Spørsmål fra leserne
● Hvordan skal vi forstå Matteus 1: 17, som taler om tre grupper av ætt-ledd (14 i hver gruppe) fra Abraham til Jesus Kristus, til tross for at det bare er 41 ætt-ledd som er nevnt i de foregående versene? — Belgia.
Det er en enkel forklaring på denne tilsynelatende vanskeligheten. Det er tydelig at Matteus har regnet med David to ganger. Han har ikke tatt hensyn til det samlede antall, men har gjort de tre gruppene på 14 navn eller ætt-ledd like store for at det skal være lettere å huske dem. Som Matteus selv uttrykker det: «Således er alle ætt-leddene fra Abraham inntil David fjorten ledd, og fra David inntil bortførelsen til Babylon fjorten ledd, og fra bortførelsen til Babylon inntil Kristus fjorten ledd.»
Når en tar i betraktning slike slektregistre som dem som står i 1 Krønikebok, kapitlene 1 til 3, ser en at det var minst 46 ætt-ledd fra Abraham til Jesus Kristus. Matteus forkortet listen ved å utelate tre av Judas konger som var etterkommere av kong Joram og den morderiske dronning Atalja. Hun var datter av den onde dronning Jesabel og tilranet seg tronen og regjerte i sju år. Etter at Matteus har oppført Joram, utelater han så de neste tre ætt-ledd, fruktene av denne onde forbindelsen, nemlig Akasja (som regjerte i bare ett år), Joas (som ble konge da han var sju år gammel) og Amasja (som regjerte i 29 år). Etter Joram nevner han i stedet Ussias, som styrte lenge og under gode forhold helt til han formastet seg til å opptre som prest og frambære røkelse i templet og som følge av det ble slått med spedalskhet. Matteus utelot også Jojakim, Josias’ sønn, og Hananja, Serubabels sønn, som med tiden ble far til Abiud.
Det er ingen grunn til å undre seg over at Matteus har foretatt slike utelatelser. Slektregistrene ble til sine tider forkortet. Esras oppfører for eksempel 23 navn i prestenes slektregister i 1 Krønikebok 6: 3—14, men nevner bare 16 navn for samme tidsperiode når han oppgir sitt eget slektregister i Esras 7: 1—5.
Det er en rekke ting vi må ha i tankene når vi undersøker slektregistrene i Bibelen. Vi må for det første være klar over at det at slektregistrene er forskjellige, ikke skyldes skjødesløshet. Israelittene var svært interessert i historie og var omhyggelige og nøyaktige når de førte opptegnelser. Om Folketavlene i 1 Mosebok (10: 1—32) blir det sagt at de er «enestående i oldtidslitteraturen. Denne interessen for folkeslagene gir et godt bilde av den vekt Bibelen legger på historien. . . . En slik sterk interesse for historien finner en ikke noe annet sted i verdens religiøse litteratur». — The Interpreter’s Dictionary of the Bible, bind 3, side 515.
Vi bør videre merke oss at alle bibelskribentene var ærlige og oppriktige menn som lot seg lede av Bibelens høye moralnormer. De skrev dessuten under innflytelse av Jehovas hellige ånd. — 2 Tim. 3: 16; 2 Pet. 1: 21.
Vi må også huske at den måten en gikk fram på når en førte opptegnelser på den tiden, var annerledes enn den måten en går fram på i dag. Visse uttalelser innebar mer enn de ville gjøre i vår tid. Abraham sa for eksempel til Lot: «Vi er jo brødre.» (1 Mos. 13: 8) Men i virkeligheten var Abraham Lots onkel. Dronningen i Babylon omtalte likeledes Nebukadnesar som Belsasars far, men i virkeligheten var Nabonid hans far og Nebukadnesar hans bestefar. (Dan. 5: 11) Benevnelsen «far» brukes ofte om en forfader lenger ute i rekkene. I de kristne greske skrifter blir Abraham gjentatte ganger omtalt som «vår far», mens han i virkeligheten var en fjern forfader. — Ap. gj. 7: 2; Rom. 4: 12; Jak. 2: 21.
