Vielsesseremonien
som den utføres av Jehovas vitner
UTTRYKKET «vielse» brukes om foreningen av mann og kvinne i ekteskap. Jehova, Skaperen av universet og alt som lever i det, er opphavsmannen til ekteskapet. Ekteskapet ble ikke innstiftet utelukkende til glede og behagelighet for menneskelige skapninger. I Jehovas hensikter har ekteskapet en gjev og opphøyd plass. Det er bare når skapningene forstår dette og innser at ekteskapet er et «tredobbelt bånd» som omfatter mannen, kvinnen og Skaperen, at de kan finne den største glede og tilfredsstillelse i det.
Noen passende skriftsteder som illustrerer denne betydningsfulle kjensgjerning, fortjener oppmerksomhet. 1 Mosebok 1: 27, 28 sier: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder.» Her finner vi, direkte knyttet til deres skapelse og ekteskap, et oppdrag om å tjene Jehovas opphøyde formål.
Eksempler på den rette innstilling overfor dets opphavsmann
1 Mosebok, kapitel 24, inneholder en meget detaljert beskrivelse av utvelgelsen av en hustru til Isak, arvingen til abrahamsløftet. Den illustrerer hvordan de som håper på å arve frelse, både de som tilhører den kristne levning og deres rettsindige ledsagere, skulle ta tilbørlig hensyn til Jehova ved valget av ektefelle. Legg merke til det første punktet som slås fast i 1 Mosebok 24: Kvinnen må være gudfryktig og tilhøre en gudfryktig slekt. En kanaanittisk eller hedensk kvinne var ikke skikket. Vi ser også at Abraham, brudgommens far, adlød Guds påbud for sitt eget og sin families vedkommende om å dra bort fra sitt land og fra sin slekt og fra sin fars hus. (1 Mosebok 12: 1) Derfor måtte Isak, ætten, ikke bringes tilbake dit. Poenget er at ingen overtredelse av det som klart og tydelig var Jehovas ledelse, ville bli tålt. Abrahams tjener, som ble sendt ut for å hente bruden, tok også Gud i betraktning og så hen til Herren Gud forat han skulle lede og velsigne hvert skritt han tok for å utføre sitt oppdrag. Kvinnen måtte holde mål i samsvar med Jehovas krav, og måtte være villig til å godta ordningen. Da Herrens velsignelse av valget av bruden var blitt lagt for dagen, ga tjeneren som representant for Abraham og Isak presanger, ringer og andre smykker, til den unge kvinnen og hennes formyndere, og stadfestet derved kontrakten mellom alle de angjeldende. Til slutt ble Herrens ledelse godtatt uten spørsmål av Isak, og vielsen ble fullbyrdet da tjeneren brakte Rebekka til ham.
Det er nok så at Herren Gud ikke velger ut ektefelle for den enkelte blant sitt folk nå i vår tid, men han åpenbarer klart i sitt ord, Bibelen, den rette framgangsmåte for hans folk å følge når de skal foreta dette valget. Hvis hver enkelt ville vise den samme omhu som Abraham og hans tjener for å bringe Herrens mening på det rene når det gjelder valg av ektefelle, ville ekteskapet med sikkerhet ha hans velsignelse og bli meget mer vellykket enn det ellers ville bli. Rikdom, sosial stilling og legemlig skjønnhet, som verden betrakter som det viktigste, er ikke virkelig betydningsfulle faktorer i et vellykket ekteskap. Det man bør strebe etter, er å stemme overens når det gjelder gudfryktighet.
Jehovas hensikt i forbindelse med opphøyelsen av hans navn og ord, opprettelsen av hans rike og velsignelsen av alle jordens slekter, dreier seg i dag om Jehovas familie, som omfatter Kristus Jesus og hans brud og også de rettsindige ledsagere som følger bruden. De som er lemmer på Kristi legeme, og deres ledsagere bør i hvert enkelt tilfelle legge for dagen en omhu i valg av ektefelle som kan måle seg med den omhu Abraham viste da han valgte en ektefelle til Isak. Hvis de gjør det, kan det med rette sies om dem: «Det som Gud har sammenføyd.» — Matt. 19: 6.
