Hva de som søker tilflukt, må gjøre
1. Hvilke to symbolske kvinner blir nevnt i Åpenbaringsboken, og hvordan blir de identifisert?
I BIBELENS siste bok blir to symbolske kvinner stilt opp som en sterk kontrast til hverandre. Den ene er Babylon den store, og den andre er Guds Lams «hustru». Den første blir stemplet som en «skjøge». Den andre, «bruden, Lammets hustru», er jomfru. (Åpenbaringen 17: 3—6, 15; 21: 9) Begge er religiøse organisasjoner — den ene uren, den andre ren. «Bruden, Lammets hustru» er menigheten av de åndelige israelitter, de 144 000 jomfru-lignende, trofaste etterfølgere av Lammet, Jesus Kristus. Babylon den store er den falske religions verdensrike, som skriver seg fra det gamle Babylon. Den består følgelig av alle dem som utøver en religion som er i strid med den sanne kristendom. Det er grunnen til at apostelen Johannes «så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». (Åpb. 17: 6) Den religion de som tilhører Babylon den store, utøver, er derfor ikke kristen, men babylonisk og følgelig falsk.
2. Hvilket forhold står kristenheten i til Babylon den store, og hva er det som viser dette?
2 Ved å bli den mest fremtredende religiøse organisasjonen i det romerske verdensrike ble kristenheten i virkeligheten en datter av Babylon den store, som det sies følgende om: «På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden.» (Åpb. 17: 5) Det er derfor ikke noe å undres over at kristenheten etterligner sin religiøse mor, som det også sies følgende om: «Kongene på jorden drev hor med [henne], og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevnets vin.» (Åpb. 17: 1, 2) Kristenheten står i et nært vennskapsforhold til verden. Dette minner oss om det som sies i Jakob 4: 4: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» De mange forbindelser mellom kirke og stat som er blitt inngått i kristenheten, taler ikke til dens fordel. Det at den har blandet seg opp i denne verdens politikk, stempler den som en åndelig horkvinne. Kristenheten er fordømt som en falsk og uren tilflukt for menneskeheten.
3. Hvilken levende beskrivelse av den skjebne Babylon den store, kristenheten innbefattet, vil bli rammet av finner vi i Åpenbaringen?
3 Babylon den store, kristenheten innbefattet, vil bli ødelagt. Det er ingen tvil om det. Åpenbaringen, kapittel 17, viser dette på en utvetydig måte, selv om det som står der, er uttrykt i et symbolsk språk. I forbindelse med at det dramaet som blir framstilt i dette kapitlet, når sitt høydepunkt, leser vi: «Og de ti horn som du så, og dyret [som Babylon den store har ridd på som en skjøge], disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild.» Det er ikke akkurat noe vakkert syn! — Åpb. 17: 16.
Dra ut av Babylon den store og søk tilflukt hos Guds sanne kvinne
4. a) Hvilken inntrengende oppfordring. som er gjengitt i Åpenbaringen 18: 4—8 fikk Johannes høre, og hvorfor var det viktig å gi akt på den? b) Hvordan reagerer kanskje mange på denne oppfordringen, men hvilket spørsmål må vi alle ta stilling til i vår tid?
4 Det er derfor ikke overraskende at vi leser følgende inntrengende oppfordring i Åpenbaringen, kapittel 18: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager! . . . hennes plager [skal] komme på én dag: død og sorg og sult; og hun skal bli oppbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne.» (Åpb. 18: 4—8) Har du hørt denne oppfordringen og gitt akt på den? Du sier kanskje at du har sett hykleriet i kristenhetens kirkesamfunn, og at du har forlatt dem, hvis du da noen gang har stått tilsluttet et av dem. Det er mange i vår tid som ikke har noen religiøs bakgrunn i det hele tatt, men som sier at de har en viss tro på at det finnes en Gud. Føler du deg tilfreds med ikke å ha noen religiøs oppfatning? Du kan neppe hevde at du befinner deg på et trygt tilfluktssted hvis du inntar en slik negativ og likegyldig holdning. I betraktning av alle de beviser som finnes for at vi nærmer oss enden på den nåværende tingenes ordning, kristenheten innbefattet, må vi ta stilling til følgende spørsmål: Hvilken side befinner vi oss på nå når enden nærmer seg?
