Den slags mennesker som blir godkjent og får leve i Guds nye ordning
1. Hvorfor behøver vi ikke å være foruroliget ved tanken på de ubehagelige situasjoner som kan oppstå når den gamle ordning ender?
DE SOM virkelig tror at vår tids gamle ordning snart vil bli tilintetgjort, bør forberede seg med tanke på Guds nye ordning. De forutser en voldsom ende på de nåværende politiske regjeringer, «de himler som nå er», og på det nåværende menneskelige samfunn, «jorden». Men dette er ikke noe som skremmer dem. Ut fra Bibelen forstår de hva «enden» betyr, hvordan den vil komme, og hva som er hensikten med den. De ser tillitsfullt fram til at det skal komme «nye himler og en ny jord». Dette oppveier alle forestillinger om de ubehagelige situasjoner på jorden som enden på den gamle ordning nødvendigvis må medføre. De tenker meget passende på Noah og hans familie. Under enden på den «gamle verden» av «ugudelige» var forholdene i arken, som var full av dyr og fugler, kanskje ikke de aller behageligste for Noah og hans familie, som oppholdt seg der i over et år. Og likevel overlevde disse åtte menneskesjelene. De ble i stand til å gi den menneskelige familie en rettferdig, ny start.
2. a) Hvorfor er det ikke for tidlig å forberede seg nå på Guds nye ordning? b) Hva bør vi gjøre mens vi venter på Jehovas dag?
2 Guds nye ordning, som blir representert ved «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor», er en ordning som det er vel verdt å vente på at Gud skal opprette til sin fastsatte tid. (2 Pet. 3: 13) Det er ikke for tidlig for oss som tror dette, å begynne å forberede oss, slik at vi kan bli funnet verdige til å komme inn i den nye ordning, noe som vil være til evig gagn og glede for oss. Apostelen Peter minner oss om nødvendigheten av å være rede, særlig i betraktning av at Jehovas dag vil komme som en tyv om natten og bringe ødeleggelse over den gamle tingenes ordning. Peter sier: «Ettersom alle disse ting altså skal oppløses, hvor burde dere ikke da være den slags mennesker som viser en hellig oppførsel og gjør gudfryktige gjerninger, mens dere venter på og alltid har Jehovas dags nærvær i tankene.» (2 Pet. 3: 10—12, NW) Hvis vi skulle frykte Jehovas dags komme og alt det den vil medføre, ville vi ikke vente på den og alltid ha den i tankene, men vi ville ønske å utsette den til en gang langt ut i framtiden, til etter vår levetid, etter «denne generasjon». Vi behøver imidlertid ikke å frykte for dens komme hvis vi oppriktig «viser en hellig oppførsel og gjør gudfryktige gjerninger».
3. Hva har vi gjort som et uttrykk for vår anger, og hva ønsker vi?
3 Er vi «den slags mennesker»? Ekte anger overfor Gud, som har lovt å innføre denne rettferdige, nye ordning, burde ha gjort oss til den slags mennesker som gjør gjerninger som er vår anger verdig. Som et uttrykk for vår anger har vi innvigd oss til Gud gjennom Kristus og symbolisert denne innvielsen ved vanndåpen. Dette har vi gjort fordi vi virkelig elsker Jehova Gud og den rettferdighet han står for. Vi ønsker å gjøre oss fortjent til å få leve i hans nye tingenes ordning. Vi har kjærlighet til den rettferdighet som skal gjøre seg gjeldende i den nye ordning, som vil bestå av både «nye himler og en ny jord». Vi ønsker av hele vårt hjerte å komme inn i denne rene, nye ordning. Vi gleder oss ikke over urettferdigheten i den ufullkomne, fordervede tingenes ordning, som er dømt til undergang.
4. a) Hvordan vil verden forsøke å få oss til ikke å ’vise en hellig oppførsel og gjøre gudfryktige gjerninger’? b) Selv under hvilke omstendigheter vil vi nekte å inngå kompromiss med verden?