Salme 45: 1—15 viser at bruden i sin forberedelse til ekteskapet skulle vise den rette aktelse, ikke bare for brudgommen, men også for brudgommens far. Åpenbaringen 21: 1—5 viser at Kristus, brudgommen, og hans åndelige brud kommer ned fra himmelen fra Gud for å gi Jehovas velsignelser til alle skapninger som er verdige til liv.
Det er sant at alle disse tilfellene i høy grad er profetiske og symbolske. Men det forandrer ikke på noen måte den kjensgjerning at alle som har innvigd seg til Jehovas tjeneste, må ta hans krav i betraktning i sitt valg av ektefelle. Et ekteskap som ignorerer Jehova Gud og hans hensikter med sine skapninger, er ikke fullstendig, og det kan heller ikke bli et virkelig lykkelig ekteskap.
De punkter som er nevnt her, er trukket fram i en dobbelt hensikt — for det første forat de kristne som inngår ekteskap, kan innse de forpliktelser de har overfor sin Skaper og velgjører når de går ut i livet som en familieenhet, og kan sette sin energi inn på å oppfylle dem, og for det annet fordi Jehova Guds vilje og hensikt blir så godt som fullstendig ignorert av menneskene i alle land. Det er millioner, som er forblindet av de såkalte hedenske eller ikke-kristne religioner, som ikke kjenner Gud eller hans hensikter og ikke på rette måte kan ta hensyn til ham i sitt liv. Det er andre millioner i totalitære land som med overlegg og i ondskap forkaster Gud og skyver Gud ut av sitt liv og sin virksomhet, mens religiøse frafalne i de såkalte kristne land har fordervet folks sinn og formørket deres tenkeevne i en slik grad at de bare lever for å tilfredsstille seg selv og sine lave lidenskaper, og ikke alvorlig tar i betraktning de forpliktelser de har overfor sin Gud. Det kan med sannhet sies: «Verden . . . ved sin visdom kom [ikke] til å kjenne Gud.» «For denne verdens visdom er dårskap for Gud.» — 1 Kor. 1: 21; 3: 19, NW.
I dag blir «Guds vrede. . . . åpenbart fra himmelen mot all ugudelighet og urettferdighet fra mennesker som undertrykker sannheten på en urettferdig måte. For enda de kjente Gud, herliggjorde de ham ikke som Gud og takket ham heller ikke, men de ble tomme i sine tanker og deres uforstandige hjerte ble formørket.» (Rom. 1: 18, 21, NW) Hva Jehovas krav angår, beskriver altså Bibelen verdens mørke både når det gjelder ekteskapet og praktisk talt alle andre områder.
Apostelen Peter skrev til sine medkristne: «På den annen side er dere ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys.» (1 Pet. 2: 9, NW) Det kreves derfor av de kristne at de skal framvise Jehovas dyder i alle ting, og det innbefatter å tilpasse seg til det guddommelige mønster for ekteskap i alle detaljer. Han gjør dette for å få Guds godkjennelse og for å ha fred i sitt eget sinn. Det er også for å gi et rett eksempel og en rettesnor for den forblindede verden, særlig for mennesker i verden med en god vilje som ønsker å kjenne og tjene Gud. — 1 Tim. 4: 16.
Det virkelige vitne
I begynnelsen var det Jehova alene som var vitne da Adam og Eva ble forent i ekteskap. Hvilke uttrykk for troskap og kjærlighet som enn kan ha blitt utvekslet mellom disse to, så ble det gjort i nærvær av deres Gud. De ville gjennom hele sitt framtidige liv være klar over denne kjensgjerning. De visste at enhver krenkelse av deres pakt eller troløshet mot hverandre ville bli kjent av deres Gud. Det ville utgjøre den sterkest mulige innflytelse til å hindre dem i å gjøre noe galt. Så lenge de æret, elsket og respekterte sin Gud, kunne de ikke være troløse mot de hellige forpliktelser de hadde påtatt seg i hans nærvær.
