Hvordan du kan styre ditt sinn

VI HAR alle fått visse egenskaper i arv fra våre ufullkomne foreldre, og dette er til en viss grad avgjørende for hva slags sinn eller ånd vi har. Vårt miljø og vår bakgrunn er også i høy grad med på å forme vår personlighet. Bør vi så bare trekke på skuldrene og si: «Jeg kan ikke noe for at jeg er slik»? Det er absolutt ikke det Bibelen sier at vi skal gjøre. Den oppmuntrer oss tvert imot til å ’fornye vårt sinn’ og ikle oss «det nye menneske» eller «den nye personlighet» (NW). Det innebærer at vi må bekjempe «det gamle menneske», «den gamle personlighet» (NW), og kvitte oss med urette tilbøyeligheter. — Ef. 4: 20—24; Rom. 12: 2.

Fra tid til annen vil vi komme til kort, for det finnes ikke noe menneske som til fullkommenhet kan styre sitt sinn. Men når vi mediterer over Guds Ord og ber om at Gud må lede oss ved sin ånd, er det mye vi kan gjøre for å motvirke en usunn «ånd» som vi måtte ha, og få herredømme over den. (Luk. 11: 13; Gal. 5: 22, 23, 25) Hva kan hjelpe oss til å gjøre det?

HVA SOM VIL HJELPE

Uansett hva som er årsaken til at vi blir opphisset, er det en rekke ting vi kan tenke på for å bevare roen under press. La oss se på tre forslag som har vært til god hjelp for mange.

Ransak deg selv. Det hjelper virkelig å prøve å analysere sine følelser. Vi kan finne ut hva som er årsaken til problemet, og spørre oss selv om hvorfor vi blir oppbrakt. Når vi gjør dette, viser det seg ofte at våre «grunner» er temmelig ubetydelige. Eller kanskje vi oppdager et motiv hos oss selv som vi ikke visste eksisterte.

Fordelen ved en slik selvransakelse er at vi da ser hvordan vi har vår del av skylden for at problemet har oppstått, og det kan vi gjøre noe med. Dette er mye bedre enn å rette all oppmerksomhet mot en annen og hans skyld, for det kan vi gjøre lite med, og det fører bare til skuffelse. Her er noen spørsmål vi kan stille oss selv: Blir jeg oppbrakt på grunn av andres vaner eller feil og mangler? Skyldes det at deres vaner er ubibelske? Eller skyldes det bare at min bakgrunn og oppdragelse er annerledes enn deres? (Hvis det siste er tilfelle, skyldes problemet kanskje snarere oss selv enn andre.) Blir jeg raskt irritert når det blir sagt noe nedsettende om meg, min rase eller min familie? Blir jeg såret når jeg får veiledning? Kan det i så fall være at jeg tenker litt for høyt om meg selv og er overdrevent nærtagende? Er det en spesiell person som irriterer meg? Blir jeg (i egenskap av tilsynsmann eller far eller mor) skuffet når min veiledning ikke blir fulgt?

Ved å foreta en slik selvransakelse kan vi lære å se våre egne svake punkter. Da vil vi bedre kunne ’tvinge kroppen til å lystre’ og kjempe for å få herredømme over den. — 1. Kor. 9: 27.

Betrakt den andre på en objektiv måte. Når noen gjør oss oppbrakt, er vi tilbøyelige til bare å se hans svakheter. Det vil derfor være en hjelp å kunne se ham slik Gud ser ham. Er han eller hun innviet til Gud og elsket av ham? Legger vedkommende i det store og hele en god «ånd» for dagen, slik at det i virkeligheten bare er et par ting han kommer til kort i? Vil det ikke i så fall være en hjelp at vi gir akt på hans edle egenskaper og hans gode gjerninger og tenker på dem? — Fil. 4: 8.

Er det egentlig rettferdig eller riktig å dømme et menneske på grunnlag av ett eller to «irriterende» karaktertrekk, som om vi med overlegg nekter å se noe godt i vedkommende? Hvorfor skulle vi ønske å dømme andre, når våre vurderinger altfor ofte blir påvirket av våre personlige følelser i øyeblikket? Jakob sier: «Hvem er du, som dømmer din neste?» — Jak. 4: 12.

Prøv å forstå den annens synspunkt. Det er ikke lett å gjøre det, særlig ikke når hans syn ser ut til å være det stikk motsatte av ditt. Men bare de anstrengelser vi gjør oss for å prøve å se tingene på hans måte, vil ofte bidra til å roe oss ned. Vi vil i hvert fall til en viss grad kunne forstå hvorfor han tenker eller oppfører seg slik han gjør. Ja, når vi gjør det, følger vi det kloke råd apostelen Paulus gav til filipperne: «Sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.» — Fil. 2: 3, 4.

Dette hjelper oss til å unngå den snare å trekke en slutning før vi har undersøkt begge sider av saken. (Ordsp. 18: 13) Ved første øyekast virker det kanskje som om vi har 100 prosent rett, og at vår bror tar fullstendig feil. Men når vi undersøker saken nærmere, kommer vi som oftest til at det sjelden er så enkelt. Ordspråkene 18: 17 sier med rette: «Den som taler først i en sak, har rett inntil motparten kommer og gransker hans ord.»

