Mange bekymringer, men også rike velsignelser

UVENTET sykdom, en ulykke eller en naturkatastrofe — hvor raskt kan ikke slike ting forandre hele vårt liv! Bibelen sier: «I som ikke vet hva som skal hende i morgen!» (Jak. 4: 14) Men hvordan vil du reagere hvis slike drastiske ting skjer? La meg fortelle hva som skjedde i vår familie.

Min mann, David, ble født i Saskatoon i Canada i 1919. Som ganske ung ble han et døpt vitne for Jehova og begynte snart i heltidsforkynnelsen. Han fikk det privilegium å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead og ble misjonær i Singapore. Senere kom han hit til Australia, hvor vi traff hverandre.

Vi giftet oss i 1950, og David ble da en reisende tilsynsmann. Vi besøkte Jehovas vitners menigheter sammen. Men i mars 1954 ble vår sønn, Shannon, født. Det innebar en stor forandring. David ble nå tilsynsmann i en menighet. Shannon og jeg har alltid hatt stort gagn av den kjærlige måten han har ledet oss på som ektemann, far og tilsynsmann. Da Shannon begynte på skolen, oppmuntret David meg til å ta opp heltidsforkynnelsen igjen. Og da Shannon var ferdig med skolen, begynte også han i heltidsforkynnelsen, og det førte til at vår lykke ble enda større.

Davids mor, som bodde i Canada, var nå blitt over 80 år og hadde sviktende helse. I mai 1972 dro derfor David til Canada for å besøke henne. Der skjedde det noe som kom til å forandre vårt liv fullstendig. David ble plutselig syk. I løpet av 48 timer ble han helt lam. Livet hans ble reddet ved at det i all hast ble foretatt en operasjon hvor det ble anbrakt en kanyle i luftrøret, slik at han kunne puste ved hjelp av en respirator. For et sjokk Shannon og jeg fikk da vi mottok et telegram om Davids tilstand! Vi ble imidlertid styrket ved vissheten om at Jehova Gud så vår bekymring og ville hjelpe oss.

Da vi kom til Canada, tok Davids familie oss straks med til sykehuset. Det var forferdelig å se ham så syk. Den eneste bevegelsen han kunne gjøre, var å blunke med øynene. Men han kjente oss, og lettelsen i øynene hans da han fikk se oss, gjorde at vi var glad for at vi hadde kommet. Vi var sammen som en familie og ba om at Gud måtte gi oss styrke til å holde ut det framtiden ville bringe.

De neste seks månedene var en vanskelig tid, som utgjorde en stor prøve for oss både i fysisk og i mental henseende. David lå på overvåkningsavdelingen i mange uker. Vi fikk ikke treffe ham før klokken halv to hver ettermiddag, for om formiddagene var han opptatt med prøver og undersøkelser. En mente at sykdommen skyldtes en type virusinfeksjon som minnet om polio. Shannon og jeg brukte formiddagene i forkynnelsesarbeidet og var sammen med David hele ettermiddagen og kvelden. Dette bidro til å gi ham fred i sinnet. En kan jo prøve å forestille seg hvordan det må føles å være sterk og frisk den ene dagen og så fullstendig lam dagen etter og ikke kunne gjøre noe annet enn å tenke.

David hadde sine mentale sanser i behold, men kunne ikke snakke. Shannon skrev derfor alfabetet ned på noen kort, og når vi pekte på den rette bokstaven, blunket David. Vi satte tålmodig bokstavene sammen, slik at de dannet ord. Etter noen uker gjenvant han litt etter litt bruken av ansiktsmusklene og klarte å forme ord med leppene. Vi lærte oss å lese på munnen, men vi måtte ofte le av de feilene vi gjorde. Davids humoristiske sans hjalp ham gjennom mange tunge stunder.

