Apostelen Peter snakker til deg

DET er ikke lett å være kristen i dag. Vi møter press fra mange hold. I noen land prøver staten å tvinge oss til å gjøre ting som er i strid med en kristen samvittighet. Mange kristne kvinner har ikke-troende ektemenn. Unge mennesker blir tiltrukket av verdens prakt og «visdom». Og etter å ha ventet i flere tiår er det kanskje noen som lurer på om Harmageddon noen gang vil komme.

Hvis du står overfor slike problemer — og hvilken kristen er det som ikke gjør det? — snakker de to brevene i Bibelen som er skrevet av apostelen Peter, direkte til deg. Peter skrev sannsynligvis disse brevene til menighetene på sin tid litt over 30 år etter at Jesus var død. Men de problemer de kristne står overfor, har ikke forandret seg stort i århundrenes løp. Den veiledning Peter gav, er like aktuell nå som den var den gang. Og han var godt kvalifisert til å komme med slik veiledning.

En kvalifisert hyrde

Når vi leser evangelieberetningene og Apostlenes gjerninger, lærer vi en hel del om den fiskeren fra Galilea som ble apostelen Peter. Han virker svært menneskelig. Det var aldri noen tvil om hans lojalitet overfor Jesus, men han var impulsiv og begikk av og til feil. Vi kan kanskje kjenne igjen noe av oss selv i Peter når vi leser om noen av de feilene han begikk.

Tenk for eksempel på hvordan Peter reagerte da han så at Jesus gikk på vannet. Han ble full av begeistring og ville selv gå på vannet. Men da det virkelig gikk opp for ham hvor han var, ble han redd og måtte bli berget. Du husker sikkert også den gangen Peter så kjekt påstod at han aldri ville snuble. Men bare noen timer senere fornektet han Jesus tre ganger. — Matteus 14: 23—34; 26: 33, 34, 69—75.

Han som skrev disse to kanoniske brevene, hadde imidlertid forandret seg siden Jesus hadde rettet disse strenge ordene mot ham: «Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall.» (Matteus 16: 23) Det var denne apostelen som Jesus gav dette oppdrag: «Fø mine sauer!» (Johannes 21: 17) I Peters to brev møter vi en mann som har fått et mildere temperament ved at han i over 30 år har ’fødd sauene’.

Når vi leser oppfordringen: «Elsk da hverandre inderlig og helhjertet!», som han kom med, husker vi kanskje at det var denne apostelen som spurte Jesus: ’Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror? Så mange som sju?’ Nå visste Peter at det ikke finnes noen grenser for den kjærlighet de kristne viser hverandre. (1. Peter 1: 22; Matteus 18: 21) Og når vi leser at han oppfordret sine medkristne til å være «årvåkne med hensyn til bønn», forstår vi at han hadde lært noe siden den forferdelige kvelden i Getsemane da Jesus gikk fra apostlene for å be og fant at de sov da han kom tilbake. — 1. Peter 4: 7, NW; Lukas 22: 39—46.

Ja, fiskeren fra Galilea var blitt en godt kvalifisert hyrde. Og ettersom han ble inspirert av den hellige ånd, er den veiledningen han gav som hyrde, av like stor verdi i vår tid som den var på hans tid. La oss se på noen av de rådene han kom med.

Verdsett troen

I det første århundre var den jødisk-romerske verden mektig og hadde fremgang. Det var viktig for de kristne at de ikke lot seg lokke av verdens prakt eller gav etter for dens press og dermed forlot troen. Peter begynte derfor med å formane sine lesere til å ’gjøre sitt sinn rede til virksomhet og fullt ut bevare fatningen’. (1. Peter 1: 13, NW) Hvordan? Ved å ha en levende verdsettelse av de privilegier de hadde.

Peter minnet dem om at profetene i gammel tid og også englene var svært interessert i det Gud hadde åpenbart for de kristne. Han viste hvor velsignet de var: De var blitt kjøpt med Jesu Kristi blod, født med uforgjengelig sæd ved hjelp av Guds Ord og gjort til «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom». (1. Peter 2: 9) De skulle huske hvem de var: Utlendinger i en ugudelig verden — mennesker som erfarte Jehova Guds store barmhjertighet.

Denne oldtidens verden er nå bare et minne. Men vi lever også i en ugudelig verden som besnærer oss ved sine fristelser eller fører oss på avveier ved det press den utsetter oss for. Peters veiledning gjelder fortsatt. Vi burde aldri tape av syne hva vi har. For å unngå å bli overmannet av den kynisme og verdsliggjøring som preger dagens verden, må vi ’lengte etter den ekte, åndelige melk, så vi kan vokse ved den til frelsen er nådd’. — 1. Peter 2: 2.

Glede til tross for problemer

Fordi vi lever i en ugudelig verden, oppstår det ofte problemer, som det også gjorde på Peters tid. Han nevner tre forhold: 1) en kristens ansvar overfor staten, 2) en kristen tjeners forhold til sin herre og 3) en kristen hustrus underdanighet overfor og hjelp til en ikke-troende ektemann.

