Framelsk inderlig kjærlighet til hverandre

«Elsk hverandre inderlig av hjertet.» — 1 Pet. 1: 22.

1, 2. a) Hvor stor betydning har kjærligheten? b) Hva er grunnen til at selv ateistiske vitenskapsmenn innser at kjærligheten er av største betydning?

KJÆRLIGHETEN er av største betydning for fred, lykke og tilfredshet. Livet er ikke verdt å leve uten kjærlighet. Det er en kjensgjerning som selv materialistiske vitenskapsmenn innser. «Jeg må få bekrefte den enestående betydning kjærligheten har . . . Kjærligheten er uunnværlig,» skrev den kjente vitenskapsmannen Sir Julian Huxley.

² Hva er grunnen til at selv de som ikke tror på en Skaper, legger så stor vekt på kjærlighet? En av grunnene er at vitenskapelige undersøkelser har vist at vi mennesker har behov for kjærlighet. Disse undersøkelsene har vist at menneskene ikke bare må få tilfredsstilt sin sult for å kunne overleve, men at de også har behov for å vise og bli vist kjærlighet. Vitenskapsmannen Ashley Montagu skrev: «På grunnlag av de iakttagelser en rekke leger og forskere har gjort, vet vi nå at kjærlighet er en viktig del av den ernæring ethvert spebarn får, og hvis barnet ikke blir elsket, vil det ikke utvikle en sunn organisme . . . Selv om det fysisk sett er velnært, kan det likevel tæres bort og dø.»

Hvorfor menneskene har denne egenskapen

 3. a) Hvorfor får barn som oftest den kjærlighet de trenger? b) Hvordan har menneskene fått denne evnen til å vise kjærlighet?

³ Men det er heldigvis liten fare for at barn ikke skal få den ømme omsorg de har behov for. Dette er fordi en mor rent instinktivt, som Bibelen sier, «ømt steller sine barn». (1 Tess. 2: 7, NTM) Hvordan har mødrene fått denne evnen til å vise sine barn kjærlighet? Den har ikke utviklet seg ved en tilfeldighet. Er det ikke innlysende at den ble nedlagt i dem av en kjærlig Skaper? Vi er alle utstyrt med evnen til å legge kjærlighet for dagen, og vi kan framelske denne egenskapen og la den komme til uttrykk på mange tiltalende måter.

 4. a) Hvordan vet vi at Adam ble skapt med evnen til å vise kjærlighet? b) Hva er det som viser at Adam elsket Eva, og at denne evnen til å elske en av det annet kjønn gikk i arv til hans etterkommere?

⁴ Jehova Gud ga de to første mennesker denne gaven da han skapte dem. Vi vet dette fordi Adam ble skapt «i Guds bilde». Og ettersom «Gud er kjærlighet» — kjærligheten er hans mest fremtredende egenskap — ville de skapninger som ble dannet i hans bilde, også være i besittelse av kjærlighet. (1 Mos. 1: 26, 27; 1 Joh. 4: 8) At den første mannen, Adam, ble fylt av kjærlighet da han fikk se sin vakre hustru, framgår av det gledesutbruddet han kom med: «Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt.» (1 Mos. 2: 23) Selv om Adam syndet og mistet sin fullkommenhet, arvet hans etterkommere evnen til å vise kjærlighet, innbefattet evnen til å glede seg i samværet med en av det annet kjønn. Ja, en vismann i gammel tid sa at en av de fire ting som var så underlige at han ikke kunne skjønne dem, var «en manns vei til en jomfru». — Ordspr. 30: 19; 1 Mos. 24: 67; 26: 8.

Kjærligheten er omfattende

 5. Hvilken form for kjærlighet foruten kjærlighet mellom kjønnene er menneskene i stand til å legge for dagen?

⁵ Foruten denne romantiske kjærlighet mellom mann og kvinne føler menneskene vanligvis en naturlig, dyp hengivenhet for sine kjødelige slektninger. Da for eksempel Josef etter mange års atskillelse fikk se Benjamin, ’brente hans hjerte mot hans bror’. Senere «falt han sin bror Benjamin om halsen og gråt, og Benjamin gråt i hans armer». (1 Mos. 43: 29; 45: 14) Andreas hadde også en slik kjærlighet til sin familie. Da han hadde funnet Messias, oppsøkte han straks sin bror Peter for å fortelle ham denne enestående nyheten. — Joh. 1: 41—43.

