Hvordan du kan oppøve dine oppfatningsevner
1. a) Hvordan bør de kristne betrakte det å søke og gjøre bruk av verdslig visdom? b) Hva kan vi lære av det Paulus sier angående Guds visdom og verdens visdom?
DENNE overskriften er uten tvil interessevekkende, for det er mange som er svært interessert i å oppøve sine oppfatningsevner, ja, mange er villige til å gjøre seg store anstrengelser og gi hva som helst for å oppnå gode resultater hva dette angår. Og hvorfor er de det? Vi må innrømme at det ofte skyldes et selvisk motiv. Det kan være at de ønsker å slå ut en konkurrent i forretningslivet, eller at de vil lære hvordan de kan gjennomskue andre, slik at de kan få overtaket på dem og utnytte dem. Et slikt motiv kan kanskje rettferdiggjøres ut fra et verdslig synspunkt, men en person som ønsker å oppnå Guds gunst, kan ikke anta et slikt synspunkt. Motivet er galt. Bibelen advarer sterkt mot farene ved verdslig visdom. Apostelen Paulus hadde mye å si om dette da han skrev til menigheten i Korint. Han sammenlignet denne verdens visdom med Guds visdom og sa at «verden ikke ved sin visdom kjente Gud». Han sa videre at da Gud kalte dem som skulle utgjøre den kristne menighet, var det slik at «ikke mange vise etter kjødet ble kalt, . . . men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme». Og hvorfor gjorde han det? «For at intet kjød skal rose seg for Gud. .» Vi må alltid ha et oppriktig og ydmykt motiv for å søke Gud. Som Paulus sa videre: «Visdom taler vi blant de fullkomne [modne, NW], men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår; men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte.» Og hvor vidunderlig har ikke Gud gjort dette! Denne visdommen finnes i Bibelen, en bok som alle kan lese. Men hvor få er det ikke som virkelig forstår dens skjulte visdom! De fleste av dem som hevder at de godtar Bibelen som Guds Ord, sier at den er i strid med seg selv, noe som straks viser at de ikke forstår den storslåtte harmoni som preger hele Bibelen. — 1 Kor. 1: 21, 26—29; 2: 6, 7.
2. Hvorfor er det viktig for en kristen å være moden, og hva innebærer det?
2 Hva mente Paulus da han sa: «Visdom taler vi blant de fullkomne [modne, NW]»? (1 Kor. 2: 6) Dette er noe som spiller en viktig rolle i forbindelse med det å oppøve sine oppfatningsevner som en kristen. Det å bli en sann kristen innebærer en stor forandring i ens innstilling og livsførsel. Det innebærer en stadig framgang og utvikling. La oss se hva vi kan lære av våre brødre i Korint. Det var mange av dem som var sene til å foreta de nødvendige forandringer. De vokste simpelthen ikke som kristne. De kunne ikke glede seg over å være nær knyttet sammen i kristen enhet. Det var splittelse blant dem. De hadde en sekterisk ånd og så hen til mennesker som sine ledere i stedet for å se hen til Kristus som sitt hode. Paulus, som hadde merket seg den verdslige «avind og trette» som var iblant dem, sa til dem: «Jeg . . . kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke.» Legg i forbindelse med det vi tidligere har vært inne på, også merke til hvordan Paulus senere kommer med følgende advarsel: «Ingen dåre seg selv» ved å tenke at han er «vis i denne verden, . . . for denne verdens visdom er dårskap for Gud». En kan således ikke oppøve sine oppfatningsevner ut fra et selvisk motiv og i samsvar med verdslig visdom. — 1 Kor. 1: 10—13; 3: 1—4, 18, 19.
3. Hva er hemmeligheten ved den sanne kristne vekst?
3 Når vi nå retter vår oppmerksomhet mot den positive siden av saken, så legg merke til hvordan den samme bibelskribenten forklarer hvor nær knyttet denne oppøvingen av ens oppfatningsevner er til spørsmålet om modenhet. I sitt brev til de kristne hebreere kommer han først inn på hvordan de har unnlatt å vokse og gjøre framskritt. Han sier: «Dere er blitt sløve til å høre. For enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, trenger dere igjen til at noen lærer dere fra begynnelsen av de grunnleggende ting i Guds hellige uttalelsen, og han sier videre at «enhver som tar til seg melk, er ukjent med rettferdighetens ord, for han er et spebarn». Deretter åpenbarer han hemmeligheten ved den sanne kristne vekst, idet han sier at «fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt. La oss derfor, nå da vi har lagt bak oss den grunnleggende lære om Kristus, trenge fram mot modenhet». — Heb. 5: 11—6: 1, NW.
