Vis omsorg for «Guds hjord»

«Gi akt på dere selv og på hele den hjord som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» — Apg. 20: 28, NW.

1. Hvordan viste Jesus Kristus stor omsorg for dem som han sammenlignet med får?

INGEN på jorden har noen gang vist medlemmene av den menneskelige familie større omsorg enn vårt store forbilde, Jesus Kristus, gjorde. Han omtalte dem som hørte hans røst, som sine «får». Og som den gode Hyrde uttømte han sin sjel eller gav sitt liv for dem. (Joh. 10: 11, 27, EN) Etter sin oppstandelse fra de døde understreket han for sin apostel Simon Peter nødvendigheten av å vie disse «fårene» spesiell oppmerksomhet. Hvordan gjorde han det? På en måte som i høy grad kom til å berøre Peters virksomhet i hele resten av hans liv på jorden.

2. a) Hvordan reagerte Peter på de spørsmål hans Herre stilte ham, ifølge Johannes 21: 15—17? b) Hva understreket Jesus i dette tilfellet, og hvordan gjorde han det?

² Tre ganger stilte Jesus Peter et enkelt spørsmål. To ganger spurte han: «Simon, Johannes’ sønn! elsker du meg?» Og til sist spurte han: «Har du meg kjær?» Etter at Peter var blitt stilt praktisk talt det samme spørsmålet for tredje gang, ble han bedrøvet og forsikret sin Herre: «Du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.» Ja, Jesus var fullt ut klar over at Peter elsket ham, at han hadde ham kjær. Men poenget var at apostelen ville måtte bevise dette i løpet av en lang tidsperiode. Hvordan kunne han gjøre det? Ved å vise omsorg for «fårene». Hver gang Peter hadde svart bekreftende på Jesu spørsmål, understreket Jesus dette ved å si henholdsvis: 1) «Fø mine lam!», 2) «Vokt mine får!» og 3) «Fø mine får!» (Joh. 21: 15—17, EN) På den måten understreket Jesus ikke bare på en virkningsfull måte sin egen omsorg for «fårene», men også det store ansvar Peter i framtiden ville få når det gjaldt å dra omsorg for dem, slik det på en så ettertrykkelig måte var blitt påpekt av hans Herre.

3. a) Hvordan viste Peter sin kjærlighet til den «gode hyrde»? b) Hva er det som viser at Peter ikke var alene om å vise omsorg for «hjorden»?

³ Dette var en uforglemmelig opplevelse for Peter. Det var ikke tvil om at Jesus virkelig hadde nådd apostelens hjerte. Som et bevis for sin kjærlighet til den gode Hyrde, Jesus Kristus, ville Peter aldri forsømme å fø «fårene». Han ville på en kjærlig og samvittighetsfull måte bestrebe seg på å vokte «hjorden». Omkring 30 år senere skrev Peter til dem som ’levde i fremmed land, spredt omkring’, det vil si til dem som var blitt Jesu Kristi disipler. Som en del av «Guds hjord» ble de minnet om at de var blitt kjøpt fri fra sitt tidligere, tomme liv. Hvordan hadde dette foregått? De var ikke blitt kjøpt med slike vanlige ting som sølv eller gull, men «med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte». (1. Pet. 1: 1, 18, 19) Peter var klar over at dette hadde vært en dyr pris å betale. Jehova Gud hadde måttet ofre sin enbårne Sønn, som han sendte hit til jorden for å skaffe til veie en løsepenge for mange. (Matt. 20: 28; Joh. 3: 16) På det tidspunkt da Peter skrev sitt første brev, hadde de kjøpte medlemmene av «hjorden» vokst til mange tusen. Det var derfor da flere «får» enn Peter selv kunne ta hånd om. Men foruten Peter var det blitt oppreist andre kvalifiserte menn som viste omsorg for «hjorden» ved å fø, lede og beskytte den. De var også klar over at «hjorden» tilhørte Jehova. Og i vår tid blir det samme fullt ut erkjent av de titusener av åndelige underhyrder som har fått det ansvar å vokte den «Guds hjord» som er blitt dem betrodd.

