Kjærligheten — et «enhetens bånd»

«Men i tillegg til alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» — Kolosserne 3: 14. NW.

1. Hvorfor er påbudet i Kolosserne 3: 14 en utfordring i dag?

I EN verden som er full av hat og splittelse, er det påbudet som Jehovas vitner får i dag fra Guds skrevne Ord, i Kolosserne 3: 14 (NW), virkelig en utfordring. Det kan nesten synes å være umulig å følge det, for det lyder: «I tillegg til alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» Ikke desto mindre blir dette inspirerte påbudet fulgt, til ære for Gud.

2. Hva ser ut til å tjene som et enhetens bånd mellom kristenhetens sekter, og hva gjør dette kristenheten til en del av?

² Dette enhetens bånd eksisterer ikke i kristenheten, for den er splittet i hundrevis av religiøse sekter og samfunn som har forskjellige religiøse oppfatninger og skikker. Det som synes å tjene som et enhetens bånd i kristenhetens kirkesamfunn er det hat og den motstand de legger for dagen overfor den kristne menighet av Jehovas innviede, døpte folk, hans vitner i dag. (Jesaja 43: 10, 12, NW) Ved sitt hat og sin motstand gjør kristenhetens religiøse organisasjoner seg til en del av den verden som er underlagt Satan Djevelen, «denne verdens gud». (2. Korinter 4: 4) Dette er akkurat slik kristendommens grunnlegger sa det ville bli. Da Jesus for siste gang snakket med sine trofaste apostler, etter at den forræderske Judas Iskariot hadde forlatt dem, sa han: «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere.» — Johannes 15: 17—19.

3. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hvem som er skyteskive for verdens hat?

³ I betraktning av Jesu ord oppstår spørsmålet: Hvilken religiøs gruppe i dag er det verden, kristenheten innbefattet, hater og står i et skarpt motsetningsforhold til? Det er noe alle oppriktige mennesker tydelig kan se av historien, særlig av det som har funnet sted siden den første verdenskrig.

4. Hvem får Paulus’ påbud i Kolosserne 3: 14 sin anvendelse på, og hvem er deres åndelige Far?

⁴ Det var apostelen Paulus som sa: «Ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» Ut fra åpningsordene i hans brev til kolosserne vet Jehovas vitner i dag at dette påbudet får sin anvendelse på dem. Vi leser: «Paulus, som etter Guds vilje er Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende brødre i Kristus [i forening med Kristus, NW]. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far!» (Kolosserne 1: 1, 2) Hvem var den himmelske Far til de kristne i det første århundre i byen Kolossæ i Lilleasia? Det var deres åndelige Leders, Jesu Kristi, Far, og hans Far er den Gud som er «den Høyeste over hele jorden», og «hvis navn er Jehova». — Salme 83: 19, NW.

5. Hvem må de som Paulus skriver sitt brev til, være tilbedere av, og hvordan understreket Jesus og apostelen Johannes dette?

⁵ De som Paulus skriver sitt brev til, må derfor være tilbedere av Jehova Gud, akkurat som Jesus Kristus var. Da Jesus ble fristet av Djevelen, som tilbød ham hele verden hvis han bare ville falle ned og tilbe ham, avslo Jesus straks dette tilbudet og siterte det inspirerte påbudet: «Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» (Matteus 4: 8—11; Lukas 4: 8; 5. Mosebok 6: 4, 5, 13) Jesu disipler må følge hans eksempel og tilbe den samme Gud som Jesus alltid tilbad, nemlig Jehova. (Johannes 20: 17) Da apostelen Johannes kastet seg ned for å tilbe den engelen som overbrakte ham Åpenbaringen, protesterte engelen og sa: «Gud skal du tilbe!» — Åpenbaringen 19: 10; 1: 1.

6. Siden når har det vært spesielt presserende å følge oppfordringen i Åpenbaringen 18: 4, 5? Hvem har fulgt denne oppfordringen, og hva har det resultert i?

⁶ Åpenbaringen 18: 4, 5 kommer med denne oppfordringen i forbindelse med Babylon den store, den falske religions verdensrike: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort.» I betraktning av det rulleblad som Babylon den store skaffet seg under den første verdenskrig, og som er til vanære for Gud, er det enda mer presserende å følge denne guddommelige oppfordringen i dag enn det var i 1880, da Zion’s Watch Tower for desember det året siterte den samme oppfordringen.a I lydighet mot dette påbudet drog de som ønsket å være Jehova Guds «folk», bort fra Babylon den store og samlet seg i kristen enhet for å framelske den kjærlighet som er et «fullkomment enhetens bånd». De la seg apostelens ord i 1. Korinter 14: 33 på hjerte. Vi leser der: «Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud.» Når vi ser på de cirka 45 000 menigheter av Jehovas vitner som finnes i dag, føler vi oss tilskyndt til å sitere disse ordene fra Salme 133:

«Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen [bor sammen i enhet, NW]. Det er som når kostbar olje på hodet renner ned i skjegget, renner ned i Arons skjegg og over sømmen på hans kjortel. Det er som når dugg fra Hermon faller på Sion-fjellet. For der skjenker [Jehova] velsignelse og liv for alle tider.» — Salme 133: 1—3.