4. a) Hva må vi være på vakt mot når vi oppøver våre oppfatningsevner? b) Hvordan er den rette oppøving avhengig av at en tar til seg den rette føde?
4 Dette viser tydelig at vi ikke bare må ha det rette motiv når vi oppøver våre oppfatningsevner, men at vi også må passe på at vi benytter den rette metode. Som kristne våger vi ikke å stole på vår egen dømmekraft og selv avgjøre hvordan vi skal skille mellom rett og galt. Satan benyttet seg av følgende argument i Edens hage: «Eders øyne [skal] åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» Hva førte det til? Det er nok så at ’begges øyne ble åpnet’, men det resulterte bare i at de fikk samvittighetsnag og følte seg skyldige. Både deres motiv og den framgangsmåten de benyttet, var urett. (1 Mos. 3: 5—7) Legg på den annen side merke til hvor nær forbindelse det er mellom fast føde og oppøvingsprosessen. Som Paulus forklarer, sikter melk til de grunnleggende ting i Guds Ord, mens de mer avanserte bibelske sannheter og deres anvendelse blir sammenlignet med fast føde. Hvis vi skal vokse til modenhet, er det viktig at vi tilegner oss disse sannhetene. Bare på den måten vil vi ha en sikker veileder og få våre «oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt», slik at vi kan lære å se alle ting fra Guds synspunkt.
5. Hvordan fulgte Jesus trofast denne regelen, og hva lovte han i denne forbindelse angående vår tid?
5 Jesus utgjorde ingen unntagelse. Under hele sin tjeneste på jorden stolte han på skriftene og tilbakeviste enhver fristelse og utfordring ved å si: «Det er skrevet.» (Matt. 4: 4—10) Han hverken lærte eller gjorde noe som han selv hadde funnet på. Han tok til seg næring fra Guds Ord, ikke bare ved å vokse i forståelsen av det, men også ved å anvende det på seg selv, både når det gjaldt dets prinsipper og de profetier som skulle få sin oppfyllelse på hans liv og tjeneste. Han kunne derfor med rette si: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Han forutsa også at det ved slutten av denne tingenes ordning skulle være en ’tro og klok tjener’-klasse, som ville bli satt over alt det han eide, deriblant utdelingen av «mat i rette tid», og kom på den måten med en forsikring om at det også i vår tid ville bli sørget for åndelig næring, både med det rette motiv og på den rette måten. — Joh. 4: 34; 14: 10; Matt. 24: 45—47.
6. På hvilke områder bør vi alltid vokse og gjøre framskritt?
6 Et menneske vokser inntil det har nådd sin fulle fysiske modenhet, men må likevel fortsette å ta til seg fast føde. Det kan imidlertid fortsette å vokse både mentalt og åndelig, og derfor er det enda viktigere at det til stadighet tar til seg åndelig føde. Vi bør alltid være ivrige etter å «trenge fram mot modenhet». (Heb. 6: 1, NW) Det er ikke nok med bare melk for oss. Til å begynne med, da vi først fikk kjennskap til Guds Ord, var vi som «nyfødte barn» som lengtet etter «den åndelige uforfalskede melk», men vi bør alltid være rede til og ivrige etter å gjøre framskritt. Vi bør stadig øke vår verdsettelse og være villige til å påta oss det økte ansvar som følger med. — 1 Pet. 2: 2.
