Velg den beste vei

«Dere [blir] . . . gjennom Guds kraft . . . bevart ved troen.» — 1. Pet. 1: 4, 5.

1, 2. Hvilken situasjon var vi alle i før vi tok imot det «gode budskap», og hvorfor kan vi derfor glede oss?

APOSTELEN Paulus skrev til de kristne i den asiatiske byen Efesos: «Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike . . . Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre. Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst.» — Ef. 2: 2—5.

² Før vi fikk kjennskap til sannheten, levde vi alle i samsvar med vår natur, i samsvar med kjødet. Men er vi ikke glade for at vi har brukt den frihet til å velge som Gud i sin godhet har gitt oss, og valgt en vei som bringer frihet og gir oss løfte om evig liv?

3. a) Hva kreves det av oss hvis vi skal få oppleve virkeliggjørelsen av vårt bibelske håp? b) Hvordan traff vi vårt valg, og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hvorvidt vi kan fortsette å holde oss på den vei som fører til liv?

³ Apostelen Peter sa til de kristne i det første århundre at Gud hadde gitt dem et «levende håp». Vi har også et virkelig framtidshåp. Bør vi gi opp i betraktning av at det vi håper på, ennå ikke er kommet, at vi ennå ikke ser vårt håp oppfylt? Apostelen Paulus sa: «Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet [utholdenhet, NW].» (Rom. 8: 25) Hvis ikke alt går slik som vi venter, er det derfor enda større grunn til å legge utholdenhet for dagen og styrke vårt håp. Det betyr at når vi først har valgt den vei eller levemåte som er det virkelige liv, den beste og den eneste fornuftige levemåte, må vi holde fast ved dette valg. Vi kan ikke ha tillit til at vårt håp skal bli oppfylt, hvis vi er vaklende og ustabile. (Jak. 1: 6—8) Vi traff vårt valg da vi innviet oss til Gud og symboliserte det ved å bli døpt, men vi blir alle hver dag stilt overfor problemer som krever at vi treffer mindre avgjørelser og valg i samsvar med denne første, store avgjørelsen. Kan vi fortsette hver dag å treffe riktige valg, slik at vi kan holde oss på den vei som fører til liv? Kan vi være sikre på at vi i sin tid virkelig vil få se vårt håp bli oppfylt?

Hold fast ved ditt valg!

4. a) Hvorfor bør vi ikke la vår skuffelse over de feil vi begår, få oss til å forlate den kurs vi har valgt? b) Hvilken feilaktig holdning har kristne til alle tider inntatt fordi de har hatt et ønske om å se sitt håp bli virkeliggjort?

⁴ Hvis vi bevarer vår trofasthet, vil ikke Gud la oss få begå alvorlige feil. Men til sine tider tillater han oss å ta feil, slik at vi alltid innser behovet for å se hen til ham og hans Ord. Dette styrker vårt forhold til ham og vår utholdenhet mens vi venter. Våre mistak lærer oss at det er nødvendig å være mer forsiktig i framtiden. De kristne har til alle tider hatt et sterkt ønske om å se den nye tingenes ordning bli innført på jorden. Og fordi deres eget liv er så kort, har de sett fram til at det skulle skje nettopp i deres levetid. De som har forsøkt alltid å holde tidspunktet for Guds dom «i tankene», har ved mer enn en anledning i historiens løp vært altfor ivrige etter å oppleve at denne dagen skulle komme, og de har i sitt sinn forsøkt å framskynde de begivenheter de har ønsket skulle skje. (2. Pet. 3: 12, NW) I det første århundre fant for eksempel apostelen Paulus det nødvendig å skrive følgende til de kristne i Tessalonika: «Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og hvordan vi skal samles hos ham, ber vi dere om dette, brødre: La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av profetord eller påstander, eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse [ødeleggelsens sønn, NW].» — 2. Tess. 2: 1—3.

5. a) Hvordan ble det knyttet store forventninger til året 1975? b) Hva var det som overskygget de forsiktige uttalelser som ble offentliggjort?

⁵ I vår tid har denne iver — som i og for seg er rosverdig — resultert i at det er blitt gjort forsøk på å fastsette årstall for den ønskede utfrielse av de lidelser og problemer menneskene jorden over er hjemsøkt av. Da boken Evig liv — i Guds barns frihet kom ut, vakte dens kommentarer om hvor passende det ville være hvis Kristi tusenårige styre kom til å løpe parallelt med det sjuende årtusen av menneskets tilværelse, betraktelige forventninger med hensyn til året 1975. Det ble offentliggjort uttalelser den gang, og også senere, som understreket at dette bare var en mulighet. Uheldigvis ble det imidlertid samtidig med disse forsiktige uttalelsene også offentliggjort andre uttalelser, som antydet at en slik virkeliggjørelse av våre forhåpninger i det året snarere var en sannsynlighet enn en mulighet. Det er beklagelig at disse senere uttalelsene tydeligvis overskygget de mer forsiktige uttalelsene og bidrog til å øke de forventninger som allerede var blitt vakt.