7. Hvem er i dag forpliktet til å opprettholde denne enheten, og i hvilken hensikt bevarte Gud sine vitner gjennom den første verdenskrig?

⁷ I likhet med menigheten i Kolossæ i det første århundre av vår såkalte kristne æra er Jehovas vitner i vår tid forpliktet til å bevare denne beundringsverdige enheten midt i en splittet verden. Dette er særlig tilfelle siden «folkeslagenes tid» utløp i krigsåret 1914. (Lukas 21: 24) Den første verdenskrig truet med å utrydde Jehovas vitner som en sann kristen organisasjon. Men av hensyn til ’det gode budskap om riket som skulle forkynnes på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene’, tillot ikke den allmektige Gud at fiendene i kristenheten og i den hedenske verden utryddet alle hans salvede vitner fra jordens overflate. (Matteus 24: 14; Markus 13: 10, NW) Jehova Gud utfridde dem i etterkrigsåret 1919 og sendte dem ut for å forkynne blant alle nasjoner.

8. Hvordan har Satan forsøkt å splitte de kristnes enhet?

⁸ Det lyktes ikke Satan Djevelen å ødelegge Jehovas vitner utenfra. Derfor har han siden forsøkt å splitte deres enhet på en mer snedig måte. Han har forsøkt å gjøre det innenfra, det vil si innen organisasjonen. Dette ble forutsagt i Åpenbaringen 12: 17 med disse ordene: «Fylt av raseri mot kvinnen gikk draken av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som følger «Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus.»

Den personlighet vi bør være opptatt av

9. Hva må Jehovas vitner være på vakt mot å bli smittet av, og hva viser Salme 91 i den forbindelse?

⁹ Det hat som gjør seg gjeldende i den onde verden, sprer seg mer og mer, akkurat som Jesus Kristus forutsa i sin profeti om «avslutningen på tingenes ordning». Han sa: «Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst.» (Matteus 24: 3, 11—13, vers 3 fra NW) En hatefull ånd er svært smittsom. De som tilhører Jehova Guds synlige organisasjon, bør derfor være på vakt mot å bli smittet av en slik ånd. Salmisten, som skrev under inspirasjon, viser hvordan vi kan være det, når han sier: «Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til [Jehova]: ’Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!’ Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pilene som flyr om dagen, for pest som sniker seg fram i mørket, for sott som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, så skal ikke ulykken nå deg. Du skal bare være vitne til det og se at de ugudelige får sin lønn.» — Salme 91: 1, 2, 5—8.

10. Hvordan kan vi unngå å få en verdslig personlighet, og hvordan betrakter Gud oss og verden?

¹⁰ Vi blir forsikret om at Gud vil beskytte oss, men vi må oppfylle de betingelser som er knyttet til det. Når vi unnlater å ha nær forbindelse med denne syke verden, en forbindelse som er dødbringende i åndelig henseende, vil vi unngå å bli ikledd en personlighet som får oss til å ligne verdslige mennesker. Vi vil ikke ikle oss verdens hat. Det stikk motsatte av hat er kjærlighet, kjærlighet til Jehova og Kristus og til våre kristne brødre og søstre. Den personlighet som gjenspeiler denne egenskapen, er den personlighet som apostelen Paulus under inspirasjon sier at vi skal ikle oss som Jesu Kristi disipler. Når vi gjør det, anbefaler vi oss som Guds tjenere ved en «kjærlighet som er fri for hykleri». (2. Korinter 6: 4—10, vers 6 fra NW) Denne kjærligheten kommer fra Gud, og det at vi har den, betyr at vi har kommet i et personlig forhold til Gud ved å snu ryggen til verden i den forstand at vi ikke lar oss bli oppslukt av den. Gud betrakter verden som død, og de som er en del av den, er også døde i Guds øyne. De lever ikke for ham. Vi som er Jesu Kristi innviede, døpte disipler, lever imidlertid i Guds øyne, ja, vi lever som en del av hans organisasjon, hvor det finnes kjærlighet. Det som sies i 1. Johannes 3: 14 (EN), er derfor ingen overdreven uttalelse. Vi leser der: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden.»

11. Hvilket brorskap har kjærligheten brakt oss inn i?

¹¹ Vi ser således at kjærlighet bringer oss inn i et brorskap med Jesus Kristus, Guds Sønn, som vår eldre bror. Denne kristne egenskapen er en kledning, og ved hjelp av den bør vi uten hykleri vise hva vi er. Den er den største av de egenskaper Guds Ord sier at vi må framelske og legge for dagen.