 6. Hvilke bibelske eksempler viser at ens kjærlighet kan omfatte andre enn kjødelige slektninger?

⁶ Egenskapen kjærlighet kan imidlertid omfatte andre enn våre kjødelige slektninger. Jonatan, kong Sauls sønn, som var benjaminitt, nærte slike følelser for David, en etterkommer av Juda, på grunn av hans gode egenskaper, og Jonatans «sjel [droges] til David, og Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv». Senere, da Jonatan var blitt drept, kalte David ham sin «bror» og sa: «Min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær; din kjærlighet var meg dyrebarere enn kvinners kjærlighet.» Moabittkvinnen Ruts kjærlighet til sin svigermor, No’omi, er et annet eksempel på at kjærligheten kan omfatte flere enn ens kjødelige slektninger. — 1 Sam. 18: 1; 2 Sam. 1: 26; Rut 1: 16, 17.

 7. Hvor omfattende må en kristens kjærlighet være?

⁷ De som er blitt sanne kristne, må også ha inderlig kjærlighet til hverandre, uten å ta hensyn til rase, nasjonalitet eller sosial eller økonomisk status. Jesus viste dette da han sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 35) Men det er ikke bare andre tjenere for Gud de sanne kristne må elske. Jesus kom med denne befalingen: «Elsk eders fiender, . . . og be for dem som forfølger eder, for at I kan bli eders himmelske Faders barn.» — Matt. 5: 44, 45.

Den kjærlighet vi må framelske

 8. Forklar hvordan kjærligheten kan komme til uttrykk i forskjellig grad og på forskjellige måter.

⁸ Det er innlysende at den kjærlighet som Gud har nedlagt i menneskene, kan komme til uttrykk i forskjellig grad og på forskjellige måter. Hvordan kan vi si det? Den kjærlighet en kristen føler overfor en fiende som forfølger ham, er naturligvis ikke den samme som den ømme hengivenhet som en mor føler for sitt barn, som Josef følte for Benjamin, som Jonatan følte for David, eller som en kristen føler for en av sine medtroende. Gud venter ikke at vi skal være glad i en fiende, ikke engang at vi nødvendigvis skal like ham. Likevel er vi forpliktet til å elske ham. Er det ikke en selvmotsigelse her?

9, 10. a) Hva betyr ordet agápē, og hvordan legger Jehova denne form for kjærlighet for dagen? Hvordan hielper det at vi vet dette, oss til å forstå at vi kan elske noen som vi ikke nødvendigvis liker? b) Hvordan kan vi vise onde, umoralske mennesker kjærlighet?

⁹ Nei, det er ikke det. Det blir vi klar over når vi forstår betydningen av det greske ordet som ordet «kjærlighet» som oftest blir oversatt fra i de kristne greske skrifter eller «Det nye testamente». Den substantiviske formen av ordet er agápē. Angående den form for agápē Gud har vist menneskeheten, sier An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine: «Dette er ikke kjærlighet i form av elskverdighet eller hengivenhet, det vil si, den blir ikke framkalt av fortreffelige egenskaper hos dem som blir gjenstand for den.» Og det er et faktum at menneskeheten som et hele ikke kan betegnes som elskelig. Men det er egentlig ikke menneskenes feil. — Ef. 4: 17—19; Tit. 3: 3.

¹⁰ På grunn av arven fra Adam er alle mennesker blitt unnfanget i synd og født med en tilbøyelighet til å gjøre det som er galt. (Sl. 51: 7) Gud er klar over dette. Han elsker derfor menneskene, ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, eller fordi de har så gode egenskaper, men fordi han vet at mange av dem med tiden vil reagere positivt på hans kjærlighet og bringe sitt liv i harmoni med hans vilje. (Rom. 5: 8—11) Agápē står derfor for en kjærlighet som kjennetegnes ved respekt for prinsipper. Hvis vi følger vår himmelske Fars eksempel, vil vi også elske dem som ikke gjør noe som tyder på at de fortjener at vi viser dem kjærlighet. De kan være kyniske, selviske og til og med umoralske eller forbryterske. Vi vil hate det de gjør og sier, men samtidig vil vi være interessert i deres personlige ve og vel. Vi vil gjøre vårt ytterste for å oppmuntre dem til å reagere positivt på Guds kjærlighet. Framelsker du en slik kjærlighet til menneskeheten i sin alminnelighet, en kjærlighet som blir ledet av prinsipper?

