Tredje Mosebok — en oppfordring til hellig tilbedelse
DE SOM tilber Jehova, må være hellige. Den bibelske boken 3. Mosebok slår dette ettertrykkelig fast gjentatte ganger. Vi leser for eksempel: «Jeg er [Jehova] deres Gud. Dere skal hellige dere og være hellige; for jeg er hellig.» — 3. Mosebok 11: 44; 19: 2; 20: 7, 26.
Tredje Mosebok ble skrevet i Sinai-ørkenen av profeten Moses, tydeligvis i 1512 f.Kr. Boken omspenner bare en tidsperiode på én måned — fra tabernaklet ble reist på den første dag i den første måneden i det andre året etter at israelittene ble utfridd av trelldommen i Egypt, til Jehova befaler Moses å holde manntall, «den første dag i den annen måned i det annet år etter at de var gått ut av Egyptens land». (4. Mosebok 1: 1—3, EN; 2. Mosebok 40: 17) Innholdet i boken er preget av leirliv, noe som viser at boken ble skrevet i ørkenen. — 3. Mosebok 4: 21; 10: 4, 5; 14: 8; 17: 1—5.
Jehovas vitner i dag er ikke underlagt den lov som Gud gav gjennom Moses, for Jesu Kristi død avskaffet denne loven. (Romerne 6: 14; Efeserne 2: 11—16) Kan da de kristne ha noe gagn av de forskrifter vi finner i 3. Mosebok? På hvilken måte kan de i så tilfelle ha det? Hva kan denne boken lære oss angående vår tilbedelse av Jehova?
Boken legger vekt på hellighet
Kapitlene 1 til 7 i Tredje Mosebok dreier seg om offergaver og ofringer. Hele det frivillige brennofferet ble frembåret for Jehova, på samme måte som Jesus Kristus gav seg selv helt og fullt. En del av det frivillige måltidsofferet [fellesskapsofferet, NW] ble båret fram for Gud på alteret. Prestene spiste en annen del av det, og de som frembar offeret, spiste også en del. Det måltid de salvede kristne inntar til minne om Kristi død, er på lignende måte et fellesskapsmåltid. — 3. Mosebok 1: 1—17; 3: 1—17; 7: 11—36; 1. Korinter 10: 16—22.
Alle var forpliktet til å frembære syndoffer og skyldoffer. Syndofferet skulle sone synder som var blitt begått ved en feiltagelse eller uforsettlig. Skyldofferet skulle bæres fram for Gud når en angrende synder hadde krenket en rettighet og/eller skulle få visse rettigheter tilbake. (3. Mosebok 4: 1—35; 5: 1—26; 6: 17—23; 7: 1—7) Det er verdt å merke seg at israelittene flere ganger blir minnet om at de ikke må spise blod. (3. Mosebok 3: 17; 7: 26, 27) Det ble også frembåret blodløse grødeoffer i erkjennelse av Jehovas gavmildhet. (3. Mosebok 2: 1—16; 6: 7—16; 7: 9, 10) De kristne i dag er sterkt interessert i alle disse forskriftene, for lovpaktens påbud angående offer peker alle fram til Jesus Kristus og hans offer eller til de goder det bringer. — Hebreerne 8: 3—6; 9: 9—14; 10: 5—10.
Deretter tar boken for seg forskriftene for prestene. Under Guds ledelse utførte Moses en seremoni der han innsatte Aron som øversteprest og Arons fire sønner som underprester. Dermed trådte prestedømmet i kraft. — 3. Mosebok 8: 1 til 10: 20.
Så følger lover om renhet og urenhet. Lovene om rene og urene dyr tjente til å beskytte israelittene mot smitte fra skadelige organismer. De bidrog også til å fremheve det skillet som var mellom israelittene og folk fra de omkringliggende nasjonene. Andre bestemmelser hadde å gjøre med urenhet i forbindelse med lik, renselsestiden for kvinner som hadde født, hvordan en som hadde vært spedalsk, skulle erklæres ren, og mannens og kvinnens kjønnslige urenhet. Det at vi tenker nøye over slike lover, bør få oss til å innse behovet for at vi som tilber Jehova, alltid må være hellige. — 3. Mosebok 11: 1 til 15: 33.