6. Var hensikten med uttalelsen i Vakttårnet for 1. desember 1976 å legge ansvaret for de forventninger som var blitt vakt, ene og alene eller i første rekke på bladets lesere? Forklar.

⁶ I nummeret for 1. desember 1976 pekte Vakttårnet på hvor uforstandig det er å se fram til et bestemt årstall, og sa: «Hvis noen er blitt skuffet fordi de ikke har fulgt denne tankegang, bør de nå konsentrere seg om å rette på sin oppfatning og forstå at det ikke var Guds ord som slo feil eller bedro dem og brakte skuffelse, men at deres egen forståelse var basert på falske forutsetninger.» Når Vakttårnet sa «noen» innbefattet det alle blant Jehovas vitner som var blitt skuffet, og følgelig også de personer som stod bak offentliggjørelsen av de opplysninger som bidrog til at det ble knyttet forhåpninger til dette årstallet.

7. a) Hvilken virkning bør slike feil som mennesker begår, ikke ha på vår tro på Guds løfter? b) Hva er det i virkeligheten Guds Ord understreker som det som er av størst betydning?

⁷ Likevel er det ingen grunn til at vår tro på Guds løfter skulle rokkes. Følgen blir i stedet at vi alle blir tilskyndt til nøyere å undersøke hva Bibelen sier angående dette spørsmålet om dommens dag. Når vi gjør det, finner vi at det ikke er årstallet som er av betydning. Det som er av betydning, er at vi alltid husker at det er en slik dag — som kommer stadig nærmere — og som vil innebære at vi alle blir krevd til regnskap for våre handlinger. Peter sa at de kristne burde ’vente på og alltid ha Jehovas dags nærvær i tankene’. (2. Pet. 3: 12, NW) Det er ikke et bestemt årstall i framtiden, men det liv den kristne lever hver dag, som er av betydning. Hver eneste dag må han ha i tankene at han er gjenstand for Jehovas kjærlige omsorg, og la seg lede av ham, idet han også husker at han må stå til regnskap for sine handlinger.

8. a) Hvordan viser Jesus og Paulus dette? b) Hva er «enden», og kan vi vite når den kommer?

⁸ Jesus viste hvorfor vi bør innta en slik holdning, da han sa: «For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort.» (Matt. 16: 27) Apostelen Paulus sa også: «Vi skal alle fram for Guds domstol . . . Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv.» (Rom. 14: 10—12) Han sa dessuten: «Vi skal alle fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han har gjort i sitt liv i legemet, enten godt eller ondt.» (2. Kor. 5: 10) Hvor lang tid vil det gå før vi må gjøre regnskap på den måten? Jesus sa: «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» (Matt. 24: 13, EN) Hva er så «enden»? Enden kan komme enten når enden for denne tingenes ordning kommer, eller når individet selv dør, noe som kan skje før den tiden. Hvor lang tid har så hver enkelt av oss til rådighet? Det er ingen som vet når han kommer til å dø. Jesus sa på lignende måte til sine apostler om tidspunktet for opprettelsen av Guds rike: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt.» (Apg. 1: 7) Det er umulig for oss å regne ut i forveien når verdens ende vil komme.

Oppfyllelsen av vårt håp

9. Hvilke ord av Peter kan hjelpe oss til å holde fast ved det valg vi har truffet?

⁹ Hvis noen frykter for at han på grunn av prøvelser som kan komme, ikke vil holde fast ved sin beslutning om å tjene Gud og Kristus, bør han lytte til apostelen Peters ord. Apostelen forsikrer oss om at vårt håp vil bli oppfylt hvis vi holder fast ved det i tro på Gud og hans sikre løfter. Han sier: «[Dere blir] gjennom Guds kraft . . . bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende.» (1. Pet. 1: 3—5) Hva lærer vi av disse ordene?

10, 11. a) Hvem bør få æren for at vi har tatt imot det «gode budskap», og hvorfor? b) Hvordan gjør Gud det mulig for mennesker å se sannhetens lys? c) Hva viser 1. Korinter 2: 9 med hensyn til menneskers evne til å forstå guddommelige sannheter på egen hånd?