Slike faktorer hjelper oss til å forstå hvorfor bibelskribentene uttrykte seg slik som de gjorde, når de skrev ned visse slektregistre, og de rydder således av veien ting som kan fortone seg som vanskeligheter.
● Hva betyr følgende uttalelse i Åpenbaringen 19: 10: «Jesu vitnesbyrd er profet-ordets ånd»? — USA.
Denne uttalelsen er en del av det en engel sa til den gamle apostelen Johannes da denne ble sterkt beveget og falt ned for engelen. Engelen sa: «Var deg for det! jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profet-ordets ånd». (Åpb. 19: 10) De ordene spørsmålet gjelder, betyr at ’ånden’ i eller hele hensikten og formålet med de bibelske profetier er å henlede oppmerksomheten på Jesus Kristus.
Jehova har gitt sin Sønn, Jesus, nøkkelstillingen når det gjelder å gjennomføre Guds hensikt, nemlig å helliggjøre hans navn og bringe jorden og menneskene tilbake til den rette plass i hans ordning. (Ef. 1: 9, 10; Kol. 2: 3) Gjennomføringen av Guds storslagne hensikt er nøye knyttet til Jesus. Hovedformålet med Bibelens profetier eller inspirerte budskaper, som Gud gjorde kjent gjennom sine tjenere, var derfor å henlede oppmerksomheten på Jesus.
Gud begynte denne profeteringen da han forutsa at det skulle komme en «ætt» som til slutt skulle knuse hodet til slangen, Guds fiende, Djevelen. (1 Mos. 3: 15; Åpb. 12: 9) De utallige inspirerte profetier om ætten og dens stilling og det den skulle utrette, bar vitnesbyrd om Jesus. (1 Mos. 22: 18; 2 Sam. 7: 12—16; Sl. 2: 6—12; 110: 1—7; Es. 53: 1—12; Mika 5: 1—5) Som apostelen Peter sa: «Ham [Kristus] gir alle profetene . . . vitnesbyrd.» (Ap. gj. 10: 43) De profetiske synene i Åpenbaringen har også mye å si om Jesus som Guds seierrike Konge. — Åpb. 5: 12—6: 2; 19: 11—16.
Til og med de trofaste englene i himmelen var interessert i profetiene om Kristus i de hebraiske skrifter. (1 Pet. 1: 10—12) Da Jesus hadde vært trofast inntil døden og var blitt oppreist, kunne engelen sammen med Guds tjenere på jorden se at «så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja». (2 Kor. 1: 20) Den engelen som talte til Johannes, kunne derfor med rette påpeke at hele ’ånden’ i eller hensikten med disse profetiene var å bære vitnesbyrd om Jesus.
Det samme kan sies om den profetering og de profetier som er nevnt i de kristne greske skrifter. Disse omfatter både avleggelsen av et direkte vitnesbyrd om Jesus, fullføringen av det forkynnelsesarbeid som han ga befaling om, og forståelsen av Guds hensikter, som dreier seg om Riket, hvor Jesus er konge. (Ap. gj. 21: 9—13; 1 Kor. 14: 22—25) Det forholder seg på samme måte med Guds tjeneres profetering nå i de «siste dager» før «[Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige». (Joel 3: 1—5) Jehovas vitner kommer ikke med nye profetier om framtiden. Men de forkynner om den nåværende og framtidige oppfyllelsen av Bibelens profetier, foruten at de profeterer i den forstand at de forkynner Guds budskap. Når de gjør det, framhever de Jesus som hovedpersonen i Jehovas hensikter, som Kongen i Jehovas rike.
● Hva menes det når det i 1 Korintierne 13: 8 sies at ’kunnskap skal få ende’? — R. M., USA.
Når vi undersøker sammenhengen, ser vi at apostelen Paulus tenkte på den overnaturlige kunnskap som var en av den hellige ånds mirakuløse gaver. Det var denne kunnskap som med tiden skulle opphøre.
