Tillitsfullt går de enden i møte

 1, 2. Hvorfor er det ikke mulig å overse Jehovas vitner i dag, og hva blir de med urette anklaget for?

ISTEDENFOR å krype ned i en hule lik huleboere av frykt for verdens ende, har Jehovas vitner stått åpent fram og er noe for seg selv blant menneskene i alle nasjoner. På grunn av deres fryktløse vitnearbeid er det ikke noensteds mulig for menneskene i denne tingenes ordning å overse og ignorere deres virksomhet. I sin irritasjon over denne virksomheten beklager de seg og sier at det får så være at Jehovas vitner er virksomme, men de trekker sin aktive støtte tilbake fra denne verdens systemer, og de har ikke noen oppmuntrende og håpefulle ord å gi dem. Av denne grunn anklager de Jehovas vitner for å hate menneskene.

² Dette er en tåpelig konklusjon. Det var nøyaktig samme anklage folk i Romerriket rettet mot de kristne i det første hundreåret fordi de nektet å delta i denne verdens politiske, sosiale og militære affærer og i dens atspredelser.

 3. Hvorfor trekker de sin støtte tilbake fra denne verden, og lik hvem?

³ Bibelsk sett er Jehovas vitner de eneste som arbeider for menneskenes varige velferd på et permanent grunnlag. Hvorfor skulle vi støtte et ondt system som er blitt en fiasko, og som nå trues av snarlig sammenbrudd? Guds ufeilbarlige ord, hvis bøker ble gjort ferdige i det første hundreåret, forutsa at denne verden skulle bli en skjebnesvanger fiasko. De resultater vi ser i dag, etterat denne verden har hatt mange hundre år å virke på, beviser at den er en håpløs fiasko, og viser at Guds ord hadde rett i denne saken. I dag har vi likså god dømmekraft og sunn sans som mannen Noah hadde i en tidligere verden. Vi spør: Hvor ville menneskeslekten ha vært i dag hvis det ikke hadde vært for denne ene mannen Noah? Hvor ville vi vært hvis ikke han og hans familie hadde trukket sin støtte tilbake fra den verden som var før vannflommen, og hadde forberedt seg på dens ende ved å bygge en stor kiste eller ark som mennesker og dyr kunne overleve i? Vitenskapen har ennå ikke vært i stand til å motbevise den verdensomfattende flommen på Noahs tid, og den kan ikke forklare hvordan menneskeheten kom levende gjennom denne katastrofen. Bare Bibelen kan gi en tilfredsstillende forklaring på dette, og arkeologiske funn og vidt utbredte legender, som bærer preg av å ha en felles opprinnelse, bekrefter det.

 4. Hva skulle være midlet til å unnslippe vannflommen — Eden eller hva annet?

⁴ Mange år etterat mennesket var drevet ut fra Edens hage fordi det hadde gjort opprør mot Guds lov, bygde Adams første sønn Kain en by og kalte den etter sin sønn Hanok. (1 Mos. 3: 1 til 4: 17) Men i vannflommen på Noahs tid ble den byen utslettet sammen med andre byer fra den tiden (som man nylig har gravd fram levninger av), og det samme skjedde med den ubebodde Edens hage. Da Jehova Gud advarte Noah om den ende som truet verden i form av en verdensomfattende flom, sa han ikke at Noah og hans familie skulle gå inn i Edens hage for å finne sikkerhet under vannflommen. Gud omgjorde ikke det han selv hadde sagt. Han åpnet ikke Paradiset på nytt den gang, ikke engang for disse gudfryktige etterkommerne av Adam. Ifølge Guds erklæring var Edens hage forbudt område for menneskene den gang. Inngangen til den ble voktet av herlige kjeruber og av det luende sverd som vendte seg hit og dit. Den var ikke engang en «tilfluktsgård» for Guds tjenere. Da vannflommen kom, oversvømte den derfor Eden også, og den paradisiske hagen ble utslettet og etterlot ikke et spor som nå kan vise hvor den lå. Noah og hans familie fikk ikke beskjed om å bli huleboere for å finne trygghet. Noah fikk heller ikke beskjed om å bygge et interplanetarisk rakettskip, så han kunne komme vekk fra jorden og befolke en annen planet. Nei, han måtte bli på jorden. Derfor var det at Gud, som visste at ikke engang Edens hage ville være et tilfluktssted, instruerte Noah om å bygge en ark og oppga for ham hvilke dimensjoner den skulle ha og hvordan den skulle se ut. Menneskene skulle ennå ikke få vende tilbake til Edens paradis.