4 Vi er så hengitt til Skaperen av de «nye himler» og den ’nye jord’ at vi tar sterkt avstand fra den gamle «verden av ugudelige’, og vi bestreber oss på å oppnå hans godkjennelse. Ved å latterliggjøre eller true oss vil verden forsøke å skremme oss til ikke å ’vise en hellig oppførsel og gjøre gudfryktige gjerninger’. Når ikke det lykkes, vil verden forsøke å lokke oss bort fra å følge en rettferdig handlemåte, en handlemåte som fordømmer den og viser at den ikke er i harmoni med Gud. Men ettersom vi har vårt blikk rettet mot Guds rettferdige, nye ordning, vil vi ikke tillate oss selv å bli opptatt av det denne dømte tingenes ordning har å tilby. Vi vil følge den hellige sti som Gud har avmerket for oss. Ikke et øyeblikk vil vi gjøre felles sak med kristenheten, «verdens venn». (Jak. 4: 4) Og når kristenheten blir forstøtt av sine politiske elskere og ødelagt sammen med resten av den falske religions verdensrike, Babylon den store, vil vi ikke så mye som et øyeblikk overveie å inngå kompromiss med disse politiske ødeleggere av falsk religion.
5. Hvem er de eneste som vil få overleve den kommende ’store trengsel’ og komme inn i Guds nye ordning?
5 Vi vet at både Babylon den store og hennes politiske ødeleggere står like overfor den ’store trengsel’, som er uten sidestykke i menneskenes historie. (Matt. 24: 3—22, 37—39) Denne verdensomfattende trengsel betyr ødeleggelse for dem, ikke for oss, for den kommer fra den Gud som vi tilber. Den kommer til å ødelegge de symbolske «himler som nå er, og jorden», det vil si denne gamle ordning. (2 Pet. 3: 7) Ikke desto mindre vil den komme til å utgjøre en prøve på vår tro på Gud og vår hengivenhet for ham. Det er bare de kristne vitner for Jehova som består denne prøven, som vil overleve. Som gull som er blitt lutret i ild, vil de bli brukt av Gud i hans nye ordning.
6. Hva vil Gud fortsatt ha på jorden etter den ’store trengsel’?
6 Gud ønsker ikke at de som vender seg til ham i anger og blir Jesu Kristi døpte disipler, skal bli tilintetgjort for alltid i den ’store trengsel’ på hans «store og forferdelige» dag. (Åpb. 16: 14; Joel 3: 4) Han har til hensikt å gjøre det samme som han gjorde på Noahs tid, nemlig å føre sine trofaste, prøvde tilbedere gjennom enden på «en verden av ugudelige». (2 Pet. 2: 5) I det kommende angrep fra den symbolske «Gog i Magogs land», som ble forutsagt for lang tid siden, vil det ikke lykkes å utrydde Jehovas gjeninnsamlede tilbedere fra jordens overflate. Angriperne vil lide et vanærende nederlag. (Esek. 38: 1 til 39: 26) Når den forferdelige ’store trengsel’ er over, vil den allmektige Gud fortsatt ha sine tilbedere på jorden å vise fram som et strålende seierstrofé.
7. Hva må vi ifølge Peter være hvis vi skal bli en del av det levende vitnesbyrd om Jehovas seier?
7 Hvilket stort privilegium det vil bli å få være en del av dette levende vitnesbyrd om Jehovas seier i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon! (Åpb. 16: 14, 16) Hvorvidt vi skal få del i dette privilegium, avhenger av om vi er «den slags mennesker» som han mener vi bør være, på Jehovas «store dag». Apostelen Peter viste tydelig hvilke krav som stilles til sanne kristne som ønsker å overleve enden på denne dødsdømte, gamle ordning. Han sa: «Derfor, elskede, da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred, og akt vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til eder etter den visdom som er ham gitt.» (2 Pet. 3: 14, 15) Hva kan vi da gjøre for å bli funnet i en slik godkjent tilstand?
«Uten flekk og lyte»
8, 9. a) Når er det en skam å bli avslørt med en flekk på seg? b) Hvordan kan ens religion ifølge Jakob 1: 26, 27 være tilflekket?
8 En synlig flekk kan ødelegge en persons utseende. Hvis en får denne flekken på seg mens en er opptatt med å utføre et godt arbeid, vil det ikke være noe vanærende ved den. Likevel vil en gjerne få bort den stygge flekken før en viser seg for en ren forsamling. Hvis en derimot får flekken på seg mens en er opptatt i et uærlig arbeid, er flekken til vanære for en. Da er det en skam å bli avslørt med en slik flekk. Det kan være slike vanærende flekker på ens religion, ens form for tilbedelse. Er vår religion eller form for tilbedelse tilflekket på denne måten? Hvis den er det, er den ikke til behag og antagelig for Gud. Angående dette leser vi:
9 «Dersom en mener at han er en gudsdyrker [eller er religiøs], og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse [eller religion] for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» — Jak. 1: 26, 27.