4. Hvilken fin veiledning med hensyn til å vokte «hjorden» kom Peter med da han skrev til de eldste i den kristne menighet?

⁴ Da Peter ble inspirert til å skrive sitt første brev, kunne han uten tvil huske det Jesus hadde innprentet i hans sinn og hjerte med hensyn til å vokte «fårene». Dette fremgår av apostelens formanende ord, som ikke bare var rettet til disse underhyrdene i det første århundre, men også til de eldste blant Guds folk i vår tid. Peter skrev: «Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.» — 1. Pet. 5: 1—4.

Vis kjærlig omsorg for «Guds hjord»

5. a) Hvilken holdning bør en kristen tilsynsmann innta for å kunne påta seg sitt ansvar overfor «hjorden» på rette måte? b) Hvorfor kan en tilsynsmann i vår tid betrakte tingene på samme måte som Peter gjorde?

⁵ Som et øyenvitne til Kristi lidelser ble Peter tilskyndt til å understreke betydningen av å vise omsorg for «Guds hjord». Akkurat som Overhyrden, Jesus Kristus, viste slik omsorg, må alle som vokter «hjorden», vise den omsorg. Men en kristen tilsynsmann ville naturligvis ikke kunne gjøre det hvis han følte at han tjente under tvang. Ingen utnevnt eldste i dag bør føle at han må tjene fordi han er presset til det. Det er nok så at det å påta seg dette priviligerte ansvar innebærer mye arbeid, men en kjærlig underhyrde vil ha et ønske om å hjelpe og stå til tjeneste. Han kan imidlertid bare legge en slik ånd for dagen hvis han har den samme sinnsinnstilling som Kristus Jesus, som var ydmyk og villig til å utholde lidelser. (Fil. 2: 5—8; 1. Pet. 4: 1) Hvis en eldste er klar over at han selv er en del av «hjorden», som er underlagt den store Hyrde, Jehova Gud, og er ansvarlig overfor ham og overfor den gode Hyrde, Jesus Kristus, og ikke overfor mennesker, vil han tjene med iver, uten å klage. (1. Pet. 2: 25) Våre dagers tilsynsmenn har riktignok ikke selv vært vitne til Jesu lidelser, slik som Peter var, men de er likevel gunstig stilt, ettersom de har Bibelens detaljerte beretninger om Kristi liv og virksomhet. De kan derfor betrakte tingene på samme måte som Peter gjorde, og således ha den samme ånd som denne apostelen hadde, når de vokter «hjorden».

6. Hva bør tilsynsmennene huske når de har med «hjorden» å gjøre?

⁶ For å sette et rett eksempel må en kristen underhyrde ikke være interessert i uærlig eller selvisk vinning eller ha et ønske om å oppnå en fremtredende stilling. Den ’storhet’ som måtte være knyttet til hans stilling, skriver seg fra at han stiller seg til rådighet for brødrene, er tilnærmelig og tjener deres åndelige interesser. Ettersom eldste som setter et godt eksempel, vet at «hjorden» tilhører Jehova, som kjøpte den med sin Sønns blod, ’hersker de ikke over menigheten som er betrodd dem’. Disse underhyrdene behandler i stedet «hjorden» på en øm måte og beskytter den og følger derved den veiledning den gode Hyrde gav, og det eksempel han satte. — Matt. 20: 25—27; Tit. 1: 7; jevnfør Esekiel 34: 2—4; Judas 16.

7. På hvilke måter viser mange tilsynsmenn virkelig omsorg for «hjorden»?

⁷ Det er virkelig slik at de aller fleste av de kristne tilsynsmenn i vår tid på forskjellige måter viser den rette omsorg for «hjorden». De setter et godt eksempel for sine medtroende ved den tid de bruker på å fø «fårene» og vie de enkelte personlig oppmerksomhet, og ved de anstrengelser de gjør seg i den forbindelse. (1. Tim. 5: 17) Tenk også på hvordan samvittighetsfulle underhyrder tar ledelsen på en god måte i felttjenesten ved å lete etter andre får-lignende mennesker og gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20; 2. Tim. 4: 5) Og hva med den omsorg de viser «hjorden» ved å beskytte den mot verdslige elementer og mot slike som ønsker å plyndre den? (Ef. 4: 11—14; Kol. 2: 8; Jud. 22, 23) På disse og mange andre måter høster «Guds hjord» gagn av at disse tilsynsmennene vokter den på en kjærlig måte med tanke på dens åndelige ve og vel.

