«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 60. bok — 1 Peter

Skribent: Peter

Sted skrevet: Babylon

Fullført: ca. 62—64 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne og den etterfølgende artikkel er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

 1. Hvorfor ble de kristne utsatt for prøvelser, og hvorfor var Peters første brev betimelig?

ETTER hvert som de første kristne kunngjorde Guds dyder vidt og bredt, fikk Rikets arbeid framgang og vokste overalt i det romerske verdensrike. Det oppsto imidlertid en del misforståelser i forbindelse med denne nidkjære gruppen. For det første hadde jo deres religion begynt i Jerusalem, blant jødene, og enkelte forvekslet de kristne med de politisk innstilte jødiske fanatikere, som var forbitret over det romerske åk og til stadighet skapte problemer for de lokale landshøvdinger. De kristne skilte seg ut fra andre ved at de nektet å ofre til keiseren og ta del i datidens hedenske religiøse seremonier. Det ble talt imot dem, og de måtte gjennomgå mange prøvelser på grunn av sin tro. Peter skrev sitt første brev på det rette tidspunkt og med en forutseenhet som viste at han skrev under inspirasjon. Han oppmuntret de kristne til å stå fast og veiledet dem med hensyn til hvordan de skulle forholde seg under det styre som ble utøvd av Nero, datidens «keiser». Dette brevet viste seg å være i høyeste grad betimelig i betraktning av den storm av forfølgelse som brøt ut nesten like etter.

 2. Hva er det som viser at Peter har skrevet brevet, og hvem er det stilt til?

² At Peter har skrevet brevet, blir slått fast i de innledende ordene. Dessuten siterer Irenaeus, Clemens Alexandrinus, Origenes og Tertullianus alle fra brevet og omtaler Peter som den som har skrevet det.a Ektheten av Peters første brev er like godt dokumentert som ektheten av de øvrige inspirerte brevene. Evsebios forteller at de eldste i kirken ofte gjorde bruk av brevet; det var ingen tvil om dets ekthet på hans tid (ca. 260—340). Ignatius, Hermas og Barnabas som levde i begynnelsen av det annet århundre, henviser alle til det. Peters første brev er fullt ut i harmoni med de øvrige inspirerte skrifter, og det inneholder et mektig budskap til jødiske og ikke-jødiske kristne som er «midlertidige innbyggere som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» (NW).

 3. Når ser det ut til at brevet ble skrevet?

³ Når ble brevet skrevet? Tonen i det viser at de kristne var utsatt for prøvelser enten fra hedningers eller uomvendte jøders side, men at Neros organiserte forfølgelse, som tok til i begynnelsen av år 64, ennå ikke hadde begynt. Det er tydelig at Peter skrev brevet like før dette, sannsynligvis mellom år 62 og år 64. Den kjensgjerning at Markus fremdeles var sammen med Peter, støtter denne slutning. I år 60 var Markus sammen med Paulus i Roma, men skulle til å reise til Lilleasia, og da Paulus var i fengsel annen gang, i år 65, skulle Markus igjen slutte seg til ham i Roma. (1 Pet. 5: 13; Kol. 4: 10; 2 Tim. 4: 11) I mellomtiden kan han ha hatt anledning til å være sammen med Peter i Babylon.

4, 5. a) Hva motbeviser den påstand at Peter skrev sitt første brev i Roma? b) Hva er det som tyder på at han skrev det i det bokstavelige Babylon?