10. Hvorfor kan ikke kristenheten betraktes som «ren og usmittet» i Guds øyne?
10 Kristenheten, som påberoper seg å være kristen, er full av flekker fra verden. I hele den religiøse verden er det kristenheten som har det verste rulleblad. Den skryter kanskje av at den tar seg av farløse og enker i sine institusjoner, men dette kan ikke skjule det åpenlyse faktum at den har gjort millioner av mennesker farløse og til enker. Spør du hvordan? Svaret er enkelt: Det har skjedd ved de korstog og kriger som den har oppmuntret til og støttet med sin velsignelse, sine bønner og sine egne soldater. At den blander seg opp i verdslig politikk, er velkjent og noe som selv mange politikere irriterer seg over. Den har hengitt seg til verdslighet og er blitt en økonomisk snylter på sine kirkemedlemmer. Den har ikke holdt sin tunge i tømme, men har framholdt alle slags falske, babyloniske læresetninger og utgitt dem for å være kristne. Den har framsatt falske påstander om den sanne Gud, brakt vanære over hans hellige navn og falskelig anklaget hans sanne tilbedere. Hvordan kan da dens forvirrede form for tilbedelse være «ren og usmittet» i Guds øyne? Det kan den aldri bli!
11. Hvem nekter de som ønsker å utøve en «ren og usmittet» religion, å alliere seg med, og hvilket påbud har Gud gitt dem hva dette angår?
11 De som ønsker å bli funnet «uten flekk» av Jehova Gud når hans dag for domsfullbyrdelsen kommer, kan ikke alliere seg med den del av Babylon den store, den falske religions verdensrike, som påberoper seg å være kristen. Til dem som ønsker å være uten flekk hva dette angår, sier Gud i dag: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu.» (Åpb. 18: 4, 5) På grunn av sitt hykleri i Guds navn og i hans Sønns, Jesu Kristi, navn er kristenheten den mest klanderverdige del av den internasjonale skjøgen, Babylon den store. Ingen av oss bør være tilflekket av henne og ha del i hennes synder.
12. Hvilken åndelig utukt har kristenheten ikke angret, og hva angrer dens verdslige forbundsfeller ikke?
12 La oss være klar over at kristenheten er dødsdømt sammen med resten av Babylon den store. Den har nektet å angre sin religiøse umoral eller utuktige handlemåte, sitt vennskap med denne verden. (Jak. 4: 4) Den er lik resten av den ugudelige verden, til og med etter at Jehovas kristne vitner tydelig har kunngjort Guds nær forestående dom over den. Åpenbaringen 9: 20, 21 sier profetisk om mennesker som er forherdet i sin synd: «De andre mennesker, de som ikke ble drept i disse plager, omvendte seg ikke fra sine henders verk, så de lot være å tilbe de onde ånder og avgudsbildene av gull og av sølv og av kobber og av stein og av tre, de som hverken kan se eller høre eller gå; og de omvendte seg ikke fra sine mordgjerninger eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horelevnet eller fra sine tyverier.» — Se også Åpenbaringen 18: 9, 11.
13. Hvem kan ifølge 2 Peter 2: 20—22 være som flekker i menigheten, og hvordan må slike flekker behandles?
13 Alle medlemmer av den sanne kristne menighet er ivrige etter å holde organisasjonen uplettet i dens gudsdyrkelse. Vi ønsker ikke å ha blant oss slike som er flekker på organisasjonen. Apostelen Peter omtaler den slags uønskede personer i den kristne menighet. Han sier: «De er flekker og skampletter, for de fryder seg uhemmet i sin bedragerske lære mens de holder gjestebud med dere.» (2 Pet. 2: 13, NW) Hvis slike flekk-lignende mennesker ikke oppriktig angrer og vender seg bort fra sin bedragerske lære, vil det bli nødvendig å vise dem bort fra menigheten for å beskytte dem som utøver sann tilbedelse av Gud. De utgjør ikke bare en fare for Guds fårehjord, men er også en skam for menigheten. — 2 Pet. 2: 20—22.
14, 15. Hva sier Judas 22, 23 må gjøres med dem som tviler, og med dem som gjør seg skyldig i seksuell umoral?