Verdifull veiledning for oss som lever nå

8. Hva arrangerte apostelen Paulus for at de eldste i Efesos skulle bli oppmuntret i åndelig henseende?

⁸ Når vi leser de bibelske beretningene om hva tilsynsmennene i det første århundre gjorde til gagn for «hjorden», blir vi slått av det gode eksempel apostelen Paulus satte. Han oppmuntret også andre eldste, akkurat som Peter gjorde. Da Paulus var på vei til Jerusalem, kalte han de eldste i Efesos sammen til et møte. Disse satte uten tvil stor pris på at de fikk anledning til å være sammen med Paulus, akkurat som tilsynsmenn i vår tid setter pris på at de med jevne mellomrom kan komme sammen for å utveksle erfaringer, bli oppbygd i troen og motta bibelsk veiledning.

9. Hvordan viser beretningen i Apostlenes gjerninger 20: 18—21 at Paulus var en selvoppofrende Guds mann?

⁹ Vi kan få en god del verdifull veiledning ved å se litt nærmere på Paulus’ drøftelse med disse tilsynsmennene fra Efesos. Beretningen i Apostlenes gjerninger 20: 17—38 gir oss en bedre innsikt i hva slags eksempel apostelen Paulus hadde satt for sine brødre, disse eldste fra Efesos innbefattet. Var Paulus en som sparte seg selv, og som bare likte å reise rundt i de forskjellige deler av Asia? Nei, på ingen måte. Han var en selvoppofrende Guds mann som ’tjente Herren i all ydmykhet og med tårer i prøvelser’ hele den tiden han oppholdt seg der. (Apg. 20: 18, 19) Han unnlot ikke å «undervise . . . offentlig og fra hus til hus» og det til tross for de farer han ble stilt overfor. Han fryktet heller ikke for hva enkelte i samfunnet mente om ham, eller for de trusler motstanderne måtte komme med. Han avla et grundig vitnesbyrd i distriktet. — Apg. 20: 20, 21, NW; jevnfør Apostlenes gjerninger 19: 1 til 20: 1; 2. Korinter 1: 8—11.

Å vokte hjorden under forfølgelse

10. Hvordan har mange tilsynsmenn i vår tid etterlignet apostelen Paulus i sine bestrebelser for å hjelpe «hjorden» trass i det de selv har måttet utstå?

¹⁰ Nå var apostelen på vei til Jerusalem, og han fryktet ikke, til tross for at «lenker og vanskeligheter» ventet ham der. Han var om nødvendig beredt til å dø for å kunne avslutte sitt løp i trofasthet og fullføre den tjenestegjerning Herren Jesus hadde gitt ham. (Apg. 20: 22—24) Hvilket godt eksempel satte han således ikke for disse tilsynsmennene fra Efesos! Paulus viste ikke bare omsorg for dem som trengte å høre det gode budskap, men også for dem som hadde ansvaret for at dette budskapet ble forkynt for andre. Er det ikke en slik omsorg alle utnevnte kristne eldste i vår tid bør ha? Vi kan glede oss over at vi har menn som etterligner Paulus ved at de er villige til å sette livet til for det gode budskaps skyld og for å beskytte brødrene. Ja, i land hvor de kristne blir utsatt for stor forfølgelse, er mange trofaste underhyrder lojalt blitt hos «hjorden», selv om det har vært mulig for disse mennene i ansvarsfulle stillinger å dra til land hvor de sannsynligvis ikke ville bli utsatt for slike lidelser. La oss nevne et eksempel: For en tid siden var en eldste som hadde sittet mange år i fengsel og var blitt brutalt slått, på besøk i De forente stater for å motta veiledning som var blitt spesielt lagt til rette med tanke på slike som arbeider ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Han hadde mulighet til å dra til et land hvor det for tiden ikke er noen forfølgelse. Men han valgte å vende tilbake til det landet hvor han hadde tjent, selv om det var nokså sikkert at fengsel og hard forfølgelse ventet ham der. I likhet med mange andre kristne underhyrder setter han større pris på å kunne dra omsorg for «hjorden» enn på sin personlige frihet. Slike tilsynsmenn er virkelig rosverdige. Hvor fint er det ikke at de fortsetter å dra omsorg for de «får» som er i trengsel! — Jevnfør Jesaja 32: 1, 2.

