Hold dere nøkterne i alle ting

«Hold dere nøkterne, vær på vakt.» — 1 Pet. 5: 8, NW.

 1. Hva tyr mange mennesker til for å flykte fra livets problemer, og hva fører det til?

HVOR velgjørende er det ikke å være sammen med mennesker som holder seg nøkterne og bevarer likevekten når det oppstår spente situasjoner, eller når de blir utsatt for press! Dette er særlig noe en setter pris på i dag, med de forhold vi har overalt i verden. Selv på fjerntliggende steder har menneskene så store problemer at de politiske lederne finner det håpløst å forbedre situasjonen, for ikke å snakke om å løse problemene. Mange som lever under slike forhold, har forsøkt å glemme sine problemer og flykte fra virkeligheten ved å ty til alkohol eller narkotika. Men på den måten skaper de bare flere problemer for seg selv. — Ordspr. 23: 29—35.

 2. Hvilke forhold i det første århundre gjorde det nødvendig for de kristne å holde seg nøkterne, og hvordan beskriver Paulus dette?

² De kristne i det første århundre levde også under forhold som utsatte dem for de største prøvelser. Fikk de det råd at de skulle sløve sine sanser, slik at det ble mer utholdelig å leve under slike forhold? Nei, tvert imot, selv om det må ha vært lite hyggelig å kunne vente forfølgelse og et betydelig frafall fra troen, var det nødvendig at de som var standhaftige, fikk vite hvilke problemer de sto overfor, hvis det skulle lykkes dem å overvinne dem. Apostelen Paulus advarte derfor tilsynsmannen Timoteus om dette kommende frafall. Han sa: «Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Du derimot, hold deg nøktern [«vær nøkternt tenkende» — Kingdom Interlinear] i alle ting.» (2 Tim. 4: 3—5, vers 5 fra NW) Utrustet på denne måten ville Timoteus være i stand til å motvirke disse listige bedrag.

 3. a) Hvorfor er det viktig at de kristne holder seg nøkterne i dag? b) Hvorfor må de eldste ifølge det Peter sier, være på vakt, og hvorfor oppmuntrer Paulus dem til å holde seg våkne?

³ I løpet av de over 1900 årene som har gått siden Paulus skrev disse ordene, har dette frafallet slått ut i full blomst og kan identifiseres som vår tids kristenhet. Selv om Jehova Gud har skilt sin sanne kristne menighet ut fra kristenheten, er det fortsatt like nødvendig å holde seg nøktern, for kristenhetens frafall nærmer seg sitt høydepunkt og omfatter hele jorden. Kristenhetens fiendtlige innstilling til Kristi sanne etterfølgere kan dessuten når som helst gi seg utslag i en voldsom forfølgelse, slik som i det første århundre. En kan derfor spørre: Styrker menighetens eldste i åndelig henseende sine kristne brødre, slik at de kan holde stand under økt press og fortsette å være lojale? Det er med god grunn at apostelen Peter formaner de eldste til å ’vokte den Guds hjord som er i deres varetekt’, og deretter sier: «Hold dere nøkterne, vær på vakt. Deres motstander, Djevelen, vandrer omkring som en brølende løve og søker å oppsluke en eller annen.» (1 Pet. 5: 2, 8, NW) Faren for å bli oppslukt av denne motstanderen er blitt større etter hvert som forholdene i verden har forverret seg, og må vurderes nøkternt hvis vi skal unngå å bli forvirret av de raskt fremadskridende tider og hurtig skiftende scener på verdens skueplass. Den setter de eldstes evne til å verne medlemmene av den kristne menighet ved å gi dem forstandig og sunn veiledning på prøve. Dette er ikke en tid da en kan tillate seg å bli sløv. Paulus advarte om at «Jehovas dag kommer akkurat som en tyv om natten», og han formante de kristne til ikke å «sove som de andre gjør», men å holde seg «våkne og nøkterne». (1 Tess. 5: 2, 6—9, NW) Hva må så du som en eldste gjøre for å vise at du har lagt deg på sinne formaningen om å ’holde deg nøktern i alle ting’?