14 Overraskende begivenheter i verden i dag kan vekke tvil hos noen i menigheten. Andre kan i et øyeblikks svakhet eller uforsiktighet begå en umoralsk handling. Bibelskribenten Judas forteller menigheten hvordan den bør behandle slike medlemmer. Han sier: «Fortsett også å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden. Men fortsett å vise barmhjertighet mot andre, og gjør dette med frykt, idet dere hater til og med den indre kledning som er blitt besmittet [eller tilflekket] av kjødet.» — Jud. 22, 23, NW; The Kingdom Interlinear Translation.
15 I Det nye testamente — Ny oversettelse av 1975 lyder dette skriftstedet slik: «Og noen skal dere forbarme dere over; men pass dere, og avsky til og med kappen som er flekket av sanselighet!» «Ungdomsoversettelsen» sier: «Så er det noen som dere nok skal være barmhjertige mot, men likevel passe dere for, så dere til og med skyr kappen deres, som er smittet av sanselig begjær.» Denne advarselen må menigheten gi akt på.
16. Hvorfor må menigheten være forsiktig når den viser barmhjertighet mot en synder som angrer sin umoralske handling?
16 Menigheten kan ikke tolerere kjønnslig umoral hvis den ønsker å bli funnet uten flekk av Jehova den dag han fullbyrder dommen. Den kan vise barmhjertighet og ha medynk med medlemmer som begår en umoralsk handling på grunn av kjødets svakhet eller av andre grunner. Men disse må vise sann anger. Menigheten må likevel være forsiktig når den viser barmhjertighet og tilgir dem som angrer. Den må alltid gjøre det med frykt, ettersom den ikke ønsker å svekke det standpunkt for rettferdigheten den har tatt midt i en ugudelig generasjon, som har sunket så dypt i sin umoral at den kan sammenlignes med innbyggerne i de gamle byene Sodoma og Gomorra, som Jehova ødela med ild. — Jud. 7; 2 Pet. 2: 6—8; 1 Pet. 4: 3, 4.
17. Hvordan bør menigheten reagere når den gransker bevisene for et medlems kjønnslige umoral?
17 Menigheten må fortsette å være fylt med Guds hellige ånd og framelske åndens frukter. En av disse fruktene er selvkontroll. (Ef. 5: 18; Gal. 5: 22, 23, NW) Den må derfor holde seg langt borte fra alle former for kjønnslig umoral. Den vil ikke se med upassende nysgjerrighet eller med like upassende seksuelle følelser på en indre kledning som er blitt tilflekket og vitner om seksuell urenhet hos den som har kledningen på. Den hater og avskyr tvert imot et slikt klesplagg, som trenger å bli vasket rent for sin urenhet. På denne måten styrker menigheten sin kjærlighet til renhet. Den kan heller ikke se med seksuell nytelse på pornografisk litteratur eller pornografiske filmer og fjernsynsprogrammer. — Jevnfør 3 Mosebok 15: 16, 17.
18. Hvilken formaning i 1 Timoteus 6: 11—14 bør de eldste eller tilsynsmennene legge seg på sinne?
18 Medlemmene av menigheten må også passe på at de er uten flekk når det gjelder den måten de holder Guds bud til Kristi etterfølgere på. De eldste eller tilsynsmennene, som etterligner den tilsynsmannen i det første århundre som het Timoteus, gjør vel i å legge seg de ordene på sinne som apostelen Paulus skrev til Timoteus angående kristen oppførsel. Han sa: «Men du, Guds menneske, fly disse ting [materialismens skjebnesvangre følger], jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet! Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du ble kalt til, du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner! Jeg byder deg for Gud, som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som vitnet for Pontius Pilatus den gode bekjennelse, at du skal holde budet rent og ulastelig [på en plettfri og ulastelig måte, NW] inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» — 1 Tim. 6: 11—14.
19. Hvordan ønsker vi ikke at vår lydighets rulleblad skal være?
19 Dette påbudet til de kristne bør vi ønske å holde på en «plettfri og ulastelig måte» for Jehova Gud. Vi ønsker ikke at vår lydighets rulleblad skal være tilflekket, at det skal være vansiret av svarte merker, og at det skal være mye å kritisere ved den måten vi gjør tingene på. Vi bør gjøre vårt ytterste for å vise at vi oppriktig ønsker å være lydige til alle tider. I likhet med Noah, som bygde arken i «endens tid» for den tingenes ordning som eksisterte før vannflommen, bør vi passe på at vi vandrer ulastelig med vår Gud. — 1 Mos. 6: 3, 9.