11. a) Hva kan i betraktning av det som står i Apostlenes gjerninger 20: 25—27, sies om hvorvidt Paulus hadde pådratt seg blodskyld, og hvordan kan tilsynsmenn i vår tid bevare en lignende stilling? b) Hvordan føler tilsynsmenn det naturlig nok overfor slike som de har hjulpet til å bli disipler?

¹¹ Paulus hadde ’forkynt riket’ blant dem som nå var tilsynsmenn i Efesos. De hadde hørt budskapet fra hans egen munn. Han hadde utøst sitt hjerte for dem og andre og forkynt «hele Guds råd», ikke sine egne idéer. Han hadde derfor god samvittighet. Ettersom han ikke hadde unnlatt å avlegge vitnesbyrdet, påhvilte det ham ingen blodskyld. (Apg. 20: 25—27, EN) Det bør forholde seg på samme måte med tilsynsmennene nå i denne tiden med vanskeligheter og prøvelser da det blir utført et avsluttende arbeid for å få avlagt et omfattende vitnesbyrd om Riket. Tilsynsmennene i vår tid vet at mye avhenger av at de er nidkjære og setter et godt eksempel ved å ta ledelsen i arbeidet. Av den grunn bestreber de seg på å ha så stor andel som mulig i kunngjøringen av det gode budskap. På den måten holder de seg også rene og fri for enhver form for blodskyld. Andre i menigheten legger merke til at disse eldste tar ledelsen i å advare de onde og lete etter dem som har et oppriktig hjerte. Slike medtroende blir følgelig oppmuntret til å følge deres gode eksempel. Det er mange av dem som utgjør «hjorden», som først ble kontaktet av tilsynsmenn som vitnet i deres distrikt, akkurat som mange var blitt hjulpet av Paulus. Nå når slike personer er i menigheten, viser tilsynsmennene dem enda større omsorg. — 1. Tess. 1: 5, 6; 2: 7, 8.

12. Hvordan skal vi forstå Paulus’ uttalelse i Apostlenes gjerninger 20: 28 (NW)?

¹² Paulus’ store omsorg for disse eldste fra Efesos, så vel som for den «hjord» som var blitt dem betrodd, fremgår av hans egne ord. Han sa: «Gi akt på dere selv og på hele den hjord som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» (Apg. 20: 28, NW) Hver enkelt av disse mennene fant det virkelig nødvendig å ransake seg selv i betraktning av det store ansvar som var forbundet med å vokte «hjorden». Disse tilsynsmennene trengte også å anvende Paulus’ veiledning til dem som en gruppe av eldste. De måtte samarbeide for å dra omsorg for «hjorden». For at de beste resultater skulle oppnås, måtte det være enhet i tanke og handling blant dem. Dette ville i seg selv vise at de hadde stor omsorg for «hjorden».