5. Hvilken skare mennesker fikk Johannes se etter at han hadde fått et syn av de 144 000, og hva ble det sagt om denne skaren?
5 Du sier kanskje at du ikke tilhører den klasse som utgjør «himlenes rike», den gruppe mennesker som har det himmelske håp, som vi var inne på tidligere. Men det betyr ikke at du ikke kan oppnå Guds gunst og finne ly under hans vinger. (Sl. 91: 4) Etter beskrivelsen av de 144 000 åndelige israelitter i Åpenbaringen 7: 4—8 leser vi: «Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» Det vi deretter leser, hjelper oss også til å identifisere denne skaren: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel . . . [og] Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.» For et innbydende bilde! — Åpb. 7: 9—17.
6. a) Hvordan omtalte Jesus disse menneskene? b) Hvordan gjorde han dette meget personlig, og hvilken enestående forsikring utgjør det?
6 For ytterligere å vise hvem som utgjør den ’store skare’, og for å innby deg til å slutte deg til dem vil vi minne deg om det Jesus sa om sine etterfølgere, som han sammenlignet med får. Til dem som skulle sitte sammen med ham på hans trone, sa han: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» (Luk. 12: 32) Ja, de utgjør en ’liten hjord’. Men ved en annen anledning, da han talte om sine «får» i en videre betydning og om seg selv som den «gode hyrde» som «setter sitt liv til for fårene», sa han: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» Han gjorde også dette meget personlig. Litt tidligere sa han: «Han [hyrden] kaller sine får ved navn og fører dem ut.» Det betyr at hvis du blir et av hans sanne får, ved å fornekte deg selv og stadig følge ham, vil han kjenne deg personlig. Og legg merke til den meget personlige tonen i det han videre sier: «Mine får hører min røst [ikke noen annens røst], og jeg kjenner dem [personlig], og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd.» Hvilken enestående forsikring om en sikker tilflukt utgjør ikke dette! — Joh. 10: 3, 16, 27—29; se også Matteus 16: 24.
7. Hvilken advarsel kom Peter med angående «falske lærere»?
7 I forbindelse med spørsmålet om hvis side vi står på, gjør vi vel i å tenke over det apostelen Peter ble inspirert til å si om dette. I slutten av sitt annet brev kom han med denne advarselen: «Blant eder skal [det] komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse.» Med disse falske kristne i tankene skrev han senere: «I de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» Er det ikke nettopp en slik holdning som vanligvis blir inntatt av kristenhetens presteskap og dets tilhengere? Vi håper oppriktig at ikke du inntar en slik holdning. — 2 Pet. 2: 1, 2; 3: 3, 4.
8. Hvilken advarsel som spesielt gjelder vår tid, kom Peter deretter med?
8 Vi håper i stedet at vi alle inntar en holdning som er i tråd med den formaning apostelen videre kommer med. Etter at han har fortalt om at en tingenes ordning som var tidligere, en himmel og en jord som var før, «ved Guds ord» ’gikk under i vannflommen’, går han videre og sier at «de himler som nå er, og jorden er ved det samme [Guds] ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt». Han advarte deretter mot å bli utålmodig, som så mange er i vår tid, fordi Gud tilsynelatende er sen, og sier: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men [legg merke til det som nå sies] han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» Han advarte så om at «Herrens dag skal komme som en tyv», og at de nåværende symbolske himler og den symbolske jord, som er underlagt Satans usynlige kontroll, vil bli ødelagt. — 2 Pet. 3: 5—10.
9. Hvorfor er det viktig at vi har det rette syn på Guds langmodighet?
9 Så kommer han med sin formaning: «Ettersom alle disse ting altså skal oppløses, hvor burde dere ikke da være den slags mennesker som viser en hellig oppførsel og gjør gudfryktige gjerninger, mens dere venter på og alltid har Jehovas dags nærvær i tankene.» (2 Pet. 3: 11, 12, NW) Spotterne i vår tid benytter seg ikke av Guds langmodighet. Selv om de ikke forstår det, har Gud imidlertid handlet på en meget kjærlig måte overfor dem med tanke på at de skal få anledning til å vende om. Som apostelen Paulus skrev: «Forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom. 2: 4) Ve oss hvis vi forakter Guds godhet!
