29. Hvordan vet vi at Daniel var en hederlig mann?

²⁹ I profeten Daniel har vi også et eksempel på en som fulgte en hederlig handlemåte. Det blir sagt om ham at det ikke var mulig å finne noen grunn til å dømme ham til fengsel etter en rettferdig lov. «Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulle da være at vi kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.» For å komme ham til livs ble det nødvendig for disse onde mennene å skape urett under skinn av rett og få Darius til å undertegne en skrivelse som gjorde det at Daniel bøyde seg for Jehova med bønn og lovprisning, til et brudd på medernes og persernes lov. — Dan. 6: 5—9.

30. Hvordan må de kristne ifølge Peter oppføre seg blant dem som tilhører verden, og hvorfor er det galt å inngå kompromiss?

³⁰ De kristne må likeledes ha ord på seg for å være ærbare, også blant folk i verden, slik at ingen kan finne feil hos dem i denne henseende. «[La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» Hvis vi blir utsatt for å måtte lide for rettferdighetens skyld og fordi vi gjør rette gjerninger, vil vi utholde dette og ikke inngå kompromiss for å bli rost av mennesker. Det å inngå kompromiss er en vanærende handlemåte som vil føre til at vi mister Jehovas gunst og ikke blir respektert av mennesker som legger merke til denne handlemåten. — 1 Pet. 2: 12.

Lev et ærbart liv

31. Hvordan må Jehovas vitner oppføre seg ettersom andre nøye gransker deres oppførsel?

³¹ Når en person har et godt omdømme innen Guds menighet, følger han uten tvil en ærbar handlemåte. Men vi ønsker å oppnå mer enn dette, for en kristen bør også ha et godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor. Dette framgår av Paulus’ ord til Timoteus i 1 Timoteus 3: 7, hvor det står at en tilsynsmann også skal ha godt vitnesbyrd av mennesker som er utenfor, for at han ikke skal bli hånt og falle i Djevelens snare. Deres ærbare handlemåte blir lagt merke til av de mennesker som er utenfor, og som til stadighet gransker Jehovas vitners oppførsel. De vil se at de er ulastelige menn og kvinner, og at de virkelig lever i samsvar med guddommelige prinsipper. Paulus forsto hvor viktig det var å ha denne egenskapen, noe som kommer fram i hans ord til hebreerne: «Be for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram i alle stykker.» — Heb. 13: 18.

32. Hvilket godt råd ga Paulus angående de kristnes oppførsel?

³² Vil det ikke da være klokt av oss å la Paulus’ ord i Filippenserne 4: 8, 9 synke dypt ned i vårt hjerte og sinn? «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det! Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det; og fredens Gud skal være med eder.» Måtte derfor alle medlemmer av den nye verdens samfunn gjøre dette, slik at de kan bo sammen i ærbarhet.

«Hunger i landet»

● For lenge siden forutsa profeten Amos at det skulle bli åndelig hunger i landet. Det er tydelig at denne hungeren gjør seg gjeldende i slike land som regner seg for å være kristne. Ansvaret for dette hviler på kristenhetens kirkesamfunn, noe som fra tid til annen også blir innrømmet av dem. Bladet Christian Recorder sa: «Vår tids kirkesamfunn er lik et rustent rør som ikke lenger har noen forbindelse med kilden.» Presidenten for baptistsamfunnet i New Zealand uttalte: «Vi er så opptatt med å støtte opp om vårt kirkesamfunn og med å ta oss av alle de organisasjoner som hører kirken til, at vi hverken har tid eller styrke til å bringe evangeliet ut i verden.» En annen prest kom med følgende uttalelse i Charlotte News: «Jeg undres undertiden på om ikke vi i kirken gir våre barn steiner når de spør om brød, og om vi ikke gir dem alt mulig annet når de i virkeligheten ønsker Gud.»