13. Hva kan sies om anvendelsen av Apostlenes gjerninger 20: 28 (NW) i vår tid?

¹³ Hvor viktig er det ikke å anvende Paulus’ veiledning til gagn for de kristne eldste i vår tid! Svært ofte, for eksempel når reisende tilsynsmenn kommer sammen med menighetens eldste, er disse ordene i Apostlenes gjerninger 20: 28 (NW) blitt brukt som grunnlag for passende veiledning. Legg merke til at det som sies der, ikke betyr at den enkelte bare skal gi akt på seg selv. Nei, hele gruppen av eldste i hver menighet er forpliktet til å sørge for at ’hjordens’ spesielle behov blir dekket. Det forholder seg slik selv om hver enkelt eldste kanskje har en bestemt oppgave som skal bidra til at dette målet blir nådd. Tilsynsmennene må samvittighetsfullt påta seg sitt ansvar i forbindelse med å vokte «hjorden» og legge kjærlig omsorg for dagen, idet de er klar over at «hjorden» er dyrebar for Jehova i betraktning av den pris den er blitt kjøpt med. — Ef. 1: 7.

Vær på vakt mot frafalne «ulver»

14. a) Hvilken advarsel finner vi i Apostlenes gjerninger 20: 29, 30? b) Hvorfor var det betimelig at Paulus advarte tilsynsmennene i Efesos?

¹⁴ Paulus, som var klar over hva som ville skje etter hans og de andre apostlenes død, kom med denne advarselen: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden; ja, blant dere selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» (Apg. 20: 29, 30, EN) Senere advarte apostelen Peter om at det ville framstå opprørere og vranglærere som ville forsøke å gjøre de ukyndige og usikre til sitt bytte. (2. Pet. 2: 1—3; 3: 15, 16) Så lenge apostlene var i live, tjente de som et bolverk mot tendenser i den retning. Men Skriften forutsa klart og tydelig et stort frafall, og det fant også til slutt sted. Det eksisterer fortsatt i form av kristenheten. — 2. Tess. 2: 6—10.

15. a) Hvorfor bør de som nå vokter «hjorden», være på vakt? b) Hvorfor er det til sine tider nødvendig at de eldste følger veiledningen i Romerne 16: 17—19?

¹⁵ Jehovas kristne vitner nå i «endetiden» blir klart og tydelig advart mot å gjøre seg skyldige i frafall. (Dan. 12: 4; Matt. 24: 9—13) De trofaste, kristne underhyrder må derfor vise omsorg for «hjorden» ved å være på vakt. De må være våkne, slik at de kan beskytte medlemmene av «hjorden» mot å komme i dårlig selskap. (1. Kor. 15: 33) Å bevare et sunt åndelig syn er ikke lett i betraktning av det stadige press den urene verden øver. Det er grunnen til at hvert enkelt medlem av menigheten bør gi akt på formaningen: «Husk dem som tar ledelsen blant dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro når dere betrakter resultatet av deres livsførsel.» (Hebr. 13: 7, NW) Til sine tider finner kanskje de eldste det nødvendig å gi medtroende bibelsk veiledning og oppfordre dem til å utvise forsiktighet, slik at de ikke skal bli påvirket av dem som søker sine egne selviske interesser i stedet for å ha hele ’hjordens’ åndelige beste i tankene. Den kraftige veiledning Paulus gir i Romerne 16: 17—19 får sin anvendelse i slike tilfelle. Han sa: «Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem. Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter fører de godtroende folk på avveier. Men alle har hørt om den lydighet dere viser, og derfor gleder jeg meg over dere. Jeg vil at dere skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde.»

Arbeid til gagn for hjorden

16. a) Hva viser den kjensgjerning at Paulus av og til formante med tårer? b) Med tanke på hva arbeider tilsynsmenn i vår tid flittig og viser «hjorden» omsorg?

¹⁶ Fordi Paulus reiste mye, hadde han et godt overblikk over hva som fant sted i menighetene på hans tid. Han visste at de hadde forskjellige problemer å kjempe med og ble stilt overfor farer. Det er derfor forståelig at han oppfordret de eldste i Efesos til å holde seg våkne åndelig sett. I løpet av en periode på tre år hadde Paulus vist dem kjærlighet og omsorg ved stadig å formane dem, til og med med tårer. (Apg. 20: 31) Det er tydelig at et slikt hyrdearbeid innebar en følelsesmessig belastning. Det krevde noe av Paulus å være på vakt og vise menighetene kjærlig omsorg. Det er derfor ikke overraskende at de eldste i vår tid til sine tider erfarer det samme, spesielt når de må ta seg av alvorlige problemer. (Jevnfør 2. Korinter 2: 4.) I slike situasjoner tenker de først og fremst på «hjorden». De arbeider flittig for å holde den ren og sunn i åndelig henseende, fri for surdeig. — 1. Kor. 5: 6; Gal. 5: 7—10; Tit. 2: 1.