⁴ Hvor ble Peters første brev skrevet? Selv om bibelkommentatorer er enige om at brevet er ekte og kanonisk, om at Peter har skrevet det, og om når det sannsynligvis ble skrevet, er de uenige om hvor det ble skrevet. Noen hevder at det var det berømte Babylon i Asia, ved elven Eufrat. Andre hevder at det var Babylon i Egypt, som nå blir kalt Gamle Kairo. Den romersk-katolske kirke hevder naturligvis at Peter skrev brevet i Roma, og at Babylon er et «billedlig navn på Roma». Angående dette sier Halleys Pocket Bible Handbook, 1944, side 506: «Den romersk-katolske tradisjon at Peter grunnla kirken i Roma og var dens biskop i 25 år, har ikke noe som helst historisk grunnlag. Det er en historie som ble oppdiktet flere hundre år senere, da de romerske biskoper var i ferd med å bli ærgjerrige og ønsket å være kristenhetens ledere.» Til tross for at The Westminster Dictionary of the Bible (1944, side 473) deler den oppfatning som mange av de eldste skribenter har, nemlig at Peter ble henrettet i Roma, sier den angående Peter: «Det oppsto tidlig legender om hans liv; den romerske legende om at han var biskop i Roma i 25 år, skriver seg fra tidlige, apokryfiske historier som oppsto blant de kjetterske ebjonitter, og må dras i tvil, ikke bare på grunn av sin opprinnelse og sine åpenbare indre uoverensstemmelser, men også på grunn av hva historien sier.»

⁵ De inspirerte skrifter, som innbefatter Peters to brev, nevner ikke at Peter dro til Roma. Paulus forteller at han selv har vært i Roma, men han sier ikke noe om at Peter har vært der. Selv om Paulus nevner 35 navn i sitt brev til romerne og sender hilsener til 26 navngitte personer, nevner han ikke Peter. Hvorfor gjør han ikke det? Og hvorfor gir Paulus i dette brevet til romerne en veiledning som en kunne vente at Peter, hvis han hadde vært «Kristi stedfortreder», ville ha gitt sin hjord? Ganske enkelt fordi Peter ikke var der på den tiden! (Rom. 16: 3—15) Det ser derfor ut til at det Babylon hvor Peter skrev sitt første brev, var det bokstavelige Babylon ved elven Eufrat i Mesopotamia. Omskårne jøder hadde bodd i denne byen helt siden Nebukadnesars tid. I samsvar med den oppdeling av distriktet som apostlene var blitt enige om, reiste Paulus mot vest og kom til slutt til Roma, mens Peter arbeidet blant de «omskårne» i Den nære orient, som innbefattet de jødiske kolonier i Babylon. — Gal. 2: 7—9.

INNHOLDET AV 1 PETER

 6. Hvilket håp skriver Peter om, og på hvilket grunnlag er brevets lesere blitt «gjenfødt» til dette håp?

⁶ Gjenfødt til et levende håp ved Kristus (1: 1—25). I innledningen henleder Peter sine leseres oppmerksomhet på at de er ’gjenfødt til et levende håp’, og at en uvisnelig arv er gjemt for dem i himlene. Dette skyldes Guds barmhjertighet ved Jesu Kristi oppstandelse. Derfor kan de glede seg, selv om de har sorg en liten stund ved allehånde fristelser og prøvelser, for at deres prøvde tro «må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse». Fortidens profeter, ja, selv englene har ransaket denne frelse. De kristne bør derfor omgjorde sitt sinns lender med tanke på virksomhet og sette sitt håp til denne nåde eller ufortjente godhet og være hellige i all sin ferd. Er ikke dette rett i betraktning av at de er blitt løskjøpt, ikke med forgjengelige ting, men med «Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam»? De er blitt «gjenfødt» ved Guds Ord, som lever og blir, og som er blitt forkynt for dem ved evangeliet. — 1: 3, 7, 19, 23.

 7. a) Hva slags hus blir de kristne oppbygd til, og hva er formålet med det? b) Hvordan bør deres ferd være i betraktning av at de er midlertidige innbyggere?