10. På hvilket grunnlag og på hvilken måte kan vi gi akt på oppfordringen i 2 Peter 3: 14?
10 Men — for å se på den positive siden av saken — hvordan bør vi så besvare spørsmålet: ’Hva slags mennesker bør dere være?’, og hvordan kan vi vise at vi «alltid har Jehovas dags nærvær i tankene»? For det første bør vi alle, enten vi har et himmelsk eller et jordisk håp, gi akt på det Peter videre sier: «Legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» (2 Pet. 3: 12, 14) Ja, vi må alltid bestrebe oss på å være ufordervet. Vi må bevare vår ulastelighet. Vi må være «rene av hjertet» og helhjertete i vår hengivenhet overfor Jehova. (Matt. 5: 8) Vi er naturligvis alle ufullkomne og kommer til kort hver dag, men som det sies i det neste brevet i Bibelen, i 1 Johannes 1: 7: «Dersom vi vandrer i lyset, liksom han [Gud] er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu. hans Sønns blod renser oss fra all synd.» Ja, Jesus Kristus «er en soning for våre synder [den kristne menighet, den «lille hjord»], dog ikke bare for våre, men òg for hele verdens». Hvor mange som enn kommer til å slutte seg til den ’store skare’ av de «andre får», kan og må de derfor ’tvette sine kjortler og gjøre dem hvite i Lammets blod’. — 1 Joh. 2: 2; Åpb. 7: 14.
11. Hva er det nødvendig å gjøre foruten å ta avstand fra falsk religion, slik det framgår av Åpenbaringen 18: 4?
11 Det er imidlertid ikke alt. Husker du at vi nevnte to symbolske kvinner som ble stilt opp som en sterk kontrast til hverandre? Den ene er skjøgen Babylon den store, som innbefatter kristenheten, og den andre er en jomfru, Lammets hustru, den kristne menighet. Det er ikke tilstrekkelig å gå ut av Babylon den store, å forlate all falsk religion. Hvem var det som i Åpenbaringen 18: 4 fikk beskjed om å «gå ut fra henne»? Det var «mitt folk». Det betyr at du klart og tydelig må vise at du tilhører Guds folk, at du er en av hans hengivne tjenere eller slaver, en etterfølger av den gode hyrde, Jesus Kristus, et av hans «får». For å få ytterligere opplysninger om dette må vi gå tilbake til de hebraiske skrifter og profetier som dannet grunnlaget, ikke bare for befalingen i Åpenbaringen 18: 4, men for det meste av det som denne siste boken i Bibelen inneholder.
12. a) Hvordan omtaler Esaias’ profeti Jehovas himmelske organisasjon? b) Hvilken rolle spilte Kristus Jesus i forbindelse med denne organisasjon?
12 Ifølge Esaias’ profeti var Jehovas messianske tjener, Jesus Kristus, et medlem av Jehovas himmelske organisasjon av trofaste «Guds sønner» før han utførte sin oppgave på jorden. (Job 1: 6; 2: 1; 38: 7) Denne himmelske organisasjon utgjør Jehovas, Skaperens, «hustru», akkurat som Israels folk i gammel tid da det ble tatt inn i lovpakten, ble billedlig framstilt som Jehovas jordiske hustru. (Es. 54: 1, 5—8) Jehova utvalgte sin fremste himmelske sønn til å tjene som den messianske Tjener på jorden. Jehovas organisasjon i himmelen, som blir framstilt som en mor, frambrakte således denne som i første rekke skulle støtte Ektemannens universelle overherredømme. Da denne Tjener trofast hadde fullført sitt jordiske løp og ble oppreist fra de døde, tok denne «mor», den himmelske organisasjon, ham tilbake som den «førstefødte av de døde». (Kol. 1: 18; Åpb. 1: 5, 17, 18) Hennes glede var forutsagt! «Rop med fryd,» sier Esaias 54: 1, «du ufruktbare, som ikke fødte! Bryt ut i fryderop og juble, du som ikke var i barnsnød! For den enslige kvinnes barn er flere enn hennes som har mann, sier [Jehova].»
13. a) Hvordan og på hvem anvendte Paulus Esaias 54: 1? b) Hvordan anvendte Jesus i samsvar med dette Esaias 54: 13?
