Led de nye til Guds organisasjon
«Elsk hele samfunnet av brødre.» — 1. PETER 2: 17, NW.
1, 2. Hva annet enn læremessige opplysninger må kristne lærere overbringe?
EN LÆRERS oppgave er å overbringe opplysninger. Men en god lærer gjør mer enn dette. Han overbringer også åndelige verdier, hjelper elevene til å forstå betydningen av det de lærer, og viser dem hvordan de kan gjøre best mulig bruk av det. Dette gjelder særlig kristne lærere. De skal selvfølgelig gjøre andre kjent med «Guds sannhet». (Romerne 1: 25) Men dette innebærer mer enn bare å undervise dem i lærespørsmål. Bibelen oppfordrer oss også til å lære dem å frykte Jehova og til å framelske slike egenskaper som godhet og forstand. — Salme 34: 12; 119: 66.
2 Jesus nevnte også noe annet som det skal undervises i: «Gjør alle folkeslag til disipler, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Å gjøre ’alt det han har befalt’ innbefatter å delta i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som skal utføres i vår tid ifølge hans profeti. (Matteus 24: 14) Det er også noe annet vi bør gjøre for dem vi studerer Bibelen med. Hva er det? For å finne svaret på dette spørsmålet kan du betrakte apostelen Paulus’ tjeneste og legge merke til noe som hadde en fremtredende plass i hans undervisning.
Paulus som organisator
3. Hvilken fremgangsmåte fulgte Paulus da han underviste nyinteresserte i Korint?
3 Under sitt første besøk i Korint fant apostelen Paulus mange hørende ører til tross for at han møtte motstand fra det jødiske samfunnet. Men Paulus gav ikke disse nyinteresserte bare individuell undervisning. Vi leser: «Dermed gikk han sin vei [fra jødenes synagoge] og tok inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus som trodde på jødenes Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen.» (Apostlenes gjerninger 18: 7) Dette huset ble et møtested hvor nye disipler kunne komme sammen og tilbe. Paulus organiserte dem snart som en menighet. — 1. Korinter 1: 2.
4. Hva ble ganske snart dannet i Efesos etter at Paulus hadde begynt å undervise der?
4 Senere reiste Paulus videre til Efesos hvor noe lignende fant sted. Han underviste interesserte mennesker individuelt, «fra hus til hus». (Apostlenes gjerninger 20: 20, NW) Men han traff også ganske snart tiltak for at de nye disiplene skulle kunne komme sammen. Han «skilte disiplene ut [fra jødene], og siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen». (Apostlenes gjerninger 19: 9) Snart var også denne gruppen av kristne organisert som en menighet med utnevnte eldste. — Apostlenes gjerninger 20: 17, 18.
5. Hva gjorde de første kristne lærere med de nye så snart som mulig?
5 Det er tydelig at de nye som tok imot sannheten i det første århundre, ikke ble overlatt til seg selv. De ble samlet i menigheter. Disse menighetene kunne glede seg over å få oppmuntring fra det styrende råd på den tiden. Modne brødre, slike som Paulus og Barnabas, brukte mye tid til å undervise i disse nydannede menighetene, og det heter at de «sammen med mange andre lærte og forkynte Herrens ord». (Apostlenes gjerninger 15: 30—35) Hva var grunnen til dette? Hvorfor ble ikke de nye overlatt til seg selv? Kunne ikke deres nyopplærte samvittighet lede dem til å gjøre det som var rett?
Hvorfor menigheter?
6. Hvorfor ble de første kristne organisert i menigheter?
6 Det er mange grunner til dette, og noen av dem skal vi nevne her. For det første: Når noen ble kristne, hadde de ikke lenger så mye til felles med verden omkring dem. (Johannes 17: 14, 15) Hvis de var blitt overlatt til seg selv, ville de ha vært meget ensomme. Men hvis de kunne komme sammen med sine medkristne i den lokale menighet, ville de bli styrket av dem til å fortsette å holde seg atskilt fra verden. Dessuten sa Jesus at hans etterfølgere skulle være «ett». (Johannes 17: 11) Denne enheten kunne særlig konstateres i menighetene. Jesus sa også: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 35) Hvis det skulle være mulig for de kristne å vise kjærlighet på en slik måte at det ville tjene som et tegn for utenforstående, måtte de utgjøre lokale samfunn. Disse samfunnene var de enkelte kristne menigheter, hvor de kristne hadde tanke for hverandres åndelige og legemlige ve og vel. (Filipperne 2: 4) Hjelpen til enker som Paulus drøftet med Timoteus, var for eksempel tydeligvis organisert gjennom menighetene. — 1. Timoteus 5: 3—10.