De eldste bør få et nøkternt syn på sitt ansvar

 4. Hva må en eldste gjøre for å ’utføre sin tjeneste fullstendig’?

⁴ Den ofte gjentatte formaningen om å ’holde seg nøktern’ bør få de eldste til å innse at de må ha en rett oppfatning av hele sitt ansvar hvis de i likhet med Timoteus skal kunne ’utføre sin tjeneste fullstendig’. En eldste tar kanskje altfor mye hensyn til det han personlig foretrekker, og retter derfor det meste av sin oppmerksomhet mot bare ett eller to trekk ved sin tilsynsoppgave. Dette er imidlertid ikke å ha et sunt syn på saken. Han bør i stedet ta i betraktning den tid han har til rådighet, og fordele den slik at han får anledning til å ta seg av sine familieforpliktelser, utføre hyrdegjerningen, undervise og forkynne og gjøre disipler. Hvis det skal lykkes ham å ta seg av alt dette på en tilfredsstillende måte, må han tenke klart og være likevektig og forstandig, slik at alle ting blir vigd tilbørlig oppmerksomhet og ikke noe blir forsømt.

 5. Bør en eldste som har familie tilbringe all sin tid sammen med familien? Begrunn svaret.

⁵ Ta for eksempel en eldste som har familie. Han har god grunn til å tenke nøkternt når han tar i betraktning de prøvelser og det press hans nærmeste blir utsatt for nesten daglig. Hvis han skal kunne fortsette å være en eldste, må han vise oppriktig omsorg for sin egen familie og som far sette et godt eksempel for menigheten. Paulus nevnte de forskjellige kvalifikasjoner som en eldste bør ha, og sa at han måtte være «en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet». (1 Tim. 3: 4, 5) Men hvis han tilbringer all sin tid sammen med familien, vil han ikke sette et godt eksempel, ikke engang for familien. Hvorfor ikke? Fordi det vil oppmuntre familiens medlemmer til å utvikle en selvopptatt innstilling, en innstilling som får dem til å unnlate å tenke på andre. De bør i stedet bli oppmuntret til å vise interesse for andre, både for dem som tilhører menigheten, og for dem som er i verden. De bør bli oppmuntret til å ta del i kunngjøringen av det vidunderlige håpet om evig liv, det håp som de selv har fått del i. Dette vil hjelpe dem til å vise andre medfølelse og større forståelse og gi dem en dypere verdsettelse av Skaperens hensikt.

 6. Hvordan bør en eldste betrakte det å ta til seg kunnskap?

⁶ De eldste bør også være «kvalifisert til å undervise», og de må derfor flittig studere Guds Ord. (1 Tim. 3: 2, NW) Det er kanskje noen som mener at de på grunn av sin utdannelse, det antall år de har studert Bibelen, og andre faktorer må bruke en vesentlig del av sin tid til å studere, til å granske Bibelen og til å forberede foredrag. Men også når det gjelder dette, kan en eldste overdrive, hvis han ikke også passer på å ha sine andre forpliktelser i tankene. Paulus påpeker en fare som de som legger for stor vekt på kunnskap, må være på vakt mot. Han sier: «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger.» (1 Kor. 8: 1; 13: 2) Dette betyr ikke at det ikke er viktig å ha kunnskap, men kunnskapen må være knyttet sammen med kjærlighet hvis den skal kunne utrette noe av verdi. Kjærligheten skiller seg ut fra kunnskapen ved at den kommer til uttrykk i virksomhet; den er ikke bare en mengde data som ligger lagret i hjernen. En eldste som ’holder seg nøktern’, vil derfor ikke bare studere, men også tjene sine brødre og dem som er i verden. På den måten vil han gjøre god bruk av sin kunnskap. — 1 Joh. 3: 18.

 7. a) Hvor betydningsfull er hyrdegjerningen? b) Hvordan kan en eldste forvisse seg om at hans kjærlighet er fullstendig?

⁷ Paulus la stor vekt på hyrdegjerningen. Han formante tilsynsmennene i Efesos til å «vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn». (Ap. gj. 20: 28, NW) I betraktning av at vi lever i en farlig tid, da de kristnes liv kan stå på spill, er det ingen tvil om at det er en betydningsfull gjerning. (2 Tim. 4: 2) Det tar dessuten tid å utføre en effektiv hyrdegjerning. Det går med mange timer til å forberede møter og foredrag og besøke og oppmuntre dem som har behov for hjelp eller er syke. Men også dette viktige arbeid må ses i forhold til de andre plikter en eldste har. Det er nok så at Jesus viste at en av de ting som først og fremst skulle kjennetegne hans sanne disipler, var at de hadde kjærlighet til sine kristne brødre, men det var ikke ensbetydende med at de ikke skulle vise kjærlighet til menneskene i verden. Deres kjærlighet ville være ufullstendig hvis den ikke også omfattet motstandere, for Jesus sa: «I har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, . . . og be for dem som forfølger eder.» (Matt. 5: 43—48) Selv om hyrdegjerningen er viktig, må derfor også den stå i et likevektig forhold til de andre plikter en eldste har.