13 Apostelen Paulus anvender ikke dette skriftstedet på det jødiske folk etter dets fangenskap i Babylon, men på Jehovas hustru-lignende organisasjon i himmelen. I Galaterne 4: 22 til 5: 1 stiller Paulus den jødiske nasjon med dens hovedstad, Jerusalem, den nasjon som forkastet Jesus Kristus, opp som en motsetning til Guds himmelske, hustru-lignende organisasjon og sier at det «Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor». Ifølge Esaias’ profeti skulle Guds «hustru», hans himmelske organisasjon, få flere barn enn Messias, Jesus, som hun hadde ventet på så lenge, som om hun var ufruktbar. Hun skulle bli åndelig mor til Messias’, Jesu, 144 000 medarvinger. Dette framgår tydelig av Esaias 54: 13, som er rettet til det «Jerusalem som er der oppe», det «himmelske Jerusalem» eller «Sions berg», og hvor vi leser: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» At dette er den rette forståelse, framgår av at Jesus Kristus i Johannes 6: 45 anvendte dette skriftstedet på sine egne disipler. — Heb. 12: 22.
14. Ved hvem blir Guds organisasjon representert på jorden, og hvilken positiv handlemåte må vi derfor følge?
14 Vi kan således si at Guds hustru-lignende, himmelske organisasjon blir representert på jorden ved Kristi Jesu medarbeidere, som har fått god opplæring og undervisning. Vi må følgelig ikke bare gå ut fra den urene skjøge, Babylon den store, men vi må også fly til og søke tilflukt hos Guds sanne «kvinne», det «himmelske Jerusalem», ved å være nær knyttet til Lammets, Jesu Kristi, jomfru-lignende etterfølgere på jorden, som representerer denne «kvinne». Dette framgår tydelig av de forhold som i vår tid gjør seg gjeldende blant den gruppe kristne mennesker som er kjent som Jehovas vitner. Blant dem finnes det en liten kjerne, som består av en levning av dem som er salvet med Guds ånd til et himmelsk håp. Samlet rundt denne kjerne finner vi den stadig voksende ’store skare’ av «andre får», slik at resultatet er blitt ’én hjord under én hyrde’. — Joh. 10: 16.
15. Hvordan viser Jehovas vitner at de ’alltid har Jehovas dag i tankene’?
15 Dette er ikke en tom påstand. Disse ’fårene’ viser virkelig at de «alltid har Jehovas dags nærvær i tankene». Trass i alle de former for press de i stadig større utstrekning blir utsatt for, holder de fast ved den ’rene og usmittede gudsdyrkelse’ ved å holde seg uplettet av den urene verden. De nekter å tilbe det politiske «dyret» og dets menneskelagde «bilde», De forente nasjoner. De unngår å pådra seg blodskyld, idet de inntar en strengt nøytral holdning til denne verdens politiske partier og unnlater å delta i nasjonenes blodige kriger. De følger sin leders, Jesu Kristi, eksempel, ved ikke å være noen del av denne verden. — Jak. 1: 27; Åpb. 13: 1—15; 15: 2—4; Joh. 15: 19; 17: 14, 16.
16. Hvordan følger de befalingene i Matteus 24: 14 og i Matteus 28: 18—20, og hva er det som viser at de har hatt Jehovas velsignelse?
16 De legger vekt på det som er positivt, og viser at de ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’, ved å fortsette å kunngjøre det som de vet er menneskenes eneste håp, deres eneste sanne tilflukt, i samsvar med det Jesus forutsa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» Mens det ennå er tid, fortsetter de også å utføre den oppstandne Jesu Kristi befaling om å gå ut og gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag og døpe dem i vann og lære dem å holde alt det han befalte dem. (Matt. 6: 33; 24: 14; 28: 18—20, NW) At alt dette har hatt Jehovas velsignelse, framgår ikke bare av den høyst bemerkelsesverdige økningen av dem som strømmer til Jehovas organisasjon, men også av den fred, lykke og trygghet og den rene tilstand som jorden over kjennetegner Jehovas innvigde folk. De befinner seg virkelig i et åndelig paradis. Gi derfor akt på Bibelens innbydelse til å komme til og søke tilflukt i dette åndelige paradis.
En innbydelse til et åndelig paradis
17. Hvilket løfte og hvilken innbydelse ble gitt i Esaias 54: 17 og i Esaias 55: 1, 2, og hvilken oppfyllelse i mindre målestokk fikk det som sies der?
