Gjør alt slik Jehova vil det
«Og når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!» — Es. 30: 21.
1. Hvordan kan vi lære Gud å kjenne? Og hvilke spørsmål trenger et svar?
BARE hvis vi lærer Jehova, den store Livgiver, å kjenne, kan vi håpe å få evig liv. Vi må vite hvilke retningslinjer han har trukket opp for oss, hva han krever av oss, hvilken vei han vil at vi skal følge. Derfor sier salmisten David: «Lær meg, [Jehova], din vei, og led meg på den jevne sti.» (Sl. 27: 11) Selv om mange ikke har klarhet over Guds veier, men er forvirret ved tanken på dem, så vil mennesker som oppriktig og ydmykt søker kunnskap, finne at Guds vei er jevn og tydelig oppmerket, slik at de kan følge den. Vi kan søke kunnskap om Jehova ved å granske universet og den verden vi lever i, og vil da få se at Jehova er en skapende Gud, en Gud med ubegrenset makt, en Gud med visdom og kunnskap. Men hva er hans navn? Hva blir menneskenes skjebne? Hvorfor vedvarer vanskelighetene og de ulykkelige forholdene på jorden? Slike spørsmål om den veien som ligger foran oss, kan vi bare få besvart ved å gå til hans åpenbarte Ord, Bibelen.
2. a) Hva slags Gud er Jehova? b) Hvilken innstilling bør vi ha?
2 Gjennom sitt Ord åpenbarer Jehova seg for oss som den Allmektige, universets Hersker, som har all makt, men likevel er barmhjertig, kjærlig og god. Foruten at han er en skapende Gud, en handlingens og virksomhetens Gud, viser det seg også at han passer tider og stunder med nøyaktighet, slik de guddommelige profetier viser. (Pred. 3: 17) Han er ikke en Gud som skjuler sine veier for oss, en som ønsker å holde seg skjult for menneskene, nei, han ønsker at vi skal kjenne ham og vite hva han krever av oss for at vi skal få evig liv. Som Peter sa: «Han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Pet. 3: 9) Når vi prøver å lære om Jehova, vil han derfor hjelpe oss og lede oss inn på den rette sti hvis vi forviller oss til høyre eller til venstre. Vi bør ha samme innstilling som et barn har overfor sine foreldre, be om opplysninger som kan føre til forståelse, og følge den rette veiledning vi får. Liksom et barn prøver å etterligne sin far og mor, bør vi omhyggelig følge Jehova og hans hustruelige organisasjons rette prinsipper. Når vi gjør dette, vil vi finne ut at Jehovas vei ikke bare er en jevn vei, en vei som er ryddet slik at vi kan følge den, men også en rettferdighetens vei. Således gjengir New World-oversettelsen Davids bønn i Salme 27: 11 slik: «Undervis meg, o Jehova, om din vei, og led meg på redelighetens sti for mine fienders skyld.»
3. Hvorfor er det klokt av oss å stole på Jehova?
3 Som vår Skaper vet Jehova hva som best tjener våre interesser. Han skuer alt fra et langt høyere utsiktspunkt enn vi gjør. Han er i en slik stilling at han kan se fallgruver og farer lenge før vi kan se dem. Hans visdom er ikke basert på den begrensede visdom og erfaring menneskene kan samle seg på korte 50 år eller så, men den er basert på en evig, guddommelig innsikt. Jehova Gud inntar derfor med rette stillingen som vår Dommer, vår Lovgiver og vår Konge. Fordi vi er hans underordnede, og fordi vårt liv avhenger av ham, er det klart at vi bør være levende interessert i å behage ham ved å gjøre alt slik han vil det. Vi kan gjøre dette i tillit til at Jehova vil lede oss på en vei som ikke bare fører til velsignelser for oss, men også til ære for hans navn. Det bør være vårt mål i livet å tjene vår Gud aktivt på en eller annen måte og ære ham. Som Salme 23 sier: «[Jehova] er min hyrde, . . . han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.» Vi gjør vel i å følge den store Hyrde villig på samme måte som får følger en hyrdes kloke og trygge ledelse. I Ordspråkene 3: 5—7 står det: «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt [Jehova] og vik fra det onde!»