 8. a) Hvilket arbeid viser at Jehova har kjærlighet til menneskene og hvordan blir folk gjort kjent med dette? b) Hva er den eneste måten våre «gode gjerninger» vil være til ære for Gud på?

⁸ Et ansvar som påhviler hele den kristne menighet, er å ta del i det presserende arbeid som består i å forkynne det gode budskap og gjøre disipler. (Matt. 24: 14, NW; 28: 19, 20) Denne gjerning bidrar til å gjøre folk kjent med den kjærlighet som Jehova Gud har til menneskene, en kjærlighet som er så stor at «han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». (Joh. 3: 16) Hvis menneskene skal få del i sannhetens lys, må de få det gjennom Guds tjenere, for det var om dem Jesus sa: «I er verdens lys.» Hva skal de gjøre med dette lyset? De skal ikke skjule det, for han sa: «La . . . eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» (Matt. 5: 14—16) «Gode gjerninger» identifiserer de enkelte som gode mennesker. Det er slike gjerninger som frambringer gode familier og ordentlige hjem, ærlige arbeidere og menigheter av kristne som har ekte kjærlighet til hverandre. Men ville de fleste mennesker noen gang komme til å forstå den virkelige betydningen av disse «gode gjerninger» hvis vi aldri snakket om sannheten og forkynte det gode budskap fra hus til hus? De ville sannsynligvis bare betrakte oss som ’gode mennesker’. Hvis vi derimot snakker, vil de forstå hvorfor vi er annerledes, hva det er som får oss til å gjøre gode gjerninger, og i stedet for å prise oss, vil de ’prise vår Fader i himmelen’. Særlig de eldste bør vise at de tenker nøkternt, og bestrebe seg på fullt ut å ta del i kunngjøringen av det gode budskap og være ’eksempler for hjorden’ hva dette angår, idet de oppmuntrer sine brødre til sammen med dem å ta del i dette viktige arbeid, akkurat som apostlene gjorde. — Matt. 4: 19, 20.

Hvordan de eldste kan reise overtredere opp igjen

 9. Hvordan vil de eldste behandle overtredere?

⁹ I tillegg til de tidligere nevnte plikter som påhviler de eldste, må de også til sine tider hjelpe dem av deres kristne brødre som begår et feiltrinn eller faller i synd, ved å reise dem opp igjen. Også når det gjelder slike ting, må de bestrebe seg på å ’holde seg nøkterne’ og behandle saken på en likevektig måte. Det er for eksempel ikke deres ansvar å fortelle andre hvordan de skal leve. Og de bør heller ikke gjøre en bagatell til en stor sak eller påtvinge andre sin personlige oppfatning eller norm. Peter formante: «Ingen av eder må lide . . . som en som blander seg i andres saker.» (1 Pet. 4: 15) Men de bør være våkne for sine brødres behov og være rede til å hjelpe dem hvis det er nødvendig.

10. a)Hvorfor er de eldstes holdning overfor overtrederen viktig? b) Hvordan skiller en overtreder som blir behandlet med mildhet, seg ut fra en som fortjener å bli strengt irettesatt?

¹⁰ Noe som er svært viktig, er deres holdning overfor overtrederen. De bør naturligvis ikke skjenne på ham eller være strenge. En slik holdning vil bare jage bort en som virkelig angrer, mens vennlighet kan hjelpe selv dem som er litt sta, til å reise seg igjen. Legg merke til hva Paulus sier om hvordan overtredere bør behandles: «Brødre, om også et menneske begår et feiltrinn før han er klar over det, bør dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd.» (Gal. 6: 1, NW) Paulus understreker således at hvis en eldste virkelig ønsker å hjelpe et slikt menneske, bør han gjøre det «i en mildhetens ånd», idet han kjærlig bestreber seg på å reise sin bror opp igjen og vinne hans hjerte. Den Paulus taler om her, har ikke gjort seg fortjent til en streng refselse, i likhet med dem som han kaller «gjenstridige, som farer med tomt snakk og fører folk vill». (Tit. 1: 10, 13, NTM) Den som er villig til å lytte, er ikke en som forherdet praktiserer synd, men er tvert imot en som begikk ’et feiltrinn før han var klar over det’. Han fortjener derfor ikke å bli behandlet som en fiende. I virkeligheten har han og de eldste en felles fiende, nemlig Satan. Det vil derfor være galt av en eldste å legge enda en knugende byrde på den som allerede angrer sin synd. Det en bør hate, er ikke overtrederen, men den urette handling han begikk. — Jud. 22, 23.