⁷ De må ha en rett ferd blant hedningene (2: 1—3: 22). Som levende steiner blir de kristne oppbygd til et åndelig hus, og de frambærer åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus, hjørnesteinen, som ble til en snublestein for de vantro. De som viser tro, er blitt «et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at [de] skal forkynne hans dyder som kalte [dem] fra mørke til sitt underfulle lys». Som midlertidige innbyggere blant hedningene bør de avholde seg fra de kjødelige lyster og ha en god ferd. De skal underordne seg «all menneskelig ordning», enten det er en konge eller hans landshøvdinger. Ja, de skal ’ære alle, elske broderskapet, frykte Gud og ære kongen’. På lignende måte bør tjenere underordne seg under sine herrer og være tålmodige og holde ut når de lider urettferdig, og på den måten bevare en god samvittighet. Selv Kristus ble utskjelt og måtte lide, til tross for at han ikke gjorde synd, og han etterlot oss ’et eksempel, for at vi skal følge etter i hans fotspor’. — 2: 9, 13, 17, 21.

 8. a) Hvilken sunn veiledning blir gitt til hustruer og ektemenn? b) Hvilken foranstaltning for frelse har Gud truffet for dem som nå bestreber seg på å gjøre det gode?

⁸ Hustruer bør også underordne seg, for ved en ren ferd sammen med dyp respekt (NW) kan de kanskje vinne sin vantro ektemann uten ord. De bør ikke være opptatt av den utvortes prydelse, men i likhet med Sara være lydig mot sin mann og legge større vekt på den «uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud». Ektemenn bør vise sine hustruer ære som «det svakere kar» og som «medarvinger til livets nåde». Alle kristne bør være kjærlige mot brødrene. «Den som vil elske livet . . . han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den! For Herrens øyne er over de rettferdige.» De kristne bør ikke frykte mennesker, men alltid være rede til å forsvare seg for enhver som krever dem til regnskap for deres håp. Det er bedre å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt. «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» Akkurat som Gud traff en foranstaltning for at Noah og hans familie skulle kunne bli frelst i arken, har han nå truffet en foranstaltning for frelse gjennom dåpen og gjennom Jesu Kristi oppstandelse. — 3: 4, 7, 10—12, 18.

 9. Hvilken sinnsinnstilling bør de kristne ha? Til tross for hva?

⁹ En bør glede seg over å gjøre Guds vilje som en kristen trass i lidelser (4: 1—5: 14). De kristne bør ha den samme sinnsinnstilling som Kristus, og bare leve for å gjøre Guds vilje, ikke hedningenes vilje, selv om disse spotter dem fordi de ikke renner med dem i «den samme strøm av ryggesløshet». Ettersom alle tings ende har kommet nær, bør de være sindige og be og ha inderlig kjærlighet til hverandre og gjøre alle ting til Guds ære. De bør ikke undre seg når prøvelser kommer over dem, men glede seg over at de kan ha del i Kristi lidelser. Ingen av dem må imidlertid lide som ugjerningsmann. Ettersom dommen begynner med Guds hus, bør «de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode». — 4: 4, 19.

10. Hvilket råd blir gitt til de eldste og til yngre, og hvilken kraftfull forsikring slutter brevet med?

¹⁰ De eldste bør vokte hjorden frivillig, ja, av et villig hjerte. Hvis de er et mønster for hjorden, vil de når overhyrden åpenbares, få ærens uvisnelige krans. De yngre skal underordne seg under de eldre, idet alle har et ydmykt sinn, «for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». De skal være faste i troen og være på vakt overfor den «brølende løve», Djevelen. Igjen lyder kraftfulle ord som utgjør en forsikring, idet Peter slutter sin formaning: «Men all nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder; ham tilhører makten i all evighet. Amen.» — 5: 5, 8, 10, 11.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

11. Hvordan bygger Peter videre på den veiledning Jesus og Paulus ga, når han gir råd til tilsynsmenn?

¹¹ Peters første brev inneholder sunn veiledning for tilsynsmenn. Peter bygger videre på Jesu egen veiledning i Johannes 21: 15—17 og Paulus’ veiledning i Apostlenes gjerninger 20: 25—35 og viser at en tilsynsmanns gjerning er en hyrdegjerning, og at den skal utføres på en uselvisk måte, villig og med iver. Tilsynsmannen er en underhyrde, som tjener under overhyrden, og han skal overfor ham stå til regnskap for Guds hjord, hvis interesser han må ivareta som et mønster for hjorden og i all ydmykhet. — 1 Pet. 5: 2—4.