7. a) Hva ligger det i Paulus’ ord i Hebreerne 10: 24, 25? b) Hvilken rolle spilte de kristne menigheter i forkynnelsesarbeidet i det første århundre?
7 Følgende ord av Paulus var derfor en direkte oppfordring til å støtte den lokale menighet: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Hebreerne 10: 24, 25) Det er også tydelig at den omfattende forkynnelsen av det gode budskap om Riket i det første århundre ble utført på en organisert måte av menighetene. (Romerne 10: 11—15) De eldste i menigheten i Antiokia ble for eksempel ledet av den hellige ånd til å sende Paulus og Barnabas som misjonærer til ledige distrikter, og Paulus erkjente at de eldste i menigheten i Jerusalem hadde myndighet til å gi ham instrukser med hensyn til hvor han skulle forkynne. — Apostlenes gjerninger 13: 1—3; Galaterne 2: 8—10.
De lokale menigheter i vår tid
8, 9. Nevn noen av grunnene til at vi også bør lede de interesserte til den lokale menighet.
8 Hva kan vi i vår tid lære av disse historiske eksemplene? Jo, at vi også bør lede de nyinteresserte til den lokale kristne menighet. Med kristendommen forholder det seg nå som på Paulus’ tid: Den er ikke en religion for folk som isolerer seg. «En som isolerer seg, vil søke sin egen selviske lengsel,» advarer Ordspråksboken. (Ordspråkene 18: 1, NW) Og på den annen side: «Den som omgås vismenn, blir vis.» (Ordspråkene 13: 20) De nye trenger den åndelige, moralske og følelsesmessige støtte som den kristne menighet tilbyr. De har behov for sine medkristnes kjærlighet, den hjelp de eldste kan gi dem, og den velgjørende enhet som gjør at det å være en kristen er så glederikt og enestående. — Salme 133: 1.
9 Den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Riket blir også i vår tid utført på en organisert måte, hovedsakelig av de lokale kristne menigheter. (Matteus 24: 14) Når vi gjør de nye kjent med deres forpliktelse til å delta i dette arbeidet, må vi derfor lede dem til den lokale menighet og vise dem hvordan de kan samarbeide med den.
Et internasjonalt brorskap
10. Nevn noen skriftsteder som dreier seg om den internasjonale enhet som rådde blant de kristne i det første århundre.
10 Nå var det ikke bare en lokal menighet de nye ble ført inn i av apostelen Paulus. Han sa til Efeserne: «Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt.» (Efeserne 4: 4) Det var bare «ett legeme» verden over, ikke en rekke spredte menigheter som var uavhengige av hverandre. Jesus siktet også til dette ’legemes’ levende lemmer på jorden da han talte om en «tro og klok tjener» som var bemyndiget til å ’gi mat’ til «de andre tjenerne». (Matteus 24: 45—47) De enkelte kristne over hele verden måtte anerkjenne denne ’tjeners’ myndighet hvis de skulle få «mat» av den. Dette ville resultere i et internasjonalt samfunn av kristne.
11. a) Hvordan omtalte Peter denne internasjonale kristne organisasjon? b) Hvilken ordning tjente til å bevare enheten blant de kristne i det første århundre? Hvordan viste Paulus at han anerkjente denne ordningen?