12. Hvilke skritt må en ta for å kunne tilegne seg denne kjærligheten, og er dette noe en senere kan forkaste?

¹² Det er forståelig at det er visse skritt som en lydig disippel må ta for å kunne tilegne seg den ekte form for kjærlighet. Annen Peter 1: 5—8 (NW) sier til dem som har fått håp om å oppnå guddommelig natur i himmelen: «Ja, nettopp av denne grunn må dere, ved at dere til gjengjeld gjør dere alvorlige anstrengelser, til deres tro føye dyd, til deres dyd kunnskap, til deres kunnskap selvkontroll, til deres selvkontroll utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet, til deres gudhengivenhet broderlig hengivenhet og til deres broderlige hengivenhet kjærlighet. For hvis disse ting finnes i dere, og det i overflod, vil de hindre dere i å være uvirksomme eller ufruktbare når det gjelder den nøyaktige kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.» Alt det som er blitt tilføyd, må ikke forkastes når en har oppnådd den største egenskapen, kjærlighet. Nei, tro, dyd, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudhengivenhet og broderlig hengivenhet må fortsatt være uløselig knyttet til hele vår personlighet. Disse ting må finnes hos oss i overflod sammen med kjærlighet. De som har tilegnet seg slike varige egenskaper, vil bli belønnet av Gud til hans fastsatte tid.

13. Hvilke egenskaper kommer Paulus inn på i Kolosserne 3: 12—14, før han nevner dette med kjærligheten?

¹³ Apostelen Paulus nevnte andre egenskaper som vi måtte ikle oss for å oppnå belønningen. Før han kommer inn på hva som er enhetens bånd, sier han: «Ikle dere derfor som Guds utvalgte, hellige og elskede de ømme egenskapene medlidenhet, vennlighet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til å klage på en annen. Som Jehova villig har tilgitt dere, må også dere tilgi. Men i tillegg til alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» — Kolosserne 3: 12—14, NW.

En kontrast til dem som ikke er forent

14. Hva slags mennesker var medlemmene av den kristne menighet før de gav akt på apostlenes formaninger?

¹⁴ Den rettledning apostlene kom med, viser hva slags mennesker medlemmene av den kristne menighet skulle være. Tidligere hadde de vært en del av en ukjærlig, gudløs verden med alle dens ugudelige gjerninger. Hva slags personlighet hadde de da? Apostelen Paulus peker på dette i 1. Korinter 6: 9—11: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver . . . eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.»

15. Hvorfor har verdslige mennesker ikke det virkelige «enhetens bånd»?

¹⁵ Det er vanskelig for verdslige mennesker av det slag som er nevnt ovenfor, å ha noe uselvisk og rent som forener dem ubrytelig og fullstendig. De har ikke noe «fullkomment enhetens bånd». Menneskene i den gamle verden holder derfor ikke sammen. Felles egeninteresser kan kanskje holde dem sammen en tid. Men når det slike verdslige mennesker er interessert i av selviske grunner, blir fjernet, mister de interessen for hverandre. De bånd som binder dem sammen, blir brutt. Til slutt holder de bare ut med hverandre fordi de ikke har noe valg.

16. Hva faller verdslige mennesker tilbake til når de ikke er opptatt av sine plikter, og hvorfor?

¹⁶ Nasjonalisme! Patriotisme! Religiøs sekterisme! Rasisme! Når følelsene til dem som er involvert i noe av dette, blir pisket opp, vil det fremkalle en viss pliktfølelse. Men når alt kommer til alt, er de fortsatt de samme slags mennesker, som setter sine egne interesser på førsteplassen. Når de ikke er opptatt av sine plikter, når de står fritt og kan gjøre som de selv vil, vil de vise at de er de samme selviske mennesker. Det hender at mennesker som følger verden, blir rost opp i skyene for sine fremtredende, verdslige tjenester eller for sin oppofrelse for en verdslig sak, og at noen mener de fortjener å bli belønnet med himmelsk ære og herlighet, men ifølge Bibelens normer er de ikke verdige til å få en plass i Jehovas himmelske rike og regjere sammen med Kristus.

17. Hva krever Guds rike av dem som setter dette rike på førsteplassen, og hva hjelper dem til å oppfylle disse kravene?

¹⁷ Guds rike har ikke noe fellesskap med denne verden og dens tilhengere. Trass i at verden, som er underlagt Satan, har kommet fullstendig til kort med hensyn til å forene sine undersåtter, krever Guds rike under Kristi herredømme at innviede, døpte kristne som setter dette rike på førsteplassen, handler og tjener i enhet. Guds rike er et resultat av Guds kjærlighet. Selve ånden i denne himmelske regjering er kjærlighet, framfor alt kjærlighet til Gud og avsky for hans største fiende, Satan, og den verden som han er «gud» for. Til tross for alle de anstrengelser Satan har gjort seg for å ødelegge denne kjærlighet, som kommer fra den himmelske Far, Jehova Gud, fortsetter den å være et «enhetens bånd» for alle som holder seg til hans synlige, jordiske organisasjon, ja, for hele Guds familie, både i himmelen og på jorden.

[Fotnote]

Husker du dette?

□ Hva er det som forener sanne kristne i motsetning til kristenheten, som er splittet?

□ Hvordan forsøker Satan å ødelegge vår kristne enhet?

□ Hvordan kan vi ’ikle oss kjærligheten’ til tross for verdens hat?

□ Hvordan knytter vår kjærlighet oss sammen på en annen måte enn de bånd som knytter verdslige mennesker sammen?

[Bilde på side 15]

De kristne tilhører et kjærlig brorskap hvor Jesus Kristus er som en eldre bror