Fortsett å være «faste i troen»
«Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen.» — 1. Tim. 4: 1.
1. Bør vi bli sjokkert hvis noen faller fra troen?
BLIR du sjokkert og foruroliget når du ser eller hører at en kristen du kjenner, gir etter for tvil, blir lunken og kanskje til og med blir opprørsk i den grad at han forlater den kristne menighet og prøver å trekke andre med seg? Hvis du blir det, kan du finne trøst i å vite at Bibelen har advart oss om at slike sørgelige ting vil komme til å skje.
2, 3. a) Hva betyr det greske ordet for «frafall», og hvem var det som først falt fra den sanne tilbedelse? b) Hva førte frafallet til for Israel og Juda?
2 Ordet «frafall» kommer fra et gresk uttrykk som betyr «å tre til side», «å forlate», «å dra bort», «opprør». Den første som forlot den sanne tilbedelsen av Jehova, var Satan Djevelen. Han var derfor den første som ble en frafallen. (Joh. 8: 44) Han fikk også de to første menneskene til å falle fra. (1. Mosebok, kapittel 3) Ganske tidlig i Israels historie fant det sted et frafall fra den sanne tilbedelse. Vi leser:
«De adlød ikke dommerne heller. Troløse holdt de seg til andre guder, bøyde seg og tilbad dem. Snart vek de av fra den veien deres fedre hadde fulgt. For fedrene hadde adlydt [Jehovas] bud.» — Dom. 2: 17.
3 Senere falt mange av kongene både i Israel og i Juda fra den sanne tilbedelse og ledet de nasjoner de hersket over, til frafall. Gud straffet først det nordlige riket, Israel. Han sa: «Jeg sendte ham [Assyria] mot et gudløst folk [en frafallen nasjon, NW],» det vil si mot Israel. (Jes. 10: 6) Og like før Jerusalem, hovedstaden i Juda, ble ødelagt av babylonierne, sa Jehova: «Fra profetene i Jerusalem har gudløsheten [frafall, NW] nådd ut over hele landet.» (Jer. 23: 15) Frafallet fra den sanne tro førte så visst ikke til noen velsignelser for Israel og Juda.
Frafall blant de første kristne
4. Hvordan advarte Jesus mot dem som falt fra den sanne tilbedelse?
4 På et tidlig tidspunkt under sin jordiske tjeneste advarte Jesus sine etterfølgere mot slike som falt fra den sanne tilbedelse. I sin bergpreken sa han:
«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem.» — Matt. 7: 13—16.
5. Hva sa Paulus om de frafalne?
5 Tjuefem år senere advarte Paulus de kristne eldste i Efesos: «Jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apg. 20: 29, 30) I det siste av sine inspirerte skrifter navngav Paulus noen slike frafalne i det første århundre. Han sa til Timoteus: «Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakket. For de som driver med det, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann. Til dem hører Hymeneus og Filetus. De har forlatt sannheten . . ., og de bryter ned troen hos folk.» «Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. . . . Pass deg for ham du også, for han har gått hardt imot vår forkynnelse.» — 2. Tim. 2: 16—18; 4: 14, 15.
6. Hva er noen av de trekk som er typiske for de frafalne?
6 Når vi analyserer disse advarslene som Jesus og Paulus gav, finner vi disse trekkene som er typiske for de frafalne:
1) De har forlatt sannheten
2) De farer med vrang lære og tomt snakk
3) De forsøker å bryte ned troen hos noen og trekke disipler etter seg
4) De er hyklere (’ulver i saueham’)
5) De kan kjennes på sine frukter; de ’går lenger og lenger i ugudelighet’
Slike ytre tegn skulle hjelpe de første kristne til hurtig å bli oppmerksom på de frafalne og ’passe seg for dem’.
