Jerusalem — «en tung stein for alle folkene»

«Og det må skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en tung stein for alle folkene.» — Sak. 12: 3, NW.

 1. Hvorfor inntar den gamle byen Jerusalem en fremtredende plass på den internasjonale skueplass i dag?

DEN gamle byen Jerusalem inntar en fremtredende plass på den internasjonale skueplass i dag. Den er av meget stor interesse for tre av de største religiøse organisasjoner innen menneskeverdenen, nemlig for mennesker som hører inn under muhammedanismen, kristenheten og jødedommen. I denne byen har det funnet sted begivenheter av historisk betydning for alle disse religiøse organisasjoner. Mange steder i og like ved byen er betraktet som hellige og er avmerket ved hjelp av en religiøs bygning eller på annen måte. Det er grunnen til at byen i dag er delt. Den eldste og minste bydelen tilhører det muhammedanske landet Jordan, og den nyeste og største bydelen tilhører den jødiske republikken israel.

 2. Hvilket spørsmål vil noen kanskje stille i betraktning av de vanskeligheter som knytter seg til denne gamle byen?

² Siden den annen verdenskrig har det vært mange farlige internasjonale konflikter og mye religiøs uenighet angående Jerusalem. I betraktning av dette spør kanskje noen: ’Er dette en oppfyllelse i vår tid av det som Sakarias, en israelittisk profet, skrev i det sjette århundre før vår tidsregning angående denne byen?’

 3. Hva skrev profeten Sakarias i denne forbindelse?

³ Dette er hva Sakarias, Iddos sønn, Barakias’ sønn, skrev på den tiden da hele byen var en fullstendig jødisk by: «’Jehovas ord angående israel,’ sier Jehova, han som utspenner himlene og legger jordens grunnvoll og danner menneskets ånd i ham. ’Se, jeg gjør Jerusalem til en drikkebolle som får alle folkene rundt omkring til å rave; og også mot Juda skal han komme og være i beleiringen, endog mot Jerusalem. Og det må skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en tung stein for alle folkene. Alle som løfter den, skal visselig få stygge skrubbsår; og alle jordens folkeslag skal visselig bli samlet mot henne.’» — Sak. 12: 1—3, NW.

 4. Hva er det rette svar på spørsmålet, og hva blir det begrunnet med?

⁴ Svaret på dette spørsmålet er nei! Det jordiske Jerusalem som Bibelens profetier omtaler, opphørte å eksistere i år 70 av vår tidsregning. I det året ble byen ødelagt av romerske hærstyrker under general Titus etter en fryktelig nedslakting av jødene. I 60 år lå byen øde. Da en by senere ble bygd på dette tidligere hellige sted, ble den ikke bygd av jøder eller israelitter, men av hedenske romere. Det var i år 130 at den romerske keiser Hadrian besøkte ruinene og ga ordre om at det skulle bygges en by der. Den ble kalt Aelia Capitolina, og på det tidligere tempelområdet ble det bygd en helligdom for den hedenske guden Jupiter.

 5. Hvilke forandringer angående herredømmet over Jerusalem har funnet sted fra keiser Konstantins tid og opp til våre dager?

⁵ Tidlig i det fjerde århundre ga keiser Konstantin utseende av at han var blitt en kristen. Jerusalem, som da var under romersk herredømme, fikk dermed status som en kristen by. I 637 falt imidlertid Jerusalem for muhammedanerne. Senere, i 1099, tok kristenhetens korsfarere makten over byen. Hvordan det gikk med jødene, fortelles det om på side 237 i The New Jewish Encyclopedia (1962): «Etter muhammedanernes erobring fikk jødene lov til å slå seg ned i Jerusalem, men hele det jødiske samfunn ble utryddet under korsfarernes felttog.» I 1187 falt Jerusalem igjen for muhammedanerne, som hadde herredømme over byen helt til britiske hærstyrker tok den fra dem i 1917 under den første verdenskrig. I 1948 ble Gamlebyen i Jerusalem ryddet for alle jøder etter at den jødiske garnison i Gamlebyen den 28. mai overga seg til muhammedanerne.

 6, 7 a) Hvem forutsa ødeleggelsen av Jerusalem i år 70, og hvorfor kunne Gud la det jordiske Jerusalem bli ødelagt på det tidspunkt? b) Hvilken sammenligning trekker apostelen Paulus mellom det jordiske Jerusalem og det andre Jerusalem?

⁶ Hva angår profetien i Sakarias 12: 1—3, så ble den så visst ikke oppfylt i år 70, da de romerske hærstyrker omringet den opprørske byen Jerusalem og ødela den. En slik ødeleggelse av fortidens Jerusalem ved romerske hærstyrker var blitt forutsagt av en annen av Jehova Guds profeter, nemlig av Jesus Kristus. Ifølge Jesu egen uttalelse hadde Jehova Gud forlatt Jerusalems hus for tilbedelse, templet, og Gud forsvarte derfor ikke den antikristne byen i år 70. Han lot den bli jevnet med jorden. På det tidspunkt hadde Gud et annet Jerusalem, og ingen romerske hærstyrker kunne ødelegge det. Den kristne apostelen Paulus rettet oppmerksomheten mot dette andre Jerusalem til og med før det jordiske Jerusalem ble ødelagt. Da Paulus skrev til de kristne i Lilleasia, omtalte han Sara, patriarken Abrahams virkelige hustru, og Hagar, hans egyptiske trellkvinne, og trakk følgende sammenligning:

⁷ «Denne Hagar betegner Sinai, et fjell i Arabia [hvor De ti bud ble gitt], og hun svarer til det Jerusalem som er i dag, for hun er i trelldom med sine barn [sine jødiske borgere]. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og hun er vår mor. Av den grunn, brødre, er vi ikke barna til en trellkvinne, men til den frie kvinne.» — Gal. 4: 25, 26, 31, NW.

 8. Hvordan ble det henvist til dette andre Jerusalem i det brevet som ble skrevet til hebreere som var blitt kristne?

⁸ Det ble også henvist til dette andre Jerusalem, dette «Jerusalem som er der oppe», i et annet brev som ble skrevet flere år før romerne ødela det jordiske Jerusalem i år 70. Dette brevet var skrevet til hebreere som var blitt kristne, og det ble sagt til dem: «I er ikke kommet til et fjell [Sinai berg] som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær [slik det var da De ti bud ble gitt der], . . . Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, . . . til dommeren, som er alles Gud, . . . og til Jesus, mellommann for en ny pakt.» — Heb. 12: 18—24.

 9. Hva så apostelen Johannes i et syn Jesus Kristus og hans etterfølgere stå på, og hva fortsatte å eksistere etter år 70?

⁹ Da den kristne apostelen Johannes senere på mirakuløst vis fikk et syn, så han det ofrede Guds Lam, Jesus Kristus, stå på det himmelske Sions berg, og sammen med det var det 144 000 trofaste etterfølgere, som følger ham like til sin død. (Åpb. 14: 1—5; 7: 4—8) De kristne hadde da således kommet til noe himmelsk, noe som romerne aldri kunne ødelegge. Da de romerske hærstyrker ødela det opprørske, antikristne Jerusalem på jorden, fortsatte følgelig Guds himmelske Jerusalem på det himmelske Sions berg å eksistere og tjene som Guds trofaste organisasjon.