Vi visste at han ville kunne holde ut under denne fryktelige sykdommen hvis vi kunne holde ham åndelig sterk og lykkelig. Vi planla derfor et daglig studieprogram. Det omfattet stykker fra Jehovas vitners årbok og artikler fra Vakttårnet og Våkn opp! David fortalte senere at det var ved å benytte de foranstaltninger Jehova skaffet til veie, at han klarte å bevare sinnsroen. Alle de brevene vi fikk fra våre åndelige brødre i Australia og Canada, var også en kilde til stor trøst og oppmuntring.

Det gikk litt framover med ham, men respiratoren hindret ham i å snakke og spise. Og legene mente at det var lite sannsynlig at han noen gang ville kunne gå igjen. I november dro vi alle tre tilbake til Australia med fly sammen med Davids utmerkede kanadiske spesialist.

Ved hjelp av en enestående terapi på sykehusene gjenvant David etter en tid bruken av fingrene på høyre hånd. På den måten klarte han å drive en spesiell, elektrisk rullestol. Og han lærte seg å skrive på elektrisk skrivemaskin. Hvor rørt ble jeg ikke da jeg fikk en vakker blomsterbukett fra ham med et lite, maskinskrevet kort hvor han ga uttrykk for sin takknemlighet for vår omsorg!

Hver ettermiddag ble han tatt med til gymnastikksalen for å mosjonere lemmene. Det var bra og svært nødvendig, men den beste mentale terapi for David var å snakke med andre om Jehova og de velsignelser hans rike vil bringe. Han hadde noen enestående opplevelser og opprettet til og med noen bibelstudier. Hans tro var et eksempel for alle som han kom i forbindelse med, og brakte ære til Jehova.

Dette var ikke noen lett tid for noen av oss. Hele vårt liv var blitt forandret. Shannon og jeg brukte begynnelsen av dagen i forkynnelsen og var så hos David så snart han var ferdig med behandlingene. Vi ga ham mat og leste sammen med ham. Til slutt fikk han lov til å komme hjem om lørdagene. Lørdagen ble da den lykkeligste dagen i uken. Så mange medlemmer av familien som mulig pleide å komme på besøk, og vi holdt vårt regelmessige Vakttårnstudium som en familie. Når vi ser tilbake på disse månedene, synes vi at vi ble velsignet på mange måter og har mye å være takknemlige for, selv om vi også hadde mange bekymringer. Sykehusstaben var svært omsorgsfull og vennlig, og vår familie og våre åndelige brødre og søstre viste oss stor kjærlighet. Vi er takknemlige for alle de lykkelige timene vi hadde sammen med David hver dag. Han var fortsatt vårt kjærlige familieoverhode.

Men for en prøve denne tiden var for David! Han hadde alltid vært så frisk og sterk. Han fortsatte ikke desto mindre å tjene Jehova og minnet seg selv om at mange andre kristne hadde lidd mye mer. Den 30. august 1973, 15 måneder etter at lammelsen inntraff, sovnet vår kjære David inn, bare fire timer etter at min mor hadde dødd. Det var virkelig en trist dag, for døden er en av våre største fiender. Men ingen kan ta fra oss den glede det gir å vite at David hadde bevart sin ulastelighet overfor Gud like til døden. Han levde sitt liv som en trofast tjener for Jehova, og på grunn av den kommende oppstandelse kommer han bare til å sove en kort tid. Vi er takknemlige for at Jehova ga ham styrke til å holde ut under sin sykdom og til å bruke den som et middel til å avlegge et vitnesbyrd for mange som aldri før hadde snakket med noen av Jehovas vitner.

Shannon og jeg lærte mye i denne vanskelige tiden. Vi lærte hvor nødvendig det er å vise dem som er syke, kjærlighet og medfølelse, for det har stor betydning for dem i mental og åndelig henseende. Vi lærte hvor mye vi trenger våre kjære. Og vi fikk en enda dypere verdsettelse av bønnens makt og det privilegium det er å kunne be.

Jeg håper at dette på en eller annen måte vil kunne være til hjelp for dere som leser dette, når dere får personlige problemer, enten dere selv er pasienter som må utholde fysisk smerte og mange bekymringer, eller dere er familiemedlemmer som må se på at en av deres kjære lider. — Innsendt.