Frafall «i de siste tider»
7. Når fant det sted et stort frafall, og i hvilket skriftsted ble det forutsagt?
7 Det frafall som ’alt var virksomt’ mens noen av Kristi apostler ennå levde, skulle gripe sterkt om seg «i de siste tider», det vil si etter deres død. De fem tegnene ble stadig tydeligere fra det annet århundre av og nådde en klimaks i det fjerde århundre. Dette store frafallet skulle finne sted før «vår Herre Jesu Kristi komme» eller «nærvær» (NW) og «Herrens dag». — 2. Tess. 2: 1—12.
8, 9. a) Hva advarte Peter om med tanke på de siste dager? b) Skulle disse ’spottere’ og «mennesker uten noe holdepunkt» bare finnes utenfor den kristne menighet?
8 Men andre skriftsteder gjør det klart at det også skulle finne sted frafall innen den sanne kristne menighet i «de siste dager» for den nåværende tingenes ordning. Apostelen Peter skrev:
«I de siste dager skal [det] komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: ’Hva med løftet om hans gjenkomst? . . .’ Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, sa dere ikke faller ut av deres faste stand. La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt.» — 2. Pet. 3: 3, 4, 17.
9 Peter advarte ikke bare sine brødre mot «folk som farer med spott» og «mennesker uten noe holdepunkt» i verden. De kristne har alltid vært klar over faren fra den kanten. Peter talte også om faren for å bli «ført vill» av enkelte innen den kristne menighet som ville ’fare med spott’, bagatellisere oppfyllelsen av profetiene om Kristi «nærvær» og innta en opprørsk holdning til den ’tro og kloke tjener’, den kristne menighets styrende råd og de utnevnte eldste.
Årsaker til frafall og virkningene av det
10, 11. a) Hva er en viktig årsak til frafall? b) Hva er noen parallelle betydninger av det greske ordet som blir oversatt med «å tvile», og hvordan gjør en frafallen seg til dommer?
10 Blant de ulike årsaker til frafall er uten tvil en av de fremste mangel på tro eller tvil. (Hebr. 3: 12) Det er interessant å merke seg følgende opplysninger om det greske verbet som ofte blir oversatt med «å tvile»: «Diakrinō, å skille at, dømme, . . . ; tvile, vakle. . . . I noen passasjer [i Det nye testamente] omtales tvil som en mangel på tro og følgelig som synd. (Rom. 14: 23). . . . I Rom. 4: 20f. kommer tvil nær opptil vantro. . . . Tvil er således en mangel på tillit til den handling som Gud ennå ikke har utført, og som menneskene må vente på. . . . Ifølge NT synder tvileren mot Gud og hans løfter, for han dømmer Gud feilaktig.» — The New International Dictionary of New Testament Theology.
11 En som tviler i den grad at han blir en frafallen, gjør derfor seg selv til dommer. Han tror at han vet bedre enn sine medkristne, ja, at han også vet bedre enn den ’tro og kloke tjener’, som har lært ham det meste, om ikke alt, han vet om Jehova Gud og hans hensikter. Han får en uavhengighetens ånd og blir «hovmodige», noe som «er en styggedom for [Jehova]». (Ordsp. 16: 5) Noen frafalne tror til og med at de vet bedre enn Gud når det gjelder å bestemme rekkefølgen for begivenheter som har tilknytning til gjennomføringen av hans hensikter. To andre årsaker til frafall er derfor utakknemlighet og overmodighet. — 2. Pet. 2: 10b—13a.
12. Hva er noen av følgene av opprør og frafall?
12 Når det gjelder virkningene av frafall, ser vi at det straks resulterer i tap av gleden. De frafalne blir forherdet i sin opprørske handlemåte. En annen følge er at de unnlater å ta til seg den åndelige føde som den ’tro og kloke tjener’ skaffer til veie. Dette fører til at de blir svake åndelig sett og får en nedbrutt ånd. I en profeti viste Jehova motsetningen mellom hans lojale tjeneres lykke og de frafalnes sørgelige tilstand. Han sa:
«Se, mine tjenere skal spise, men dere skal sulte, mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, mine tjenere skal glede seg, men dere skal skamme dere, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men dere skal skrike av hjertesorg og jamre i fortvilelse.» — Jes. 65: 13, 14.
