle overhøyhet. Etter som det bare er disse andre får som har guddommelig forsikring om å bli spart i Harmageddon, liksom Noahs sønner og svigerdøtre ble det i vannflommen, blir merket virkelig et sikkerhetsmerke for dem. Når de overlever Harmageddon med merket, vil de komme inn i den nye verden fullt ut innvigd til Gud og rede og villige til å gjøre hans åpenbarte vilje på jorden fra dette herlige tidspunkt av.
11. Hvordan bør man foreta innvielsen, hvordan bør man betrakte den etterat det er gjort og hvordan bør man legge seg det på hjerte?
11 Etterat du har innvigd deg i tro på Gud, bør du derfor holde ditt ord hellig, ukrenkelig og uten å ta hensyn til noen som helst forandring. Ditt løfte om å være hans og gjøre hans vilje er bindende for evig. Derfor, «vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få! Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud [engelen, AS]: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk? ... Frykt heller Gud!» (Pred. 5: 1, 3—6) La derfor innvielsen være et personlig skritt, noe du gjør etter eget valg. Foreldre eller formyndere kan ikke gjøre det for deg, og forplikte deg til å rette deg etter den hvis du ikke er villig. Vær sikker på at du har regnet med hva det koster å ta dette skrittet, så du er bestemt på å holde deg på denne veien til det endelige mål er nådd, koste hva det koste vil nå og i framtiden. (Luk. 14: 26—33) Din innvielse til Gud bør du legge deg på hjerte ved offentlig å symbolisere den ved vanndåpen, i lydighet mot vårt forbilde Jesus Kristus. Det vil hjelpe deg til aldri å glemme den. — Matt. 28: 18—20, NW.
12. Hvilken bibelsk advarsel beviser at Gud holder en ansvarlig for ens innvielse, og hva fører det til når man lever i samsvar med den?
12 Du kan være sikker på at Gud, som ikke kan lyve og som ikke elsker noen løgn, holder deg ugjenkallelig ansvarlig for ditt løfte. Vær ikke ’uforstandig, upålitelig overfor avtaler’. Husk «Guds rettferdige forordning at de som gjør slike ting, fortjener døden». (Rom. 1: 31, 32, NW) At du lever det innvigde liv trofast i samsvar med Guds vilje, garanterer deg evig liv i den nye verden.