11 Apostelen Peter omtalte derfor alle de kristne på hans tid som «hele samfunnet av brødre». (1. Peter 2: 17, NW) De utgjorde et internasjonalt ’samfunn’ (gresk: adelphótes, «brorskap»). De nye ble ikke bare med i den lokale menighet, men også i hele dette internasjonale brorskap. Menighetene hadde kontakt med hverandre. (Kolosserne 4: 15, 16) De kristne traff ikke sine private avgjørelser i lærespørsmål. Når de ønsket å få et svar fra autoritativt hold, henvendte de seg til de eldste i menigheten i Jerusalem, som den gang tjente som et styrende råd for de kristne i hele verden. (Apostlenes gjerninger 15: 2, 6—22) Paulus selv anerkjente dette rådets myndighet i lærespørsmål. Selv om han hadde fått sannheten ved en spesiell åpenbaring fra Jesus Kristus, reiste han til Jerusalem og la fram for dem det gode budskap som han forkynte, for han ville ikke ’at hele hans arbeid skulle være forgjeves’. — Galaterne 1: 11, 12; 2: 1, 2, 7—10.
12. Hva var det som ellers tjente til å knytte «hele samfunnet av brødre» nærere sammen?
12 For at «hele samfunnet» av brødre skulle bevare sin enhet i tanke og gjerning, ble det sendt ut reisende tjenere som skulle besøke dem og bygge dem opp, for eksempel Timoteus, Titus og Epafroditus, og det ble sendt brev som sirkulerte blant dem — brev fra Paulus, Peter, Jakob, Johannes og Judas. Fordi det eksisterte et slikt brorskap, fikk de mer velstående kristne i andre land høre hvor stor nød deres brødre i Judea led i en vanskelig periode, og Paulus kunne — i samarbeid med menighetene — organisere et hjelpearbeid til beste for de trengende. (1. Korinter 16: 1—4) De enkelte kristne ble også oppmuntret når de fikk meldinger om den utholdenhet og tro som ble vist av deres «brødre rundt om i verden». — 1. Peter 5: 9.
Gjør de nye kjent med «hele samfunnet»
13. Nevn noen likhetspunkter mellom «hele samfunnet av brødre» verden over i det første århundre og i vår tid.
13 Finnes det et lignende ’samfunn av brødre’ i vår tid? Ja, det gjør det. ’Den tro og kloke tjener’ eksisterer fremdeles og har fremdeles ansvaret for å gi «de andre tjenerne» mat. (Matteus 24: 45—47) Likesom på Paulus’ tid finnes det også i vår tid et styrende råd som representerer denne «tjener» og leder det verdensomfattende arbeid med å forkynne det gode budskap. Også i vår tid blir den internasjonale enhet styrket ved hjelp av brev og trykte skrifter fra dette styrende råd og ved hjelp av modne lærere som tjener i menighetene. Når et menneske lærer sannheten å kjenne, lærer han derfor å bli en del av den lokale menighet, og han lærer å føle at han er en del av «hele samfunnet av brødre» verden over. Kristne lærere er forpliktet til å hjelpe dem de studerer Bibelen med, i denne henseende. Hvordan kan de gripe saken an?
Hjelp andre til å elske «hele samfunnet»
14. Hvilke fremgangsmåter synes du det har vært best å følge når det gjelder å fortelle dem du studerer Bibelen med, om den lokale menighet og om Guds folks internasjonale organisasjon?
14 Kristne lærere kan for det første fortelle dem de studerer med, om menigheten og det internasjonale brorskap. Dessuten kan de benytte seg av anskuelsesundervisning. Hvordan kan de fortelle dem om det? Her er noen fremgangsmåter som erfarne lærere har funnet å være effektive: Ta deg tid før eller etter bibelstudiet til å snakke om menigheten og dens bibelske betydning, om den ’tro og kloke tjener’ og om de tjenester den yter oss i vår tid. Fortell om Rikets sal og møtene der. Nevn interessante punkter du har lært på møtene. Omtal både den lokale menighet og det internasjonale brorskap i dine bønner før og etter studiet.
