Legg dine gjerninger på Jehova
«Legg dine gjerninger på [Jehova], så skal dine råd ha framgang.» — Ordspr. 16: 3.
1. Hva var apostlene klar over at de kristne trenger?
NOE av det folk trenger mer enn noe annet i vår tid, er oppmuntring. Alle føler seg nedtrykt av og til på grunn av det press de blir utsatt for i denne verden, og på grunn av at de selv kommer til kort. De kristne utgjør ingen unntagelse. Apostelen beskrev hensikten med sitt besøk i en menighet på denne måten: «At det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både deres og min.» (Rom. 1: 12, NW) Da noen kristne menn dro fra Jerusalem til andre byer, «talte [de] mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem». (Ap. gj. 15: 32; 20: 1, NTN) Dette er et godt eksempel for eldste og reisende tilsynsmenn i vår tid. — Jevnfør Filippenserne 2: 1, NTN.
2. Hva råder Bibelen oss til å gjøre når vi står overfor en vanskelig oppgave eller et problem?
2 Det hender kanskje at du har et problem på arbeidet som virker som et uoverstigelig fjell. Eller du opplever kanskje et eller annet trist i livet. Hva bør du da gjøre? I stedet for å bli motløs og gi opp bør du vende deg til «miskunns Fader og all trøsts Gud». (2 Kor. 1: 3, 4) Ja, «legg dine gjerninger på [Jehova], så skal dine råd ha framgang». — Ordspr. 16: 3.
3. Hva innebærer det å ’legge sine gjerninger på Jehova’?
3 Hva betyr det så å ’legge sine gjerninger på Jehova’? Det betyr at du flytter byrden fra dine skuldrer og over på hans. Dine «råd» eller dine planer eller ønsker må naturligvis være rette, gode og i samsvar med Guds sannhetsord. Du må ikke ha et ønske om å oppnå selvisk tilfredsstillelse eller å ta hevn eller noe lignende. Men i stedet for å føle det slik at det som tynger deg, er din byrde, bør du overlate alt til Jehova. Du bør legge hele saken i hans hånd. Når du så ber til ham og fullt ut bestreber deg på å følge Bibelens veiledning, kan du ha tillit til at han skal gjøre det du ber om. — Jak. 1: 2, 5; Matt. 7: 7, 8.
VEKST OG VELSTAND KOMMER FRA GUD
4. Hvorfor er det viktig at en kristen husker å ’legge sine gjerninger på Jehova’?
4 Dette er et svært alvorlig punkt. Hvis en kristen ikke gjør dette, kan han begynne å stole for mye på seg selv og kanskje ubevisst tillegge seg selv og sine evner for stor betydning. Hvis hans planer lykkes, kan han gi seg selv æren for det, for til slutt å finne at hans «framgang» bare var midlertidig eller flyktig. Slik framgang bringer ikke ære til Gud og er ikke til virkelig hjelp for andre. For «dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom [Jehova] ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves». — Sl. 127: 1.
5. Hvordan pekte apostelen Paulus på at det er galt å gi seg selv eller andre mennesker ære?
5 Dette prinsippet ble understreket av apostelen Paulus da han skrev til den kristne menighet i Korint. Det var mange i denne menigheten som fulgte eller opphøyde ærgjerrige menn. (2 Kor. 11: 4, 5, 13) Noen kan også ha tillagt Paulus og Apollos for stor betydning. (1 Kor. 1: 12) Men Paulus brukte seg selv, Apollos og Kefas som eksempler da han ville understreke hvor uriktig det er å herliggjøre seg selv eller å se hen til seg selv eller til noe menneske. (1 Kor. 4: 6) Han sa: «Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» — 1 Kor. 3: 5—7.
6. Hva kan resultatet bli for en kristen som ikke ’legger sine gjerninger på Jehova’?
6 Paulus påpekte så at de kanskje hadde bestrebet seg på å bygge på den rette grunnvoll, som er Jesus Kristus. Men hvis de ikke bygde på rette måte — hvis de ikke ’la sine gjerninger på Jehova’ og derfor ikke stolte på at han ville gi dem framgang — ville de til sin egen skam finne at de hadde bygd noe som ikke var av verdi, noe som ikke ville holde stand når det ble prøvd av Gud. — 1 Kor. 3: 10—15.
7. Hvorfor må en kristen være på vakt, slik at han ikke stoler på seg selv eller selv tar æren for det som blir utrettet?
7 Grunnen til at de kristne må gi nøye akt på seg selv, er at vi mennesker har en tilbøyelighet til å stole på oss selv, til å gi oss selv æren for det vi utretter, og til å handle på en uavhengig måte. Kort tid etter vannflommen på Noahs tid sa Gud: «Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.» (1 Mos. 8: 21) Denne tilbøyelighet har vi alle arvet fra Adam, som fulgte en uavhengig handlemåte, som gikk sine egne veier og gjorde som han selv ville. Men i virkeligheten kom han under Djevelens innflytelse. — 1 Mos. 3: 5.