7. Hva betyr det hvis vi ikke gjør framskritt, og hvordan advarte Paulus mot farene ved dette?
7 Saken er den at vi ikke kan stå stille i denne henseende. Hvis vi ikke gjør framskritt, begynner vi å bli hengende etter. Det var det som var tilfelle med mange av de jøde-kristne hebreere. Deres interesse var avtagende, de var blitt sløve til å høre, og de trengte igjen til at noen lærte dem de grunnleggende ting fra begynnelsen av. De hadde kommet bort fra sannhetens ord og hadde ikke lenger den rette forståelse av det. Vi hører også om slike tilfelle i dag. Det finnes noen som glir bort etter at de har begynt å vandre som sanne kristne ved å innvie seg og la seg døpe i vann. Enten vi blir oppmerksom på denne tilbøyeligheten hos oss selv, eller vi ser den hos andre, kan vi ikke stille oss likegyldige og håpe at de eller vi på en eller annen måte vil oppnå frelse. Paulus hadde ikke en slik innstilling, men viste tydelig hva som ville bli resultatet hvis en fortsetter å følge en slik handlemåte og avslår ethvert tilbud om hjelp. Han sa: «Det er umulig at de som en gang er blitt opplyst . . . og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse.» — Heb. 6: 4—8.
8. Hvordan bør det sammen med en advarsel også bli gitt en oppmuntring?
8 Vi må imidlertid passe på at vi ikke er for snare til å miste tålmodigheten med dem som ser ut til å bli likegyldige, og overlate dem til seg selv. Paulus gjorde ikke det. Legg merke til hva han videre skriver: «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.» Han gir oss et fint eksempel på hvordan vi kan bevare den rette likevekt, ved at vi sammen med en advarsel også kommer med en oppmuntring. Som han skrev senere: «Kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser.» Etter at Paulus hadde sitert fra Habakuk 2: 4: «Den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham», tilføyer han: «Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» Hvor oppmuntrende var ikke dette! — Heb. 6: 9; 10: 32, 38, 39.
9. Hvordan er Paulus et godt eksempel for oss?
9 Det framgår tydelig av den måten Paulus behandlet alle problemene i de forskjellige menighetene på, og av den måten han gikk fram på når han møtte motstand fra sine fiender, at hans oppfatningsevner var godt oppøvd. Det framgår også av den måten Jehova benyttet ham på, nemlig til ved den hellige ånds virksomhet å skrive alle de brevene som utgjør en viktig del av Bibelen. Hvordan gikk det til at hans oppfatningsevner ble så grundig oppøvd? Som han selv sier, var det «ved bruken», ved en stadig og utrettelig bruk, samtidig som han til stadighet tok til seg næring i form av fast føde» fra Guds Ord. I dette fulgte Paulus det fullkomne eksempel som Jesus satte da han var på jorden, og han kunne derfor si: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» La oss derfor gi nøye akt på denne mye benyttede og trofaste tjener når vi skal oppøve våre oppfatningsevner. — Heb. 5: 14, NW; 1 Kor. 11: 1.
Vis mer enn vanlig oppmerksomhet
10. I hvilken henseende bør vi vise mer enn vanlig oppmerksomhet?
10 I Bibelen finner vi mange formaninger om å være våkne og oppmerksomme og ha det rette motiv. Tenk over følgende skriftsteder: «Ta eder nå vel i vare, . . . at I ikke forsynder eder.» «Der skal I søke [Jehova] . . og du skal finne ham når du søker ham av alt ditt hjerte og av all din sjel.» «Vokt deg for å glemme [Jehova] din Gud.» «Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner deg på den.» «Ta eder i vare, våk!» «Gi akt slik at deres hjerte aldri blir nedtynget.» 5 Mos. 4: 15, 16, 29; 8: 11; Sl. 119: 97; Mark. 13: 33; Luk. 21: 34, NW.
11. Hvordan understreker Paulus det samme, og i hvilken utstrekning?
11 Når vi undersøker det Paulus har skrevet, finner vi imidlertid enda kraftigere uttalelser. Den mentale oppfatningsevne er viktig, men Paulus taler også om at «deres hjertes øyne er blitt opplyst», noe som står som et uttrykk for en forståelse med hjertet, og som er noe mer enn en kunnskapsmessig forståelse. Dette kan bare skje når Guds visdoms og åpenbarings Ånd» får virke fritt, slik at vi kan forstå «hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror», og «kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap», sett fra et menneskelig synspunkt. Han sier heller ikke bare at vi skal passe på, men at vi skal ’passe nøye på . . . for dagene er onde’, og at vi skal ’fortsette og forstå hva Jehovas vilje er’. Disse kraftfulle uttalelsene omfatter alle sider av saken. — Ef. 1: 17—19, vers 18 fra NW; 3: 18, 19; 5: 15—17, NW; se også Kolossenserne 1: 9—11.