I dag er det mennesker i form av prester, rabbinere og lignende som hevder at de er det betydningsfulle og ansvarlige vitne, i hvis nærvær alle de som inngår ekteskap, må avlegge sine løfter. Noen går så langt som til å påstå at med mindre foreningen er velsignet av dem, er den ikke høytideligholdt på rette måte. Dette er oppriktig talt en fullstendig ubibelsk og derfor falsk påstand fra deres side. De er i høyden bare de offisielle vitner som sørger for at de nødvendige papirer som kreves av staten, blir ordentlig utfylt og innsendt. Notarius publicus, byfoged, sorenskriver eller en annen offentlig embetsmann som er bemyndiget av staten, kan utføre det like godt. Den eneste forskjell mellom en prest og de andre offentlige embetsmenn som er nevnt, er at presten skulle kjenne Herrens mening om saken og således være skikket til å instruere ekteskapskandidatene om deres bibelske forpliktelser overfor hverandre og overfor sin Gud.
Det virkelige vitne som den kristne påtar seg sine forpliktelser i nærvær av, er hans Gud. Akkurat som i tilfellet med Adam og Eva står den kristne, som har innvigd sitt liv til Guds tjeneste, foran sin Gud og påtar seg sine forpliktelser i hans nærvær. Når han er rett instruert, er han klar over sitt ansvar overfor Herren, og så lenge han ærer, elsker og respekterer sin Gud, vil han respektere og være trofast overfor sine ekteskapelige forpliktelser som han har påtatt seg foran sin Gud. Gudfryktige mennesker i alle tidsaldre anerkjente dette prinsippet. — 1 Mos. 31: 49, 50.
Berettigelsen av borgerlig vielse
I vår behandling av høytideligholdelsen av inngåelsen av ekteskap, har vi inntil nå bare beskjeftiget oss med den tjeneste som blir utført av en prest eller ordets tjener. Dette er ikke for å antyde at Jehovas vitner ikke godtar den rent borgerlige seremoni som utføres av en sivil tjenestemann som er utnevnt av staten, som passende og fullstendig. Vi gjør det. Og når det gjelder kristne, går man ut fra at kandidatene i slike tilfelle fra sitt studium av Bibelen har klart for seg sine forpliktelser mot hverandre og mot Gud, men at de likevel av en eller annen grunn foretrekker en rent borgerlig vielse. De har rett til å få det. Kravene for inngåelse av ekteskap varierer i de forskjellige land. Jehovas vitner retter seg med glede etter disse bestemmelser i de forskjellige land, når de ikke strider mot Guds lov om engifte.
Ekteskapets gleder og forpliktelser
Ekteskapet er fylt med håp og forventning for dem som trer inn i denne stand. Framtiden fortoner seg meget tiltalende og gledelig for dem, og med rette, hvis de har tatt Herrens krav i betraktning og har bestemt seg til å innrette sitt liv i samsvar med dem. Når man innretter seg etter Jehovas lov, kan man ta til seg Jesu ord i Matteus 19: 4—6: «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjøtt? . . . Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.»
Ekteskapet betyr derfor et alvorlig ansvar overfor Herren Gud. Med tanke på dette arrangerte Jehova våre første foreldres ekteskap. Han ga dem fullstendige og tilstrekkelige instrukser som skulle lede dem på rette måte. Han utstyrte dem med et fullkomment og vakkert hjem, Eden, som var i stand til å oppfylle et gudfryktig hjertes ønsker. Jehova velsignet forbindelsen.