LA OSS OPPHØYE GUDS NAVN, IKKE VÅRT EGET
8. Hva er det som først og fremst bør være drivkraften i alt det vi gjør?
8 Guds navn og hans Sønns navn må bli helliget i alt det de kristne gjør. Det betyr at vi må ha som mål å kunngjøre og opphøye Guds overherredømme, hans rettferdighet, hans barmhjertighet og alle hans andre fine egenskaper. (1 Pet. 3: 15) Hvis vi ikke gjør det, vil enten vi selv eller en annen få æren for det som blir gjort, og det vil ikke bringe gode resultater. Noe som understreker dette, er den situasjon som oppsto etter at israelittene hadde slått seg ned i det lovte land. Gud har latt nedskrive en beretning om det som skjedde den gangen.
9. Hvordan erfarte israelittene hvilke resultater det bringer å ’legge sine gjerninger på Jehova’?
9 På den tiden var den trofaste profeten Samuel dommer i Israel. Men fordi folket hadde vaklet mellom tilbedelsen av Jehova og tilbedelsen av andre guder, var de blitt utsatt for mye ondt fra sine fienders side. Men Samuel ledet dem på den rette vei. Han oppfordret dem til å skille seg av med de falske guder de hadde i sin midte. De fulgte hans råd og begynte å tjene Jehova alene. Fordi de på den måten ’la sine gjerninger på Jehova’, vant de en avgjørende seier over sine bitre fiender, filistrene. — 1 Sam. 7: 3, 4, 10—14.
10, 11. Hvordan unnlot israelittene likevel etter at Jehova hadde ledet dem på en så god måte, å opphøye ham og sette sin lit til ham?
10 Til tross for at de på den måten hadde fått erfare hvor lite de selv maktet, og at de var fullstendig avhengige av Jehova for å oppnå velsignelser, forlangte de senere, da Samuel var blitt gammel, å få en konge. De sa: «Sett nå en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har!» Da Samuel la dette spørsmålet fram for Jehova Gud i bønn, fikk han til svar: «Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem » — 1 Sam. 8: 4—7.
11 Samuel advarte dem og sa at en menneskelig konge ville komme til å undertrykke dem, men de svarte: «Nei, vi vil ha en konge over oss. Vi vil være som alle de andre folk; vår konge skal dømme oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger.» — 1 Sam. 8: 10—20.
12. Hva opplevde de fordi de ikke ’la sine gjerninger på Jehova’?
12 Israels folk åpenbarte her sin sanne hjertetilstand. De så hen til mennesker for at de skulle sette deres «råd» eller planer ut i livet. De manglet tro og unnlot å ’legge sine gjerninger på Jehova’. Litt senere viste Gud sitt mishag ved å la det regne midt i hvetehøsten. (1 Sam. 12: 17, 18) Etter den tiden ble Israels folk påført mange lidelser av sine konger. Bare noen få trofaste konger, slike som David, Josias og Esekias, utgjorde en unntagelse hva dette angår. Dette var en følge av at israelittene ikke anerkjente Jehova som sin virkelige konge.
LA OSS LEGGE ALT I GUDS HÅND
13. Hva bør vi ha i tankene uansett hva vi gjør som Guds tjenere?
13 Av dette kan vi se at Jehova kommer inn i bildet i forbindelse med ethvert problem som vi blir stilt overfor som Guds tjenere, og i forbindelse med alt vi foretar oss. Vi må for det første ha Jehovas vilje og hans navn i tankene. Deretter kan vi legge spørsmålene fram for ham og vite at hvorvidt våre «råd» eller planer skal ha framgang, ligger i hans hånd. Hvis de lykkes, vil Gud få æren for det. Hvis utgangen blir en annen enn den vi har tenkt oss, kan vi likevel vite at han gjør det eller tillater det som er til beste for oss. — Rom. 8: 28.
14. Hvorfor er det galt når vi som kristne mener at det vi utretter, skyldes våre egne evner eller vår egen dyktighet?
14 I verden står en persons framgang ofte i direkte forhold til hans evner og dyktighet, og enkeltpersoner tar derfor selv æren for det de utretter. Men i tjenesten for Gud er det ikke slik. Hvis det var slik, ville en persons forhold til Gud være avhengig av hans evner eller hans personlighet. Men det er i virkeligheten slik at den som stoler minst på sin personlighet og sine evner, er den som Gud velsigner. Apostelen sa: «Vi har denne skatt i lerkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss.» (2 Kor. 4: 7; jevnfør 2 Korintierne 12: 9.) De kristne må hele tiden være på vakt mot det ufullkomne kjøds tilbøyeligheter, slik at de ikke glemmer at de bare er Guds tjenere, som planter og vanner, men at det er Gud som gir vokst. — 1 Kor. 3: 6, 7.