12. Hvilke lignende uttrykk finner vi i Brevet til hebreerne, og hva bør vi også være oppmerksom på?
12 Paulus’ brev til hebreerne er ingen unntagelse. Han formaner ikke bare til å vise oppmerksomhet, men til å vise «mer enn vanlig oppmerksomhet». Han snakker ikke bare om dem som søker Kristus, men om «dem som alvorlig søker ham», og han sier til oss at vi skal se «oppmerksomt . . . Ja, gi nøye akt på ham [Jesus] . . . slik at [vi] ikke skal bli trette og gi opp i [våre] sjeler». Paulus understreker ikke bare tingene ved å komme med slike bemerkelsesverdige uttrykk, men han forteller oss også hvorfor vi bør vise mer enn vanlig oppmerksomhet. Grunnen er at det er noen som gir nøye akt på oss. Hvem er det, og hvordan ransaker han oss? — Heb. 2: 1; 9: 28; 12: 2, 3, NW.
13. a) Hva blir understreket i Hebreerne, kapittel 3, fra vers 7 og utover, og hvordan blir Israel brukt som en illustrasjon? b) Hva blir sagt i Hebreerne 4: 11, 12?
13 Det er Jehova som ransaker oss, og han gjør det ved hjelp av sitt Ord. Hvis vi forstår hvordan dette skjer, vil det hjelpe oss til å oppøve våre oppfatningsevner på rette måte. I begynnelsen av hebreerbrevet, nærmere bestemt i det tredje kapittel, vers 7, kommer Paulus inn på hvordan Gud handlet med Israel i gammel tid, og siterer to ganger hva «den Hellige Ånd sier» i Salme 95: 7, 8: «I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.» (Heb. 3: 7, 8, 15) Det han understreker, er nettopp det å høre etter og reagere positivt når Gud taler. Det vil hjelpe oss til å bli knyttet nærmere til Gud, noe som vil øke vår tro. Paulus advarer sterkt mot å følge den motsatte handlemåte og sier: «Se til, brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud,» og han advarer videre mot å bli «forherdet ved syndens bedragerske makt». (Heb. 3: 12, 13, vers 13 fra NW) Som folk betraktet var Israel ulydig mot Guds ord og kom derfor ikke inn til Guds hvile. Legg merke til hvordan Paulus knytter ulydighet sammen med mangel på tro. (Se Hebreerne 3: 18, 19, NW.) Deretter, i kapittel 4, viser han at det ennå i åndelig forstand er en hvile for hånden for dem som tilhører det åndelige Israel, den kristne menighet, og han understreker igjen nødvendigheten av å vise mer enn vanlig oppmerksomhet, idet han sier: «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro [ulydighet, NW].» For å understreke dette ytterligere sier Paulus deretter: «For Guds ord er levende og kraftig og skarpere en noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» — Heb. 4: 11, 12.
14. a) Hvordan bør Bibelen med rette bli betraktet? b) I hvilken forstand kan den sies å være levende og livgivende? c) Hva kan vi lære av dette med hensyn til hvordan Gud handler med og dømmer sitt folk?