De som nå gifter seg, har den lykkelige lodd å bli gift på Jehovas dag, da Han er nærværende, representert ved sin Sønn, og oppretter sitt rike, som blir omtalt som en glede for all jorden. (Sl. 48: 2, 3) De som nå gifter seg i Herren og trofast blir i den tilstand, kan få nyte hans rikes velsignelser og gleder gjennom hele sitt ekteskap.
Det er imidlertid på sin plass å minne dem som inngår ekteskap om at man bare kan oppnå og bevare denne gledelige tilstand ved å sette Gud først i sitt liv og ved å bevare en ekte, ren kjærlighet til hverandre. Deres ansvar er klart merket opp for dem i Bibelen. Det er helt nødvendig å studere dens retningslinjer flittig og anvende dem daglig. I Efeserne 5: 21—33 (NW) oppsummerer apostelen deres forhold til hverandre med disse ord:
«Vær hverandre undergitt i frykt for Kristus. Hustruene bør være sine ektemenn undergitt som under Herren, for en ektemann er sin hustrus hode liksom Kristus også er menighetens hode, han som er en frelser av dette legeme. Ja, liksom menigheten er Kristus undergitt, slik bør også hustruer være sine ektemenn undergitt i alle ting. Ektemenn, fortsett å elske deres hustruer, liksom Kristus også elsket menigheten og ga seg selv for den, forat han kunne helliggjøre den, idet han renset den med vannbadet ved hjelp av ordet, forat han kunne framstille menigheten for seg i dens glans, uten plett eller rynke eller noe slikt, nei, den skulle være hellig og uten lyte. På denne måten bør ektemennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, for ingen har noensinne hatet sitt eget kjøtt, men han før og pleier det, som Kristus også gjør med menigheten, fordi vi er lemmer på hans legeme. ’Av den grunn skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjøtt.’ Denne hellige hemmelighet er stor. Jeg taler nå om Kristus og menigheten. Ikke desto mindre bør også hver og en av dere elske sin hustru som seg selv, og på den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann.»
Det er bare de kristne som kan vise denne grad av kjærlighet og tillit i denne tid da folk ringeakter alle rette prinsipper for rettferdighet, kjærlighet og sannhet. Den kristne hustru vet at hennes mann tar sine ekteskapelige forpliktelser som en hellig plikt overfor Jehova, og mannen vet at hustruen gjør det samme. Følgelig har de tro, tillit og fred i sinnet.
Våre første foreldre forspilte sin glede, sitt vakre hjem og sitt liv fordi de mistet troen på Gud. De gjorde opprør mot Guds ord og foraktet den Høyestes råd. (Sl. 107: 11) Den gifte kristnes lykke, hans hjem i eller under Jehovas rike og hans liv vil bare vare ved hvis han setter Gud først. Jesus sa: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) Når de hjelper hverandre til å gjøre det, utfører de den helligste plikt som hviler på en ektemann eller en hustru. Deres gjensidige samarbeid kan og bør hjelpe dem begge til å leve et gudfryktig, kristent liv.
Det er bare deres innvielse til å tjene Gud som går foran den pakten de nå har inngått. I Guds øyne er en pakt en meget hellig ting. Derfor bør de være trofaste mot sin innvielse til sin Gud og sin pakt med hverandre.
Stedet for seremonien
[Det som i resten av denne artikkelen nevnes om sted for vielsen, vielsesattesten, selve seremonien og den som utfører vielsen, gjelder i alt vesentlig amerikanske forhold. Der blir Jehovas vitner anerkjent som prester eller ordets tjenere, og utfører følgelig også vielser. Her i landet har de ikke denne rett, og lovens bestemmelser for inngåelse av ekteskap er også litt annerledes enn i USA]
Den Rikets sal en krets av Jehovas vitner benytter, er ett av de rette steder for å utføre en kristen vielsesseremoni. Hvorfor? Fordi denne seremonien er et vitnesbyrd om Jehovas navn og hensikter, ved siden av at den gir et omriss av de forpliktelser som ektefolk har overfor sin Gud.