15. Hvordan kan det vi utretter når vi tjener Gud, sammenlignes med den måten kroppen vår virker på?
15 Den rolle Gud spiller når vi tjener ham, kan sammenlignes med den måten kroppen vår virker på. Organene, som Gud har skapt, virker uten at vi tenker på det, og vi kan bare til en viss grad forklare hvordan det hele foregår. Den planteføde vi spiser, vokser uten at vi gjør oss noen større anstrengelser, og i noen tilfelle ikke noen anstrengelser i det hele tatt, men likevel inneholder den alle de næringsstoffer som vi trenger. Solen, regnet, jorden og såkornet er det viktigste. Vårt liv er derfor i virkeligheten helt og holdent avhengig av det Gud skaffer til veie. Han utfører praktisk talt hele arbeidet. Vår tjeneste for Gud bygger på det samme prinsippet. Apostelen Peter sier: «Om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus.» — 1 Pet. 4: 11: jevnfør Matteus 6: 25—31.
ABRAHAMS GODE EKSEMPEL
16. Hvorfor måtte Abraham ’legge sine gjerninger på Jehova’ i forbindelse med den lovte ætt?
16 Abraham er et godt eksempel på en som uforbeholdent ’la sine gjerninger på Jehova’. Det eneste han hadde, var Jehova Guds løfte om at han ville gjøre ham til et stort folk, og at alle jordens slekter ville bli velsignet gjennom ham. (1 Mos. 12: 2, 3) Apostelen Paulus henleder oppmerksomheten på Abrahams tro og sier:
«Han [Abraham] er far til oss alle — som skrevet er: Til mange folks far har jeg satt deg — for Guds åsyn, hvem han trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far etter det som sagt var: Så skal din ætt bli; og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var nesten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv; på Guds løfter tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.» — Rom. 4: 16—22.
17. Hvordan la Abraham ’sine gjerninger på Jehova’ da Gud ga ham befaling om å ofre den som ætten skulle komme gjennom?
17 Abraham visste at for at han og hans hustru, Sara, skulle kunne få en sønn, måtte Gud gripe inn. Han visste at han selv var fullstendig maktesløs. Men dette fikk ham ikke til å fortvile. Da han fikk en sønn, visste han at det skyldtes at Jehova hadde gjort et mirakel ved å gi ham og Sara forplantningsevnen tilbake. Dette styrket hans tro ytterligere. Nå visste han at ætten ville komme gjennom denne sønnen. Hva gjorde han så da Gud ga ham befaling om å ofre sin sønn? Dette må ha vært noe Abraham undret seg mye over. Han kunne ha sett det slik at det var altfor mye forlangt av ham. Men han la alt helt og holdent i Jehovas hånd, slik beretningen i Hebreerne viser:
«Ved tro ofret Abraham Isak dengang han ble fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene, han som det ble sagt til: I Isak skal det nevnes deg en ætt; for han tenkte at Gud er mektig endog til å oppvekke fra de døde, og derfra fikk han ham og liksom tilbake.» — Heb. 11: 17—19.
GUD KAN GI DEG FRAMGANG PÅ DIN VEI
18, 19. Hvorfor kan vi i betraktning av det vi har vært inne på her, legge mot og tillit for dagen når vi står overfor vanskelige oppgaver eller store problemer?
18 Hvordan kan noen av oss etter å ha lest en slik beretning noen gang tro at vi må stole på vår egen kraft, vår stilling eller våre evner når det gjelder å utrette noe i tjenesten for Gud? Denne beretningen tjener til å oppmuntre oss og styrke oss i vår forvissning om at hvis vi fullt ut stoler på Jehova og adlyder ham, slik som Abraham gjorde, behøver vi aldri å bekymre oss for hvordan det vil gå, hvor vanskelig den oppgave eller det problem vi står overfor, enn måtte være. Det kan dreie seg om det å skaffe de nødvendige ting til familien. En enke med små barn kan ha fullt opp å gjøre med å «fostre [barna] opp i Herrens tukt og formaning». (Ef. 6: 4) Andre har kanskje problemer med å få tid til felttjenesten. Noen frykter for å gå fra dør til dør og undervise folk ut fra Bibelen. Men husk at ’du formår alt i ham som gjør deg sterk’. (Fil. 4: 13) Husk at Jehova Gud og Jesus Kristus er på din side. Du kan holde ut, som om du ’ser den usynlige’, akkurat som Moses gjorde da han sto overfor den kolossale oppgave å lede omkring tre millioner israelittiske slaver ut av Egypt gjennom et øde ørkenområde, en oppgave som det ikke sto i menneskelig makt å klare. (Heb. 11: 27—29) Moses måtte ’legge hele sin byrde på Jehova’. Når han gjorde det, utførte Jehova arbeidet. De problemer vi har, kan umulig være større enn det Moses sto overfor.
19 Det er derfor Bibelen råder oss til å «be uavlatelig» og til å være «vedholdende i bønnen». På den måten kan vi ’legge våre gjerninger på Jehova’ idet vi stoler på at han vil sørge for at våre «råd» eller planer har framgang. (1 Tess. 5: 17; Rom. 12: 12) Vi vil da i likhet med Jesus hellige Jehovas navn og erkjenne at det egentlig er han som bringer resultater, og gi ham ære og pris for det som blir utrettet.
[Bilde på side 20]
Gud sørger for at kroppen vår virker, og for at planteføden vokser, uten at vi behøver å gjøre oss store, om i det hele tatt noen, anstrengelser
[Bilde på side 21]
Det er også Gud som står bak den åndelige vekst