4. Hvordan kan vi få vite hva som skal skje i framtiden?
4 Mange mennesker er av den oppfatning at så lenge de fører et godt liv og holder seg vekk fra det onde, befinner de seg på Jehovas vei, og at det er alt som skal til. Men de har kanskje svært liten bibelkunnskap. Når de blir spurt om framtiden og om hvilken hensikt Gud har med jorden og med mennesker som har tro, svarer de: ’Det er det bare Gud som vet.’ Det er klart at Gud vet det, men han gir også denne kunnskap videre til dem som ønsker den. I Amos 3: 7 får vi denne forsikring: «For Herren, [Jehova], gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt lønnlige råd for sine tjenere profetene.» Jehova har åpenbart sine hensikter for sitt folk gjennom sitt Ord. Et av de mange skriftsteder som beretter om jordens framtid, er Salme 37: 11, hvor det står: «Men de saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» Denne opplysning er nedtegnet forat vi skal lese den og studere den, slik at vi kan bli kjent med Jehovas hensikt.
5. Kan vi behage Gud bare ved å føre et godt liv?
5 Jesus var klar over at bare det å føre et godt liv ikke var alt Gud fordret av ham, ellers kunne han ha fortsatt å leve stille og rolig som tømmermann, slik han gjorde til han var 30 år gammel. Han visste at også personlig tjeneste for Skaperen hørte med til å handle slik Jehova vil, og i dette tjener han som et eksempel for oss. Ved å la oss lede av dette vil vi oppnå forståelse av Guds Ord og få den store lykke som følger med tjenesten for ham. Ordspråkene 3: 13—18 har følgende å si i denne forbindelse: «Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand; . . . Langt liv har den i sin høyre hånd, . . . Dens veier er fagre veier, og alle dens stier fører til lykke. Den er et livsens tre for dem som griper den, og hver den som holder fast på den, må prises lykkelig.» Det er ikke Guds hensikt at bare en presteklasse skal eie denne lykken ved å kjenne ham — den er tilgjengelig for hver enkelt som søker sann visdom og forstand ved å studere Bibelen. Det krever anstrengelser fra vår side å fatte den og tilegne oss dens innhold, men hvis vi gjør dette og holder fast ved det, kommer vi til å bli lykkelige.
6. Trodde Jesus at det var mange forskjellige måter å tjene Gud på?
6 Jehova har ikke ordnet det slik at man etter eget forgodtbefinnende kan velge mellom mange måter å tjene ham på, slik at det finnes en form for tjeneste for enhver smak. Er Gud forpliktet til å tilfredsstille menneskene? Eller er det ikke rett og riktig at vi er vår Skapers tjenere? Vi kan ikke i blinde følge våre egne tilbøyeligheter og håpe å finne den sti som behager Gud. I alle de retninger vi vender oss, finner vi en ny religion, en ny filosofi, en ny teori om livet. Mange mennesker er likeglade og tror at alle former for tilbedelse er rette, og at alle vil få den samme belønning. Men dette er ikke Jesu lære. I Matteus 7: 13, 14 forteller han oss: «Den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den; for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» At han ikke bare siktet til de vantro eller til den hedenske verden, framgår av det han videre sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt. 7: 21) Jesus hadde også følgende å si angående sin tids religiøse ledere: «Enhver plante som min himmelske Fader ikke har plantet, skal rykkes opp med rot. La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Hvis vi ønsker å unngå å falle i ødeleggelsens grøft, må vi holde våre øyne åpne for den vei Jehova pålegger oss å følge. Den har ikke noe å gjøre med motstridende religiøse oppfatninger eller menneskelaget filosofi, men er Jehovas sannhets vei og en redelighetens sti. — Matt. 15: 13, 14.