 5. Hva er den eneste veg man kan vandre på for å være optimistisk nå? Hvorfor?

⁵ Før vannflommen fulgte Noah og hans familie en kurs som var annerledes enn den verden fulgte. Beretningen i 1 Mosebok 6: 9 sier: «Noah vandret med Gud.» De mennesker som lever på jorden i dag, bør takke ham for dette, for de er alle som én etterkommere av Noah. De som er underrettet om verdens ende og som er forstandige, bør etterligne sin stamfar fra fortiden. I likhet med ham bør de trekke sin støtte tilbake fra denne verden, som er dømt til undergang, og vandre med Gud. Det er bare ved å vandre på denne vegen at man kan være optimist, for den fører en levende gjennom denne verdens ende, akkurat som den gjorde i Noahs dager.

 6. Hva arbeider vi fram imot i motsetning til kristenheten, og hvorfor vil Gud støtte oss?

⁶ Politikerne, de militære helter, vitenskapsmennene, de kommersielle ledere og det sekteriske presteskapet arbeider mot en fiasko når de arbeider for denne verden. Vi, som godtar Guds ord liksom Noah gjorde, arbeider fram imot en suksess. Kristenheten er en fiasko, men ikke kristendommen, som den har unnlatt å anvende. Kristenhetens teologi har slått feil, men ikke Bibelen. Vi antar Bibelen som vår rettesnor, og strever etter å følge den kristendom som den lærer oss. Det står derfor til oss å bevise for menneskene at Bibelen og kristendommen ikke har slått feil, men er levende i dag og har makt til å lede menneskene til en virkelig suksess, til liv i evig lykke i en trygg og sunn ny verden. Gud den allmektige er også interessert i å bevise at hans ord Bibelen og den trofaste etterligning av hans Sønn Jesus Kristus ikke har slått feil og ikke kommer til å slå feil. Hvis vi derfor er oppriktig innvigd til ham og hans tjeneste i samsvar med hans gode hensikter, vil han støtte oss i våre bestrebelser på å opphøye ham og hans ord.

 7. Hvordan viser Peter at vi ikke bør bry oss om at vi blir betraktet som noen raringer?

⁷ Bry deg ikke om at du blir betraktet som en raring. Apostelen Peter, hvis ord vi bruker som emne for vår drøftelse, sier at oppriktige kristne den gang på apostlenes tid ble betraktet som noen merkelige skapninger. Ja, og man snakket nedsettende om dem, av den enkle grunn at de ikke ville gjøre felles sak med den verden som da ble dominert av det romerske keiserriket. Her er det som Peter selv skrev: «Derfor, etter som Kristus led i kjøttet, bør også dere væpne dere med den samme sinnsinnstilling, for den som har lidd i kjøttet, har avholdt seg fra synder, forat han resten av sitt liv i kjøttet kan leve, ikke for menneskers lyster, men for Guds vilje. For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere fór fram i løsaktig oppførsel, lyster, overdreven nytelse av vin, turing, drikkelag og avgudsdyrkelse som ikke lot seg hemme av lover. Fordi dere ikke fortsetter å løpe med dem på denne vegen til den samme sump av utsvevelser, blir de forbauset og snakker nedsettende om dere. Men disse menneskene skal gjøre regnskap for ham som er rede til å dømme de som lever og de som er døde.» — 1 Pet. 4: 1—5, NW.