Hvordan ’uten lyte’?
20. Hvordan er et lyte sammenlignet med en flekk, og hva kan sies om Jesus Kristus hva dette angår?
20 Vi må ikke bare bli funnet «uten flekk», men også ’uten lyte’ av Jehova Gud når han kommer på sin «dag». (2 Pet. 3: 14) Vi vet at et lyte er noe som stikker dypere enn en flekk. En flekk ligger på overflaten og kan vaskes eller renses bort, men det kan ikke et lyte. Et lyte er en defekt, en vansiring som skjemmer den fysiske fullkommenhet. Det viser at det er noe innvendig som er galt. Jesus Kristus var helt igjennom fullkommen, og som følge av dette kunne han framstille seg selv som et gjenløsningsoffer for menneskeheten, som et «lyteløst lam». — 1 Pet. 1: 18, 19; Heb. 9: 14, NTN.
21. I hvilken forstand forsøker vi å være uten lyte for Gud, slik vi blir oppfordret til i Filippenserne 2: 14—16?
21 Som etterkommere av synderen Adam kan vi naturligvis ikke ha et fullkomment legeme uten lyte av noe som helst slag. Men hva med vår personlighet og våre motiver? Det er med rette at vi gjør oss store anstrengelser for å holde oss «uplettet av verden», men samtidig bestreber vi oss også på av et rent hjerte å framelske en kristen personlighet. Vi vil ikke at det skal være noe mangelfullt ved vår oppriktighet når det gjelder å etterligne Herren Jesus. Vi ønsker ikke å være lik et dyreoffer som blir framstilt for Guds alter for å bli ofret til Gud, men som blir forkastet av prestene i templet fordi det ikke er «uten lyte». De ordene som apostelen Paulus uttalte for 1900 år siden, får i like høy grad sin anvendelse på oss i dag. Han sa: «Fortsett å gjøre alt uten knurring og tretting, for at dere kan være uklanderlige og uskyldige, Guds barn uten lyte midt i en fordervet og vrang generasjon, hvori dere skinner som lysspredere i verden, idet dere har et fast grep på livets ord.» — Fil. 2: 14—16, NW.
22, 23. Hvordan vil Gud sørge for at det lys som skinner fra hans «barn uten lyte», fortsetter å skinne trass i angrep fra mørkets makter?
22 Er ikke dette et storslått mål å arbeide mot, nemlig å bli «Guds barn uten lyte»? Når vi er den slags barn, vil ikke Gud finne noe ved oss å skamme seg over eller å gi uttrykk for misbilligelse over. Han vil fortsette å la det lys skinne som vi er lysspredere for
23 Vi vil aldri bli fratatt den oppgave å være lysspredere. Det vil være med oss som det er med ham hvis etterfølgere vi er, Logos eller Guds Ord. Om ham er det skrevet: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.» (Joh. 1: 4, 5) Vi venter at kristenheten, som har framstilt Gud og Kristus i et falskt lys, skal bli ødelagt i den nærmeste framtid, men det lys som skinner fra «Guds barn uten lyte», vil fortsette å gjennomtrenge mørket på jorden. Når de irreligiøse hærer til den symbolske «Gog i Magogs land» går til samlet angrep på disse åndelige lysspredere som ’en sky og skjuler landet’, vil det ikke lykkes disse mørkets makter å slokke lyset. (Esek. 38: 16—19) Gud vil aldri tillate at hans «uklanderlige og uskyldige» barn blir utryddet fra jordens overflate.
«I fred»
24. Hva vil Jehova Gud ikke gjøre mot sitt organiserte folk på jorden under oppløsningen av den gamle ordning, og hvorfor ikke?
24 på dette sene tidspunkt, nå når den farlige utvikling i verden har kommet så langt, er ikke tiden inne til å miste av syne det som ligger like foran oss, nemlig oppløsningen av de gamle «himler» og den gamle «jord». Vi bør derfor aldri slutte å vise en oppførsel som er i harmoni med dette fryktinngytende faktum. The New English Bible gjengir 2 Peter 3: 11 slik: «Ettersom hele universet skal oppløses på denne måten, tenk på hva slags mennesker dere burde være, hvilket gudfryktig og innvigd liv dere burde leve!» Hvis en slik universell oppløsning ligger foran oss, er det Jehova Gud, universets Overherre, som vil sørge for at den finner sted, og dette vil han gjøre ved hjelp av sin Sønn og Konge, Jesus Kristus. De symbolske gamle himler og den gamle jord vil virkelig bli oppløst. Men under den brennende ødeleggelsen av den gamle tingenes ordning vil den suverene Herre, Jehova, ikke oppløse sitt organiserte folks enhet på jorden. Han finner at de «viser en hellig oppførsel og gjør gudfryktige gjerninger». Når han kommer for å inspisere, finner han at de er «uten flekk og lyte». — 2 Pet. 3: 11, 14, vers 11 fra NW.