11, 12. a) Bør en kristens kjærlighet til sine brødre bare være ledet av prinsipper? b) Hvordan viser kjærligheten mellom ektefeller og Jehovas kjærlighet til sin Sønn at agápē omfatter mer enn bare kjærlighet som blir ledet av prinsipper?

¹¹ Men det var ikke kjærlighet som bare blir ledet av prinsipper og mangler hengivenhet og varme, apostelen Peter hadde i tankene da han skrev til sine kristne brødre: «Elsk hverandre inderlig av hjertet.» (1 Pet. 1: 22) Selv om respekt for prinsipper er et særtrekk ved agápē, kan denne kjærligheten også omfatte hengivenhet og ømhet. Vi leser således: «Så er mennene skyldige å elske [verbalformen agapáo] sine hustruer.» (Ef. 5: 28) Dette betyr naturligvis ikke at kristne ektemenn bare skal elske sin hustru på samme måte som de elsker sine fiender! Nei, det betyr at de må vise sin hustru varme, hengivenhet og ømhet. Det er det som er Skaperens hensikt.

¹² At det greske ordet agápē kan omfatte svært dyp hengivenhet og ømhet, framgår også av andre bibelske eksempler. Vi leser: «Faderen elsker Sønnen.» (Joh. 3: 35) Guds kjærlighet til Sønnen, Jesus Kristus, er ikke bare en kjærlighet som skyldes respekt for prinsipper. Jehova har også stor medfølelse med Jesus og viser ham øm hengivenhet. Bibelen sier: «Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør.» Jehova Gud sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» — Joh. 5: 20; 2 Pet. 1: 17

13. a) Hvilken grad av kjærlighet bør de kristne vise hverandre? b) Hvordan viser den grunnleggende betydningen av det greske ordet for «inderlig» hvilken grad av kjærlighet vi bør legge for dagen?

¹³ Dette er følgelig den grad av kjærlighet de kristne må framelske overfor hverandre. Det er ikke en halvhjertet kjærlighet eller en kjærlighet som bare er et utslag av pliktfølelse overfor mennesker som de kanskje ikke engang liker. Det er en varm, øm hengivenhet overfor andre, en følelse som kan sammenlignes med den kjærlighet en viser en kjær slektning, og med den kjærlighet Jehova viser sin elskede Sønn. Apostelen Peter understreket at vår kjærlighet til hverandre bør være av dette slaget eller komme til uttrykk i en slik grad, da han sa: «Elsk hverandre inderlig,» eller, som en annen oversettelse uttrykker det, «av all deres makt». (1 Pet. 1: 22; The New English Bible) Det greske ordet som er gjengitt med «inderlig», betyr bokstavelig «utstrakt». (Kingdom Interlinear Translation) Vi må derfor legge kjærlighet for dagen i fullt mål. Framelsker du en slik kjærlighet?

14. a) Hvorfor trenger vi å framelske kjærlighet? b) Hvordan kan vi lære å elske hverandre?

¹⁴ Vi trenger alle å arbeide med dette. Det skyldes at menneskeslekten i de 6000 årene som har gått siden Adams ulydighet, har sunket dypt ned i synd og ufullkommenhet, noe som har hatt en svært uheldig virkning på evnen til å gjenspeile Jehovas mest fremtredende egenskap, kjærlighet. Selv den medfødte kjærlighet som nære slektninger har til hverandre, blir av og til undertrykt og fordervet, slik vi kan se i tilfellet med Kain, med Esau og med Josefs halvbrødre. Bibelen forutsa at det også skulle være slik «i de siste dager», da menneskene skulle være «uten naturlig hengivenhet». (2 Tim. 3: 1—3, NW) Hvor viktig er det ikke derfor at vi framelsker kjærlighet, slik at denne egenskapen kan være levende i vårt hjerte! Men hvordan kan vi som lever nå i denne vanskelige tiden i de «siste dager», lære å elske hverandre? Apostelen Paulus sier: «Om broderkjærligheten trenger I ikke til at noen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre.» (1 Tess. 4: 9) Hvordan lærer Gud oss dette?

Hvordan Gud lærer oss å elske hverandre

15. a) På hvilken måte kan det sies at Jehova lærer oss å elske hverandre? b) Hvor høyt er de kristne forpliktet til å elske hverandre?