De mest betydningsfulle syndoffer ble frembåret på den årlige soningsdagen. Det ble blant annet ofret en okse for prestene og for resten av Levi stamme. Det ble ofret en geitebukk for de andre av Israels stammer, og folkets synd ble bekjent over en annen levende geitebukk, som deretter ble sendt ut i ødemarken. Begge bukkene ble regnet som ett syndoffer (16: 5), og dette antydet at de til sammen utgjorde ett forbilde. De er et bilde på Jesus Kristus, som ikke bare ble ofret, men også bærer bort syndene til dem han led offerdøden for. — 3. Mosebok 16: 1—34.
Dernest følger bestemmelser i forbindelse med å spise kjøtt og i forbindelse med ofringer. Det er spesielt verdt å merke seg Guds forbud mot å spise blod. Denne rettesnor gjelder fremdeles. Jehovas hellige tilbedere må holde seg borte fra blod. — 3. Mosebok 17: 1—16; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
De strenge forbud som deretter blir gitt mot incest, seksuell perversitet og forskjellige motbydelige handlinger, deriblant avgudsdyrkelse, spiritisme, bakvaskelse og så videre, burde også få oss til å erkjenne at de som tilber Jehova, må være hellige. Prestene måtte naturligvis også være hellige. De fikk blant annet lover som gjaldt ekteskap, urenhet og det å spise av hellige ting. — 3. Mosebok 18: 1 til 22: 33.
De tre årlige høytidene blir deretter omtalt. Det var påsken, som skulle feires tidlig om våren, pinsefesten, som skulle holdes sent på våren, og løvhyttefesten eller innsamlingens høytid, som skulle holdes om høsten. Så følger forskrifter som blant annet gjelder misbruk av Jehovas hellige navn, sabbatene (som skulle holdes ukentlig, månedlig og hvert sjuende år) og jubelåret eller frigivelsesåret, og lover angående hvordan en skal oppføre seg overfor de fattige, og hvordan en skal behandle slavene. — 3. Mosebok 23: 1 til 25: 55.
De velsignelser det ville medføre å adlyde Gud, blir deretter holdt fram som en kontrast til de forbannelser som ulydighet ville medføre. Vi finner også bestemmelser som gjaldt løfter om å vie noe til Jehova, og om fastsettelsen av verdien av det som ble viet til ham. Vi finner forskrifter angående de førstefødte dyrene og om å gi tiende, som «er høyhellig og hører [Jehova] til». Dette er de siste av «de bud som [Jehova] gav Moses på Sinai-fjellet». — 3. Mosebok 26: 1 til 27: 34.
Når du leser 3. Mosebok omhyggelig, vil den vekt den legger på at de som tilber Jehova, må være hellige, helt sikkert gjøre sterkt inntrykk på deg. Men du vil kanskje også støte på noen problemer. De følgende spørsmål og svar kan derfor være av interesse.
Hellige offergaver og prestetjeneste
● 2: 11 — Hvorfor kunne ikke Jehova godta honning som offer?
Den slags honning det her er tale om, var tydeligvis ikke honning fra bier, men sukkerholdig fruktsaft. Ellers kunne den ikke blitt regnet med blant «den første grøden». (3. Mosebok 2: 12; 2. Krønikebok 31: 5) Ettersom sukkerholdig fruktsaft kunne gjære, var den ikke antagelig som en offergave på alteret.
● 3: 17 — Hvorfor var det forbudt å spise fett?
Fettet ble betraktet som den beste eller mest verdifulle delen. Det fremgår blant annet av at noe ble omtalt som «det feteste i landet». (1. Mosebok 45: 18, MMM; EN) Forbudet mot å spise fett skulle derfor tydeligvis understreke den kjensgjerning at det beste tilhørte Jehova. Selv om de kristne ikke er underlagt Moseloven, kan det likevel minne Jehovas tjenere i dag om at de alltid må gi det beste til Jehova. — Ordspråkene 3: 9, 10; Kolosserne 3: 23, 24.
● 10: 1, 2 — Hva kan ha ligget til grunn for denne synden?