14 Hvilken bemerkelsesverdig beskrivelse er ikke dette av Guds Ord! Det er som om det var en levende person som har evnen til å kunne trenge tvers igjennom en og se hva en virkelig er. Det trenger helt ned til roten av tingene. Hvordan det? Jo, Bibelen er ikke bare en religiøs bok som ble skrevet og samlet av innvigde menn for lang tid siden, en gammel beretning som handler om en død fortid. Den kan tvert imot som en kanal for Guds ånd sies å være levende. Den er Guds Ord, ’hans røst’. Da David skrev og talte under inspirasjon, var det ikke David som sa slik og slik, men det var «den Hellige Ånd» som sa det, noe både Paulus og David var klar over. (2 Sam. 23: 2; Heb. 3: 7) Guds Ord er ikke bare levende, men det kan også gi liv, ja, det kan overføre liv på en enda mer vidunderlig måte enn tilfellet er med jordisk liv. Apostelen Peter taler om dem som er blitt kristne, og sier at de er blitt «gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir». (1 Pet. 1: 23) Men legg nå merke til hva Paulus videre sier i Hebreerne 4: 13: «Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med [som vi må gjøre regnskap for, NW].» Paulus taler nå om Jehova og hans gjennomtrengende syn. Jehovas oppfatningsevner er på alle måter suverene. Han bruker dem alltid med det rette motiv og på den mest effektive måten. Er det ikke i betraktning av det vi har sett, tydelig at Gud ser og dømmer oss ved hjelp av sitt Ord og ved den måten vi reagerer på overfor det? Det er den beste metoden, for den gjør det mulig for oss i stor utstrekning å ransake oss selv ved hjelp av den samme målestokk og bli klar over akkurat hvor vi står. Forsøker vi oppriktig å rette oss etter Guds Ord i alle livets forhold, og forsøker vi om og om igjen trass i at vi ofte kommer til kort? Det bør vi, som vi senere skal komme nærmere inn på. — Ordspr. 17: 3.
15. Hvordan må Ifølge Bibelen alle skapninger «gjøre regnskap» for Gud?
15 Alle skapninger må før eller senere «gjøre regnskap» for Jehova, den høyeste Dommer. Det ser ut til at den samme metoden, nemlig å la det bli åpenbart hvordan en reagerer overfor Guds ord i en domstid, blir benyttet. (Åpb. 20: 12) Det er tilfelle nå. De som tilhører denne generasjon, viser mer og mer tydelig hvor de står, ved den måten de reagerer på overfor Bibelens sanne budskap, budskapet om Guds rike. Matt. 24: 14) Kongen Kristus Jesus, som er innsatt på tronen i himmelen, benytter en lignende metode når han skiller «fårene» fra «geitene», idet han bedømmer deres innstilling til ham ut fra den innstilling de har I «én av disse mine minste brødre», det vil si, til en av dem av hans disipler som har et himmelsk håp, og ut fra det de gjør mot en av dem. — Matt. 25: 31, 32, 40, 45.
Vis de viktigere ting større oppmerksomhet
16. a) Hvilke to ting er av stor betydning, og hvorfor? b) Hvordan understreket Jesus dette i sin profeti?
16 Når vi skal oppøve våre oppfatningsevner, er det viktig at vi forstår hva som kommer i første rekke. La oss se kjensgjerningene i øynene. Det er to ting som er meget dyrebare — tid og liv. På en måte er begge deler begrenset. Under Guds rikes styre vil ikke livet være begrenset, men det finnes bare én måte og oppnå liv på, bare én måte og oppnå frelse på, nemlig ved Kristi dyre blod». (1 Pet. 1: 19) Og tiden er sannelig begrenset. En generasjon har allerede i over 56 år vært vitne til tegnet på «endens tid». (Matt. 24: 34) Det betyr at vi må foreta et skjønnsomt utvalg. Vi ønsker å bli veiledet på rette måte når vi skal finne ut hvilke ting som er de viktigere ting, som vi bør vise større oppmerksomhet, slik at vi kan vise de mer betydningsløse ting mindre og mindre oppmerksomhet. Bibelen bør være vår veileder når vi skal avgjøre dette. Legg for eksempel merke til hva Jesus sa i sin profeti om «endens tid». Etter at han har understreket hvor presserende denne tiden er, fortsetter han med si: «Men gi akt på dere selv, slik at deres hjerte aldri blir nedtynget av overdreven nytelse av mat og drikke og av livets bekymringer så den dag kommer plutselig over dere som en snare. . . . Hold dere derfor våkne, [vær meget oppmerksomme] . . . be . . . så dere kan være i stand til å unnfly alt dette som skal skje,» ikke ved å bli tatt bort fra handlingsstedet, men ved å bli bevart fra å falle i snare, fordi vi holder oss våkne. Hvis vi gjør det, vil vi kunne bli stående innfor Menneskesønnen» og ha hans gunst, idet vi bevarer vår ulastelighet og viser utholdenhet. — Luk. 21: 34—36, NW; se også 1 Korintierne 10: 13.