11. Hva sammenligner Paulus en overtreder med, og hva er nødvendig for å få ham til å forstå sin urette handlemåte?

¹¹ For å vise hvilken situasjon overtrederen er i, sammenligner Paulus ham med et dyr som er blitt fanget i en jegers snare. Det dreier seg imidlertid ikke om noen vanlig jeger. Det slike mennesker er blitt fanget i, er «djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje». (2 Tim. 2: 24—26) Det er nok så at en kan befri et dyr som sitter i en felle, ved hardhendt å rive det ut av den, men en vil samtidig tilføye det alvorlig skade. Vil det ikke være mye bedre å gjøre det mildt og varsomt, slik at dyret når det blir sloppet løs, lettere vil kunne komme seg etter de skader det selv har påført seg? Overtredere må også behandles med medfølelse, men samtidig med bestemthet, slik at de tydelig kan forstå faren ved sin urette handlemåte. De må lære virkelig å hate det gale de har gjort, og forstå hvor avskyelig det er. Det er viktig at de forstår hvorfor Jehovas syn på saken er et sunt syn, og at det vil føre til lykke for dem å holde seg til hans Ord, for som det står skrevet: «Budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» — Ordspr. 6: 23.

12. Hvordan kan det at de eldste unnlater å irettesette eller reise overtredere opp igjen, føre til at de pådrar seg blodskyld?

¹² De av de eldste som har ekte kjærlighet til overtredere, vil aldri unnlate fryktløst å gi dem den nødvendige irettesettelse eller unnlate å reise dem opp igjen. De vil handle i samsvar med Ordspråkene 27: 5, 6, som sier: «Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som skjules. Trofaste er vennens slag, men troløse er fiendens kyss.» Hvis en eldste unnlater å advare eller irettesette noen som helt tydelig følger en urett handlemåte, kan han pådra seg blodskyld. Paulus forvisset seg om at han ikke gjorde det, og utførte derfor fryktløst sitt oppdrag, idet han sa: «Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» (Ap. gj. 20: 26, 27) Hvis de eldste i likhet med Paulus holder seg nøkterne og modig påtar seg sitt ansvar, vil de få se hvordan det vil bli til varig gagn for dem som de hjelper til å reise seg igjen og forlate sin syndige handlemåte.

De eldste må påta seg det ansvar å treffe avgjørelser

13. Hvem er det som har pålagt de eldste ansvar og hvorfor er de kvalifisert til å treffe rette avgjørelser?

¹³ I betraktning av det vi nettopp har drøftet, er det tydelig at de eldste fra tid til annen finner det nødvendig å treffe alvorlige avgjørelser, avgjørelser som kanskje til og med berører deres brødres liv. Dette tunge ansvar, som er blitt pålagt dem som tilsynsmenn og hyrder, har de ikke fått fra noen jordisk kilde, men er blitt overdratt dem ved Guds hellige ånd, noe som gjør dem til Guds representanter. Paulus forklarte de eldste i menigheten i Efesos dette på denne måten: «Gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet.» (Ap. gj. 20: 28) I likhet med Timoteus skulle de eldste derfor betrakte seg selv som ansvarlige overfor Gud og Kristus og utføre den gjerning de er blitt tildelt å utføre. (2 Tim. 4: 1, 2) I de fleste situasjoner er de eldste godt kvalifisert til å treffe rette avgjørelser, for Jehova Gud har gitt dem «krafts og kjærlighets og sindighets ånd». (2 Tim. 1: 7) De har fått «kraft» eller evne til å bruke de åndelige gaver de er i besittelse av. De har ’kjærlighets ånd’, slik at de har det rette motiv når de hjelper andre, og ettersom de også har «sindighets ånd», blir de ledet i den rette retning når de bestreber seg på å oppfylle sine forpliktelser.

14. a) Forklar hvorfor mange saker ofte må sendes tilbake fra et avdelingskontor og avgjøres av de eldste i den lokale menighet. b) Hvordan kan de eldste forberede seg til selv å behandle sakene, og hvem kan de vende seg til for å få hjelp?

