«Vær gode mot hverandre»
HVOR godt er det ikke å omgås vennlige mennesker! Den omsorg og interesse slike mennesker har for andres velferd står som en skarp kontrast til den selviskhet harde og uvennlige mennesker legger for dagen.
De som ønsker å behage Gud, har god grunn til å gi akt på formaningen om å vise godhet. Jehova Gud, menneskenes Skaper, ønsker at vi skal framelske denne egenskapen i full monn. Godhet er en frukt av Guds ånd. (Gal. 5: 22) Bibelen kommer med følgende formaning til dem som elsker Gud: «Ikle eder da . . . inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet.» — Kol. 3: 12.
Det eksempel Jehova Gud har gitt oss hva det å vise godhet angår, bør tilskynde oss til å legge denne beundringsverdige egenskapen for dagen i vårt eget liv. På bakgrunn av det formaner apostelen Paulus oss med følgende ord: «Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» — Ef. 4: 32.
Ja, Jehova Gud har sannelig vært god mot oss i betraktning av at han har tilgitt oss våre overtredelser. Bibelen sier: «Han tilga oss alle våre overtredelser.» (Kol. 2: 13) Hvor galt ville det derfor ikke være av oss å nære motvilje mot våre medmennesker eller bære nag til dem på grunn av mindre overtredelser de kan ha begått mot oss! Det ville i høy grad være uvennlig av oss å unngå dem eller å nekte å snakke med dem fordi de på en eller annen måte har skuffet oss. Ønsker vi at andre skal reagere på den måten overfor oss på grunn av mindre forgåelser som vi gjør oss skyldige i? Hvilken stilling ville vi ha vært i hvis Jehova Gud hadde krevd oss til regnskap for alle våre feil? — Sl. 130: 3.
Hvis vi vil at Gud skal fortsette å vise oss godhet, må vi være villige til å overse hverandres mindre overtredelser. Jesus Kristus sa det slik: «Dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» — Matt. 6: 14, 15; se også Lukas 6: 35, 36.
Hensynsfull tale og oppførsel
Godhet overfor andre kommer imidlertid ikke bare til uttrykk ved at en er villig til å tilgi. Det å vise godhet innbefatter også å være hensynsfull i tale og oppførsel. En kan til sine tider være tilbøyelig til å ta seg friheter overfor dem som står en nærmest, for eksempel slektninger og venner. Når vi har med fremmede å gjøre, kan vi være meget høflige og si «vær så vennlig» og «mange takk» og i høy grad ta hensyn til deres følelser. Men når det gjelder familiemedlemmer og venner, er vi kanskje ikke så nøye med hva vi sier eller gjør. Vi tenker kanskje som så at de som virkelig kjenner oss, vil forstå oss uansett hva vi sier, og uansett hvordan vi oppfører oss. Selv om det i en viss grad kan sies å være tilfelle, kan vi spørre om det bidrar til å gjøre livet mer behagelig og glederikt for våre nærmeste? Trekker vi ikke på den måten for store veksler på deres godhet?
Glem ikke hvor vennlig og respektfullt trofaste engler har behandlet mennesker. Trass i sin overlegne styrke og makt finner vi aldri noen antydning i Bibelen om at de tok seg friheter når de snakket med mennesker. (2 Pet. 2: 11) De oppførte seg meget vennlig og viste dem de henvendte seg til, tilbørlig respekt. Den Jehovas engel som talte med Abraham, sa for eksempel «vær så vennlig». (1 Mos. 13: 14, NW) Bør ikke vi da være villige til å behandle våre medmennesker på samme måte og vise dem den vennlighet og respekt som de har krav på?
Det er selvfølgelig ikke lett å vise godhet i vår kalde og harde verden. En får kanskje med uforskammede og prinsippløse mennesker å gjøre. Betyr imidlertid det at det ikke er på sin plass å vise slike mennesker godhet? På ingen måte.
Ta for eksempel den situasjon Lot kom opp i i Sodoma. Mens han lot noen besøkende engler få nyte godt av hans gjestfrihet, ble huset hans omringet av en pøbelhop som forlangte at han skulle utlevere gjestene til dem, slik at de kunne utnytte dem på en umoralsk måte. Hvordan handlet så Lot? Mistet han selvkontrollen og skjelte hopen ut? Nei, Lot viste stor selvbeherskelse og appellerte til dem på en vennlig måte: «Vær så vennlig, mine brødre, gjør ikke noe så ondt!» — 1 Mos. 19: 7, NW.
Når Lot kunne snakke så vennlig til meget dårlige mennesker, bør sannelig ikke vi unnlate å være vennlige overfor dem som i likhet med oss bestreber seg på å tjene Gud — selv om de på en eller annen måte kanskje oppfører seg litt tankeløst. Vi bør anstrenge oss for å vise dem stor godhet, noe vi også vil gjøre mot dem som ikke viser noen interesse for Bibelens budskap. Da handler vi i harmoni med følgende inspirerte formaning: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — Gal. 6: 10.
Apostelen Paulus, som kom med dette inspirerte råd, gjorde akkurat det. Da han skrev til Filemon og ba ham om i vennlighet å ta tilbake sin rømte slave, som i mellomtiden var blitt en nyomvendt bror, la han selv stor godhet for dagen. Han kunne ha insistert på at Filemon skulle gjøre det som han som en apostel fant passende. Han valgte imidlertid å appellere til Filemons kjærlighet til rettferdigheten. Han skrev: «Derfor, om jeg enn har megen frimodighet i Kristus til å påby deg det som tilbørlig er, så ber jeg dog heller, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus.» — Filem. 8, 9.
Denne vennlige, omtenksomme måten å nevne saken på var meget virkningsfull og appellerte til Filemons hjerte — noe en bydende holdning aldri ville ha maktet å gjøre. Når en blir vist godhet, tilskyndes en til å handle som en blir bedt om. Godhet bidrar også til å knytte sterke bånd i form av kjærlighet og hengivenhet.
Denne egenskapen kan ha en meget god virkning til og med på uvennlige mennesker. Bibelen uttrykker det slik: «Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode.» (Rom. 12: 20) Det at du viser vennlighet i ord og handling mot noen som er uvennlig, kan få vedkommende til å gå i seg selv. Han kan bli vennligere stemt mot deg. Hans hjerte kan få ham til å vise godhet til gjengjeld. Det beste i ham kalles fram. Ville ikke det være en rik belønning for å ha vist godhet?
I betraktning av de gode resultater det bringer å vise godhet, bør vi anstrenge oss for å framelske denne egenskapen i høyere grad. Dette vil gjøre livet mer glederikt for andre og dermed også berike vårt eget liv. «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot,» sier Guds Ord. (Ap. gj. 20: 35, NW) Og framfor alt vil vi derved oppnå vår gode himmelske Fars, Jehova Guds, godkjennelse.