17. Hvilken forbindelse viser Paulus at det er mellom det å unnfly det som skal skje, og det å gi akt på tingene?
17 Det Jesus sier om å unnfly alt dette som skal skje, minner oss igjen om Brevet til hebreerne. Det ble skrevet kort tid før forfølgelsen av de jøde-kristne i Jerusalem ble satt i gang, og bare ni år før denne byen ble ødelagt. Vi står i dag overfor en lignende situasjon. Tiden er i ferd med å løpe ut. Den ’store trengsel’ nærmer seg raskt. Og dette får oss igjen til å tenke på spørsmålet om å unnfly det som skal skje. Hør hvilken advarsel Paulus kom med: «Se til at I ikke avviser ham som taler [ved ikke å lytte eller gi akt]! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden [da israelittene befant seg ved Sinai berg], hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen,» og som snart vil ryste og fullstendig fjerne den gamle tingenes ordning! — Heb. 12: 25—27.
18. Bør vi føle det å vise mer enn vanlig oppmerksomhet som en plikt? Begrunn svaret.
18 Synes du at dette med å vise tingene mer enn vanlig oppmerksomhet er nokså trettende, for ikke å si skremmende? Det behøver det ikke å være. Det bør det ikke være. Pass på at du fortsetter å ha en sterk tro og stor hengivenhet. Med andre ord, gi akt på ditt hjerte. Dette er nøkkelen til hele situasjonen hva angår deg personlig, «for livet utgår fra det [hjertet]». (Ordspr. 4: 23) Er det ikke nettopp ditt hjerte, og ikke ditt hode, som bestemmer dine motiver, dine følelser og dine ønsker, som virkelig bestemmer hva du skal vise størst oppmerksomhet og samtidig finne glede i å gjøre?
19. a) Hvordan kan det å vise mer enn vanlig oppmerksomhet være en stor glede? b) Kan den kjærlighet som på gresk heter agápē, med rette inngå i et personlig forhold, og hvordan er dette særlig tilfelle når det gjelder Jehova?
19 Har du for eksempel ikke opplevd, særlig etter at du ble voksen, at du har vist en bestemt person mer enn vanlig oppmerksomhet? Hvilken gledebringende og fengslende opplevelse kan ikke det være! Og når den bestemte personen begynner å vise deg mer enn vanlig oppmerksomhet, hvilken fryd er ikke det! Intet kan da få deg til å unnlate å vise vedkommende mye mer enn vanlig oppmerksomhet. Er det ikke slik det er? Jo, sier du, men et personlig forhold av det slaget er noe helt annet enn det vi har drøftet her. Vel, kanskje det ikke er det. Spørsmålet om kjærlighet kommer inn i bildet, og det er noe som har med hjertet å gjøre. Den høyeste form for kjærlighet er som Vakttårnet har forklart, den kjærlighet som på gresk heter agápē. Ut fra det som undertiden er blitt sagt, har noen fått det inntrykk at denne form for kjærlighet er så høytstående og så ønskverdig fordi den hever seg over det personlige, ettersom den er blitt beskrevet som en kjærlighet som er basert på rette prinsipper. Men det var ikke slik Vakttårnet definerte det greske ordet agápē. Da Peter brukte dette ordet, sa han ikke: «Elsk av hjertet nøyaktig i samsvar med gode prinsipper», men han sa: «Elsk hverandre inderlig av hjertet.» (1 Pet. 1: 22) Ja, den kjærlighet som på gresk heter agápē, kan være inderlig og personlig, men den er alltid i full harmoni med og lar seg alltid lede av rette prinsipper. Som Vakttårnet sa, er den en «kjærlighet som er basert på prinsipper», men det betyr ikke at den er upersonlig. Dette er særlig tilfelle når det gjelder vår kjærlighet til Jehova. Det er ikke tilstrekkelig eller rett å elske Gud som en fjern, usynlig og abstrakt legemliggjørelse av gode prinsipper, som den store Førsteårsak, slik det ser ut til at mange gjør. Det var den store feil Jobs såkalte venner gjorde. De nevnte Gud ved hans tittel, men de brukte aldri hans personlige navn, Jehova. Det forholder seg på samme måte med presteskapet, vår tids motbilde til Jobs venner. Men Jehova er det høyeste Vesen, den største Personlighet, og han oppfordrer oss til å bli kjent med ham og elske ham som den som er verdig til å få alt det vi kan gi, hele vårt hjerte og sinn, hele vår sjel og styrke. For å kunne gjøre det må vi vise ham mer enn vanlig oppmerksomhet. Han er Kilden til alle rette og gode prinsipper.