Man må rådføre seg med kretsens utvalg, og Rikets sal må bare brukes med dets samtykke. Man kan kanskje bruke noen blomster til å pynte plattformen eller talerstolen, men utover det bør ikke Rikets sal forandres med hensyn til belysning, utstyr og lignende. De som bruker Rikets sal til en vielsesseremoni, bør i alminnelighet ta den som den er. Den er passende utstyrt til gudstjeneste. Hvis det forlanges et mer forseggjort arrangement, bør seremonien foregå på et annet sted enn i Rikets sal, Jehovas folks møtested.
Musikk før seremonien.
Dette kan i alminnelighet overlates til deres skjønn og gode smak som arrangerer vielsen, forutsatt at de er i sannheten. Man kan i Rikets sal synge passende Rikets sanger eller spille dem på instrumenter. Alt dette er naturligvis fullstendig unødvendig, men for dem som gifter seg, er vielsen en begivenhet som bare forekommer «en gang i livet», og hvis deltagerne mener at det er ønskelig med en slik ramme, kan man ikke ha noe alvorlig å innvende imot det, så sant man passer på at denne uvesentlige del av arrangementet ikke får for bred plass, slik at den overskygger den virkelige tjenesten, det som skal sies av den som utfører vielsen.
Forhåndsprøve
Hvis noe slikt er nødvendig, bør det gjøres på et annet sted enn i Rikets sal, og det er en frivillig sak for den ordets tjener som utfører vielsen, om han vil være til stede eller ikke. Ut over det å kontrollere ekteskapspapirene og se etter at alle lovens krav er oppfylt, å få greie på om kvinnen skal «gis» til ekte og om det skal brukes en ring, to ringer eller ingen ring under seremonien, har han ikke stort å gjøre med forberedelsene. Hans redegjørelse under seremonien for Jehovas krav og de ekteskapelige forpliktelser hver av dem har for den annen, bør ikke på noen måte fordunkles av noe unødvendig ritual.
Klesdrakt
Dette er i alminnelighet et viktig punkt for de fleste bruder og i mange tilfelle også for forloverne og andre som er til stede. De mener at de må ha en mer eller mindre fin brudekjole, avhengig av deres såkalte sosiale stilling. For å rettferdiggjøre dette peker de som regel på den vekt Herren legger på brudens prydelse i den 45. salme og andre steder i Bibelen. Vi ønsker ikke å pålegge noen restriksjoner eller på annen måte gripe inn i dette omstridte spørsmålet, men det synes å være på sin plass å minne om at den prydelse som er beskrevet i Bibelen, så å si alltid er forbilde på åndelige ting, og peker på den virkelige prydelse som Kristi brud og hennes ledsagere skal kle seg i, og de er ikke på noen måte ment å være forbilde på en kristen bruds bokstavelige prydelse. Den prydelse som Kristi brud skal ta på seg, er de egenskaper som er utviklet og frambrakt som frukten av Jehovas ånd som virker på og gjennom den sanne kristne. — 1 Pet. 3: 1—6.
Verdslige mennesker, som ikke har denne frukt av Jehovas ånd, mener at de må pynte seg med det beste de har eller kan kjøpe, hvis de ikke har noe. Dette er den ’iøynefallende framvisning av ens midler som ikke stammer fra Faderen, men stammer fra verden’. (1 Joh. 2: 16, NW) En pralende, ytre framvisning er ikke nødvendig og er helt virkningsløs sammenlignet med den skjønnhet som den kristne brud utvikler. En slik verdslig framvisning av klær og skikker har lett for å framkalle konkurranse og dermed misunnelse, sjalusi, strid og hat, og sømmer seg ikke for en kristen. Derfor tilskynder vi kristne bruder til å tenke på den mer gudfryktige prydelse. Dette betyr ikke at kristne mennesker ikke skulle kle seg pent og tiltalende ved en slik anledning. De bør være i samsvar med Herrens anvisninger. — 1 Tim. 2: 9, 10.