10. Hvorfor kan vi ikke betrakte vår tids jordiske Jerusalem som vår religiøse hovedstad?

¹⁰ Når apostelen Paulus og apostelen Johannes ikke interesserte seg for den jordiske byen Jerusalem og dens politikk, hvorfor skulle vi så i dag gjøre det hvis vi er sanne kristne? Hvorfor skulle vi i likhet med keiser Konstantin den store betrakte den hedenske byen som er bygd på det stedet hvor fortidens Jerusalem lå før det ble ødelagt, som et sted med en hellig kristen historie og som noe som i religiøs henseende bør settes høyt? Hvorfor skulle vi betrakte Den hellige gravs kirke, som Konstantin bygde i byen, som et hellig sted eller en helligdom for kristne? Vi skulle ikke det. Vi har i likhet med Paulus og Johannes vår oppmerksomhet rettet mot det himmelske Jerusalem og det himmelske Sion, som vi har kommet til. Vi kan derfor ikke betrakte vår tids jordiske Jerusalem som vår religiøse hovedstad, og vi kan heller ikke si oss enig i den religiøse oppfatning at den religiøse hovedstaden etter år 70 ble flyttet fra det jordiske Jerusalem til Roma, som ødela Jerusalem.

Det Jerusalem som profetien får sin oppfyllelse på

11. På hvilke måter vil vår tids jordiske Jerusalem ikke oppfylle profetien i Sakarias 12: 2, 3, og vil det slippe å bli ødelagt?

¹¹ I samsvar med det som er nevnt ovenfor, kan fornuftige kristne i vår tid ikke betrakte byen Jerusalem i Midt-Østen som den byen som profetien i Sakarias 12: 2, 3 får sin oppfyllelse på. Den er ikke den byen som Jehova gjør til en drikkebolle som får alle folkene rundt omkring til å drikke og rave. Den er ikke det Jerusalem som Jehova gjør til «en tung stein for alle folkene», slik at hvis de forsøker å løfte den for å få den bort, vil de få meget store skrubbsår. Vår tids jordiske Jerusalem representerer ikke noe guddommelig som gjør at det fortjener å slippe å bli ødelagt. Gud sparte ikke det Jerusalem som var på Jesu tid, fra å bli ødelagt. Hvorfor skulle da vår tids Jerusalem, både den delen som er omgitt av murer, og den delen som ikke er det, slippe å bli ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon? (Åpb. 16: 14—16) Den kommer ikke til å bli spart. Den er ikke den byen Jehova Gud sikter til når han i Sakarias 12: 8 taler om å «verne Jerusalems innbyggere». Hvem er det som bor i det jordiske Jerusalem i dag?

12, 13. a) Fikk profetien i Esaias 28: 16 sin oppfyllelse på det jordiske Jerusalem? b) Hvordan gir Paulus det rette svar på dette spørsmålet i Romerne 9: 31—33?

¹² I profetien i Esaias 28: 16 (NW) kommer Jehova Gud med følgende løfte: «Her legger jeg som en grunnvoll i Sion en stein, en prøvd stein, det kostelige hjørne til en sikker grunnvoll. Ingen som tror, vil bli grepet av skrekk.» Var det jordiske Jerusalem den byen som Jehova Gud oppfylte dette løftet på? Slett ikke!

¹³ Denne profetien i Esaias 28: 16 blir sitert av apostelen Paulus i hans brev til de romerske kristne, og i sin argumentasjon anvender han den ikke på sin tids jordiske Jerusalem, som var dømt til ødeleggelse. Like før Paulus siterer Esaias’ profeti, sier han: «Israel, som riktignok strebet etter en rettferdighetens lov, de nådde ikke fram til loven. Hvorfor ikke? Fordi han strebet etter den, ikke ved tro, men ved gjerninger. De snublet på ’snublesteinen’.» Så siterer Paulus fra Esaias’ profeti og sier: «Som det er skrevet: ’Se! jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe, men den som setter sin tro til den, skal ikke bli skuffet.’» — Rom. 9: 31—33, NW.

14, 15. a) Hva anvendte apostelen Paulus profetien i Esaias 28: 16 på, og hvorfor? b) Hvordan la Gud den symbolske, kostelige hjørnestein der?

¹⁴ Jødene i Israel trodde ikke at Jesus Kristus var Guds Sønn og den lovte Messias. De snublet over ham som over en stein. Så overga de ham til romerne for at han skulle bli naglet til en pel. Ved at de forkastet ham, ble de skuffet i alle sine forventninger. Det er derfor tydelig at apostelen Paulus anvendte profetien i Esaias 28: 16 på det himmelske Jerusalem.

¹⁵ Den allmektige Gud, Jehova, la sin Sønn Jesus Kristus, som led martyrdøden, i det himmelske Sion eller Jerusalem ved å oppreise ham fra de døde på den tredje dag og ved å opphøye ham til himmelen for at han skulle være den fremste i Guds himmelske organisasjon, det vil si i det himmelske Sion eller Jerusalem. Der satte den oppstandne Jesus Kristus seg ved Guds høyre hånd. — Sl. 110: 1, 2; Ap. gj. 2: 22—36; Heb. 10: 12, 13.

16. Hva skjedde ifølge apostelen Peter med de jøder som forkastet Steinen, men hva skjedde med dem som trodde på den?

¹⁶ Til dem som da trodde at Jesus Kristus var den Stein som profetien i Esaias 28: 16 omtalte, skrev apostelen Peter: «Det er derfor for dere at han er dyrebar, fordi dere er troende; men for dem som ikke tror ’er nettopp den stein som bygningsmennene forkastet, blitt hovedhjørnesteinen’ og ’en snublestein og en anstøtsklippe’. Disse snubler fordi de er ulydige mot ordet. Nettopp til det var de også bestemt. Men dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til særlig eiendom, for at dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys. For dere var engang ikke et folk, men er nå Guds folk.» (1 Pet. 2: 7—10, NW) Dermed ble de vantro jøder forkastet, og de som trodde på denne Stein, ble Guds folk. Gud lot således det jordiske Jerusalem bli ødelagt i år 70. Det himmelske Sion eller Jerusalem som han hadde lagt Steinen i, fortsatte å eksistere.

17. a) Inntil når måtte Jesus Kristus vente i det himmelske Jerusalem, og hvilken befaling fikk han da? b) Hvem er nasjonene på jorden fiender av?

¹⁷ Den oppstandne Jesus Kristus var den kongelige Stein som Jehova Gud la i den himmelske byen som en sikker grunnvoll i året 33. Der, ved Guds høyre hånd, måtte Jesus Kristus vente, som Jehova Gud sa i Salme 110: 1, 2, til «jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter». Ventetiden ved Guds høyre hånd ville være slutt når hedningenes tid endte i året 1914, da Jehova Gud skulle utstrekke Kristi veldes kongestav fra det himmelske Sion eller Jerusalem og si til ham: «Hersk midt iblant dine fiender!» Hvem er så disse fiendene? De er alle nasjoner på jorden som motsetter seg Guds himmelske rike som blir utøvd gjennom Guds Sønn Jesus Kristus, som er blitt innsatt på tronen. Ettersom de er fiender av den kongelige Stein som er lagt i det himmelske Sion eller Jerusalem, er de også fiender av denne himmelske by. Den kongelige Stein Jesus Kristus og det himmelske Jerusalem er uatskillelig knyttet til hverandre. I denne forbindelse sikter ordet Jerusalem til den hovedstad som Guds universelle organisasjon utgjør, og innbefatter således ingen engler.