Den gangen var slike spørsmål noe som gjaldt liv eller død. Herskerne hadde ofte myndighet til å torturere eller henrette dem som ikke var romerske borgere. Tjenerne hadde lite å stille opp med hvis eieren behandlet dem på en grusom måte. Hustruene var ektemennenes eiendom og hadde få juridiske rettigheter.

I dag har de kristne fortsatt vanskeligheter i forbindelse med sitt forhold til «keiseren» eller sine arbeidsgivere, selv om situasjonen ikke utgjør en nøyaktig parallell til forholdet mellom en herre og en tjener. Og mange kristne kvinner med ikke-troende ektemenn står overfor store problemer. Apostelen Peters veiledning er derfor av stor verdi. Hva er det han sier?

Kort sagt råder han oss til å huske tre ting. For det første må vi ha det rette syn på det å underordne oss — alle burde underordne seg under myndighetene, arbeiderne burde være lydige mot sine arbeidsgivere, og hustruene burde respektere og adlyde sine menn. Den måten vi oppfører oss på, burde så vise de ikke-troende at kristendommen er den beste vei. (1. Peter 3: 1; 4: 15) Vi burde også alltid ha god samvittighet overfor Jehova Gud og alltid være beredt til å forklare grunnen til våre handlinger på en ydmyk måte. — 1. Peter 3: 15, 16.

Vil dette løse alle våre problemer? Peter visste at det ikke ville det. Det hender at verden krever noe de kristne ikke kan gå med på. Dermed må vi kanskje lide for rettferdighetens sak. Men Peter sier: «Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne.» — 1. Peter 2: 19.

Det kan faktisk føre til glede å lide for rettferdighetens skyld hvis en betrakter det på rette måte. Peter visste dette av egen erfaring. Mange år tidligere var han blitt pisket på grunn av sin tro. Beretningen sier at han og de andre som var blitt pisket, etterpå «gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld». (Apostlenes gjerninger 5: 41) Til de kristne som blir utsatt for forfølgelse, skriver han derfor nå: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser.» — 1. Peter 4: 12, 13.

Peter gjorde det klart for brødrene at Jehova i virkeligheten dyktiggjorde dem. Han sa: «Ydmyk dere da under Guds mektige hånd.» Han sa at de skulle elske hverandre, og at de eldste skulle være hyrder for menighetene med de rette motiver. Og han lovte at «all nådes Gud» snart skulle ’utruste dem, gi dem kraft og styrke og stille dem på fast grunn’. — 1. Peter 5: 1—3, 6, 10.

Er ikke denne veiledningen like mye på sin plass nå som den var den gang? Er det ikke akkurat som om Peter snakket direkte til deg? Tenk deg hvordan de kristne på Peters tid ble styrket. Men snart måtte den aldrende apostelen skrive et brev til for å advare sine brødre om en alvorlig trusel.

En alvorlig trusel motarbeides

Peter sier i sitt andre brev at det er i høy grad påkrevd at han advarer sine medkristne, fordi han ikke har så lenge igjen å leve. Han nevner de egenskaper de kristne må framelske for å kunne være sterke, og snakker om krefter som vil gjøre seg gjeldende i menigheten for å svekke dem. — 2. Peter 1: 5—8, 14, 16.

«Det [skal] opptre vranglærere blant dere,» advarer han. (2. Peter 2: 1, 2) Disse vranglærerne skulle fremme løsaktig oppførsel og være flinke til å fare med «dikt og bedrag». Men de ville glemme en viktig ting: «Herren vet . . . å utfri de gudfryktige av prøvelser, men å holde de onde i forvaring inntil straffen på dommens dag.» (2. Peter 2: 3, 9) De kunne kanskje ha fremgang en tid, men dommen ville helt sikkert komme til å ramme dem.

Andre ville hånlig si: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» De glemte at Jehova ikke betrakter tiden på samme måte som vi. Han er dessuten tålmodig. Men enden på denne ordningen vil komme, like så sikkert som enden kom på Noahs tid. — 2. Peter 3: 4—10.

Også på Peters tid var det noen i menigheten som ’fordreide skriftene’. Men det ville bare føre til deres egen undergang. — 2. Peter 3: 16.

I betraktning av disse truslene ville Peter vekke brødrenes «klare tenkeevne». (2. Peter 3: 1, NW) De burde ikke glemme de historiske bevisene for at Jehova er i stand til å ødelegge de onde og frelse de rettferdige, og de burde ’vente på at Guds dag skal komme’. (2. Peter 3: 12) Den dagen er virkelig. Den kommer. Dette faktum burde ha innvirkning på alt de gjør eller planlegger å gjøre. — 2. Peter 1: 19—21.

Ettersom denne dagen nå er så nær, er det enda viktigere enn før at vi følger Peters oppfordring om å «legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte». (2. Peter 3: 14) Disse ordene får virkelig sin anvendelse på oss. Apostelen Peter snakker til alle som setter sitt håp til Jehovas løfte om «en ny himmel og en ny jord». På grunn av hans myndighet som apostel lyder den siste oppfordringen han kom med, like sterkt som den gang han kom med den, for flere hundre år siden: «Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av deres faste stand. La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt. Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.» — 2. Peter 3: 13, 17, 18.