Hvordan de skal stå
De som skal vies, bør i alminnelighet stå med ansiktet mot den som utfører vielsen, og med ryggen mot forsamlingen. De kan enten sitte eller stå under talen, som åpner høytideligheten. Hvis de foretrekker å sitte, bør de reise seg opp og stå under den avsluttende del av seremonien. Vi foreslår at bruden står ved brudgommens venstre side, som vil bli til høyre for vigselmannen. Brudgommens forlover bør stå på brudgommens frie høyre side, og brudens forlover på brudens frie venstre side.
Noen vil kanskje innvende at disse detaljene er unødig rituelle. Uten å ta opp noen debatt om dette spørsmålet vil vi bare svare at de må være stilt opp på en eller annen måte, og da kan det like godt være på en ordnet måte. Det kreves at bruden og brudgommen er til stede og erkjenner overfor vitner at de godtar ekteskapets forpliktelser, og praktisk talt alle land krever at to vitner foruten den som utfører vielsen, skal undertegne vielsesattesten. Det er i alminnelighet forloverne som blir valgt til det. Disse vitnene må stå slik at de kan se og høre det som finner sted for å kunne undertegne attesten på en forsvarlig måte. Vi stiller imidlertid ikke vårt forslag opp som en fast regel. Hvis de som skal vies, foretrekker en annen ordning, er det helt tilfredsstillende såfremt vielsen blir rett utført og attesten korrekt underskrevet, og det hele foregår på en ordnet måte.
Selskapelig samvær
Dette er noe som kan komme til å spolere meget av den gode virkning av det vitnesbyrd som er blitt gitt for Jehovas gode navn og hensikt fram til dette punkt. Det selskapelige samvær som følger etter vielsesseremonien, bør holdes på det samme verdige plan som sømmer seg for det sanne kristne liv for dem som er til stede, og på høyde med de bibelske prinsipper som kommer til uttrykk i vielsesseremonien. Det vil naturligvis være en gledelig begivenhet, men ikke løssloppen, og den bør heller ikke føre til overstadighet.
Et annet punkt som krever omhyggelig omtanke når man forbereder et slikt selskap, er bruken av vin eller andre berusende drikker. Bibelen bifaller den rette bruk av vin ved slike anledninger, men ikke noe sted oppmuntrer den til eller bifaller den overdreven bruk hverken av vin eller mat. (Sl. 104: 15; Joh. 2: 1—10; Ordspr. 23: 19—21) Husk også at menneskenes evne til å tåle virkningene av berusende drikker blir mindre og mindre for hver generasjon. Derfor bør de brukes sparsomt. Mennesker som er svake på dette punkt, bør ikke utsettes for å være til stede der hvor slike drikker er tilgjengelige i ubegrensede mengder. Ellers kan det hende at det som var ment å være et uttrykk for kjærlighet og et middel til glede, kan bli årsak til at noen snubler. En annen uheldig situasjon som også kan oppstå, er at de som vet at slike drikker er skadelige for dem fysisk eller åndelig, kan ta til seg av dem på grunn av anledningen og fordi de ikke har lyst til å fornærme verten eller føle seg utenfor. Det er jo innlysende at dette er urett, og man bør sørge for at en slik situasjon ikke oppstår. La dem som har lyst til å ta til seg av slike forfriskninger, gjøre det, men respekter også retten til ikke å gjøre det.
Derfor foreslår vi, uten noe ønske om å forby det som Herren tillater eller å gjøre inngrep i noens friheter, at verten ved slike anledninger bruker et forstandig skjønn og ordner med bruken av slike drikker på en måte som vil bidra til Jehovas pris og til velvære for alle som er til stede.