¹⁰ Kan vi med rette selv ta æren for at vi lyttet til og trodde på det «gode budskap» da det ble forkynt for oss? Kan vi si at det skyldes at vi hadde god nok forstand til å innse verdien av det og ta imot det på rette måte? Nei. «Da vi ennå var svake», helt ute av stand til å frelse oss selv, «da vi ennå var syndere», ja, da vi ennå var fiender, ble vi «forsonet med [Gud] ved hans Sønns død». (Rom. 5: 6—10) Hvem har vi derfor å takke for den gunstige stilling vi nå befinner oss i? Jesus sa til sine disipler: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.» (Joh. 6: 44) Vi ville aldri på eget initiativ kunne skaffe oss kunnskap om Gud. Det ville være umulig på grunn av vår ufullkomne, syndige menneskelige natur.

¹¹ Vi kan imidlertid søke Gud, for «han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss». (Apg. 17: 27) Hvis vi bare vil prøve å finne Gud, er det noe som behager ham. Da skal han holde seg nær til oss. (Jak. 4: 8) Gud kjenner en persons innerste ønske og sørger for at den som søker ham, får besøk av en som forkynner det «gode budskap». Og når vedkommende begynner å studere Guds Ord, sørger Gud ved hjelp av sin hellige ånd for at han blir klar over hvilken situasjon han befinner seg i. Hvis han så viser tro på det Gud sier, kan han komme ut av mørket. Bibelen sier: «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det [har Gud] gjort ferdig for dem som elsker ham.» (1. Kor. 2: 9) Hvis ikke Gud hadde hatt medynk med oss og hjulpet oss personlig, ville vi aldri på grunn av våre egne anstrengelser eller ønsker ha fått høre om eller fått forståelse av sannheten.

12. a) Hva må vi stadig ha i tankene for å kunne holde fast ved det valg vi har truffet? b) Hvordan kan Gud beskytte oss mot farer?

¹² Når vi derfor vet at Gud ser hvilken stilling vi er i, og hjelper oss helt fra begynnelsen av, kan vi forstå hvordan det er mulig for oss å holde fast ved det valg vi en gang traff, etter hvert som årene går. Ja, Gud kan sørge for at vi vokser i åndelig henseende. Vi blir, som Peter sier, bevart gjennom Guds kraft. Vi må være klar over at når vi er blitt kristne, er det ikke på grunn av vår egen styrke, visdom eller forståelse vi kan holde ut og vinne seier — vi ville aldri kunne klare det i egen kraft. Vår dømmekraft er for eksempel ofte svekket. Mange ganger kommer vi uten at vi er klar over det, opp i situasjoner da vår kristne ulastelighet er i stor fare. (Gal. 6: 1) Vi er kanskje i ferd med å ta et eller annet skritt som ville kunne være ødeleggende for oss. Men Gud, som iakttar oss, og som elsker oss og føler medynk med oss, holder sine løfter til oss, og i det rette øyeblikk utfrir han oss kanskje av faren. Kong David i det gamle Israel sa etter at han hadde erfart at Gud på den måten våket over ham og bevarte ham: «Du har berget mitt liv fra døden, og fridd min fot fra å snuble. Så kan jeg vandre for Guds åsyn i livets lys.» — Sal. 56: 14.

Beskyttet mot blodskyld

13, 14. a) Hvordan holdt David på å pådra seg blodskyld? b) Hvordan fikk Abigajil ham til å komme til fornuft?

¹³ Et eksempel på hvordan Gud bevarte David og beskyttet ham mot å handle på en impulsiv måte, i samsvar med sin egen, ufullkomne tankegang, finner vi i 1. Samuel, kapittel 25. Da David levde som fredløs og flyktet for den morderiske kong Saul, hjalp og beskyttet David og hans menn det israelittiske folk så ofte de hadde anledning til det. En mann som de hjalp, var israelitten Nabal, som var en svært rik mann. Da David og hans menn ved en anledning hadde slått leir i nærheten av det sted hvor Nabals gjetere holdt til med sine hjorder, tjente Davids menn som en mur som beskyttet dem mot plyndrere, og de bad aldri om eller tok noe for sine tjenester. Da Davids menn senere hadde behov for levnetsmidler, spurte David Nabal om han ville være så vennlig som en israelittisk bror å hjelpe ham med en gave i form av mat. I stedet for å gi uttrykk for sin takknemlighet og vise en slik uselviskhet som Moseloven påbød, skjelte Nabal ut Davids menn.