17. a) Hvilket viktig poeng kan vi lære av Paulus’ ord i Apostlenes gjerninger 20: 32? b) Hva vil resultatet bli når mennesker og deres interesser blir overgitt til Jehova?

¹⁷ Når Paulus overgav tilsynsmennene i Efesos «til Gud og hans nådeord», kunne han være forvisset om at de var i de beste hender. (Apg. 20: 32) Når tilsynsmenn i vår tid har gjort alt de kan for å gi veiledning og hjelp, eller truffet disiplinære tiltak som det bibelsk sett er tilrådelig å treffe, kan de på lignende måte legge sakene i Guds hånd. Når våre kjære brødre og søstre i troen har alvorlige problemer, er det alltid en trøst å vite at når vi overgir dem og deres interesser til Jehova i bønn og lar hans Ord, ånd og organisasjon gi den nødvendige veiledning, vil det som skjer, være i samsvar med hans vilje. Under slike omstendigheter vil det som enn måtte skje, være noe Gud tillater. (Jevnfør 1. Peter 2: 23.) Dette er igjen et tegn på omsorg for «hjorden», for det fører til at oppmerksomheten blir rettet mot Ham som kan gjøre det som vil være best i enhver situasjon.

18. a) Hvilket syn hadde Paulus på materielle ting? b) Hvordan viser tilsynsmenn i dag omsorg for «hjorden» ved å etterligne Paulus’ eksempel?

¹⁸ Paulus kunne med god samvittighet peke på at han ikke hadde forsøkt å berike seg selv på brødrenes bekostning. Han hadde arbeidet med sine egne hender og hadde således oppnådd den tilfredsstillelse det gir selv å skaffe seg de nødvendige ting. (Apg. 20: 33, 34) Det er sant at han mottok noe fra de kristne i Filippi da han hadde behov for det. Men han var ikke ute etter å få gaver. Det han tenkte på, var i stedet den frukt som er forbundet med slike gaver. (Fil. 4: 14—17) Akkurat som Paulus var flittig og ikke tjente for uærlig vinnings skyld, kan tilsynsmenn i vår tid sette et godt eksempel ved å vise at de ikke er late, eller at de ikke søker å unndra seg hardt arbeid. Deres omsorg for «hjorden» hindrer dem i å bli en byrde for menigheten. — 2. Tess. 3: 6—10.

19. Hvilken virkning vil det å følge prinsippet i Apostlenes gjerninger 20: 35 ha på tilsynsmennene og på menigheten som et hele?

¹⁹ Ettersom disse tilsynsmennene i Efesos hadde lagt merke til hvilken innstilling Paulus hadde lagt for dagen i sitt liv og i sin tjeneste, hadde de noe å gå etter når de bestrebet seg på å hjelpe de svake og å gi av seg selv med tanke på å bygge opp menigheten. I samsvar med prinsippet om at «det er en større lykke å gi enn å få», setter kristne tilsynsmenn i dag et godt eksempel for andre. (Apg. 20: 35) Ja, de ikke bare gir mye, men de gir på en uforbeholden måte. Det at de fortsetter å gjøre det, bidrar til at alle i Jehovas vitners menighet oppnår lykke.

«Omsorgen for alle menighetene»

20. I hvilken utstrekning var Peter og Paulus interessert i «hjorden»?

²⁰ Det er åpenbart at slike trofaste apostler som Peter og Paulus satte et spesielt godt eksempel. De gav av seg selv til gagn for sine medkristne og viste stor omsorg, ikke bare for én menighet, men for «hele samfunnet av brødre». (1. Pet. 2: 17, NW) Trass i mange vanskeligheter, problemer og prøvelser tenkte apostlene alltid først og fremst på ’hjordens’ åndelige ve og vel.