Noen vil kanskje trekke fram det faktum at Jesus, hans mor og noen av hans disipler var til stede ved bryllupet i Kana i Galilea, og bruke det som grunn for å ha et slikt selskap i forbindelse med et bryllup. Det kan ikke ut fra Bibelen reises noen innvending mot et bryllupsselskap. Det er måten det blir holdt på som avgjør om det er gagnlig eller forkastelig. Herren ønsker at hans folk skal være lykkelig og få den rette glede av slike anledninger. Men det er neppe trolig at den verdslige sanselighet og grekernes og romernes musikk og dans, som var så populære i den tiden, hadde noen plass ved bryllupet i Kana i Galilea, eller at Jesus ville være til stede ved en fest som vanæret Gud på den måten. Slike skikker som grekerne og romerne dyrket på Jesu tid, florerer i verden i dag, og vi gir de kristne denne advarselen forat de ikke på noen måte skal bli trukket med i dem.
Det er så meget fint, oppløftende samvær Herrens folk kan ha med hverandre innenfor rammen av den nye verdens samfunn, innbefattet musikk, sang og dans og også mat og vin i rimelig mengde, at det ikke finnes noen unnskyldning for å ta etter den fordervede verden eller følge dens skikker. Den samme gudfryktige atmosfære bør gjøre seg gjeldende i alt vi gjør, forat det kan bli tydelig for alle at vi tilhører en «tingenes ordning» som er annerledes.
Festen bør aldri holdes i Rikets sal. Den bør utelukkende brukes til vitnesbyrdet til Jehovas pris.
Ringer
I vielser som blir foretatt av og for Jehovas vitner, er utvekslingen av ringer en fullstendig frivillig sak for dem som blir gift. Vi vet at ved utvelgelsen av Isaks brud fikk Rebekka et håndsmykke. (1 Mos. 24: 22, 30, 53) I Lukas 15: 22 står det at den fortapte sønn fikk en ring av sin far da han kom hjem.
Vi vet naturligvis at ringer har en utstrakt bruk i mange hedenske ritualer. Dette forhindrer imidlertid ikke på noen måte at de blir brukt i et kristent ritual, særlig når Bibelen nevner bruken av dem med bifall. Det er ganske sikkert mer rimelig å tro at Satan, den etterlignende gud, kopierte bruken av dem etter Jehova, enn å godta den uholdbare oppfatning at Jehova kopierte bruken av dem etter demoniske, hedenske skikker. Men hvis noen foretrekker ikke å benytte ringer, har de rett til det. Hva dette angår, bør hver enkelt føle seg fullstendig fri til å gjøre det han selv finner rett og riktig. En brudgom tar ikke sin brud til ekte ved å sette en ring på fingeren hennes.
Skikket til ekteskap
Hvem er fri til å inngå ekteskap ifølge de normer som er fastsatt av Jesus og hans apostler i de kristne greske skrifter og av landets lover? Dette spørsmålet er blitt utførlig behandlet i tidligere nummer av Vakttårnet og skal bare nevnes ganske kort her. For å være skikket til å inngå ekteskap må mannen og kvinnen ha nådd den tillatte alder for inngåelse av ekteskap som loven fastsetter og ikke etter loven eller etter Bibelen være bundet til en annen ektefelle. De må også ha rettet seg etter landets lover, tatt ut lysning, ventet den fastsatte tid som er fastsatt av loven etter lysningen, og når det kreves, ha tatt de nødvendige blodprøver, helsekontroll og lignende. Alt dette er fastsatt av loven, og den som forretter, må passe på at det er i orden før han utfører vielsen.
Hvis enten mannen eller kvinnen har vært gift før, må de ha den separasjonsbevilling som loven forlanger, og de må også ha de gyldige bibelske grunner for skilsmissen. Jesus gjør meget klart rede for at det bare er to grunner som gir en gift person frihet til å gifte seg igjen. Den ene er at ektefellen dør, og den andre er ekteskapsbrudd fra den annen parts side. (Matt. 19: 9; 1 Kor. 7: 39) Den som forretter, er forpliktet til å bringe på det rene om denne frihet foreligger i samsvar med Bibelen, og foreholde dem at å gifte seg igjen uten å være fri i bibelsk forstand, er å synde mot Gud. Bare det å være fri ifølge loven, gir ikke en kristen frihet til å gifte seg igjen. Hvis de fastholder at de vil gifte seg trass i dette, lar den trofaste, teokratiske ordets tjener være å vie dem, for å unngå å bli delaktig i deres synd. I noen land foretar prestene lysning for å bringe på det rene om det foreligger innsigelser mot et ekteskap, men vi foretar ikke noen slik lysning.
