6. Hvordan er kjærligheten den største blant egenskaper som ennå varer?

⁶ Mirakuløse åndens gaver i dag eller ikke, ett gjelder fremdeles etter nitten hundre års framgang mot Guds rike: «Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» (1 Kor. 13: 13) Menigheten i dag har en mer fullstendig og fremskreden kunnskap til tross for at den mangler de mirakuløse gavene med stykkevis kunnskap. Den har derfor grunn til å være rikere på tro, håp og kjærlighet nå enn noensinne før. Den må vise tro helt til slutten på sin jordiske løpebane, men visse trekk av dens tro kommer til å forsvinne etter hvert som det som er forutsagt og lovt i Guds ord, blir virkeliggjort. Tro er full visshet om det som håpes, og visse trekk av vårt håp kommer til å forsvinne, fordi vi skal få se og erfare det vi har ventet på med håp. Kjærligheten skal imidlertid alltid bestå helt og fullt. I stedet for å avta må den i all evighet vokse seg dypere og sterkere. Når vi da har et riktig begrep om tingenes verdi, så la oss strebe etter bestemte åndelige privilegier og ferdigheter, men først og fremst ta sikte på kjærligheten, for den er vår største og varigste egenskap.

Skal en lyde Gud eller mennesker?

NÅR dette spørsmålet blir reist, og en med mennesker mener makthaverne i verdslige regjeringer, svarer mange religiøse med å stille et annet spørsmål: Har ikke Bibelen befalt alle mennesker å lyde de «foresatte øvrigheter», og er ikke makthaverne i de forskjellige nasjoner de «foresatte øvrigheter»? Det er ingen tvil om at alle som har gått inn på å gjøre Guds vilje, må lyde og underlegge seg de «foresatte øvrigheter», som det står skrevet i Romerne 13: 1, 2: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter [høyere makter, Aut. eng. overs.]! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud, så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.»

De «foresatte øvrigheter» eller «høyere makter» som er nevnt her, er imidlertid ikke kongene, diktatorene, presidentene eller andre av nasjonenes politiske ledere, og kristenhetens religiøse ledere hører heller ikke med til de «foresatte øvrigheter». Ikke en eneste av dem representerer Gud og Kristus Jesus; de er tvert imot behersket av denne verdens usynlige gud, Satan Djevelen. (2 Kor. 4: 4) Videre sier Bibelen til dem som ønsker å kjenne den rette veg: «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» — Rom. 13: 3, 4.

Alle vet at denne verdens herskere er onde og gjør mange onde gjerninger, og at de i stedet for å understøtte gode gjerninger forfølger dem som gjør det gode. Dette viser at de ikke er de «foresatte øvrigheter» som Bibelen taler om. Hvem er da de «foresatte øvrigheter»? Jehova Gud er den Høyeste, og Kristus Jesus er hans øverste embetsmann, som han har gitt all makt og myndighet til å sette i verk det Han beslutter. Derfor er det Jehova Gud og Kristus Jesus som er de «foresatte øvrigheter». (Matt. 28: 18) Det skriftstedet som er sitert ovenfor om de «foresatte øvrigheter», er rettet spesielt til dem som har gått inn på å gjøre Guds vilje, og som er blitt antatt av Gud og kalt inn i hans organisasjon. (Rom. 1: 7) Gud handler ikke med denne verdens herskere og har heller ikke bemyndiget dem til å være hans representanter.

Når det gjelder spørsmålet om de «foresatte øvrigheter», som er nevnt ovenfor, så er det dem som har tatt standpunkt for Riket, og bare dem, Gud underviser, og han viser dem at Kristus er «Guds tjener» og «en hevner til straff over den som gjør det som ondt er». Kristus Jesus er «kongen som den høyeste» i Guds organisasjon, og blir omtalt slik i følgende skriftsted: «Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.» (1 Peter 2: 13, 14) Med «landshøvdinger» menes her Jesu Kristi apostler, som var tildelt en særlig makt i Herrens organisasjon. Det er utelukkende Guds organisasjon som er omtalt i følgende skriftsted: «Lyd eders veiledere [dem som hersker over dere, Aut. eng. overs.] og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» — Hebr. 13: 17.

Dette skriftstedet taler i det hele tatt ikke om verdslige organisasjoner. Det er klart at slike onde mennesker som Hitler og Mussolini og andre diktatorer aldri har representert Gud. Herskere av den typen har aldri ’våket over eders sjeler’. De forsøker tvert imot å gjøre det av med dem som har stilt seg på Herren Kristi side. I det foregående skriftstedet (1 Peter 2: 13) er «all menneskelig ordning» begrenset utelukkende til dem som har stilt seg på Herrens side og er i hans organisasjon. Da Herren sendte apostlene ut for å opprette kristne menigheter, ga han dem myndighet til å opprette en «ordning» eller fastsette visse bestemmelser, og på den måten var de trofaste apostlene «landshøvdinger» i Herrens organisasjon. De regler de fastsatte, skal lydes, og disse regler er nedskrevet i Bibelen.

BILDER, MENNESKER, FLAGG

Skal en kristen lyde loven i det landet hvor han bor? Ja, hvis ikke landets lov er i direkte strid med Guds lov. Det blir for eksempel forlangt at en skal betale skatt, som skal brukes til dekning av statens lovmessige utgifter. Jesus sa: «Gi da keiseren [keiseren står som symbol for staten] hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 18—21) Den kristne bør følge denne regel som Herren holdt fram, og lyde alle dem av statens lover som ikke er i strid med Guds lov. Men hvis lydighet mot