¹⁵ Han gjør det på en rekke måter. Vi kan si at Gud i og med at han skapte menneskene med evnen til å vise kjærlighet, nedla i oss en tilbøyelighet til å være kjærlige, selv om vi nå er underlagt synden. Gud har også lært oss å elske hverandre ved at han gjentatte ganger har påbudt det. Ifølge Jesus Kristus var ett av de to viktigste bud i Guds lov til Israel: «Du skal elske din neste som deg selv.» Disippelen Jakob kalte dette «den kongelige lov». (Matt. 22: 39; 3 Mos. 19: 18; Jak. 2: 8) Jesus, som talte som Guds representant, viste imidlertid at de kristne må legge en enda større kjærlighet for dagen. De må elske hverandre slik som han elsket sine disipler. (Joh. 13: 34; 1 Joh. 3: 16) Men Jehova Gud har også på en annen, spesielt tiltalende måte lært menneskene å elske hverandre.

16. a) På hvilken spesielt fin måte lærer Jehova oss å elske hverandre? b) Hva er det største bevis for Guds kjærlighet?

¹⁶ Han har gjort det ved sitt eksempel. Apostelen Paulus sa til en forsamling i den gamle romerske provinsen Galatia i Lilleasia: «Han [Gud] gjorde godt, ga eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.» (Ap. gj. 14: 17) Gud har altså ikke bare befalt oss å elske hverandre. Ved sitt eksempel har han også vist hvordan vi skal gjøre det. (Matt. 5: 44, 45) Det beste eksempel på hans kjærlighet er at han ga det dyrebareste han eide, til gagn for oss. Bibelen sier: «Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. . . . I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.» — 1 Joh. 4: 9—11.

17. Hva bør bli resultatet av at vi lærer sannheten om Jehova og de storslagne foranstaltninger han har truffet til gagn for oss?

¹⁷ Når vi tenker på alt det Jehova har gjort — at han har gitt oss rikelig med materielle velsignelser, og spesielt at han har gitt oss sin Sønn, slik at vi kan oppnå evig liv i en ny, rettferdig ordning — blir vi virkelig klar over hvilken god Gud og Skaper Jehova er. Hva bør det føre til at vi erkjenner denne sannhet vedrørende Jehovas foranstaltninger, og deretter lever i samsvar med den? Apostelen Peter sa at det vil føre til «uskrømtet broderkjærlighet», ja, at vi ville bli knyttet sammen som en familie som følge av brorskap og kjærlighet! Og hva er det så viktig at vi gjør for å vise at vi verdsetter dette? Peter sier videre: «Elsk hverandre inderlig av hjertet.» — 1 Pet. 1: 22.

Hvorfor inderlig kjærlighet var viktig da

18. Når skrev Peter sitt første brev, og hva var da nær?

¹⁸ For å forstå hvorfor det var så viktig at de kristne på Peters tid elsket hverandre inderlig, må vi undersøke hvordan forholdene var den gangen. Peter forklarer: «Alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan be, og ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!» (1 Pet. 4: 7, 8) Det er sant — enden var nær den gangen. Peter skrev sitt brev en eller annen gang mellom år 62 og år 64 e. Kr., og det var kort tid senere, i år 70, at enden kom for den jødiske tingenes ordning. De romerske hærer ødela hele Judea og særlig Jerusalem. En profeti som Jesus kom med, hjelper oss til å forstå hvorfor de kristne på den tiden trengte å ha «inderlig» kjærlighet til hverandre.

19. a) Hvilket tegn ga Jesus de kristne, slik at de kunne vite at enden var nær, og når fikk de se dette tegnet? b) Hvordan ble det mulig for de kristne å følge Jesu befaling om å flykte, og var det forstandig av dem å gjøre det?

¹⁹ Jesus forutsa: «Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær.» (Luk. 21: 20; Matt. 24: 15) Det var i november i år 66 e. Kr. at de romerske hærer under Cestius Gallus omringet Jerusalem. De trengte seg inn i byen, et sted som jødene betraktet som «hellig», og rettet et angrep mot templets mur og undergravde den. Romerne kunne med letthet ha erobret hele byen, men plutselig, tilsynelatende uten grunn, trakk general Gallus seg tilbake. Dette ga de kristne anledning til å gi akt på Jesu formaning: «Da må de som er i Judea, fly til fjells.» (Luk. 21: 21—24) Senere kom de romerske hærer tilbake under ledelse av general Titus og herjet landet. Det førte til at 1 100 000 mennesker omkom bare i Jerusalem. Dette var virkelig en ’stor trengsel’!