7. Sammenlign Kains og Abels handlemåte.
7 Opp gjennom århundrene er menneskene alltid blitt stilt overfor et valg. Jeremias oppfordrer oss til å spørre etter den sanne tilbedelses gamle stier i den hensikt å komme inn på den vei Jehova peker ut. Disse stier ble fulgt av mennesker som levde for mange hundre år siden, men det er likevel ingen forandring med hensyn til hva Jehova krever av oss når det gjelder rettferdige prinsipper og udelt hengivenhet. Abel viste seg å være en troens mann som gjorde alt slik Jehova ville det, og som derved oppnådde Hans godkjennelse. Beretningen om hans tilbedelse viser at bare det at et menneske er religiøst, ikke er ensbetydende med at han har funnet den rette vei. Både Kain og Abel frambar offer, og begge var øyensynlig hengitt til den samme Gud, men Abel frambar sitt offer slik Jehova ønsket det. Selv da Kain så at hans offer ikke ble godtatt, forandret han seg ikke, men gikk stikk imot Jehovas vilje og drepte sin bror. Kain vandret ikke ydmykt med sin Gud, men gjorde opprør og ble en omflakkende flyktning, utstøtt fra sin egen familie. — Heb. 11: 4; 1 Mos. 4: 1—16.
8. Er det nødvendig å ha en god utdannelse og en fremtredende stilling for å kunne tilbe på en antagelig måte?
8 Mange århundrer senere ble to menn stilt overfor spørsmålet om rett tilbedelse. De var begge vel skolert i verdens visdom, men bare den ene erkjente den overlegne visdom i å handle slik Jehova vil det. Da spørsmålet om tilbedelsesfrihet ble lagt fram for Farao, avviste han det og ropte ut: ’Hvem er Jehova som jeg skal lyde og la hans folk fare?’ Hans hjerte ble hardt og hans sinn ufølsomt for Moses’ bønn om å få ta tid til religiøs virksomhet. Farao hersket som en gud over egypterne, og fram til dette tidspunkt var hans ord lov for de israelittiske slavene. Når folk skulle tre fram for ham, krøp de på maven, men slik var det ikke med Moses, som kom i Jehovas navn. Her var en mann som skulle bli leder for millioner, en som var fostret som en Faraos sønn og var opplært i den egyptiske verdensmakts kunnskap og hadde dens støtte — men som likevel skilte seg ut fra den. Moses anerkjente Jehova. Da Jehovas hensikt og vilje ble lagt fram for ham, var han parat til å følge den. Han måtte gi avkall på mangt og meget: sine egyptiske venner, sitt fødeland, sin sikkerhet og en «kortvarig nytelse av synden», men han traff et klokt valg. Ti ganger hadde Farao anledning til å lære om Jehova, og ti ganger forherdet han sitt hjerte. Til slutt red Farao i spissen for sine egyptiske krigere imot israelittene, som forlot landet, men enden på det ble at han omkom i Rødehavet. Intet monument prydet denne dåraktige Faraos grav. Bare minnet om at denne mann hadde trosset Skaperen, ble tilbake.
9. Hvordan viste Jesus at han gjorde alt slik Jehova ville det?
9 Selv om vi ikke er herskere i et land i likhet med Farao og ikke har en slik utdannelse og bakgrunn som Moses hadde, må også vi treffe et valg. Det forstandige er å finne og følge Jehovas vei. Ikke engang Jesus, et fullkomment menneske, prøvde å gjøre tingene på sin egen måte, men gjorde alt slik Jehova ville det. Han sa: «ikke som jeg vil, men som du vil!» Da Satan fristet ham og prøvde å forlede ham ved å misbruke Skriften, viste Jesus at han anerkjente Guds Ord som sin rettesnor når det ble rett anvendt. Han sa: «Det er atter skrevet.» I dette tjener han som et eksempel for oss. Han så hen til sin himmelske Far for å bli opplært og veiledet av ham til å gjøre hans fullkomne vilje. Derfor sa han: «Jeg [gjør ikke] noe på eget initiativ, men taler dette akkurat slik som Faderen har lært meg.» (Joh. 8: 28, NW) Han lot seg ikke påvirke til å følge den falske veiledning fra presteskapet på sin tid, men avslørte prestene grundig som blinde veiledere. Vi gjør vel i å la oss lede av Guds pålitelige Ord på samme måte og derved følge Jehovas vei til livet, for Ordspråkene 14: 12 kommer med denne advarsel: «Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.»