13. Hva vil det si å ’forakte myndighet’, og hva fører dette til? (Jud. 8, 10)
13 Når de frafalne har gitt seg av med slike kjødets gjerninger som «fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier», gjør de seg ofte skyldig i andre kjødets gjerninger, for eksempel «fyll», «umoral» og «hor». (Gal. 5: 19—21) Peter advarer oss mot dem som «forakter den myndighet som er over dem» ved å se ned på den teokratiske ordning, og som «spotter» dem som er blitt betrodd ansvar i den kristne menighet. De har følgelig «forlatt veien som går rett fram». Han sier at «det [står] verre til med dem enn før». — Les 2. Peter, kapittel 2, nøye.
Hvordan en kan unngå å «falle fra troen»
14, 15. Hvordan kan vi unngå å bli overmodige?
14 Vi har sett at en av de grunnleggende årsaker til frafall er mangel på tro som følge av nedbrytende tvil, og at det ordet som blir oversatt med «tvil», også betyr «å skille at». En frafallen gjør seg selv til en som avgjør hva som er sant, og hva som er falskt, og hva som er «godt og ondt» når det gjelder åndelig føde. Han blir overmodig. — Jevnfør 1. Mosebok 2: 17; 3: 1—7.
15 For å unngå å falle fra troen må derfor de kristne være på vakt mot mangel på tro, den «synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss». (Hebr. 12: 1; 3: 12, 19) Paulus gir oss dette rådet: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» (2. Kor. 13: 5) Paulus oppfordrer oss ikke til å nære tvil angående «troen», men til å ransake oss selv for å se hvorvidt vi lever opp til troen eller ikke. En slik ærlig selvransakelse bør fylle oss med beskjedenhet og ydmykhet, og da blir vi beskyttet mot den uavhengighetens ånd og mot den overmodighet som de frafalne har.
16. a) Hvilken annen fallgruve bør vi unngå? b) Hva kan vi lære av jødene i Berøa?
16 For å kunne unngå å falle fra troen må vi også være på vakt mot utakknemlighet. Vi bør være takknemlig for den rike åndelige føde vi får gjennom den ’tro og kloke tjener’. (Matt. 24: 45) Dette betyr ikke at vi ikke skal overbevise oss selv om noe. Når det gjelder dette, kan vi i to henseender ta lærdom av jødene i Berøa. For å forvisse seg om at det de hadde hørt, var riktig, ’gransket de skriftene daglig for å se om det stemte’. Men de var også «høysinnet» fordi de «tok imot Ordet [som Paulus og Silas forkynte for dem] med all velvilje». — Apg. 17: 11
17, 18. Hva bør vi kunne skille mellom, og hvilket råd gir Paulus angående dette?
17 En slik takknemlig velvilje når det gjelder å lære, vil hjelpe oss til å framelske kjærlighet og tilegne oss nøyaktig kunnskap og full innsikt. Disse kristne egenskapene vil så sette oss i stand til å skille mellom ting som er av større betydning, og ting som er av mindre betydning. Er et punkt som vi har vanskelig for å forstå, egentlig så viktig? Kan det ha noen innvirkning på de virkelig viktige ting som vi har lært ved «tjener»-klassens hjelp? Er det verdt å ta anstøt av det og kanskje også få andre til å falle? Hindrer det oss i å bære kristen frukt?
18 Paulus gir oss dette rådet: «Dette er hva jeg fortsetter å be om, at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt, slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag, og så dere kan være fylt med rettferdig frukt som er ved Jesu Kristus, til Guds ære og pris.» — Fil. 1: 9—11, NW.
’Riv dem som tviler, ut av ilden’
19. a) Hvem bør vi skille mellom? b) Hvilket ytterligere oppbyggende råd gir Judas?