20. Hvilket bevis har vi for at de kristne fulgte Jesu befaling?

²⁰ Men hvordan var det med de kristne? Historieskriveren Evsebios Pamfilos, som levde i det tredje århundre, skriver: «Hele menigheten i Jerusalem hadde imidlertid på grunn av en befaling den hadde fått ved guddommelig åpenbaring gitt til gudfryktige menn der før krigen, flyttet fra byen og bodde i en by som het Pella, og som lå på den andre siden av Jordan.»a Ja, de kristne fulgte tydeligvis Kristi instrukser og flyktet til fjellområdene rundt Pella da Cestius Gallus og hans hærer trakk seg tilbake. På den måten reddet de livet. Men de hadde det ikke lett.

21. a) Hvorfor understreket Jesus betydningen av at de flyktet straks? b) Hvordan kan forholdene ha vært for disse kristne flyktningene?

²¹ Jesus var klar over at det som ville finne sted når de romerske soldatene vendte tilbake — denne gang under general Titus — fort ville gjøre det så godt som umulig å komme ut av den dødsdømte byen. Han hadde derfor lang tid i forveien kommet med denne inntrengende oppfordringen: «[Da må] den som er på taket, ikke stige ned for å hente noe fra sitt hus, og den som er ute på marken, ikke vende tilbake for å hente sin kappe.» (Matt. 24: 17, 18) Som følge av dette var det mange hundre, ja, kanskje tusener, av lydige kristne som i all hast dro ut så snart Gallus og hans hærer hadde trukket seg tilbake, og de tok bare noen få eiendeler med seg. Det var bra at de ikke hadde så mye å bære på, for reisen var lang og terrenget ulendt, og værforholdene var ikke de beste på den tiden av året. Under slike forhold kunne det lett oppstå tretter og andre vanskeligheter mellom flyktningene. Og så var det spørsmål om hvor de skulle bo alle sammen.

22. a) Hvilke forhold gjorde seg gjeldende i hele det område de oppholdt seg i? b) Hvorfor var det så viktig at de kristne da ga akt på Peters formaning?

²² På en eller annen provisorisk måte skaffet de seg kanskje tak over hodet omkring Pella. Det kan være at de opprettet en slags flyktningeleir der oppe i fjellene. Det vet vi ikke. Men uansett hva de gjorde, hadde de det vanskelig. Det var matmangel og vanskeligheter i hele området. Enden for hele den jødiske ordning var nær! Hvor passende var ikke derfor den oppmuntring Peter under inspirasjon kom med til dem som leste hans brev, og som levde som «utlendinger»: «Alle tings ende er kommet nær; . . . ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre»! (1 Pet. 1: 1; 4: 7, 8) Når de kristne la en slik kjærlighet for dagen, ville de ikke være selviske og bli irritert på hverandre, men dele med hverandre og oppbygge og styrke hverandre med tanke på at de skulle holde ut de vanskelighetene de sto overfor.

Hvorfor inderlig kjærlighet er viktig nå

23. Har Bibelens advarsler om enden noen betydning for oss som lever nå?

²³ Vi ønsker imidlertid ikke bare å se bakover i tiden. Jesu profeti om «verdens ende» får nemlig sin oppfyllelse i vår tid; ja, den får i første rekke sin anvendelse nå. Det samme gjør Peters advarsel om at «alle tings ende er kommet nær». Guds hensikt er å utslette hele denne onde ordning og innføre «nye himler og en ny jord» i nærmeste framtid! (Matt. 24: 3—22; 2 Pet. 3: 13) Byen Jerusalems og dens omgivelsers fryktelige ødeleggelse vil blekne i sammenligning med den «store trengsel», som nå er så nær! De prøver som de fleste kristne vil bli stilt på under den «store trengsel», kan komme til å ha mye til felles med det de har måttet utholde ved to andre anledninger i nyere tid.

24, 25. a) Hva ble vitnene i Malawi utsatt for, og hvorfor var Peters formaning høyst aktuell for dem? b) Hvilke ransakende spørsmål bør vi stille oss selv?

²⁴ Det første tilfellet gjaldt Jehovas vitner i Malawi. Under overskriften «Jehovas vitner — de flykter for livet» meldte New York Times for 22. oktober 1972: «Fra det lille, østafrikanske landet Malawi kom det i forrige uke meldinger om voldsom forfølgelse . . . kvinnelige medlemmer av gruppen ble voldtatt, vitners hjem ble brent, og de fleste av de 23 000 tilhengerne ble drevet ut av landet.» Fordi vitnene i Malawi ønsket å være trofaste mot Guds lov, ble de jaget over grensen og tvunget til å oppholde seg i en stor flyktningeleir, hvor det i begynnelsen var alvorlig mangel på livsfornødenheter. Mange døde på grunn av strabasene. Hvor viktig er det ikke under slike forhold å gi akt på den inspirerte veiledningen: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!»