Da Nadab og Abihu tok seg disse utilbørlige frihetene, kan de ha vært påvirket av alkohol. Det er mye som tyder på det, ettersom Jehova kort tid deretter forbød prestene å nyte vin eller sterk drikk når de tjente ved møteteltet. Men den direkte årsaken til at Nadab og Abihu ble straffet med døden, var at de «bar uinnviet ild fram for [Jehova], i strid med det han hadde befalt dem». (3. Mosebok 10: 1—11) Denne hendelsen viser at ansvarsbevisste tjenere for Jehova i dag må gjøre det Jehova forlanger av dem, og at det ikke er rett av dem å utføre gudgitte plikter når de er påvirket av alkohol.
Hellig tilbedelse krever renhet
● 11: 39, 40 — Hvordan kan denne bestemmelsen harmonere med 5. Mosebok 14: 21, hvor det står: «Dere skal ikke spise noe selvdødt dyr»?
Det er egentlig ingen uoverensstemmelse mellom disse skriftstedene. Femte Mosebok 14: 21 forbød israelittene å spise et dyr som var selvdødt, eller som ble funnet dødt. Men 3. Mosebok 11: 39, 40 kommer nærmere inn på hva som ble krevd hvis en israelitt overtrådte dette forbudet. Loven forbød på lignende måte slike handlinger som det å stjele, men noen stjal likevel. Det at forbrytere ble idømt straff, understreket lovens forbud.
● 12: 2, 5 — Hvorfor var en kvinne «uren» etter en fødsel?
Forplantningsorganene ble skapt med tanke på at de skulle frembringe fullkomne barn. Men på grunn av den nedarvede syndens virkninger ble ufullkommenhet og synd ført videre til barna. Den midlertidige ’urenhet’ i forbindelse med en fødsel, menstruasjon og sæduttømming fikk en til å tenke på denne nedarvede synden. (3. Mosebok 15: 16—24; Salme 51: 7; Romerne 5: 12) Dette var særlig tilfellet med en fødsel, for i forbindelse med en fødsel måtte det frembæres et syndoffer. Det er interessant å merke seg at Jehova her tok hensyn til de fattige og tillot dem å ofre fugler i stedet for en sau, som var mer verdifull. (3. Mosebok 12: 8) Slike bestemmelser angående renselse kunne hjelpe israelittene til å innse behovet for et gjenløsningsoffer som kunne fjerne menneskenes synd og ufullkommenhet. De dyreofferne de frembar, kunne selvfølgelig ikke utrette dette. Loven skulle derfor lede dem til Kristus og hjelpe dem til å forstå at det bare var Kristi offer som kunne gjøre det mulig å oppnå virkelig tilgivelse og føre menneskene tilbake til fullkommenhet. — Galaterne 3: 24; Hebreerne 9: 13, 14; 10: 3, 4.
Helligheten måtte bevares
● 16: 29 — Hvorfor skulle israelittene faste på soningsdagen?
På soningsdagen ble det blant annet ofret dyr som soning for levittenes og nasjonens synder. Øverstepresten bekjente de synder folket hadde begått det forløpne år samtidig som han la hendene på en levende bukk. Deretter ble bukken sendt bort og bar dermed folkets synder ut i ødemarken. I betraktning av det som skjedde på soningsdagen, er det tydelig at det at de skulle faste denne dagen, hadde tilknytning til bekjennelse av synder. — 3. Mosebok 16: 5—10, 15, 20—22.
● 20: 9 — Hvorfor var det dødsstraff for å ’forbanne’ sine foreldre?
En som forbannet sine foreldre og ønsket at en forferdelig ulykke skulle ramme dem, måtte ha en hatefull, morderisk innstilling. Selv om han ikke tok et våpen og drepte dem, ønsket han innerst inne at de skulle dø. I Jehovas øyne er en slik ondsinnet holdning det samme som mord, og derfor fastsatte loven samme straff for å forbanne sine foreldre som for virkelig å ta livet av dem. Dette burde få en kristen til å vise sine medtroende kjærlighet, ikke hat. — 1. Johannes 3: 14, 15.
