Stå imot ’tilbøyeligheten til misunnelse’

EN TILBØYELIGHET som ufullkomne mennesker er sterkt preget av, er tilbøyeligheten til å misunne dem som har større innflytelse og hell og flere materielle eiendeler enn de selv. Denne tilbøyeligheten gjør seg så sterkt gjeldende at Bibelen sier: «Det er med en tilbøyelighet til misunnelse at ånden som har tatt bolig i oss, fortsetter å lengte.» — Jak. 4: 5, NW.

Selv om ånden, tilbøyeligheten til eller anlegget for misunnelse ’bor’ i alle ufullkomne mennesker, er likevel ikke misunnelse noe som Gud godkjenner. Misunnelse blir fordømt sammen med utukt, løsaktig oppførsel og drukkenskap som nedverdigende kjødets gjerninger som vil hindre en i å arve Guds rike. (Gal. 5: 19—21, NW) Men hvorfor gir Jehova Gud uttrykk for at han har så sterkt imot misunnelse?

Det er fordi misunnelse har sin rot i selviskhet og er fullstendig fremmed for Skaperens personlighet, veier og handlemåte. Den mest fremtredende egenskap hos Jehova Gud er kjærlighet, og det er bare de som legger en lignende kjærlighet for dagen, han betrakter som sine godkjente tjenere.

En misunnelig person, som mangler kjærlighet, nekter å ’glede seg med de glade’. (Rom. 12: 15) Han tyr kanskje til og med til bedrag, tyveri eller andre uærlige framgangsmåter for å forsøke å tilrane seg det andre har. Eller han prøver kanskje å redusere den som er gjenstand for hans misunnelse, i andres øyne, ved å bagatellisere det han har utført, ved å komme med uberettiget kritikk eller ved å dra hans evner og motiver i tvil. Misunnelse fører således til strid, uenighet, tretter, hat og endog til alvorlige sammenstøt og ødelegger det gode forhold en ellers kunne ha stått i til sine medmennesker. Det er dette det siktes til i Jakob 4: 1, 2 (UO), hvor vi leser: «Hva kommer det av at det er så mye strid og ufred mellom dere? Er det ikke fordi lystene fører krig i kroppen deres? Dere krever, men får ikke; dere dreper og misunner, men når ikke det dere vil.»

Det er selvfølgelig ikke bare de som prøver å oppnå innflytelse og framgang ved hjelp av uærlige framgangsmåter, som er tilbøyelige til å være misunnelige. Hardt arbeid og dyktighet er for eksempel rosverdige ting. En person kan ikke desto mindre legge stor vekt på disse tingene fordi han har en tendens til å være misunnelig. Hvordan det? Fordi han kanskje arbeider hardt med et ønske om å overskygge andre når det gjelder arbeid, dyktighet eller produktivitet, og ikke bare for å oppnå noe ønskverdig. Misunnelsen driver ham til å prøve å oppnå det som andre har oppnådd, ja, overgå dem. Denne siden av saken blir belyst av det den vise predikeren sier: «Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres: også det er tomhet og jag etter vind.» — Pred. 4: 4.

Når en persons motiver for å arbeide er besmittet av selvforherligelse, blir ofte enhver interesse og sympati for andre skjøvet til side. Deres fysiske og mentale begrensninger blir tatt lite, om i det hele tatt noe, hensyn til. Konkurranseånd og rivalisering trer i stedet for en vennlig samarbeidsånd. Vedkommende bedømmer kanskje tingene på grunnlag av urettferdige normer, slik at det bare blir kvantiteten som teller for ham, og han unnlater å ta i betraktning kvaliteten eller de oppriktige, uselviske anstrengelser som ligger bak en annens arbeid. Hvor meget en person er verd, blir kanskje bedømt hovedsakelig på grunnlag av det han kan yte, ikke på grunnlag av det han selv er.