Kontroll av vielsesattesten
Vielsesattesten blir utstedt av staten og gir blant annet en oversikt over betingelsene for inngåelse av ekteskap i vedkommende land. Den som forretter, bør omhyggelig kontrollere at betingelsene er oppfylt i samsvar med loven, og at alle forlangte attester, som blodprøveskjema og lignende, er vedlagt hvis loven forlanger det. Når seremonien er slutt, må han utfylle den ordentlig, få vitnene til å undertegne den, og sende den i posten til den offentlige myndighet som har med slike saker å gjøre.
Den fastsatte framgangsmåte ved vielser
De som skal gifte seg, og som er berettiget til det ifølge landets lov og Herrens krav, skal møte opp til fastsatt tid, og stiller seg med ansiktet mot den som forretter, mannen til venstre for ham og kvinnen til høyre. Han holder en vennlig og fortrolig tale, passende for anledningen, først og fremst rettet til de to som skal gifte seg, og gjør rede for de bibelske forpliktelser hver enkelt av dem påtar seg overfor den andre og overfor Gud når de påtar seg det ansvar som følger med ekteskapet. De 19 første avsnittene i denne artikkelen inneholder stoff som egner seg til dette. Etter dette bør bruden, brudgommen og de to vitnene stå sammen foran den som forretter.
Den som forretter, sier så til mannen, idet han bruker hans fornavn:
«. . . , tar du i nærvær av Jehova Gud og disse vitner . . . til din ektehustru, og lover du i samsvar med Guds lov for kristne ektemenn slik den er framsatt i Bibelen, å elske og ha omsorg for henne så lenge dere begge lever?»
Mannen svarer så: «Ja.»
Den som forretter, sier så til kvinnen, idet han bruker hennes fornavn:
«. . . , tar du i nærvær av Jehova Gud og disse vitner . . . til din ektemann, og lover du i samsvar med Guds lov for kristne hustruer slik den er framsatt i Bibelen, å elske og ha omsorg og dyp respekt for ham så lenge dere begge lever?»
Kvinnen svarer så: «Ja.»
Den som forretter, ber så mannen å gjenta etter ham:
«Jeg, . . ., tar deg, . . ., til min ektehustru, og lover i samsvar med Guds lov for kristne ektemenn slik den er framsatt i Bibelen, å elske og ha omsorg for deg så lenge vi begge lever eller til Gud bringer den ekteskapelige ordning til opphør.»
Så ber den som forretter, kvinnen å gjenta etter ham:
«Jeg, . . ., tar deg, . . ., til min ektemann, og lover i samsvar med Guds lov for kristne hustruer slik den er framsatt i Bibelen, å elske og ha omsorg og dyp respekt for deg så lenge vi begge lever eller til Gud bringer den ekteskapelige ordning til opphør.»
Den som forretter, sier så: «Etter som [mannens navn] og [kvinnens navn] i nærvær av Jehova Gud og disse vitner har inngått en pakt om å inngå ekteskap med hverandre, erklærer jeg som en ordinert ordets tjener og med den myndighet som jeg har fra Bibelen og landets myndigheter, dem for å være mann og hustru. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.»
Den som forretter, slutter så med en passende bønn, og ber om Jehovas velsignelse og ledelse over denne forbindelsen til hans ære og pris og til det evige beste for dem som er blitt viet.
Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, . . . Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres. — 1 Pet. 3: 7.