²⁵ Det store flertall av vitnene fra Malawi bevarte sin trofasthet mot Gud og holdt seg åndelig sterke under alt dette. Det var avgjort til stor hjelp for dem at de fulgte den ovennevnte formaningen. Men hvordan er det med oss? Forbereder vi oss med tanke på de prøvelser som ligger foran oss? Framelsker vi inderlig kjærlighet til hverandre, en slik kjærlighet som Josef hadde til sin bror, som Jonatan hadde til David, og som Jehova Gud har til sin elskede Sønn, Jesus Kristus? Det er av største betydning at vi viser en slik kjærlighet nå i de «siste dager».

26, 27. a) Hva skjedde i desember 1972 i Managua i Nicaragua, og når vil noe lignende komme til å skje i større målestokk? b) Hvordan viste Jehovas vitner hverandre kjærlighet under katastrofen i Managua?

²⁶ De vanskelighetene som ligger foran oss, kan kanskje også komme til å minne om den katastrofen vi kunne lese om i Våkn opp! for 8. juli 1973. Der sto det: «Skiltet står der ennå. Dets tause vitnesbyrd lyder: MANAGUA: 404 700 INNBYGGERE. Og i byens sentrum finner vi et annet vitnesbyrd. Uret over hovedinngangen til nasjonalforsamlingens bygning står på 12.35. På dette tidspunkt natt til lørdag 23. desember 1972 ble Nicaraguas hovedstad lagt i ruiner av et fryktelig jordskjelv.» Ja, det ble fullstendig kaos i byen — sanitæranlegget brøt sammen, elektrisiteten forsvant, og praktisk talt enhver virksomhet stanset. Dette vil om kort tid skje, ikke bare i én by, men by etter by etter by vil bli lammet — hele denne tingenes ordning vil bli tilintetgjort! Hvilken egenskap er det av største betydning at vi legger for dagen under slike forhold?

²⁷ Hundrevis av Jehovas vitner i Nicaragua og i de omkringliggende land viste at de har inderlig kjærlighet til hverandre. Våkn opp! fortalte: «Det ble straks truffet tiltak for å hjelpe disse vitnene [som var berørt av jordskjelvet] og deres familier. Den oppriktige kjærlighet som rår blant Guds folk, kom tydelig til uttrykk. Lørdag ettermiddag ankom et vitne fra en menighet som lå 25 kilometer borte, med en lastebil og 1100 liter vann. . . . Kl. 22 kom de første to lastebilene med forsyninger fra Jehovas vitner i Liberia i Costa Rica. Like etter kom det to lastebiler med forsyninger fra vitnene i Tegucigalpa i Honduras. Mat, klær, medisiner, vann og bensin var således kommet fram mindre enn 24 timer etter katastrofen!»

28. a) Hva kan vi lære av dette? b) På hvilke andre måter har Jehovas vitner lært å elske hverandre?

²⁸ Vi kan lære av dette. Det vi framfor alt må ha når det inntreffer store vanskeligheter og katastrofer overalt, er inderlig kjærlighet til hverandre. Og har ikke vi som Jehovas vitner fått lære hva vi skal gjøre i slike situasjoner? Vi kommer regelmessig sammen på små og store stevner, hvor vi får god undervisning og blir oppmuntret til å elske hverandre. På disse stevnene har vi kafeteriaer hvor vi sørger for mat til hverandre, og vi har vist gjestfrihet ved å ta imot andre kristne i vårt hjem. For en fin måte det er å elske og dra omsorg for hverandre på! Men vi må fortsette å legge kjærlighet for dagen, denne gudgitte egenskapen som er blitt så fordervet etter 6000 år med synd og ufullkommenhet. Det er av største betydning at vi fortsetter å framelske inderlig kjærlighet til hverandre nå, for alle tings ende er kommet nær

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort. — 1 Kor. 13: 4—8. NTN.

[Fotnote]

[Bilde på side 441]

Den inderlige kjærlighet Jonatan hadde til David, fikk ham til å gi David noen gaver som tegn på sin hengivenhet