 8. Hvordan sa Jesus vi burde ta det, og hvordan stemmer Noahs erfaringer med det?

⁸ At denne verden betrakter oss som eksentriske og rare, bør ikke gjøre oss forlegne. At vi blir omtalt med spott og hån, bør ikke gjøre at vi føler oss ille til mote eller føler oss fordømte. Det er noe vi kan være Gud takknemlig for, fordi vi får det privilegium å lide hån med Ham og hans Sønn. Som hans Sønn Jesus sa: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt mot dere for min skyld. Fryd dere og spring av glede, for deres lønn er stor i himlene; for på den måten forfulgte de profetene før dere.» (Matt. 5: 11, 12, NW) Vi kan tenke oss hvordan folk må ha snakket om profeten Noah og hans familie fordi de ikke deltok i den vold, den kjødelige fordervelse, og de onde påfunn, planer og den hyklerske religion som rådde i det siste hundreåret før vannflommen. Det kom av at Noahs handlemåte fordømte verden. Men at folk snakket ondt om Noah og hans familie og fordømte dem, beviste ikke at de hadde tatt feil, for det ble de som overlevde vannflommen, mens baktalerne ble skylt vekk fra tilværelsen.

DER DOMMEN SLÅR TIL FØRST

 9. Hvordan tiltaler Peter de kristne han henvender seg til, og hvorfor var det ingen unnskyldning for verdslighet at det var lenge igjen til verdens ende?

⁹ Apostelen Peter henvendte seg ikke til de kristne, som han skrev til, som faste medlemmer eller bestanddeler av denne midlertidige verden, men som «midlertidige beboere som er spredt omkring». (1 Pet. 1: 1, NW) Opplyste kristne er midlertidige beboere av denne verden, for de vet at den er dømt til å forsvinne. Derfor prøver de ikke å slå seg til ro i denne verden og bli en fast bestanddel av den og derved bli delaktig i dens synder og bli fordømt sammen med den og få del i dens ødeleggelse. Det var denne innstilling de kristne på Peters tid hadde. De så fram til at denne verden skulle forsvinne. Av den grunn holdt de seg vekk fra den og holdt seg uflekket av den. Var de dumme i så henseende? Kan vi si de var dumme når vi ser hvordan det har utviklet seg i verden i dag? Nei, absolutt ikke. Men, vil noen si, verdens ende var jo nitten hundre år borte den gang. Vel, hva har det å si? Kjernepunktet er at de ikke tok feil når de mente den skulle ende, og at de derfor ikke ønsket å gjøre seg til en del av en fordømt verden. Men sett at de hadde visst at den enda var nitten hundre år borte. Tror du de da hadde sagt som så: «Denne verden kommer ennå til å vare i nitten hundre år, og derfor har jeg enda god anledning til å nyte den etter som den ikke skal ende i min tid, og jeg vil gjøre det inntil tiden nærmer seg da jeg skal dø. Da vil jeg bryte forbindelsene med denne verden og forberede meg på å dø i harmoni med Gud»? Nei, de visste at å være denne verdens venn, betydde å være Guds fiende, og at om noen elsker verden, da er kjærlighet til den himmelske Far ikke i ham.

10. Hvordan satte de første kristne et rett eksempel for oss, og hva må vi gjøre nå med tanke på den kommende dom?

¹⁰ Disse kristne så sakene i sitt rette lys, og de var derfor i stand til å avgjøre hva som virkelig var verdifullt og hva som var verdiløst. De innså at de alt hadde brukt nok tid på denne gamle verdens tåpelige, unyttige gjøremål. De innså at en evig ny rettferdighetens verden skulle komme, og at de fra nå av måtte bevise seg verdig til å leve i den, uansett hvor lenge det kunne vare til den ble opprettet. På den måten satte de et rett eksempel for oss som lever i dag. Vi bør være lik dem og ikke egoistisk tenke som så at vi likså godt kan nyte verden så lenge den står, og ta sjansen på at vi kan vende oss til den nye verdens normer for levemåten like før vi dør eller før denne verden forgår. I likhet med dem må vi være forstandige, og innse at vi nå skaper grunnlaget for den dom vi vil få av Gud. Forat denne dommen kan bli en dom som gir oss evig liv i den nye verden, må vi leve og handle lik dem fra nå av. La oss ikke narre oss selv. Vår ansvarlighet regnes fra nå av. Det er bare ved nå å trekke tilbake vår kjærlighet og støtte fra denne verden at vi kan unngå å bli fordømt og utslettet sammen med den. La oss trosse verdens urettferdige kritikk fordi vi gjør det.

11, 12. Hvorfor er dette en enda mer kritisk tid enn Peters dager hva dommen angår, og hvorfor unngår vi derfor å fortsette lenger i synden?