Slike anstrengelser for å overskygge andre er virkelig ødeleggende, og de som anstrenger seg i så henseende, ’jager etter vind’, etter bare tomhet. En som kunngjør sine bedrifter for alle og enhver og sammenligner seg med andre, bidrar til å skape konkurranseånd og misunnelse. Ved å prøve å imponere andre med sin egen overlegenhet nekter han misunnelig å innrømme at andre kanskje er i besittelse av gode egenskaper. Han vokter skinnsykt på sin egen stilling, idet han frykter at andre kanskje kan bli hans likemenn og muligens til og med gå forbi ham. Alt slikt er i strid med den bibelske formaning som er gitt til de kristne: «La oss ikke jage etter tom ære, så vi egger hverandre opp og blir misunnelige!» — Gal. 5: 26, UO.

I Guds folks menigheter i vår tid må spesielt de eldste være på vakt, slik at de ikke begynner å tenke for høyt om seg selv og det de selv utretter. Det ville kunne føre til at de holdt andre tilbake fra å få del i visse privilegier, rett og slett fordi de selv ønsker å være spesielt fremtredende. De bør alltid huske på at det er Jehova Gud som gir vekst. Menigheten tilhører ikke noe menneske, men Gud. — Ap. gj. 20: 28; 1 Kor. 3: 7.

Dersom en enkeltperson eller flere personer som utgjør en gruppe, er uvillige til å la andre få ansvar, vil de handle i strid med Guds ånds ledelse. Apostelen Paulus påla Timoteus i egenskap av tilsynsmann å overgi det han hadde lært, «til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre». (2 Tim. 2: 2) Den rette innstilling vil derfor være at de eldste arbeider for å hjelpe andre menn i menigheten til å oppnå de nødvendige kvalifikasjoner, slik at de kan tjene sammen med dem når det gjelder ansvarsfulle oppgaver i menigheten. Hvis de unnlater å gjøre dette fordi de, bevisst eller ubevisst, frykter for at deres egen innflytelse i menigheten skal bli redusert, vil de motarbeide, ikke bare sine egne interesser, men hele menighetens interesser. Det er klart at mange kvalifiserte menn kan utrette mye mer enn bare én eller noen få. Jo flere kvalifiserte eldste en menighet har, desto bedre vil de utfylle hverandre med hensyn til gode egenskaper som til sammen kan bli brukt til fremme av menighetens åndelige interesser.

Den rette innstilling til det å la andre få del i privilegier ga Moses uttrykk for da han sa til Josva: «Er du nidkjær for min skyld? Gid alt [Jehovas] folk var profeter, gid [Jehova] ville legge sin Ånd på dem!» — 4 Mos. 11: 29.

Det å unnlate å legge en slik innstilling for dagen kan få alvorlige følger. Jesus Kristus gjorde dette helt klart for sine disipler i løpet av sin jordiske tjeneste. Da en mann, helt tydelig i kraft av Guds ånd, drev ut demoner i Jesu navn, prøvde apostelen Johannes og andre å stanse ham fordi han ikke var i følge med dem. De følte åpenbart at denne mannen ikke var noen del av deres sluttede krets, og at de kraftige gjerninger han gjorde, ville bortlede oppmerksomheten fra deres egen virksomhet. Da Jesus hørte dette, irettesatte han dem. Deretter kom han med en kraftig advarsel: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han var kastet i havet.» (Mark. 9: 38—42) Ja, en slik egosentrisk innstilling som den apostlene la for dagen, kunne lett ha ført til at nye og svake tok anstøt. Gud ville se meget alvorlig på en slik ødeleggende handlemåte.

Hvis vi ønsker å stå i en godkjent stilling innfor Jehova Gud, bør vi derfor betrakte misunnelse som det det er — synd mot Gud og nesten, ja, et uttrykk for en ukjærlig innstilling. I betraktning av de dårlige frukter som misunnelse frambringer, har vi god grunn til å hate denne egenskapen. Et slikt hat kan beskytte oss mot selv å bli misunnelige og mot å skape konkurranseånd og misunnelse hos andre.