18, 19. Når og for hvem gjør Jehova det himmelske Jerusalem til en drikkebolle og en tung stein?

¹⁸ Ikke alle nasjoner i vår tid er fiendtlig innstilt overfor det jordiske Jerusalem, men de er alle fiendtlig innstilt overfor det himmelske Jerusalem. Hvordan gjør da Gud det usynlige himmelske Jerusalem til en drikkebolle som får disse jordiske nasjoners folk til å rave, og til en tung stein som gjør at de får store skrubbsår? Når gjør han dette, og hvorfor?

¹⁹ Han gjør det etter året 1914, et år som er av universell betydning. Det var i det året at ventetiden for Guds kongelige Stein Jesus Kristus ved Guds høyre hånd endte. Hvorfor? Jo, for i den sjuende jødiske lunarmåned i det året, eller omkring første oktober 1914, endte «hedningenes tid». — Luk. 21: 24.

20. I hvilken forstand grep Gud ikke inn i nasjonenes anliggender i tiden før 1914, men hvordan begynte han å gjøre det i 1914?

²⁰ Lenge før, i året 607 f. Kr., hadde den hedenske verdensmakten Babylon omstyrtet Guds rike i det jordiske Jerusalem, og Babylon ble etterfulgt av en rekke verdensmakter som utøvde politisk herredømme over hele jorden. I løpet av alle disse 2520 årene grep Jehova Gud ikke inn i det som disse nasjonene holdt på med, ved å opprette et rike som ble styrt av en kongelig etterkommer av kong David. I 1914 hadde imidlertid den tid kommet da Gud skulle gjøre det, for da hadde slutten på hedningenes tid med herredømme over hele jorden kommet. Da ga Gud makten til den kongelige Stein som var blitt lagt i det himmelske Sion eller Jerusalem i året 33, nemlig til Jesus Kristus, Davids Sønn.

21. Hvor ble Guds rike således født på ny, og hva var det store spørsmål på det tidspunkt?

²¹ Derved ble Guds rike i Davids kongelige ættelinje født på ny, ikke i det jordiske Jerusalem, som da var under tyrkisk herredømme, men i det himmelske Jerusalem. Det store spørsmål på det tidspunkt var: Var nasjonene, både innenfor og utenfor kristenheten, villige til å underordne seg under Guds nyfødte rike hvor Jesus Kristus, «Davids sønn», satt og hersket i det himmelske Sion eller Jerusalem?

22. Hvordan ble det jordiske Jerusalem innblandet i den første verdenskrig, og hvordan skiftet herredømmet over Gamlebyen helt til 1948?

²² I året 1914 ble det jordiske Jerusalem i Midt-Østen innblandet i en internasjonal krig angående verdensherredømmet, for Jerusalem var da en del av det tyrkiske rike. Fra den 30. oktober 1914 begynte de allierte nasjoner å erklære Tyrkia krig, ettersom det da stilte seg på det tyske keiserrikes og det østerriksk-ungarske keiserrikes side. Den 5. november 1914 erklærte Storbritannia Tyrkia krig. Således gikk det til at de britiske hærstyrker under general Allenby den 9. desember 1917 inntok det jordiske Jerusalem og derved førte denne byen inn under kristenhetens kontroll. Senere ga Folkeforbundet britene mandat over Palestina, og britene hadde dette mandat helt til ett minutt over midnatt den 15. mai 1948. Deretter kjempet araberne og jødene mot hverandre for å sikre seg Gamlebyen. Araberne seiret, og jødene ble drevet ut. Ikke på noe tidspunkt hadde disse nasjonene det himmelske Jerusalem og dets Konge i tankene.

23. Hvordan viste nasjonene som tok del i den første verdenskrig, at de i virkeligheten var imot det himmelske Jerusalem?

²³ Var nå nasjonene som tok del i den første verdenskrig, i virkeligheten imot det himmelske Sion og Guds Sønn Jesu Kristi rike som nå regjerte i det? Ja! De kjempet for å avgjøre hvilken politisk blokk av nasjoner det var som skulle beholde lederstillingen hva angår hedningenes herredømme over hele jorden. De ignorerte og trampet på den rett som det himmelske Jerusalems Konge hadde til å herske over hele jorden. Vår forkynnelse angående dette gjorde disse nasjonene vrede; (Åpb. 11: 15—18) Derved tilkjennega de at de var imot Guds rike og dets Konge Jesus Kristus. De viste at de var vrede, ved å bli fylt av vrede overfor sanne kristne som var klar over at Jesu Kristi himmelske rike hadde begynt å herske, og som anerkjente den rett det hadde til å herske over hele jorden. Hvem var disse sanne kristne?

24. Hvem var de sanne kristne som nasjonene ble vrede på?

²⁴ De var det himmelske rikes jordiske ambassadører. De etterlignet apostelen Paulus, som sa: «Gud [forlikte gjennom Kristus] en verden med seg selv, uten å tilregne dem deres overtredelser, og han overga forlikelsens ord til oss. Vi er derfor ambassadører som er stedfortredere for Kristus, som om Gud bønnfalt gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» — 2 Kor. 5: 19, 20, NW.

25. Hva forkynte disse Rikets ambassadører under den første verdenskrig, og hva oppfordret de menneskene til å gjøre?

²⁵ Rikets ambassadører forkynte at hedningenes tid hadde endt i 1914, og at utbruddet av den første verdenskrig med alle de fryktelige ting som fulgte med den, var det forutsagte bevis for at disse «fastsatte tider for folkeslagene» (NW) da hadde endt. De forkynte at de nasjoner som ikke underordnet seg under Guds opprettede rike, skulle bli ødelagt i det forestående Harmageddon-slag. De oppfordret menneskene til med en fredelig innstilling å vende seg til Guds rike gjennom Kristus, for de mennesker som gjorde det, ville slippe å bli ødelagt av Guds Konge som nå var innsatt på tronen i det himmelske Jerusalem.

26. Hvem var de fremste blant disse kristne ambassadører, og hvorfor ble de hatet av alle nasjoner?

²⁶ Pålitelige historiske opptegnelser gjør oss kjent med at den fremste blant disse kristne som i årene 1914—1916 virket på denne måten som ambassadører for Guds opprettede rike, var en innvigd, døpt kristen, nemlig Charles Taze Russell. Han var da president for Selskapet Vakttårnet, som hadde sitt hovedkontor i Brooklyn i New York. Kristne som kom sammen med denne Russell for å forkynne om slutten på hedningenes tid og den fulle opprettelse av Guds rike i himlene, ble nedsettende kalt «russellitter» av sine fiender. De fortsatte å bli kalt det til og med etter at Russell døde den 31. oktober 1916, hvoretter Joseph F. Rutherford ble president for Selskapet Vakttårnet og den fremste talsmann for disse internasjonale kristne bibelstudenter. På den tiden støttet kristenhetens prester aktivt opp om begge de stridende parter i den første verdenskrig, som førte til at kolossalt mye blod ble utgytt. Rikets ambassadører nektet imidlertid av samvittighetsgrunner å ta del i den internasjonale krig som ble utkjempet angående det politiske verdensherredømmet. Av den grunn ble de hatet av alle nasjoner, slik det var blitt forutsagt i Matteus 24: 9.