¹⁴ Til tross for denne hjelpen fra Gud og hans skrevne Ord hender det fra tid til annen at eldste skriver til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor eller til det styrende råd og ber dem om å treffe avgjørelser for dem, for eksempel i forbindelse med anbefalinger av eldste og lignende ting. Selv om avdelingskontoret er villig til og oppriktig ønsker å være til hjelp, er det ofte nødvendig å sende saken tilbake til de eldste, som kjenner alle fakta, og la dem selv komme med en anbefaling. De eldste kan stille spørsmål, få sine spørsmål besvart og om nødvendig få fram flere fakta som berører saken, før de treffer en endelig avgjørelse. De er heller ikke i en ugunstig situasjon i åndelig henseende. Det er dessuten Gud som har pålagt dem det ansvar å treffe slike avgjørelser, og de bør ikke unødvendig legge dette over på andre. De bør derfor forberede seg ved studium og bønn, slik at de kan treffe rette avgjørelser i harmoni med Guds vilje. Paulus understreket overfor Timoteus nødvendigheten av helhjertet å sette sin lit til Skriften, ettersom den er «inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til refselse, til å bringe orden i tingene, til opptuktelse i rettferdighet». Hvis en eldste baserer sine avgjørelser på Bibelen, viser han at han er et gudsmenneske som «er fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». (2 Tim. 3: 16, 17, NW) Det kan også være til stor hjelp å snakke med andre eldste. Bibelen sier at «planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang». (Ordspr. 15: 22) Hvis krets- eller områdetilsynsmannen besøker menigheten, kan også han bli rådspurt.

15. Når bør de eldste henvende seg til Selskapets avdelingskontor med en sak?

¹⁵ Men hva kan de eldste gjøre hvis de etter et grundig studium av Bibelen ikke finner noe svar på et bestemt spørsmål eller noen løsning på problemet? Det vil være høyst uforstandig av dem å gå videre og fullstendig avgjøre saken på egen hånd ved kanskje bare å gjette seg til svaret eller ved å treffe en skjønnsmessig avgjørelse basert på deres egen oppfatning. I et slikt tilfelle vil det være best å henvende seg til Selskapets avdelingskontor i det landet de bor i, og be om hjelp.

16. Hvilket prinsipp bør de eldste følge når de må behandle saker som har å gjøre med noen som er populære, respektert eller innflytelsesrike?

¹⁶ De eldste bør aldri unnlate å ta affære på grunn av menneskefrykt. Det er nok så at de til sine tider må behandle saker som har å gjøre med noen som er populære eller respektert eller innflytelsesrike. Det at saken har tilknytning til slike personer, må imidlertid ikke påvirke de eldste til å treffe avgjørelser til gunst for dem. Guds Ord viser tydelig hvilken norm som bør følges: «I skal ikke gjøre urett i dommen; du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig; du skal dømme din neste med rettferdighet.» (3 Mos. 19: 15; Jak. 2: 1—9) Dette viser tydelig at det å favorisere noen er urettferdig og en overtredelse av Guds lov

Basér dine avgjørelser på Bibelen

17. Hvordan kan de eldste vise at de har stor respekt for Bibelen?

¹⁷ Framfor alt bør de eldste vise at de har stor respekt for Guds Ord, ved å basere all sin veiledning på det. (2 Tim. 2: 15) Dette betyr at de omhyggelig vil unngå å gi uttrykk for sin egen oppfatning og bruke den som autoritet, men trofast framholde det de har lært fra Bibelen og av Jehovas tjener-klasse, «den tro og kloke tjener». (Matt. 24: 45; 1 Tim. 4: 6, 16) Deres kristne brødre bør også være klar over at de eldste ikke bare snakker om Bibelen, men er levende eksempler på Guds Ords kraft, noe som blir vist ved den måten de anvender de guddommelige prinsippene på i sitt liv. Dette vil hjelpe hele menigheten til å verdsette de eldstes råd og veiledning og til å etterligne deres trofaste eksempel. — Heb. 13: 7.

18. Hvem foruten de eldste må holde seg nøkterne, og hva kan de være forvisset om?

¹⁸ Vi må også huske at det er nødvendig for alle Guds tjenere, ikke bare for de eldste, å ’holde seg nøkterne’, for vi står alle overfor de samme farer i verden. De kritiske forholdene i verden i dag setter virkelig hver enkelt kristens tro på prøve. Det er ingen tvil om at vi lever i en tid da det er nødvendig å tenke nøkternt og få et klart syn på tingene i lys av Guds Ord, slik at vi hver især kan treffe forstandige avgjørelser. Bare på den måten vil vi kunne hjelpe hverandre til å «holde oss våkne og nøkterne», slik at Jehovas domsdag ikke kommer over oss som en tyv. Da vil vi som «lysets sønner og dagens sønner» bli bevart gjennom den kommende verdensødeleggelse og oppnå frelse i den nye ordning, som Gud skal skape til sin egen pris og ære. — 1 Tess. 5: 5, 6, NW.

[Bilder på side 488]

En eldste bør fordele sin tid slik at han får anledning til å ta seg av sine familieforpliktelser . . .

. . . og å forberede foredrag og studere

[Bilder på side 489]

Hyrdegjerningen innbefatter også å besøke eldre . . .

. . . og å ta del i felttjenesten