¹¹ Det er på tide å være alvorlig. Peter sier: «For det er den fastsatte tid da dommen skal begynne med Guds hus. Hvis den nå begynner med oss først, hva blir da den fullstendige ende for dem som ikke er lydige mot Guds gode budskap?» — 1 Pet. 4: 17, NW.

¹² For nitten hundre år siden, på Peters tid, var det kristne enkeltindivider som sto til doms, det vil si, som la det grunnlag som deres framtidige dom skulle hvile på. Men i dag, i «endens tid» for denne verden, er det ikke bare kristne enkeltindivider som står til doms, men også hele religiøse systemer som påstår de er «Guds hus». Det er en enda mer kritisk tid. Hvis dommen først rettes mot Guds hus, som vi hevder å være en del av, da kan vi ikke unngå de avgjørelser den guddommelige Dommer treffer, ikke mer enn kristenheten kan det, den som hevder at den er «Guds hus». Hvis vi ikke lydig lever i harmoni med det gode budskap om Guds rike, hva slags dom kan vi da vente oss fra Gud, som er den Dommer som er «mektig til å frelse og til å ødelegge»? Det er vanskelig nok for en rettferdig innstilt kristen å holde fast på sin ustraffelighet i denne fordervede verden, for å utvirke sin frelse. Hvordan skal det da gå dem som ikke gjør motstand som kristne, men som gir etter for denne verden og dens løsaktige levesett bare for syndige nytelsers skyld? Peter spør: «Hvis den rettferdige blir frelst med vanskelighet, hvordan skal da den ugudelige og synderen komme i betraktning?» Ja, hvordan? De vil oppdage at de er blitt enda mer trellbundet av denne verden i den lange tiden de har hengitt seg til synden, og at de derfor ikke greier å gjøre et desperat løsrivingsforsøk for å vinne friheten i siste øyeblikk og arrangere en vellykket tilbakekomst før Guds dom blir fullbyrdet.

13, 14. Hvordan kan vi lide som mordere, tyver, illgjerningsmenn og som slike som blander seg i andres saker, og er den slags lidelse til ære for oss?

¹³ Peters råd gis derfor ut fra et riktig og betryggende synspunkt når han sier: «La ingen av dere lide som en morder eller en tyv eller en illgjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker. Men hvis han lider som en kristen, bør han ikke føle seg skamfull, men fortsette å herliggjøre Gud i dette navn.» (1 Pet. 4: 15, 16, NW) Å, tenker du, jeg behøver aldri være redd for å lide som en morder. Ikke det? Nåvel, men hater du din bror, eller handler du nederdrektig som om du hatet ham? Det gir deg ingen lykke, men bare lidelse og skade. Hvordan lider du da, og hvordan kommer Gud til å dømme deg da? Jo, slik Gud sier i 1 Johannes 3: 15: «Enhver som hater sin bror er en manndraper, og dere vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» — NW.

¹⁴ Du sier kanskje at du ikke gir deg til å stjele andre menneskers materielle eiendeler, og at du derfor ikke kommer til å lide fordi du har stjålet. Men stjeler du en medkristens gode navn ved å baktale ham? Eller har du et ærgjerrig ønske om å skinne og bli tilbedt av dine brødre, så du derved stjeler den tilbedelse og lovprisning som hører Gud til, liksom Slangen gjorde i Eden? Søker du alltid å gjøre det som er til beste for dine brødre og for Guds tapte og atspredte «andre får», eller prøver du å skade dine brødre i egoisme, sjalusi, harme eller fordi du ikke kan tilgi dem? Er du nysgjerrig av deg og mer interessert i andre folks saker enn rett er, og prøver du å lede og dirigere dem i stedet for å passe dine egne saker slik du bør og holde deg til det arbeid Gud har satt deg til å gjøre? At du lider fordi du gjør slikt noe, vil ikke gi deg Guds sympati og godkjennelse. All slik lidelse er ute av harmoni med Kristus, og er til skam for deg.