27. Hvilken bemerkelsesverdig bok ble utgitt i 1917, hvilket oppsiktsvekkende foredrag ble holdt for første gang i 1918, og hvilke rettslige skritt ble tatt i 1918 overfor åtte fremtredende representanter for Bibelselskapet?

²⁷ Under den første verdenskrig, i 1917, utga Selskapet Vakttårnet under ledelse av president Rutherford The Finished Mystery (Den fuldbyrdede Hemmelighed), en bok som inneholder en forklaring på de bibelske profetiene i Esekiels bok og Åpenbaringsboken. Den 24. februar året etter holdt president Rutherford i Los Angeles i California for første gang sitt berømte foredrag over det oppsiktsvekkende emnet «Verden har endt — Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Ikke mange måneder senere, den 21. juni 1918, ble Rutherford og sju av hans kristne medarbeidere i Bibelselskapet i henhold til loven i forbindelse med spionasje og opprør dømt av en føderal domstol til 20 års fengsel for hvert av fire anklagepunkter, og disse fire fengselsstraffer skulle sones samtidig. På den amerikanske uavhengighetsdag, den 4. juli 1918, ble disse åtte dømte representanter for Bibelselskapet overflyttet fra byfengslet på Long Island i staten New York til et føderalt fengsel i Atlanta i Georgia.

28—30. a) Hva var dette angrepet på kristne mennesker i virkeligheten et angrep på? b) Hvem sto bak dette angrepet ifølge boken «Prester presenterer gevær»?

²⁸ Dette viste seg å være et angrep på kristne mennesker. Men det var mer enn det. Det var et angrep på Guds himmelske rike som disse menneskene var ambassadører for. Hvem sto bak dette angrepet? Var det muhammedanere eller hinduer eller buddhister eller konfucianere? En bok som ble utgitt i 1933 av en doktor i filosofia ved det sosiologiske fakultet ved University of Pennsylvania, gir oss svaret på dette. Boken heter «Prester presenterer gevær». I kapittel 10 om «Grupper av ubøyelige» sier den på sidene 183—185:

²⁹ «En undersøkelse av hele saken fører til den konklusjon at det var kirkesamfunnene og presteskapet som opprinnelig sto bak den bevegelsen som forsøkte å utrydde russellittene. I februar 1918 satte prestene i Canada i gang en systematisk kampanje mot dem og deres publikasjoner, særlig The Finished Mystery. Ifølge Winnipeg-avisen Tribune var justisministerens oppmerksomhet blitt rettet mot russellittene, og det ble antatt at motarbeidelsen av deres bok var noe som direkte ble forårsaket av ’representanter for presteskapet’.

³⁰ «I Worcester i Massachusetts oppfordret B. F. Wayland myndighetene til å arrestere de internasjonale bibelstudenter og hindre dem i å komme sammen i sine lokaler. Som følge av denne og lignende anmodninger av de ortodokse kirkesamfunns hierarki begynte russellittene å bli arrestert på forskjellige steder.

31. Hvordan reagerte en i religiøse kretser på at disse kristne ble idømt fengselsstraff, og hva hadde myndighetene øyensynlig utrettet for presteskapet?

³¹ «Da nyhetene om de 20 år lange fengselsstraffene nådde utgiverne av den religiøse presse, ble det i praktisk talt alle publikasjoner, både store og små, gitt uttrykk for glede over begivenhetene. Jeg har ikke kunnet oppdage noen medfølende ord i noen av de ortodokse religiøse tidsskrifter. ’Det kan ikke være noen tvil om,’ konkluderte Upton Sinclair, at ’forfølgelsen . . . delvis fant sted på grunn av den kjensgjerning at de var gjenstand for de «ortodokse» religiøse samfunns hat’. Det som kirkesamfunnene ved sine forente anstrengelser ikke hadde klart å gjøre, så det nå ut til at myndighetene hadde klart å utrette for dem, nemlig å knuse disse ’Ba’als-profeter’ for bestandig.

32. Hvordan reagerte presteskapet senere da disse kristne ble løslatt?

³² «Ett år senere, etter at de domfelte mennene hadde tilbrakt 12 måneder i det føderale fengsel i Atlanta, omstøtte ankedomstolen dommen, og mennene ble løslatt. Denne kjennelsen ble tatt imot med taushet i kirkesamfunnene. . . .

33. Hva ble vigd oppmerksomhet i rettssalene som følge av det hysteri som gjorde seg gjeldende under krigen?

³³ «. . . Langvarige religiøse stridigheter og fiendtligheter, som i fredstid ikke ble vigd noen oppmerksomhet i rettssalene, fant nå sin vei inn i rettslokalet som følge av det hysteri som gjorde seg gjeldende under krigen.»

En ’drikkebolle som får dem til å rave’

34. Hva berørte dette høydepunktet av religiøs forfølgelse, og hvilken profeti i Åpenbaringen angående Guds vitner ble således oppfylt?

³⁴ Forfølgelsen av disse innvigde kristne under den første verdenskrig nådde tydeligvis et høydepunkt i og med ovennevnte fengsling av de fremste representanter for Rikets ambassadører. Den berørte i meget stor grad disse kristne bibelstudenters arbeid med å vitne om Guds opprettede rike. Ved dette fikk tydeligvis profetien i Åpenbaringen 11: 7—19 sin oppfyllelse, ettersom Guds symbolske «to vitner» ble drept av det politiske «dyret» som steg opp av avgrunnen. Da de «to vitner» var døde, frydet menneskene på jorden seg og feiret begivenheten og lot det som var igjen av de «to vitner», bli liggende slik at det ble utsatt for offentlighetens forakt.

35. Hvem var det menneskene i virkeligheten forfulgte da de forfulgte Rikets ambassadører under den første verdenskrig, og i samsvar med hvilken regel som Jesus Kristus framsatte, begrunner du ditt svar?

³⁵ I den profetiske lignelsen om fårene og geitene framsatte Jesus Kristus i egenskap av Konge følgende regel: «Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» (Matt. 25: 40) Da den jødiske fariseer Saulus fra Tarsus forfulgte de jødiske kristne, viste den oppstandne Jesus Kristus seg for ham på mirakuløst vis og gikk ut fra denne regel da han sa: «Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg?» (Ap. gj. 9: 4; Fil. 3: 4—6) Da mennesker under den første verdenskrig forfulgte og motarbeidet de kristne ambassadører for Guds rike, forfulgte og motarbeidet de også Jesus Kristus, den kongelige Stein som var blitt lagt i det himmelske Sion eller Jerusalem. En slik forfølgelse kunne imidlertid ikke finne sted uten at det fikk følger for forfølgerne.

36. Hva advarte Jehova Gud nasjonene mot i Sakarias 12: 2, 3?

³⁶ For lang tid siden, i Sakarias 12: 1—3, hadde Jehova Gud advart folkene mot å legge hindringer i veien for hans himmelske Jerusalem og dets Konge av Davids kongehus og Juda stamme. Hvis de likevel gjorde det, ville de ikke gjøre det uten at det ville føre til skade for dem. Jehova, Skaperen, sa (NW): «Se, jeg gjør Jerusalem til en drikkebolle som får alle folkene rundt omkring til å rave; og også mot Juda skal han komme og være i beleiringen, endog mot Jerusalem. Og det må skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en tung stein for alle folkene. Alle som løfter den, skal visselig få stygge skrubbsår; og alle jordens folkeslag skal visselig bli samlet mot henne.»