I det foregående kapittel skrev Paulus at det fantes forskjellige åndens nådegaver. De mirakuløse gaver innbefattet evnen til å helbrede, profetere, tale på forskjellige tungemål og føre kunnskaps tale. (1 Kor. 12: 4—11) Dette var ikke alminnelige evner. Det at noen kunne helbrede eller tale i tunger, skyldtes i dette tilfelle ikke at de hadde studert medisin eller fremmede språk. Det var evner de hadde fått på mirakuløst vis. Den «kunnskap» som ble nevnt, var følgelig ikke vanlig kunnskap som en tilegnet seg ved erfaring, ved iakttagelse og ved å lese eller studere, for eksempel ved å studere de hellige skrifter. Det var en overnaturlig kunnskap som ble tilveiebrakt ved hjelp av den hellige ånd.
Det finnes flere eksempler på at Jehova kan gi mennesker overnaturlig kunnskap: Da Lasarus døde, hadde Jesu reisefeller ikke hørt at Lasarus var død, men Jesus visste det. (Joh. 11: 5—14) Ved en tidligere anledning var det en samaritansk kvinne ved en brønn som forsto at Jesus var en profet, fordi han hadde overnaturlig kunnskap om hennes tidligere og daværende ekteskapelige status. — Joh. 4: 16—19.
Legg også merke til dette tilfellet, som inntraff etter pinsedagen i år 33 e. Kr.: Da Ananias ’løy for den Hellige Ånd’, fikk apostelen Peter på mirakuløst vis kjennskap til det. — Ap. gj. 5: 2—4.
Bibelen forteller ikke i detaljer hvordan den mirakuløse «kunnskap» ble brukt, men det ser ut til at den også ble brukt på en annen måte. I kristendommens barndom kan Gud ha gitt enkelte overnaturlig kunnskap for å styrke menighetene. De første kristne var sterkt interessert i Skriften, men de hadde ikke så mange eksemplarer av Guds Ord som vi har i dag. Menighetene hadde heller ikke bibelske oppslagsbøker og lærebøker som redegjorde for den forståelse som det «styrende organ», apostlene og de eldste i Jerusalem, hadde. Kommunikasjonsmidlene var dessuten mangelfulle. Det kunne ta måneder å få svar på et spørsmål som var sendt pr. brev eller med sendebud til en apostel eller til det «styrende organ». — Ap. gj. 15: 2, 30; 16: 4.
På et møte i en fjerntliggende menighet midt i et hedensk samfunn ville kunnskap som ble overbrakt på mirakuløst vis, i høy grad oppbygge og oppmuntre de kristne. Det kunne oppstå et spørsmål eller et problem, og Gud kunne kunngjøre svaret eller løsningen gjennom en som hadde den gave som besto i «kunnskaps tale». Det kunne være at en slik person husket et skriftsted han hadde lest før, og skjønte hvordan det skulle anvendes, selv om menigheten ikke hadde den bokrullen hvor dette skriftstedet sto.
Skulle det alltid finnes en slik overnaturlig kunnskap blant de kristne? Nei. Det var ikke engang alle som hadde en slik kunnskap i det første århundre. (1 Kor. 12: 28—30) Med tiden ville kristendommen bli grunnfestet og velorganisert. Da ville det ikke lenger være behov for de mirakuløse gaver, «kunnskap» innbefattet. Paulus skrev derfor: «Hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» — 1 Kor. 13: 8.
I dag er Bibelen tilgjengelig verden over, på hundrevis av språk. I motsetning til de første kristne menigheter har vi nå samtlige av de kristne greske skrifter, som inneholder profetier som vi kan se gå i oppfyllelse, og som viser hvordan profetiene i de hebraiske skrifter får sin anvendelse. De sanne tilbedere kan dessuten lese utallige bøker og blad med bibelsk stoff som er blitt tilrettelagt av den «tro og kloke tjener»-klasse av salvede kristne. — Matt. 24: 45—47.
Selv om Gud nå ikke tilveiebringer kunnskap som en mirakuløs gave, kan vi ikke si at vi mangler noe. Vi har mye stoff som vi kan studere når vi bestreber oss på å tilegne oss den nøyaktige kunnskap som fører til liv. (Joh. 17: 3) Og om ikke lenge vil vi få oppleve den tid da «jorden er full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». Es. 11: 9.