dem fra deres åndelige død og ga dem håp om evig liv i sin kommende, nye ordning.

23. a) Hvordan har de «døde» hørt Guds Sønns røst siden han forlot jorden? b) Hvem er disse «døde» ifølge 1 Peter 4: 5, 6?

²³ Da Jesus var på jorden som menneske, hørte jødene hans røst direkte. Ved å gi akt på det han hadde å si, kunne de allerede da begynne å gå på veien til evig liv. Etter at han døde og ble oppreist og til sist vendte tilbake til himmelen, kunne de imidlertid høre «Guds Sønns røst» bare på en indirekte måte. Hvordan? Jo, de kunne det ved å høre det som han hadde lært, bli forkynt, eller ved å lese det han hadde forkynt og lært. Apostelen Peter tenkte på slike åndelig døde mennesker som hørte det gode budskap om Jesus ved hjelp av forkynnere, da han skrev: «Disse menneskene skal gjøre regnskap for ham som er rede til å dømme dem som lever, og dem som er døde. Ja, av denne grunn ble det gode budskap også forkynt for de døde, for at de med hensyn til kjødet kunne bli dømt fra menneskers synspunkt, men med hensyn til ånden kunne leve fra Guds synspunkt.» — 1 Pet. 4: 5, 6, NW.

24. Hvordan blir disse «døde» levende fra Guds synspunkt?

²⁴ Ved å ta imot det gode budskap og vandre i samsvar med det blir de åndelig levende fra Guds synspunkt. Ved hjelp av sin livgivende ånd oppreiser Gud dem fra deres åndelig døde, fordømte tilstand og gjør dem levende så de kan følge i Menneskesønnens, Jesu Kristi, fotspor.

25. a) Hva unngår de som går over fra den ene tilstand til den andre? b) Hvilken egenskap hos dem viser at de har gått over fra døden til livet?

²⁵ Ettersom fordømmelsen er blitt tatt bort fra dem, ’kommer de ikke til dom’, men blir mennesker som «er gått over fra døden til livet», som Jesus tidligere sa. (Joh. 5: 24) Denne overgang fra en dødlignende tilstand i overtredelser og synder til åndelig liv blir beskrevet av apostelen Johannes med følgende ord: «Undre eder ikke, brødre, om verden hater eder! Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» For at hans kristne brødre skulle fortsette å vise seg verdige til evig liv i Guds nye tingenes ordning, tilføyer Johannes: «Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 13—15, 18.

26. Hva tilskynder kjærligheten dem til å gjøre, og fra hvis synspunkt er de derfor levende?

²⁶ En slik kjærlighet er en frukt av Guds ånd som kristne legger for dagen, og den driver dem til å adlyde Guds bud. Som 1 Johannes 5: 3 minner oss om: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.» De som holder Guds bud som gjelder for Kristi etterfølgere, er virkelig levende fra Guds synspunkt, åndelig levende allerede nå.

Hvordan fikk israelittene tak i selskinn?

● Vi forbinder ofte sel med Arktis og Antarktis, men Bibelen sier at israelittene brukte selskinn da de bygde tabernaklet. (2 Mos. 36: 19, NW) Hvordan var det mulig for dem? Noen seler foretrekker varmere klima, og til og med i vår tid holder munkeselene til forskjellige steder i Middelhavet og i andre tempererte farvann. I århundrenes løp har menneskene redusert antallet av seler og hvaler meget, og det var derfor uten tvil store mengder av sel i Middelhavet og i Rødehavet i bibelsk tid. M’Clintock og Strongs Cyclopædia siterer den gamle greske geografen Strabon for å vise at det fantes massevis av sel langs Sinaihalvøyas strender. (Strabon, Geography, xvi. 776) Til og med så sent som i 1832 ble det sagt i Calmet’s Dictionary of the Holy Bible: «Det finnes sel på mange av de små øyene omkring Sinaihalvøya.»

De gamle egypterne drev handelsvirksomhet på Rødehavet, og de fikk naturligvis varer fra mange av Middelhavsområdene. Egypterne ville derfor ha anledning til å skaffe seg selskinn, som kunne brukes til å beskytte verdifulle ting mot været, som følge av at de var så holdbare. Da israelittene, dro ut av Egypt, tok de naturligvis med seg de selskinn de allerede hadde, og de fikk sannsynligvis flere slike skinn da egypterne ga israelittene en mengde verdifulle ting. Senere ble så noen av disse selskinnene i harmoni med Jehovas veiledning brukt da tabernaklet ble laget.