37, 38. a) Mot hvem skulle beleiringen finne sted ifølge Sakarias’ profeti? b) Hvem er i vår tid de judeere som det siktes til i Sakarias’ profeti?

³⁷ Mot hvem sier denne profetien at beleiringen skulle finne sted? Den skulle ikke bare finne sted mot hovedstaden Jerusalem, men også mot Juda. På profeten Sakarias’ tid var Juda det land som det gjenoppbygde Jerusalem hersket over. Judas folk var undersåtter av Jerusalem og dets kongehus av Davids ættelinje.

³⁸ I vår tid er det de åndelige judeere, det himmelske Jerusalems åndelige ambassadører, som har herredømmet over det Juda land som blir beleiret i samsvar med det som blir forutsagt i Sakarias 12: 2. En levning av disse åndelige jøder, noen få tusen, lever fremdeles på jorden. Husk at apostelen Paulus i Romerne 2: 28, 29 sier at den ikke er jøde eller judeer som er det i det ytre ved sin omskjærelse på kjøttet. Den virkelige jøde eller judeer er den som er det i det indre, med et omskåret hjerte, slik det er tilfelle med alle dem som tilhører levningen.

39. Hvem vil denne levningen til slutt bli forent med, og hva er en beleiring av levningen i virkeligheten en beleiring av?

³⁹ Som det sies i Hebreerne 12: 22, har levningen kommet til et Sions berg som er mer opphøyd enn det jordiske, og som «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», befinner seg på. Når de som tilhører denne levning, avslutter sitt jordiske livsløp som ambassadører som er stedfortredere for Kristus, vil de slutte seg til Guds Lam, Jesus Kristus, som nå hersker i himmelsk herlighet på Sions berg. (Åpb. 14: 1—3) Ved å beleire denne levning beleirer derfor de fiendtlig innstilte folk også i virkeligheten det himmelske Jerusalem eller Sions berg. De forsøker å legge hindringer i veien for Kristi styre over hele jorden og dem som bor på den.

40, 41. a) I forbindelse med hvilken fødsel og hvilken krig ble denne djevelske virksomhet mot Rikets ambassadører forutsagt i Åpenbaringen, kapittel 12? b) Hvilket annet avkom frambringer det himmelske Jerusalem, og hva gjør Satan Djevelen som nå er kastet ut av himmelen, mot dem?

⁴⁰ Denne djevelske virksomhet mot de fredelige ambassadører for Guds rike ble forutsagt i kapittel 12 i Åpenbaringen i et profetisk syn som apostelen Johannes fikk. I dette kapittel blir det himmelske Jerusalem, Guds organisasjon, framstilt som en kvinne som skinner med himmelsk lys. Som Guds kvinne eller hustru føder hun en sønn. Sønnen blir revet bort fra gapet til den ildrøde Dragen, Satan Djevelen, og blir bortrykket til kvinnens ektemann, Gud, og blir satt på Guds trone. Dette krysser Dragens plan. Denne fødselen blir etterfulgt av en krig i himmelen og av at Kristus får kongemakt og blir satt på tronen i Guds rike. Dragen og hans demoner blir beseiret og kastet ut fra himmelen og ned til vår jord. Et seiersrop blir hørt i himmelen, og det lyder: «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.» (Åpb. 12: 1—10) Således viser det seg at det himmelske Jerusalems sønn er Guds rike med Jesus Kristus som utøvende Konge.

⁴¹ Det himmelske Jerusalem frambringer også flere som sitt avkom eller sin ætt. Disse befinner seg fremdeles på jorden. Hva gjør så Dragen, Satan Djevelen, etter at han er blitt kastet ned til jorden? Oppe i himmelen kunne han ikke sluke det himmelske Jerusalems sønn som ble bortrykket til Guds trone. Han forsøker derfor å sluke de andre av dets avkom eller ætt som befinner seg på jorden. Ved å forfølge dem og motarbeide deres kristne arbeid forfølger han deres mor, Guds kvinne, det himmelske Jerusalem. Åpenbaringen 12: 17 (NW) omtaler dette på følgende måte: «Dragen ble vred på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot dem som er igjen av hennes ætt, som holder Guds bud og har det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus.» De som er igjen av det himmelske Jerusalems avkom, må i dag gi vitnesbyrd om at Jesus er den regjerende Konge som Gud har innsatt på tronen.

42. Hvordan fører den usynlige Dragen krig mot Rikets ambassadører på jorden?

⁴² Hvordan fører så den usynlige, åndelige Dragen, Satan Djevelen, krig mot disse ambassadører for det nyfødte rike? Han gjør det ved å benytte seg av de jordiske, synlige riker i denne verden, som han er guden for. (2 Kor. 4: 4) Dragen kan bruke disse verdslige riker til å vedta lover mot Rikets ambassadører for å få stoppet dem.

43, 44. a) Hvordan reagerte fiendene da Rikets ambassadører framsto igjen i 1919? b) Hvordan ble dette billedlig framstilt i Åpenbaringen til Johannes?

⁴³ Under den første verdenskrig ble disse Rikets ambassadører for en tid hindret i sitt arbeid. Men om våren 1919 framsto de igjen på den jordiske skueplass etter at Selskapet Vakttårnets president og hans sju medfanger var blitt sloppet ut av det føderale fengsel i Atlanta i Georgia for aldri mer å vende tilbake dit. Siden da har den fornedrede Dragen hele tiden ført krig mot dem. Han har vært den usynlige person som har stått bak de verdslige nasjoner og tilskyndet dem til å drive en slik forfølgelse. Disse Rikets vitner måtte adlyde Kristi befaling i Matteus 24: 14 om å forkynne dette gode budskap om Guds rike på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner. Da de igjen framsto på den jordiske skueplass og tok opp dette arbeidet, var det til stor skuffelse for Dragen, ja, for alle de verdslige nasjoner som var i denne onde persons vold. Det var som om de sto opp fra de døde, som om de sto opp fra internasjonal forakt til himmelsk ære. Det var nøyaktig slik det ble skildret i Åpenbaringen til Johannes. Han forteller oss følgende angående de «to vitner»:

⁴⁴ «Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.» — Åpb. 11: 11, 12. Se til sammenligning Åpenbaringen 9: 1—6.

De skader bare seg selv.

45. I hvilken tilstand i forhold til det himmelske Jerusalem befinner de åndelige judeere seg ifølge Sakarias 12: 7?

⁴⁵ De i åndelig forstand oppstandne Rikets ambassadører er i virkeligheten åndelige jøder eller judeere som ennå ikke har fått del i det himmelske rike, i det himmelske Jerusalem. Ettersom de fremdeles er på jorden og er utsatt for den krig som Djevelen fører mot dem ved hjelp av sine jordiske regjeringer, befinner de seg utenfor det himmelske Jerusalem og oppholder seg således i telt utenfor dets murer. Med tanke på dette sies det profetisk i Sakarias 12: 7: «Og [Jehova] skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda.» — Se til sammenligning 2 Samuel 11: 11.