17 I slutten av Esaias’ profeti, i kapittel 54, finner vi følgende storslagne løfte til de åndelige sønner av det «Jerusalem som er der oppe»: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt.» (Es. 54: 17) Deretter lyder innbydelsen: «Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! . . . Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter.» (Es. 55: 1, 2) Vi forstår situasjonen når vi husker at Esaias hadde forutsagt at Jerusalem og Juda land skulle legges øde, og at jødene skulle være i fangenskap i Babylon i 70 år. Han forutsa også deres utfrielse ved perseren Kyros, som ble brukt som et profetisk bilde på Guds messianske Tjener, Kristus Jesus, som skulle omstyrte og ødelegge vår tids Babylon, Babylon den store. (Es. 44: 28—45: 6) Men hva så med vår tid?
18. Hvordan fikk de ovennevnte skriftstedene en større oppfyllelse i forbindelse med Jehovas vitner i årene fra 1914 til 1919?
18 Under den første verdenskrig fikk Babylon den store virkelig Jehovas vitner i sin makt ved hjelp av sine verdslige elskere, de politiske, militære og rettslige myndigheter. Jehovas vitner ble forfulgt og deres virksomhet forbudt mange steder, og til slutt ble medlemmer av Jehovas vitners styrende råd kastet i fengsel. Situasjonen så dyster ut. Men så, plutselig og uventet, ble det slutt på krigen, og en etterkrigsperiode begynte. Budskapet om utfrielse lød fra Jehova, Bibelens budskap om en utfrielse av Babylon den store ved hjelp av det opprettede messianske rike. Som et konkret bevis for at det nå ville finne sted en utfrielse, ble de ovennevnte medlemmene løslatt fra fengslet og fullstendig renvasket for alle falske anklager. Samme år, 1919, kom hovedartikkelen «Salige er de som ikke frykter» i bladet Vagt-Taarnet, og dette tema var også temaet for det internasjonale stevnet i Cedar Point i Ohio fra den 1. til den 8. september 1919. Ved dette stevnet ble det som et tegn på at mer åndelig føde ville bli tilveiebrakt, og at et stort arbeid skulle utføres, kunngjort at et nytt tidsskrift, The Golden Age (som på norsk het «Den Gylne Tidsalder»), skulle komme ut to ganger i måneden. Det er lett å forestille seg at dette var som forfriskende vann, styrkende brød, gledebringende vin og nærende melk for Guds sanne tjenere.
19. Hva sier Bibelens Forfatter angående det åndelige paradis?
19 Dette var bare begynnelsen, det første skritt i retning av en gjenopprettelse av et åndelig paradis for Guds folk. Som Jehovas vitners historie i nyere tid — en historie som enhver kan undersøke — viser, har Jehovas vitner siden den tid gjort store framskritt. Det er dessuten tydelig at ethvert skritt framover som de har tatt, er blitt tatt under ledelse av Bibelens Forfatter, som sa: «Mitt ord . . . skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til. For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram . . . alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter, og det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» Es. 55: 10—13
20. Hvilken innbydelse til å få en andel i dette paradis finner vi i Salme 1: 1—3?
20 For en enestående og innbydende beskrivelse av et åndelig paradis! Og du blir innbudt til å få en andel i dette paradis hvis du nøye holder deg til Guds Ord. Som det sies i Salme 1: 1—3: «Salig [lykkelig, NW] er den mann . . . [som] har sin lyst i [Jehovas] lov og grunner på hans lov dag og natt.» Hvordan vil det gå med en slik mann? «Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner [fortsetter å bære frukt og være grønne], og alt hva han gjør, skal han ha lykke til.»
21, 22. a) Hvordan lyder denne innbydelsen i Matteus 25: 34 og i Åpenbaringen 22: 17—20? b) Hvordan kan vi reagere positivt på denne innbydelsen?
21 Veien til dette åndelige paradis er fremdeles åpen! Innbydelsen til å tre inn i dette åndelige paradis og nyte godt av forholdene der, lyder fremdeles over hele jorden! Som kongen i Jesu lignelse sa: «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matt. 25: 34) Ja, Bibelen, Guds Ord, avslutter med denne innbydelsen: «Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» Og til slutt hører Johannes Kristus Jesus si i synet: «Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart.» Og Johannes svarer ivrig: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» — Åpb. 22: 17—20.
22 Hvorfor ikke søke tilflukt under det uforgjengelige og ufordervede «himlenes rike»? Vil du ikke reagere positivt på denne inntrengende innbydelsen, som så ofte er blitt gjentatt? Vil du ikke komme?