15. Hvordan kan vi benytte oss av anskuelsesundervisning?
15 Hvordan kan de så benytte seg av anskuelsesundervisning? Her er noen måter å gjøre det på som har virket godt i praksis: Så snart som mulig bør du invitere med deg andre medlemmer av menigheten til studiet, slik at de som studerer, ganske snart kan begynne å få nye venner. Det er viktig at de tidlig blir klar over at de kan komme til å miste venner i denne gamle ordning, men at dette kommer til å bli mer enn oppveid av nye bekjentskaper innen samfunnet av «brødre rundt om i verden». (1. Peter 5: 9; Matteus 19: 27—29) Gjør god bruk av brosjyren Jehovas vitner i det 20. århundre. Den beskriver Jehovas vitners internasjonale organisasjon i vår tid og inneholder fine bilder fra et stort stevne, en typisk Rikets sal, et møte, forkynnelsesarbeidet og så videre. Dette vil gi dem du studerer med, et visuelt inntrykk av hva «hele samfunnet av brødre» omfatter. Kapittel 23 i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord gir også en beskrivelse av Guds organisasjon i vår tid, blant annet ved hjelp av en del fargefotografier.
16. a) Hva bør vi gjøre så snart som mulig med dem vi studerer Bibelen med? Og hvilken bibelsk begrunnelse har vi for å gjøre det? b) Hvordan kan vi benytte oss av krets- eller områdetilsynsmannens besøk i våre anstrengelser for å hjelpe de interesserte til å bli en del av Guds folk?
16 Husk også at Paulus arrangerte møter i Efesos nesten med det samme han hadde funnet noen interesserte. (Apostlenes gjerninger 19: 9, 10) Han gjorde menigheten i Korint oppmerksom på at når en ikke-troende kom inn på et velordnet kristent møte, så ville ’hans innerste tanker komme for dagen’, med den følge at han ville «falle ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: ’Gud er sannelig blant dere!’» (1. Korinter 14: 24, 25) Slik er det også i vår tid: Jo tidligere de interesserte begynner å komme sammen med den lokale menighet, desto snarere vil de forstå hvor sannheten er å finne. Av denne grunn innbyr kristne lærere så snart som mulig dem de studerer med, til å overvære menighetens møter og større sammenkomster. Hvis det er nødvendig, gjør de seg også ofte den umaken å legge veien om de interesserte og slå følge med dem til møtene. Når deres menighet får besøk av en nåtidens «Titus» eller «Epafroditus», en krets- eller områdetilsynsmann, sørger de for at de som de studerer Bibelen med, får hilse på ham og hans kone. De inviterer kanskje også disse gjestene med til sine regelmessige bibelstudier.
17. Hva er derfor en viktig side av vårt arbeid med å undervise og gjøre disipler? (Matteus 28: 19, 20) Hvordan er dette til gagn for dem vi studerer med?
17 Jehovas verdensomfattende menighet av salvede er en «sannhetens støtte og grunnvoll». (1. Timoteus 3: 15) Hvis de nyinteresserte skal ha gagn av denne «støtte», må de komme sammen med de hundretusener av ydmyke mennesker som strømmer til disse salvede og slutter seg til dem. (Sakarja 8: 23) Disse ydmyke menneskene utgjør i vår tid et internasjonalt brorskap som teller over to og en halv million mennesker, og det å ta imot sannheten, innebærer også å slutte seg til dette internasjonale brorskap. Når nyinteresserte gjør dette, kan de nyte godt av all den støtte og beskyttelse som dette brorskap kan tilby. De gleder seg over sine medkristnes broderkjærlighet og har anledning til å gjengjelde denne kjærligheten. (Hebreerne 13: 1) Dette betyr også at de blir en del av den talløse, internasjonale skare som skal få overleve den forestående store trengsel og oppleve et evigvarende, lykkelig fellesskap. (Åpenbaringen 7: 9—17) Når du studerer Bibelen med noen og underviser dem i lærespørsmål, må du derfor ikke glemme å lede dem til og lære dem å elske «hele samfunnet av brødre». — 1. Peter 2: 17, NW.
Husker du dette?
◻ Hva gjorde Paulus med de nyinteresserte i Efesos og Korint?
◻ Hvordan hjalp Paulus derved de nye?
◻ Hva bør vi være våkne for å lære de interesserte i tillegg til at vi underviser dem i lærespørsmål?
◻ Hvordan kan dette gjøres i praksis?
[Bilde på side 24]
De nye blir ønsket hjertelig velkommen til «hele samfunnet av brødre»