46. Hvorfor blir disse åndelige «Judas telter» først frelst, og hva blir fienden således nødt til å innse?

⁴⁶ De som ligger i telt ute på de åpne marker i Juda område, er naturligvis de første som fienden kan nå. De trenger derfor å bli frelst først. Det er nødvendig at det kan ses at Jehova også frelser disse som bor i telt, og at han gjør det først. Dette angår det åndelige folk som et hele, ikke bare hovedstaden og den kongelige familie der. Det at Jehova først frelser de åndelige judeeres telt, gjør at fienden blir klar over at den judeiske levning av Rikets ambassadører er verdifull i Guds øyne, ja, mer verdifull enn den spottende fiende hadde tenkt. Fienden blir således nødt til å innse at levningen er like verdifull for Jehova Gud og fortjener like mye å bli frelst av ham som alle de andre medlemmene av det åndelige israel, som allerede er herliggjort sammen med den regjerende Konge Jesus Kristus i det himmelske rike.

47. Hva er den «herlighet» som levningen av de åndelige judeere på jorden også skal få nyte godt av, og hvorfor skal de ikke bli glemt?

⁴⁷ Levningen på jorden vil få nyte godt av den herlige frelse sammen med det himmelske Jerusalem og dets Konge av «Davids hus» og alle hans medarvinger. Riket setter ikke ut av betraktning denne trofaste levning som ennå befinner seg på jorden. Dens medlemmer skal også bli gjort til medarvinger i Riket for at Rikets kongelige familie i samsvar med Jehova Guds hensikt skal bli fullstendig. Selv om Jesus Kristus er Guds utnevnte Overhode for den himmelske kongelige familie, deler han imidlertid sin himmelske ære med sine medarvinger. (Joh. 17: 22—24) Hele den kongelige families endelige herlighet vil bli tilpasset slik at den blir like stor for alle dens medlemmer. På den måten vil den større Davids hus og det himmelske Jerusalems innbyggere (hans medarvinger) ikke få større herlighet enn den herlighet som levningen av de åndelige judeere har som fremdeles befinner seg i en beleiret tilstand på jorden.

48. Hvordan og hvorfor skader fienden seg selv når de beleirer Rikets ambassadører?

⁴⁸ Jordens nasjoner beleirer det himmelske Jerusalem og dets kongelige «Davids hus» i og med at de beleirer levningen av dets rikes ambassadører. Ved å gjøre dette skader de bare seg selv. De opplever noe som får dem til å rave. Ja, de får alle sammen stygge skrubbsår. De vil få å gjøre med Gud hver gang de i sin ondskap forsøker å skade Guds rikes og dets ambassadørers interesser. Selv nå før Harmageddon-krigen bryter ut, får de føle dette som en innledning til det som skal komme senere.

49. På hvilken måte samler fiendene seg rundt et felles drikkebeger, og hvilken virkning har det de drikker, på dem?

⁴⁹ Nasjonene føler stor glede ved å forfølge Rikets ambassadører og plyndre dem. Men dette vil ikke gi dem noen varig tilfredsstillelse og endelig seier. Den kongelige Stein Jesus Kristus er blitt lagt fast og sikkert i det himmelske Sion eller Jerusalem, og når nasjonene samler seg rundt Rikets ambassadører som rundt et felles drikkebeger og venter å få drikke den mest velsmakende vin, får de da også noe å drikke. Men for en drikk! Den gir dem ingen varig glede og ingen følelse av tilfredshet. Den bevirker i stedet at de raver av sted i en fortumlet tilstand som gjør at de ikke vet hva de skal gjøre, eller hvor de skal gå. Denne virkning tilkjennegir at deres fall er sikkert.

50. Hvilket advarende eksempel på handlinger som virket som en bumerang, har vi fra jøden Mordekais tid?

⁵⁰ Vi vil nå ta for oss en rekke advarende eksempler fra det virkelige liv på handlinger som virker som en bumerang. Profeten Sakarias avsluttet nedskrivningen av sin profetiske bok i 519 f. Kr. Om lag 45 år senere var amalekitten Haman statsminister i det persiske verdensrike. Han sørget for at det ble vedtatt en uforanderlig lov mot Jehovas folk i alle rikets 127 provinser, innbefattet det gjenoppbygde Jerusalem. Ifølge denne loven skulle alle som tilhørte Jehovas folk, bli drept på den 13. dag i måneden adar i året 474 f. Kr. For en tid frydet Haman seg i sin onde gjerning mot Jehovas folk, men så begynte det å gå galt for ham. Hans hustru ga ham denne advarsel: «Hvis Mordekai, som du har begynt å stå tilbake for, er av jødisk ætt, da formår du intet mot ham, men vil komme til å stå aldeles tilbake for ham.» (Ester 6: 13) Haman hadde frydet seg over den seier som han i politisk og rettslig forstand hadde vunnet over Jehovas folk, innbefattet Jerusalem. Plutselig ble hans glede til sorg da han selv ble hengt i den samme galge som han hadde fått laget i stand til jøden Mordekai. Senere, på den skjebnesvangre dagen, forsvarte Guds folk seg med myndighetenes tillatelse og drepte sine fiender som torde handle i samsvar med Hamans lov. Som et høydepunkt ble Hamans ti sønner hengt på det skafott som deres egen far hadde latt bygge for å henge en av Jehovas forhatte tjenere.

51. Hvilket advarende eksempel har vi fra den tiden da kong Nebukadnesar av Babylon satte opp sitt gullbilde?

⁵¹ Flere år tidligere hadde noen babyloniske soldater kastet de trofaste mennene Sadrak, Mesak og Abed-Nego i en ildovn fordi de nektet å falle ned og tilbe det avguderiske gullbilde som var blitt stilt opp av kong Nebukadnesar. De babyloniske soldatene ble imidlertid selv oppbrent av ildsluene, mens de tre trofaste tilbederne av Jehova Gud kom levende ut av ildovnen. — Dan. 3: 21—27.

52. Hvilket eksempel har vi fra den tid da profeten Daniel nektet å slutte å be til sin Gud?

⁵² Flere år senere ble deres nære venn, profeten Daniel, kastet i løvehulen fordi han ikke ville slutte med å be hver dag til Jehova Gud. Politiske intrigemakere hadde gjennom en lov fått framstilt Daniel som en forbryter fordi han fortsatte å tilbe Jehova. Dagen etter ble Daniel trukket uskadd opp av løvehulen, men intrigemakerne ble kastet ned til løvene og ble fortært. — Dan. 6: 1—24.

53. Hvilket eksempel har vi fra slutten av Jesu første nærvær på jorden i år 33?

⁵³ I året 33 av vår tidsregning ble Jesus Kristus drept etter tilskyndelse av Jerusalems religiøse ledere, som ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Ved å få romerne til å ta livet av ham trodde hans fiender at de for all tid hadde satt en stopper for det forkynnelsesarbeid som ble utført av Jesu trofaste etterfølgere. Men på den tredje dag etter Jesu død oppreiste Gud ham fra de døde. Da ga Jesus sine etterfølgere befaling om å ta opp forkynnelsen igjen, ikke bare i Jerusalem og Judea, men på hele den bebodde jord, og overalt gjøre disipler for Jesus av mennesker av alle folkeslag. — Matt. 28: 19, 20; 24: 14.

54. Hvilket eksempel har vi fra den tiden som strekker seg fra de 12 apostlers tid og fram til Jerusalems ødeleggelse i år 70?