12. a) I hvilken grad må de kristne underkaste seg under herskere og herrer? b) Hvilken formaning gir Peter i forbindelse med hustruens underdanighet og ektemannens lederskap? c) Hvilken kristen egenskap blir understreket gjennom hele brevet?

¹² Mange andre sider ved de kristnes undergivenhet blir berørt i Peters brev, og det blir gitt utmerket veiledning. I 1 Peter 2: 13—17 blir det gitt råd angående hvordan de kristne bør underordne seg under de styrende, for eksempel under konger og landshøvdinger. Det skal imidlertid være en relativ undergivenhet, som en skal vise for Herrens skyld, og som er ledsaget av frykt for Gud, hvis tjenere de kristne er. Tjenestefolk får den formaning at de skal underordne seg under sine herrer og holde ut hvis de må lide på grunn av sin «samvittighet for Gud». Det blir også gitt uvurderlig formaning til hustruer, som blir oppfordret til å underordne seg under sine menn, også under dem som er vantro, ettersom en slik ren og respektfull oppførsel er «kostelig for Gud» og kanskje kan føre til at de vinner sine menn for sannheten. Her benytter Peter Sara, som trofast underordnet seg under Abraham, som et eksempel for å understreke dette punktet. (1 Pet. 2: 18—20; 3: 1—6; 1 Mos. 18: 12) Ektemenn bør på sin side utøve sitt lederskap på rette måte, idet de tar hensyn til sine hustruer som «det svakere kar». I forbindelse med det samme tema kommer dessuten Peter med denne oppfordringen: «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre.» Deretter understreker han nødvendigheten av å vise ydmykhet, en kristen egenskap som blir framhevet gjennom hele hans brev. — 1 Pet. 3: 7—9; 5: 5—7; 2: 21—25.

13. a) Hvordan klargjør Peter i sitt brev Guds hensikt med å kalle den kristne menighet? b) Hvilken glederik arv holder han fram, og hvem oppnår den?

¹³ I en tid med ildprøver og da forfølgelser hadde begynt å blusse opp igjen, ga Peter styrkende oppmuntring, og hans brev er i sannhet til uvurderlig hjelp for alle som står overfor slike prøver i vår tid. Legg merke til at han benytter de hebraiske skrifter når han siterer Jehovas ord: «I skal være hellige; for jeg er hellig.» (1 Pet. 1: 16; 3 Mos. 11: 44) Senere viser han i et avsnitt som er rikt på henvisninger til andre av de inspirerte skrifter, hvordan den kristne menighet er oppbygd på Kristi grunnvoll som et åndelig hus av levende steiner. Og hva er så hensikten med det? Peter svarer: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» (1 Pet. 2: 4—10; Es. 28: 16; Sl. 118: 22; Es. 8: 14; 2 Mos. 19: 5, 6; Es. 43: 21; Hos. 1: 10; 2: 23) Det er for dette ’kongelige presteskap’, det alminnelige presteskap, som omfatter hele Guds hellige folk, Peter framholder det løfte som er forbundet med Riket, nemlig løftet om «en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv», «ærens uvisnelige krans» og den «evige herlighet i Kristus Jesus». De som tilhører dette folk, blir således i høy grad oppmuntret til fortsatt å glede seg, så de ’også kan glede seg med jubel i hans herlighets åpenbarelse’. — 1 Pet. 1: 4; 5: 4, 10; 4: 13.

[Fotnote]