15. Hvis vi lider som kristne, hvordan må vi da motstå deres formål som lar oss lide, og hvorfor?

¹⁵ Men hvis du lider som en kristen, for Kristi navns skyld, da har du ikke noe å skamme deg over. Den lidelse Peter talte om ovenfor, er noe som skulle få oss til å slutte å ha noe med den slags ting å gjøre. Når vi lider som kristne, må vi imidlertid ikke gi etter for fiendens hensikt. Vi må ikke slutte med å herliggjøre Gud, men må vise at de som bærer navnet «kristen», er lojale overfor Gud og urokkelig hengitt til å tjene og lovprise ham. Peter sier: «La derfor også de som lider i harmoni med Guds vilje, fortsette å overgi sine sjeler til en trofast Skaper mens de gjør det gode.» (1 Pet. 4: 19, NW) At du lider som en trofast kristen, er ikke et tegn på Guds mishag, men er i harmoni med hans vilje. Det er en del av det beger som den himmelske Far har skjenket i for sine barn, og som de må drikke.

16. Hvorfor kan vi overgi våre sjeler til Gud mens vi gjør det gode, og hva har det å bety for oss?

¹⁶ Når de lidende kristne ikke føler seg fordømt av Gud, kan de stole på at han ikke vil skyve dem bort, men at de kan overgi sine sjeler til ham forat han skal ta vare på dem. Han er alle sjelers Skaper. Hvis han dømmer deg verdig til å bli frelst til evig liv i den nye verden, kan han gjenskape deg som en sjel i oppstandelsen fra de døde. På den måten kan han bevare din rett til liv som en sjel til den nye verden er opprettet. Han glemmer ikke den trofaste tjeneste du har utført for ham, og han vil aldri la være å gi deg det den fortjener. «For Gud er ikke urettferdig, så han glemmer deres arbeid og den kjærlighet dere viste til hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» (Hebr. 6: 10, NW) Gud beskytter derfor deres rett til det lovte liv i den nye verden. Derfor kan dere hele tiden mens dere gjør det gode, tillitsfullt overgi deres sjeler til ham, i bevisstheten om at de er i trygge hender, og hva menneskene enn kan gjøre med dere, kan de ikke gjøre virkelig skade på deres sjelers evige interesser. Og når Harmageddon slår til for å fullbyrde Guds dom, hvor vidunderlig vil det ikke da være å bli funnet opptatt med å gjøre Guds vilje og med våre sjeler helt overgitt til vår trofaste Skaper! Det er bare på den måten vi kan vente å overleve Harmageddon.

17. Hvorfor har vi tillit til at denne verdens ende snart kommer?

¹⁷ Vi kan derfor tillitsfullt se denne verdens snarlige ende i møte. Vi er sikre på at den skal ende, akkurat som Noah var sikker på at datidens verden av ugudelige gikk en snarlig ende i møte, fordi Jehova Gud hadde fortalt ham det. Enda kommer noen med innvendinger og sier: «Ja, men når Peter sa: ’Den fullstendige ende på alle ting er kommet nær,’ var enden ennå nitten hundre år borte, og hvordan kan dere være sikre på at den fullstendige ende ikke fremdeles er nitten hundre år borte?» Vær klar over at Peters brev ble skrevet omtrent syv år før Jerusalems ødeleggelse i år 70 (e. Kr.), og det kan ha bidratt til at han skrev på den måten, men i dag er kristenheten det moderne motstykke til det troløse Jerusalem, og kristenheten er i dag i en langt større angst og pine enn Jerusalem var i før den gikk til grunne. Siden 1914 har vi sett oppfyllelsen av alle de forskjellige trekk ved det tegn som Jesus beskrev for oss i sin profeti, og derfor har vi fullstendig tillit til at Peters ord nå får sin endelige og fullstendige oppfyllelse. (Matt. 24: 3—14) Den fullstendige ende på alle ting i denne verden er kommet nær, og den tiden som er igjen, er nå meget dyrebar.

18. Hvordan kan vi bevise at vi venter enden snart, og hvorfor kommer vi med et slikt bevis?

¹⁸ Hvis vi setter vår lit til dette, da må vi bevise at vi venter den fullstendige ende om kort tid. Hvordan kan vi gjøre det? Ved den måten vi lever og handler på. Vi er bestemt på å komme med beviset forat vi venter dens snarlige komme, for å vise vår tro på Gud og inngi andre tillit for derved å oppmuntre dem til å handle rett.