⁵⁴ Da den oppstandne Jesu apostler adlød hans befaling og forkynte åpenlyst i templet, la de religiøse myndigheter i Jerusalem hindringer i veien for dem. De kastet apostlene i fengsel, men Guds engel førte dem ut om natten og sa til dem at de skulle vende tilbake og gjenoppta forkynnelsen i templet. Etter at de var blitt arrestert og ført fram for det religiøse høye råd, forklarte de hva som var grunnen til at de ikke sluttet med å forkynne, ved å si: «En skal lyde Gud mer enn mennesker. . . . Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham.» Dette uovervinnelige forsvar fikk rådsherrene til å vike tilbake, og de holdt rådslagning og fulgte så Gamaliels råd: «Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» (Ap. gj. 5: 17—39) Trass i forfølgelse fortsatte den kristne menighet å virke i Jerusalem. Det var først da Jerusalems ødeleggelse av romerne i år 70 nærmet seg, at den kristne menighet flyktet fra byen. Igjen hadde de som kjempet mot Gud, tapt og fått mange stygge sår!

55. Hva kaller kristenhetens religiøse systemer Jehovas kristne vitner, og hvordan tapte Hitler i kampen mot deres Gud?

⁵⁵ La oss imidlertid vende tilbake til vår egen tid igjen. Dragen, Satan Djevelen, har tilskyndet folkene til å føre krig mot de salvede ambassadører for Guds opprettede rike. I 1931 begynte disse Rikets ambassadører å kalle seg ved navnet «Jehovas vitner». Kristenhetens religiøse systemer har foraktet dette navnet og fortsetter med å kalle oss «falske vitner». Etter den første verdenskrig oppreiste Satan Djevelen politiske diktatorer for å få utryddet vitnene i forskjellige land. I 1934 ble det over hele verden· protestert mot Hitlers djevelske forfølgelse av Jehovas vitner. I Berlin ble innenriksminister dr. Wilhelm Frick irritert over protesten og sa til diktatoren: «Hvis ikke Bibelstudentene øyeblikkelig bøyer seg, vil vi benytte de sterkeste midler mot dem.» Hitler skrek da: «Denne berme skal bli utslettet i Tyskland!» Men Hitler laget bare vanskeligheter for seg selv. Han tapte i sin kamp mot Gud. I dag fortsetter Jehovas vitner å komme sammen og forkynne åpenlyst i Vest-Tyskland. Til og med i det kommunistiske Øst-Tyskland fortsetter Jehovas vitner trofast å utføre sin tjeneste, selv om den må foregå under jorden.

56. Hvordan er det kommunistiske Sovjet blitt advart, og hvordan har kommunistene inntil nå lidd nederlag i sin kamp mot vitnenes Gud?

⁵⁶ I det kommunistiske Sovjet har den ene diktatoren etter den andre overtatt makten. Jehovas vitner, hvis virksomhet er forbudt i Sovjet og dets kommunistiske satellittstater, driver sin virksomhet under jorden. Med fare for å miste livet og friheten velger de å adlyde Gud mer enn mennesker. I 1956—1957 ble det vedtatt resolusjoner på større seksjonsstevner som ble holdt i frie land rundt om i verden, og i dem påpekte de for statsministeren hvordan de ble forfulgt i det kommunistiske Sovjet. Under henvisning til religionsfriheten ba de om at situasjonen for Jehovas vitner måtte bli vurdert på ny. Hva var diktatoren Krusjtsjovs svar? Jo, han svarte med å øke forfølgelsene.b Ikke desto mindre lykkes det å få meldinger ut av Sovjet som viser at Jehovas vitner driver en iherdig virksomhet under jorden, noe som er til stor bekymring for de kommunistiske motstanderne av Gud. I denne kampen er det disse motstanderne som kommer til å bli skadd, ikke Gud eller det Jerusalem som er der oppe.

57, 58. a) Hvordan er Jehovas vitner blitt beleiret i land som kaller seg demokratiske? b) Hvordan viste De forente staters høyesterett at den var blitt såret i forbindelse med avgjørelsen angående Jehovas vitners barn som gikk på skolen?

⁵⁷ Til og med i land som kaller seg demokratiske, har myndigheter og mennesker beleiret Jehovas vitner for å få dem til å bryte sin kristne ulastelighet. Myndigheter har under skinn av rett skapt vanskeligheter for dem slik at de er blitt ført fram for retten og kastet i fengsel, alt sammen i den hensikt å få satt en stopper for den forkynnelse av Guds rike som vi utfører fra hus til hus.

⁵⁸ Slike forsøk på å misbruke loven har slått feil. Fordi vi som kristne ikke vil slutte med å forholde oss nøytrale til denne verdens dødbringende konflikter, blir vi på våre møtesteder og offentlige stevner utsatt for pøbelopptøyer. I 1940 vedtok De forente staters høyesterett med åtte mot en stemme at Jehovas vitners barn som gikk på en offentlig skole, måtte adlyde skolens bestemmelser om at de skulle betrakte et nasjonalt symbol som noe som garanterte dem beskyttelse og frelse, og som de skulle sverge sin troskap. Den bølge av pøbelopptøyer som skylte over hele landet, ble en nasjonal skandale. Høyesterett følte det som om den hadde fått mange stygge sår. Den 14. juni 1943 omstøtte høyesterett med seks mot tre stemmer den samme dommen og erklærte til fordel for tilbedelsesfriheten at enhver skulle få tilbe Gud i samsvar med sin samvittighet, og denne modige domsavsigelse ble truffet mens den annen verdenskrig fremdeles raste.

59, 60. a) Hvordan har fiendene selv vært skyld i at det er blitt ført rettssaker mot dem, og hva har dette ført til? b) Hva er det som siden den annen verdenskrig har skapt ytterligere vanskeligheter for Jehovas vitner?

⁵⁹ I likhet med det som Jehovas vitner på dronning Esters tid gjorde, har også Jehovas vitner i vår tid gang på gang ad lovens vei drevet sine fiender tilbake, og de har til og med ført sine saker helt fram til De forente staters høyesterett. De har vunnet 36 av 50 saker som er blitt behandlet av denne høyeste rettsinstans. I Canada har Jehovas vitner ført sin sak gjennom lignende rettssaker, og flere saker er av domstolene blitt avgjort til deres fordel.

⁶⁰ Andre lands myndigheter har hindret Jehovas vitner i å gjøre bruk av sine religiøse rettigheter, men det har ført til sørgelige resultater for dem. (Ordspr. 6: 27, 28) I løpet av de årene som har gått siden den annen verdenskrig, har imidlertid nasjonalismen i stadig større grad gjort seg gjeldende over hele jorden, og dette skaper ytterligere vanskeligheter for Jehovas vitner.

61. Hvilken virkning har Dragens krigføring mot levningen hatt på mange av dem som har iakttatt den, og hva har de gjort?

⁶¹ I 46 år har nå den fornedrede Dragen, Satan Djevelen, ledet de jordiske nasjoner i å føre krig mot dem som er igjen av det himmelske Jerusalems avkom, de salvede ambassadører for Guds himmelske rike av «Davids hus». Hva har imidlertid denne krigføring ført til? Hundretusenvis av iakttagere har sett at disse religiøse og politiske systemer i denne verden i virkeligheten kjemper mot Gud, at de kjemper mot det himmelske Jerusalem og dets innsatte kongefamilie av «Davids hus». Disse iakttagere har med takknemlighet tatt imot det vitnesbyrd som er blitt avlagt av Rikets ambassadører, og har stilt seg på Rikets ambassadørers side og har tatt standpunkt for det himmelske Jerusalem og dets nyfødte rike av «Davids hus». De forlater rekkene til dem som beleirer det himmelske Jerusalem og dets rike, Davids rike. De slutter seg til de salvede Rikets ambassadører i å forkynne Rikets budskap over hele jorden. De gir sin fulle og hele støtte til «Judas telter» som befinner seg ute på virksomhetens mark, og som Jehova har lovt å frelse først.