20. Hva har vært og er fortsatt en grunnleggende årsak til at noen driver bort fra sannheten?
20 Som vi kjenner til, er det i løpet av de siste årene tusenvis av mennesker som har fått kunnskap om sannheten og er blitt Jehovas vitner, men som senere enten har drevet bort fra den kristne menighet eller er blitt utstøtt av den. Når det gjelder dem som er blitt utstøtt, kan grunnen til at de begynte å vike av fra den rette vei, ofte føres tilbake til en sterk personlig innflytelse som har virket mot sannheten og dens høye prinsipper. Hvorfor skjer det noe slikt? I bunn og grunn er det fordi disse menneskene ikke var så lenge i sannheten eller trengte så dypt ned i den at de virkelig kom til å kjenne og elske Jehova som en person, ja, som Personen. Det er nok så at de elsket sannheten og fellesskapet med brødrene og de framtidsutsikter som håpet om Riket ga dem, men de lærte aldri å bygge opp mellom seg selv og Jehova det nære, personlige forhold og den hengivenhet som ikke noe kan ødelegge.
21. Hvilken oppmuntring får vi når vi følger den rette handlemåte, og hvorfra får vi den?
21 Det er ikke umulig, og det er ikke for vanskelig å bygge opp et slikt forhold, hvis du virkelig går inn for det. Trofaste mennesker i fortiden gjorde nettopp dette, slik det blir beskrevet i Hebreerne, kapittel 11. Ved tro viste de under store lidelser sin lojale hengivenhet, idet de visste at Jehova lønner dem «som oppriktig søker ham», som viser ham mer enn vanlig oppmerksomhet. (Heb. 11: 6, NW) Som beretningen i årboken viser, er det også i vår tid en stor skare mennesker verden over som bevarer sin ulastelighet, og som viser en urokkelig hengivenhet. Mange innvigde ektemenn og hustruer viser daglig sin kjærlighet til sin ektefelle, og vi må innrømme at kjærligheten mellom mann og hustru er personlig, helt ’fra begynnelsen av, når de begynner å vise hverandre spesiell oppmerksomhet. Paulus bruker igjen det greske ordet agápē når han skal vise hva som er den kristne ektemanns første forpliktelse: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten.» Ja, Kristus elsket hvert enkelt medlem av sin brude-klasse, den kristne menighet. — Ef. 5: 25.
22. Hvordan kan vi få det rette syn på Kristus Jesus, og hvordan vil dette være til hjelp for oss?
22 Jesus Kristus er naturligvis vårt største eksempel. Etter det som er nevnt i Hebreerne, kapittel 11, blir vi oppfordret til å «løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på . . . [og gir] nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser». (Heb. 12: 1—3, NW) Hvordan betrakter du ham? Med hvis øyne ser du ham? Ser du på ham som en som det er verdt å følge, eller ser du på ham på samme måte som dem om hvem det ble sagt at de ville si: «Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham»? (Es. 53: 2) For å få det rette syn må vi se på ham ved å bruke Guds Ord som et speil. Akkurat som vi undertiden bruker et speil for å få se en person fra en annen vinkel, kan vi bruke Bibelen som et speil for å få en ny verdsettelse av Guds Sønn. Dette vil hjelpe oss til å ta på oss en ny personlighet, en som er lik hans, det vil oppmuntre oss til å følge det guddommelige mønster i alle livets forhold, og det vil få oss til å være utholdende, akkurat som Jesus var utholdende helt inntil enden. Jak. 1: 22—25.
[Bilde på side 39]
Gud dømmer oss på grunnlag av hvordan vi reagerer på hans ord