● 25: 35—37 — Er det alltid galt å kreve renter av en bror?
Hvis en bror låner en annen bror penger som denne skal bruke i forretningsøyemed, venter utlåneren å få pengene igjen, kanskje også med renter. Den som låner pengene, investerer dem bra og tjener flere penger, og utlåneren har rett til å få sin del av overskuddet ved å kreve renter. (Jevnfør Matteus 25: 27.) Loven forbød imidlertid israelittene å kreve renter av lån som var tatt opp på grunn av fattigdom. Utlåneren kunne kreve å få pengene igjen, men det var forbudt å profittere på sin nestes motgang. — 2. Mosebok 22: 25.
● 26: 26 — Hva betyr det at ’ti kvinner steker brød i en og samme ovn’?
Vanligvis trengte kvinnene hver sin ovn for å få stekt alt det brødet de bakte. Men disse ordene viser at det ville bli en slik matmangel at en ovn ville være nok når ti kvinner skulle steke brødet sitt. Dette var en av de forutsagte følgene det ville få å ’sette seg opp’ mot Jehova og dermed ikke lenger bevare sin hellighet i tjenesten for ham. — 3. Mosebok 26: 23—25.
Hvordan 3. Mosebok kan ha innvirkning på vår tilbedelse
Jehovas vitner i dag er ikke underlagt Moseloven. (Galaterne 3: 23—25) Men det som blir sagt i 3. Mosebok, gir oss innblikk i Jehovas syn på forskjellige ting og kan derfor ha innvirkning på vår tilbedelse. Her følger noen få eksempler som bekrefter dette:
Jehova, den Suverene Herre, har krav på hellig tilbedelse. Han tåler ingen rivalisering, er hellig og forlanger at de som yter ham hellig tjeneste, skal være hellige. (3. Mosebok 11: 45; 19: 2) Denne normen gjelder også den kristne tjeneste, noe apostelen Peter gjorde helt klart da han skrev: «Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd. For det står skrevet: dere skal være hellige, for jeg er hellig.» — 1. Peter 1: 14—16.
Jehovas navn må holdes hellig. Fortidens israelitter ble advart mot å krenke Guds navn, og derfor våger heller ikke Jehovas vitner å gjøre det. (3. Mosebok 22: 32; 24: 10—16, 23) Vi er satt til side for å yte Jehova hellig tjeneste, og derfor bør vi med rette prise hans navn og be om at det må bli helliget. — Salme 7: 18; Matteus 6: 9.
Jehova krever at vi bestreber oss på å motstå synder. Det kreves ikke bare et sonoffer for at en kan få tilgivelse for synd, men også at en bekjenner sin synd, at en angrer og gjør skaden god igjen i den utstrekning det er mulig. Og hvis vi kjenner til at et annet medlem av menigheten har begått en alvorlig synd og ikke vil bekjenne den, bør vi gjøre de utnevnte eldste oppmerksom på det. (Jevnfør 3. Mosebok 4: 2; 5: 1, 5, 6.) Enkelte synder finnes det selvfølgelig ingen tilgivelse for. (3. Mosebok 20: 2, 10; Hebreerne 6: 4—6; 10: 26—29) Men hvis vi anstrenger oss for å motstå synder og alltid bestreber oss på å gjøre tingene på vår himmelske Fars måte og drar nytte av verdien av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, kan vi stå rene innfor den hellige Gud, Jehova. — 1. Johannes 2: 1, 2, NW.
Det er derfor innlysende at 3. Mosebok bør ha innvirkning på vår tjeneste som Jehovas kristne vitner. Den burde få oss til å tenke nøye over den kjensgjerning at Gud krever at hans tjenere skal være hellige. Vi må derfor holde Jehovas navn hellig og alltid bestrebe oss på å motstå synder. Denne bibelske boken burde også tilskynde oss til å gi Jehova det beste vi har. Måtte vi derfor alltid bevare vår renhet og hellighet i den hellige tjeneste vi utfører til ære for vår hellige Gud, Jehova.
[Bilde på side 21]
[Bilde] Offer som ble frembåret under loven, pekte fram til Jesu Kristi offerdød og til de gagnlige virkninger av den