25. Hvilken forskjell vil det være mellom dem som støtter Guds nye ordning, og dem som støtter den gamle ordning, på ’Jehovas dag’?
25 Det åndelige paradis som disse godkjente tilbedere av den suverene Herre, Jehova, har befunnet seg i siden 1919, vil derfor ikke bli ødelagt når denne katastrofale oppløsningen av den verdslige, gamle ordning finner sted under Guds brennende vrede. Når det gjelder hans trofaste tilbedere, vil de befinne seg i samme situasjon som den Noah og hans familie befant seg i da de hadde gått inn i den fullførte, sjødyktige arken og Jehova Gud hadde lukket døren bak dem for å beskytte dem mot de naturkrefter som han nå slapp løs over den «gamle verden» av ugudelige mennesker. (1 Mos. 7: 16) Men når det gjelder de likegyldige menneskene i verden, vil de plutselig bli klar over at ’Jehovas dag’ er over dem! De vil få se hvordan deres gamle ordning går i oppløsning og smelter som en snøball som blir kastet på ilden. Enheten i det menneskelige samfunn vil gå i oppløsning. Den vil smuldre opp, slik at alle løfter hånd mot hverandre. Hvor annerledes vil det ikke være blant dem som står lojalt på Jehovas rettferdige, nye ordnings side!
26. Hva må de som forsvarer den nye ordning, holde stand mot, og hvorfor vil kristen kjærlighet være til hjelp?
26 Under det verdensomfattende sammenbrudd av lov og orden blant dem som støtter den gamle ordning, må de som forsvarer Guds nye ordning, motstå det presset som går i retning av fullstendig anarki. De må holde sammen som Guds organiserte folk og bevare sann kristen enhet. Det vil kreve av dem at de er i fred med hverandre. Under inspirasjon har apostelen Peter formant oss til ikke bare å bli funnet «uten flekk og lyte», men også «i fred» når Jehovas dag for domsfullbyrdelsen kommer like plutselig som en tyv. Vi har det som er nødvendig for å kunne bevare vår fred med Jehova Gud og med hverandre. I lang tid har vi framelsket den kristne kjærlighet, som «forener og gjør fullkommen». (Kol. 3: 14, NTM) Men det er mer enn dette som skaper enhet.
27. Hvilke andre former for enhet vil ikke svikte dem under den oppløsningen som den ’store trengsel’ forårsaker?
27 Vi har også den kraft som kjærligheten er den viktigste frukt av, og det er Guds hellige ånd. Vi må derfor også ha åndens enhet. Foruten dette må vi ha troens enhet, enheten i den kristne virksomhet som består i å forkynne og gjøre disipler, og være forent med den eneste levende og sanne Gud, Jehova, gjennom hans Sønn, Jesus Kristus. Dette skaper harmoni og fred i Jehovas kristne vitners organisasjon og vil ikke svikte under den kommende ’store trengsel’, som vil smelte den verdslige, gamle ordning om til en formløs masse.
28. Hvilke ting som forener og skaper fred, har vi ifølge Efeserne 4: 3—6?
28 I hele «endens tid», som vi har levd i siden 1914, har hengivne forsvarere av Jehovas rettferdige, nye ordning gjort seg iherdige anstrengelser for å følge apostelen Paulus’ formaning: «Idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og én Ånd, liksom I òg er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» — Ef. 4: 3—6.
29. Hva venter vi også på, og hva sier Peter derfor at vi må legge vinn på?
29 Vi er også forent med hensyn til å vente på at denne døende, gamle tingenes ordning snart skal bli oppløst. Hva skal vi da fortsette å gjøre inntil ’Jehovas dag’ kommer som en tyv? Apostelen Peter forteller under inspirasjon hva de skal gjøre som ønsker å vise seg verdige til å komme inn i Guds nye ordning. Han sier: «Legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» — 2 Pet. 3: 10—14.