Ødeleggelse for beleirerne

62. Som en innledning til hvilken endelig oppfyllelse av Sakarias’ profeti angående den tunge stein er de ting nasjonene har fått erfare fordi de har lagt hindringer i veien for Rikets representanter?

⁶² Inntil nå har folkene og nasjonene ravet av sted og fått mange stygge sår fordi de har lagt hindringer i veien for de synlige representanter på jorden for det himmelske Jerusalem og dets Konge av Davids hus. Men dette er bare innledningen til den store og endelige oppfyllelse av Sakarias’ profeti. Nasjonene har ennå ikke lært nok til at de har sluttet med sine overgrep og har hevet sin beleiring. Under usynlige demoners innflytelse blir de samlet slik at de kommer i en stilling som gjør det påkrevd at det blir utkjempet en endelig, avgjørende krig mot Gud, den Allmektige, et Harmageddon-slag. (Åpb. 16: 14—16) I sitt siste forsøk på å få ryddet Guds rike, det himmelske Jerusalems rike, av veien i likhet med en stor stein som ligger i veien for dem, ved å forsøke å få oss, Rikets forkynnere, ryddet av veien, vil de komme til å sønderrive seg fullstendig. Den kongelige Stein som er lagt i Sion (eller Jerusalem), vil knuse dem, akkurat som den steinen som ble sett i kongen av Babylons drøm, knuste avgudsbildet av metall. Jesus Kristus, den kongelige Stein, sa til sine motstandere: «Den som faller på denne stein, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.» — Matt. 21: 44; Dan. 2: 34, 36, 44, 45.

63. Hvorfor trenger vi ikke å bli grepet av skrekk når fiendene forsterker sin beleiring?

⁶³ Nå når de jordiske fiender styrker og utvider sin beleiring mot oss som forkynner og støtter Guds rike som den eneste rettmessige regjering over hele jorden, behøver vi følgelig ikke å bli grepet av panisk skrekk. Den allmektige Gud vil gi oss mot til å kunne holde stand i den avsluttende fase. «På den dag, sier [Jehova], vil jeg slå hver hest med skyhet og dens rytter med vanvidd; men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Og Judas stammehøvdinger skal si i sitt hjerte: Vår styrke er Jerusalems innbyggere ved [Jehova], hærskarenes Gud, deres Gud. På den dag vil jeg gjøre Judas stammehøvdinger lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd, og de skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre; og Jerusalem-folket skal fremdeles bli på sitt sted, i Jerusalem.» (Sak. 12: 4—6) Vi kan derfor være modige.

64. Hva vil Jehova gjøre med fiendens krigsmaskineri og hva vil de åndelige «Judas stammehøvdinger» måtte innrømme?

⁶⁴ Vår Gud, Jehova, lover oss å ta seg av den angripende hest og dens rytter, Satan Djevelens synlige krigsmaskineri. Jehova vil slå den med blindhet og med skyhet, men han vil opplate sine øyne over sine åndelige judeere på jorden og deres trofaste medarbeidere. For som sitt folk vil han bevare dem og sørge for deres ve og vel. De åndelige stammehøvdinger av den kongelige Juda stamme vil måtte innrømme at den styrke som får dem til å fortsette å støtte det himmelske rike og dets kongehus, ikke er deres egen styrke. Nei, den skriver seg fra den usynlige støtte som de får fra det himmelske Jerusalems kongelige innbyggere, særlig fra Jesus Kristus.

65. Hvordan kjemper disse «stammehøvdinger» og de som tjener under dem, mot fienden, og hva sammenlignes virkningen av denne kampen med?

⁶⁵ De åndelige Judas stammehøvdinger og naturligvis de som tjener under dem, vil ikke kjempe mot fienden med kjødelige våpen. Våre eneste våpen er åndelige våpen, Guds skrevne Ord og dets budskap. Ved å forkynne Guds Ord slik at beleirerne og angriperne føler den fortærende hete som følger med Jehovas vrede, vil de åndelige Judas stammehøvdinger i overført betydning forårsake en stor brann. Selv nå blir de under englers ledelse brukt til å utøse de ’sju siste plager, Guds vrede’ over alle folk som er atskilt fra Gud. (Åpb. 15: 1 til 16: 21) Hvordan plager ikke dette våre beleirere!

66, 67. a) Hva vil Jehova ikke behøve å lete etter hva de fiendtlige nasjoner angår? b) Hva vil Jehova finne hva de åndelige judeere og deres trofaste medarbeidere angår?

⁶⁶ Når Guds tid til å utkjempe «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» er inne, vil han ikke behøve å lete for å finne en rettferdig grunn for å tilintetgjøre disse som angriper de åndelige judeere og deres innvigde medarbeidere. Han vil imidlertid finne mange grunner for å beskytte sine Rikets ambassadører og deres trofaste medhjelpere. Han sier derfor ved sin profet:

⁶⁷ «Og [Jehova] skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda. På den dag skal [Jehova] verne Jerusalems innbyggere, og den iblant dem som snubler, skal på den dag være som David, og Davids hus skal være som Gud, som [Jehovas] engel foran dem. Og på den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar mot Jerusalem.» — Sak. 12: 7—9.

68. Hva er beleirerne i virkeligheten selv skyld i «på den dag»?

⁶⁸ «På den dag» vil det himmelske Jerusalem i den fulle betydning bli gjort til en drikkebolle som får folkene til å rave, og til en tung stein som gjør at de som tror at de er sterke nok til å få løftet Guds rike og fjernet det av veien, vil få mange stygge sår. Det at de i ondskap griper forstyrrende inn i Rikets interesser, det himmelske Jerusalems interesser, vil virke som en bumerang på dem og bli til skade for dem. De har selv skylden for at de blir ødelagt av Jehova Gud, som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna, en evig ødeleggelse. (Matt. 10: 28, NW) La dem derfor vokte seg!

69. Hva er vi forpliktet til overfor Guds engel som går foran oss, og hva vil det bety for dem som gjør det?

⁶⁹ Hva oss angår, kan vi, når vi tenker på våre jordiske fiender som vi kommer til å stå ansikt til ansikt med, føle oss svake, som slike som snubler, og som ikke er i stand til å gå oppreist, men det himmelske rike er sterkt og mektig nok til å knuse alle fiendene slik at de ikke lenger eksisterer. Guds regjerende Konge, Jesus Kristus av «Davids hus», vil handle i samsvar med sitt gudgitte navn «veldig Gud». Han vil være den Jehovas engel som går foran oss. Vi må fortsette å følge ham, den større David. Vi har derfor alle mulige grunner til å stole på Jehova Gud og samle styrke til å holde ut helt til de fiendtlige beleirere blir fullstendig ødelagt. For de åndelige judeere, «Judas telter», og for den ’store skare’ av deres trofaste medarbeidere på jorden vil det bety endelig frelse som kommer fra Jehova, vår Gud, ved hans uovervinnelige kongers Konge, Jesus Kristus. — Es. 9: 6; Åpb. 7: 9—17.

[Fotnoter]

«I de senere år er mye av den anti-religiøse propaganda blitt rettet mot små grupper, for eksempel Jehovas vitner som aktivt oppmuntrer til ulydighet mot staten.»