21. a) Hva var ifølge 2. Korinter 11: 23—28 noe av «alt det andre» Paulus opplevde? b) Hvordan viste Paulus at han hadde stor omsorg for andre?

²¹ Da Paulus skrev til sine medtroende i Korint, regnet han opp slag, fengselsopphold og andre prøvelser og forskjellige farer som han hadde møtt i sin tjeneste. Deretter tilføyde han: «For ikke å snakke om alt det andre, så har jeg det daglige presset, omsorgen for alle menighetene.» 2. Kor. 11: 23—28) Vi kan bare forestille oss hvilket press Paulus var utsatt for, og den omsorg han følte for «alle menighetene», for han holdt kontakt med en rekke kristne medarbeidere. (2. Tim. 4: 9—13) Han foretok lange misjonsreiser og besøkte mange av menighetene på nytt. (Apg. 15: 36) Alt det han gjorde for andre, krevde virkelig mye av ham. I lange perioder holdt han mange taler og vitnet regelmessig i synagogene, på offentlige steder og fra hus til hus. (Apg. 17: 2; 19: 9, 10; 20: 20, NW) For å kunne dekke sine materielle behov og for å unngå å være til byrde for menigheten måtte Paulus ha verdslig arbeid. (Apg. 18: 1—3; 2. Tess. 3: 8, 9) Det er innlysende at apostelen også brukte mye tid på å studere Guds Ord, og den kunnskap han på den måten tilegnet seg, kom godt med da han ble inspirert til å skrive 14 av de 27 bøkene som utgjør de kristne greske skrifter. Ja, Paulus var en travelt opptatt mann, men han holdt ved i arbeidet og viste alltid stor omsorg for «hjorden».

22, 23. a) Nevn noen av de foranstaltninger som blir truffet for «Guds hjord» i vår tid. b) Hva er alle disse foranstaltningene et vitnesbyrd om, og hvordan bør dette berøre oss?

²² Også i dag blir det utført et stort arbeid til gagn for «Guds hjord». Tenk bare på den oppmerksomhet som nå vies de behov medlemmene av Jehovas folks 42 000 menigheter verden over har. En regelmessig strøm av åndelig føde blir skaffet til veie av den ’tro og kloke tjener’. (Matt. 24: 45—47) Det blir regelmessig sørget for programmer for menighetens møter og for krets- og områdestevner, slik at de kristne kan komme sammen for å tilbe Gud og for å glede seg over åndelig oppbyggende studium og samvær. (Hebr. 10: 23—25) Alle menigheter får besøk av reisende tilsynsmenn som skal sørge for å dekke deres spesielle behov. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 4, 5.) Brev med veiledning og oppmuntring blir sendt til menighetene og deres eldsteråd. (Jevnfør Filipperne 1: 1, EN; 1. Peter 5: 12; Judas 3.) En rekke andre tiltak som det ikke lar seg gjøre å nevne, blir også truffet til gagn for «Guds hjord» i åndelig henseende og for å dekke andre behov.

²³ Dette arbeidet representerer en kolossal mengde tid og store anstrengelser og utgifter. Men hva viser alt dette? Det viser at Jehova har omsorg for sitt folk. Gjennom sin Sønn, den gode Hyrde, viser Gud at han kan vokte «hjorden» på en enestående måte. (Jes. 40: 10, 11) Titusener av underhyrder er blitt utnevnt av den hellige ånd og er med på å vokte «Guds hjord». Alt dette vitner om kjærlig omsorg for «hjorden» som et hele og for de enkeltindivider som utgjør «hjorden». Måtte vi personlig vise at vi av hjertet verdsetter den kjærlighet vi blir vist av den store Hyrde, Jehova Gud, og hans Sønn, Jesus Kristus, som har en slik omsorg for oss.

[Bilde på side 14]

«Fø mine får»