FORTSETT Å ARBEIDE MED DET

Når vi følger disse forslagene, arbeider vi virkelig for å løse vårt problem. Vi inntar ikke en negativ holdning og sier: «Jeg kan ikke noe for det.» Bare det at vi arbeider med problemet, vil gjøre det mindre sannsynlig at vi mister selvkontrollen. Det gjør oss også oppmerksom på behovet for å korrigere vår tankegang, særlig hvis vi stadig irriterer oss over andres feil og svakheter.

For å kunne ha herredømme over våre følelser må vi til enhver tid søke hjelp hos vår Gud, Jehova. En ung kvinne hadde alvorlige problemer med sitt temperament. Hun mistet stadig fatningen og ble lett fornærmet. Hun forteller om sin kamp for å bekjempe disse tilbøyelighetene: «Jeg bad inderlige bønner til Jehova om at han måtte fjerne min tvil. Jeg bad ham om å ransake mitt hjerte og mine nyrer og fjerne dårlige tanker.» Det er tydelig at Jehova har besvart hennes oppriktige bønner, for hun sier videre: «Nå er det flere måneder siden jeg sa noe stygt; jeg har fått et mye mildere temperament.»

Men sett at vi har fulgt disse forslagene og har forbedret oss, men likevel blir fryktelig opphisset en gang iblant. For det første må vi aldri bli så nedtrykt på grunn av det at vi får lyst til å gi opp. Vi må i stedet be Jehova om tilgivelse og hjelp til å fortsette kampen. Og mens vi er oppbrakt, bør vi huske det råd som blir gitt i Salme 4: 5 (EN): «Vredes, men synd ikke! Tenk etter i eders hjerte på eders leie og vær stille!»

ER DET DEN BESTE FRAMGANGSMÅTEN?

Men noen spør kanskje: «Er det ikke bedre å ’få utløp for sitt sinne’ når en blir irritert?» Det er mange som mener det. En kvinne prøvde dette ved frokostbordet en dag for å få sin mann til å henge opp hatten sin. Senere innrømmet hun: «Jeg blir sjelden ordentlig sint, og når jeg blir det, føler jeg meg dårlig i to—tre dager etterpå. Hvis jeg skal si sannheten, må jeg si at jeg følte meg elendig etter den frokosten, og enten dere tror det eller ikke, legger min mann som oftest fremdeles hatten på bordet i stedet for å henge den opp.» Er det noe som tyder på at et vredesutbrudd var til gagn for denne kvinnen eller for hennes mann?

Andre som har mistet besinnelsen, forteller om den virkning det har hatt på dem: «Urolig mage.» «Hele kroppen skjelver, og synet blir uklart.» «Jeg ser virkelig rødt.» Er slike virkninger gagnlige?

Men dette er ikke alt. I tillegg til at vredesutbrudd kan være skadelig for kroppen, kan det også skade ens forhold til andre. Når en er sint, kan en si og gjøre mye sårende som aldri kan gjøres godt igjen. En kan dessuten bli plaget av skyldfølelse fordi en vet at det mishager Jehova at en mister selvkontrollen.

Vi kan ikke benekte sannheten i Bibelens ord: «Den som er bråsint, gjør dumme ting.» «Den langmodige har stor forstand.» — Ordsp. 14: 17, 29, vers 29 fra EN.

Det ligger også mye sannhet i dette ordspråket: «Bråsint mann volder strid og trette, den langmodige får striden til å stilne.» (Ordsp. 15: 18) Det er ingen tvil om at en som ikke styrer sitt sinn, «gyter olje på ilden» og dermed gjør problemet mer komplisert, mens en som legger en rolig ånd for dagen, demper gemyttene. «Milde svar demper sinne, sårende ord vekker vrede.» — Ordsp. 15: 1.

Ja, det er mange fordeler ved å styre sitt sinn. Når vi gjør det, unngår vi ikke bare de dårlige følger av å miste besinnelsen, men vi lærer også å komme overens med andre. Vi lærer å stole på våre åndelige brødre og å ha tillit til dem. Er ikke det mye bedre enn stadig å snakke om deres svakheter? Vi finner glede i å merke oss deres gode egenskaper og etterligne dem. Som følge av det vil de sannsynligvis føle seg mer tiltrukket av oss og vi av dem. Det er noe som skaper en kjærligere atmosfære.

Når en gruppe mennesker kommer sammen for et bestemt formål, legger de en bestemt «ånd» eller fremherskende innstilling for dagen. (Filem. 25) Hvorvidt denne ånd er oppbyggende og oppmuntrende eller nedbrytende og negativ, avhenger for en stor del av dem som utgjør gruppen. Jehovas vitner, som kommer sammen i titusener av menigheter verden over, legger som oftest en god ånd for dagen, en ånd som virker tiltrekkende på andre.

Hvis du er et av Jehovas vitner, hvorfor ikke da sette deg som mål å bidra til at det er en god ånd i den menigheten du er tilsluttet? Du kan gjøre det ved å styre ditt sinn og være vennlig og oppmuntrende i din omgang med andre. På denne måten vil du være med på å skape en lykkelig familieånd blant dine åndelige brødre og du også få hjelp til å styre ditt sinn. Det kommer av at en god ånd «smitter», og at gavmildhet fostrer gavmildhet. Som vismannen sa: «Den som sprer velsignelse, trives godt.» — Ordsp. 11: 25.