10. Hvorfor er det livsviktig å kjenne sannheten i vår tid?
10 For å kunne være sikker på at vi gjør alt slik Jehova vil det i dag, må vi gi nøye akt på den undervisning han gir. Liksom uvitenhet om loven ikke tjener som noen unnskyldning for lovbrudd, så kan vi ikke få liv ved å være uvitende om Jehovas vei. Opplysningen om Jehovas vei er blitt lagt fram for mennesker av alle folkeslag og når nå ut til jordens fjerneste hjørner i samsvar med Jesu forutsigelse: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, for at det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matt. 24: 14, NW) Til og med i det såkalte «mørkeste Afrika» når sannheten fram til menneskene. I en rapport som nylig er kommet fra et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i Sentral-Afrika, heter det: «I løpet av de siste to årene har vi distribuert så mange eksemplarer av ’Dette gode budskap om riket’ at alle lesekyndige familier i landet kan ha fått hvert sitt, og boken ’Dette betyr evig liv’ er blitt levert i minst hvert fjerde hjem blant dem som taler cibemba, det mest utbredte afrikanske språk på disse kanter.» Til og med på bortgjemte steder i Afrika kan altså menneskene få denne kunnskap som betyr evig liv. — Joh. 17: 3.
11. a) Hvordan blir tegnet på Jesu nærvær oppfylt? b) Hvordan åpenbarer Jehova seg?
11 Da Jesus fortalte om det store tegn som skulle vise seg i vår tid, om nasjonenes nødstilstand, om kriger, pest og jordskjelv, fortalte han også om at menneskene skulle skilles i to store klasser, på den ene siden gjetlignende motstandere av Skaperen, og på den andre siden saktmodige og lydige, fårlignende mennesker. Dette atskillelsesarbeid finner nå sted. Alle mennesker må godtgjøre at de er av den ene eller av den andre klassen. Vankundighetens tid, en tid med uvitenhet om Gud, er nå forbi. Nå er tiden inne til at menneskene bør slutte å beskjeftige seg med den nytteløse strid rasene imellom og forene seg i den rene tilbedelse av Skaperen. «Og han gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate, og han forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, forat de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham.» (NW) Paulus peker videre på hvilken vei vi bør følge, og forsikrer oss om at Gud «ikke er langt borte fra noen eneste av oss» som søker ham i oppriktighet og gransker hans Ord. Men vi finner aldri hans vei hvis vi blindt ser hen til en avgud eller en billedstøtte og venter hjelp derfra, og aldri ser videre og lærer å forstå Skaperen slik han gir seg til kjenne i sitt praktfulle skaperverk, og slik han åpenbarer seg gjennom sitt Ord. Paulus sier derfor: «Vi [bør] ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller sten, et billedverk av menneskelig kunst og tanke.» Han viser hvor påkrevet det er å skaffe seg kunnskap om Guds vei: «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, etter som han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet.» Det kan i sannhet sies at de som nå fortsetter å være uvitende om Jehovas hensikter, gjør det etter eget valg, for han har gjort sitt Ord tilgjengelig over hele verden. — Ap. gj. 17: 26—31.
12. Hvilken organisasjon har Jehova tilveiebrakt? Hvorfor?
12 Som Jehova på forhånd visste, søker nå mennesker av alle nasjoner i oppriktighet etter sannheten. De er ikke tilfreds med å ferdes på ødeleggelsens brede vei, på umoralens fordervelige vei, men speider etter den vei Jehova vil at de skal følge. Som Daniel sa: «Mange skal granske den, og kunnskapen skal bli stor.» Vi øker vår kunnskap ved å gransker Bibelen personlig, men Jehova tilveiebringer også hjelp for oss. På apostlenes tid ble det bygd opp en organisasjon med tanke på undervisningen av og tilsynet med de første kristne menigheter. Jesus la grunnvollen til denne organisasjonen ved å velge ut et styrende organ som besto av tolv apostler og andre modne menn. Disse menn fortsatte helt til sin død å føre tilsyn med og lede den tids forkynnelsesarbeid etter hvert som det bredte seg ut over hele datidens kjente verden. Jesus pekte på at en lignende ordning skulle bringes i stand i vår tid ved at en ’tro og klok tjener’, en klasse salvede tjenere, skulle bli oppreist for å skaffe til veie åndelig føde i nødens tid. Som en følge av dette teokratiske tilsyn finnes det nå en hjord som er forent i sin forståelse og i sin gjerning uansett tidligere miljø og opplæring. — Dan. 12: 4; Matt. 24: 45—47.