¹⁴ Denne onde, utakknemlige handlemåten vakte Davids vrede i en slik grad at han drog av gårde med 400 mann for å hevne seg på Nabal og hans hus. Men da Nabals hustru, Abigajil, fikk høre om sin manns uforskammede opptreden, drog hun i hast David i møte med en gave som bestod av en mengde levnetsmidler. Hun appellerte til David på grunnlag av hans forhold til Jehova og bad ham om ikke å ta hevn. Hun sa: «[La] ikke dette bli deg til anstøt eller volde deg samvittighetsnag, herre, at du har utøst uskyldig blod og tatt deg selv til rette, herre.» David, som kom til fornuft, svarte: «Lovet være [Jehova], Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag. Velsignet være din forstand, og velsignet være du som i dag har hindret meg i å føre blodskyld over meg og ta meg selv til rette.» — 1. Sam. 25: 31—33, vers 31 fra EN.

15, 16. a) Hvilke to gale ting ville David ha gjort seg skyldig i hvis han hadde satt sitt forsett ut i livet, og hva var det som bevarte ham? b) Hva kan vi lære av dette, og hvilken virkning bør det ha på oss?

¹⁵ David, som så saken fra et menneskelig synspunkt, mente at han var i sin fulle rett da han drog av gårde for å hevne seg på Nabal på grunn av dennes ondskap, men hvis han hadde satt sitt forsett ut i livet, ville han ha hevnet og rettferdiggjort seg selv, og han ville ha pådratt seg blodskyld ved å drepe uskyldige medlemmer av Nabals husstand. Hva var det som sparte ham for dette? Det var det at Jehova Gud våket over ham og bevarte ham, så han ikke kom til å begå en slik fryktelig synd.

¹⁶ Dette eksemplet viser at vi ikke kan stole på at vi i egen kraft skal kunne fortsette å vandre på frelsens vei, men at vi alltid må se hen til Gud, som våker over oss, og som bevarer oss. Dette bør gi oss tillit, samtidig som det bør gjøre oss ydmyke.

17. a) Bør vi tro at Gud ikke vil vie en av sine ydmyke tjenere i dag den samme oppmerksomhet? b) På hvilke måter kan Gud beskytte oss mot å begå alvorlige feil?

¹⁷ Noen vil kanskje si: ’Men dette var David, Jehovas salvede konge, han som Jehova hadde inngått en pakt om riket med. Jehova vil kanskje ikke vie oss så stor oppmerksomhet.’ Men kan vi si at Gud, som har kjøpt oss med sin Sønns dyrebare blod, ikke våker like nidkjært over vårt liv? Han gjør virkelig det. Akkurat som Gud ved å bruke Abigajil beskyttet David mot å begå en overilt, skjebnesvanger handling, vil han også beskytte oss. Ja, akkurat som han tilskyndte Abigajil til å komme David til unnsetning, kan han bruke sitt Ord, Bibelen, sine engler eller en av våre kristne brødre for å beskytte oss, eller han kan kanskje sørge for at situasjonen utvikler seg slik at vi ikke kommer til å følge en dåraktig handlemåte, forutsatt at vi viser tro, fortsetter å vende oss til ham i bønn, legger ydmykhet for dagen og alltid setter vår lit til ham.

18, 19. Hvordan kan det at vi vet dette, oppmuntre oss til å være trofaste og holde fast ved den kurs vi har valgt, og hvilket spørsmål kan oppstå i denne forbindelse?

¹⁸ Hvor trøstende og oppmuntrende er det ikke å vite dette! Gud sier ikke: ’Nå vet du hva du skal gjøre, så nå avhenger alt av deg.’ Nei, han viser kjærlig interesse for vår frelse og gjør noe for å beskytte oss så lenge vi bevarer troen på ham og på den gjenløsning som ble skaffet til veie ved hans Sønn. Han «vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». Han vet at hvis vi ble overlatt til oss selv, ville vi ikke kunne unngå å mislykkes i våre anstrengelser for å følge en rettferdig kurs like til enden. — Sal. 103: 10—14, 17, 18; jevnfør Salme 38: 5, 23; 40: 13, 14; 130: 3, 4.

¹⁹ Betyr dette at vi selv praktisk talt ikke behøver å gjøre noe for å bevare vår trofasthet at alt avhenger av Gud? Nei, det gjør det ikke, noe den etterfølgende bibelske artikkelen vil vise.

[Bilde på side 19]

Akkurat som Jehova beskyttet David mot å begå en overilt, skjebnesvanger handling, vil han også beskytte oss