19 Ettersom vi er blitt advart om at ’noen skal falle fra troen’, bør vi være rede til å «kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige». (1. Tim. 4: 1; Jud. 3) Men vi må skille mellom de frafalne, som lager vanskeligheter, og som blir omtalt i 2. Peter, kapittel 2, og kristne som blir svake i troen og tviler på grunn av mangel på nøyaktig kunnskap. Judas skiller mellom dem. Etter at han har advart om dem «som knurrer og klager» og «beundrer personligheter» og om «spottere» som «volder splittelse», sier han: «[Hold] dere i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet med evig liv for øye. Fortsett også å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden.» — Jud. 16—23, NW.
20. Hvordan bør tvilere bli hjulpet, men hva bør vi huske hvis de nekter å ta imot hjelp og ’faller fra troen’?
20 Ja, slike tvilere trenger å bli vist at de står i fare for å bli fortært av ødeleggende tvil. Deres kristne brødre, og spesielt de eldste, bør forsøke å hjelpe dem og om overhodet mulig å rive dem ut av «ilden», som kan ødelegge dem åndelig sett. Når det gjelder dem som ikke vil ta imot en slik tålmodig, kjærlig hjelp, og som virkelig ’faller fra troen’, bør vi ikke være unødig foruroliget. Vi kan si med apostelen Johannes: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» — 1. Joh. 2: 19.
Vær «faste i troen» helt inntil enden
21, 22. a) Hva oppmuntrer Peter oss til å gjøre for å kunne fortsette å være sterke i troen? b) Hva må de åndelige israelitter og den ’store skare’ fortsette å gjøre for at deres respektive håp skal bli virkeliggjort?
21 Det kan ikke være tvil om at Satan ville ønske å se at vi alle ’falt fra troen’. Peter gir oss derfor dette råd:
«Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser. En kort stund må dere nok lide; men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.» — 1. Pet. 5: 8—10.
Ja, de som tilhører det åndelige Israel, og som er blitt kalt til å regjere med Kristus i ’evig herlighet’, må være trofaste i denne «tid av prøvelser» for at ’ingen skal ta fra dem deres krone’. — 2. Tim. 2: 10; Åp. 3: 10, 11.
22 Deres medarbeidere, de som tilhører den ’store skare’, er også klar over at de må fortsette å være «faste i troen» hvis de ønsker ’å komme ut av den store trengsel’. (Åp. 7: 9, 10, 14) Både de kristne som har et himmelsk håp, og deres medarbeidere, som har håp om å få leve evig i det gjenopprettede paradis på jorden, er fast besluttet på trofast å fortsette å forkynne «dette gode budskap om riket». (Matt. 24: 14, NW) Den fine økning som har funnet sted i mange deler av verden helt fram til dette året, 1980, er for dem et bevis for at Jehovas velsignelse hviler over hans organisasjon, og at det ennå er et arbeid som må utføres. De gir derfor akt på Paulus’ veiledning: «La oss ikke blir trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» — Gal. 6: 9.
23. Hva gir oss alle en «kraftig oppmuntring» til å forbli «faste i troen»?
23 Når vi ser det som er blitt forutsagt med tanke på de «siste dager», finne sted like for våre øyne, har vi en sterk tillit til at den «store trengsel» og begynnelsen til Guds rettferdige, nye ordning står like for døren. De storslagne velsignelser som ligger like foran oss, enten i himmelen eller på den paradisiske jord, gir oss «en kraftig oppmuntring» til å forbli «faste i troen» helt inntil enden, slik at vi kan «gripe det håp som ligger foran oss». — Hebr. 6: 17—19, LB.
[Ramme på side 19]
ÅRSAKER
Mangel på tro
En uavhengighetens ånd
Utakknemlighet
Overmodighet
[Ramme på side 19]
VIRKNINGER
Tap av glede
Opprørskhet
Mangel på åndelig føde
Kjødets gjerninger
[Bilde på side 21]
«Frels dem ved å rive dem ut av ilden»