13. Hvordan utgjør den nye verdens samfunn en kontrast til kristenheten?
13 Det er denne organisasjonsmessige ordning som ved Jehovas ånd forener den nye verdens samfunn, et samfunn av Jehovas vitner, og gjør det mulig å få utført det veldige arbeid å kunngjøre «dette gode budskap om riket» for mennesker av alle folkeslag. Jehova er en skapende og produktiv Gud, og hans folk gjenspeiler hans egenskaper i disse henseender ved sin iherdighet og arbeidsomhet til forundring for de sløve hjorder i den splittede kristenheten. De som tilhører den nye verdens samfunn, er som ett folk i sin forståelse av Guds Ord. De har alle innvigd seg til Jehova, og de gleder seg ved å arbeide skulder ved skulder for å fullføre den gjerning som ifølge Jesu instrukser må gjøres i denne tiden. For en kontrast til kristenheten hvor det er slik at de forskjellige medlemmer i ett og samme kirkesamfunn kan ha forskjellige meninger om vedkommende kirkes lære og godta eller forkaste trosbekjennelsen etter eget forgodtbefinnende!
14. Hvordan kjenner fårene den gode Hyrdes røst?
14 Den enhet som råder blant dem som følger Jehovas sannhets vei, er en sikker bekreftelse på at de har funnet den rette vei. Når det i menighetens barndom hendte at noen truet med å ødelegge enheten blant brødrene var Paulus rask til å irettesette dem: «Jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» (1 Kor. 1: 10) Når de første kristne alle sammen talte i overensstemmelse med hverandre og i samme sinn, burde vi kunne vente å finne den samme tilstand i Guds hjord i vår tid. Og selv om hjordens får er blitt spredt vidt omkring på grunn av forskjellige religiøse tradisjoner, menneskelagde filosofiske retninger og falske og tåpelige trosbekjennelser, visste Jesus at fårene ville høre hans røst og forstå at den skriver seg fra den gode Hyrde, og komme inn i den forente, sanne hjord. (Joh. 10: 16, 27) Mennesker av god vilje har oppgitt håpet om å få høre noen slik myndig røst blant alle de splittede røster i kristenheten, men når de hører sannheten lyde, kjenner de den og gleder seg.
15. Hvordan kan de kristne godtgjøre at de er ett med Kristus?
15 Etter som Kristus ikke er delt, som Paulus understreker, kan heller ikke hans folk være delt og samtidig påstå at de er kristne. (1 Kor. 1: 13) Nei, Kristus viste at vi måtte være i forening med ham liksom han er i forening med Faderen. Han pekte tydelig ut den vei vi må følge for å oppnå denne sinnets og hjertets enhet med Jehova. Som han sa til Tomas: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Jesus er det eksempel vi må følge i vår tjeneste for Gud. Hvis vi følger hans eksempel, som var basert på kjærlighet, vil det føre til gode resultater, og ikke bil splid og uenighet. Han sammenlignet sine tjenere med grenene på et vintre og forklarte: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mer frukt. . . . Hvis noen ikke blir i forening med meg, blir han kastet ut som en gren og tørker inn.» — Joh. 14: 6; 15: 1—16, NW.
16. Hva slags frukter kommer som en følge av at man holder seg til Jehovas organisasjon, og hvordan gir de seg til kjenne?
16 Det er tydelig at kristenhetens inntørkede grener bærer preg av uenighet, og ikke av enhet, når den amerikanske oppslags boken The World Almanac kan opplyse at ett fremtredende kirkesamfunn er splittet i 27 grupper, et annet i 21, og så videre. Men sann kristen enhet og virkelige frukter er å finne blant de menn, kvinner og barn som utgjør den nye verdens samfunn. Blant dem råder det enhet i tanker, forståelse og verdsettelse av Bibelen, for de hører med til Jehovas organisasjon. De handler også i enhet, for de samarbeider endrektig over hele verden i sin tjeneste for Riket. Som en følge av at de har holdt seg til organisasjonen og frambrakt gode frukter, har Jehovas ånd vært med dem og renset dem for nedbrytende tradisjoner og styrket dem til å frambringe mer frukt. Han har lært dem sin vei, og han leder dem på rettferdighetens stier for sitt navns skyld.